Trykk og tonelag skal vi se noe mer på.
9.2.1 Trykk og tonelag i tradisjonelle norske navneformer
Hovedprinsippet for trykk og tonelag i fornavn er at gamle norske navn som er toledda eller har to stavelser fra gammelnorsk har tonelag 2. De fleste nordmenn bruker tonelag 2 i navna Halvor og Siri. Sli er det også i ordet bønner (flertall av bønne), til forskjell fra bønder (flertall av bonde) som har tonelag 1.
9.2.2 Trykk og tonelag i innlånte navn
Innlånte navn har i utgangspunktet tonelag 1, både i navn med trykk på første og senere stavinger. De fleste nordmenn uttale tonelag 1 i Peter, Petter, Jørgen, Anton, Jenny og Sonja.
Når innlånte navn har fått former i Norge som er ulike formene i språk de har kommet fra, har de norske formene i mange tilfeller fått tonelag 2. Det er gjerne navn med trykk på annet enn første staving i fremmedspråket, men som har fått trykk på første staving i norsk, slik som Anders og Marit. Disse blir normalt uttalt med tonelag 2 på Østlandet, men får ofte tonelag 1 bl.a. på Nordvestlandet og i Trøndelag.
9.2.3 Tonelag i litterære former av nordiske navn
Vi skal se mer på opphavlig norske navn. Da toledda gamle nordiske navn i litterær form ble tatt i bruk på nytt i navnerenessansen fra slutten av 1800-tallet, fikk de tonelag 1 som for fremmede navn noen steder og det tradisjonelle norske mønsteret med tonelag 2 andre steder.
På grunn av dette får Olav tonelag 2 der det går an å bygge på nedarva uttale. Det var nedarva i Telemark og indre Sørlandet. Tonelag 1 kommer helst av ny bruk fra slutten av 1800-tallet. Forma Olaf med f var helst ny og hadde ikke overlevd fra gammelnorsk. Derfor har den òg helst tonelag 1. Olav med både tonelag 1 og 2 fins, og 2 blir ikke brukt bare i Telemark. Mange på Østlandet har tonelag 2. På Vestlandet er det oftest tonelag 1.
Ei slik øst-vest-fordeling fins for andre gamle norske navn, men det er mange unntak. Vigdis, Inger og Reidar tonelag 1 på Vestlandet, men de har ofte tonelag 2 andre steder. Trønderske fornavn har òg mye tonelag 1 i nordiske navn.
9.2.4 Mer om trykk og tonelag i innlånte navn
Vi skal se mer på innlånte navn igjen, og tar utgangspunkt i tryk. Innlånte navn fra alle tider har enten trykk på første stavelser etter norsk hovedmønster eller de har trykk lenger ut i navnet. Enten er det et innlånt trykk, eller så er det et trykk som har blitt tatt i bruk i Norge for å markere fremmedhet.
Trykk på første stavelse i fremmede ord og navn er typisk østnorsk og trøndersk folkelig talemål uavhengig av det utenlandske trykket, mens trykk på siste stavelse er utbredt på Vestlandet og ofte i Nord-Norge og i mer urban tale for øvrig.
Eksempler på navn med trykk på flere måter er: Johan, Marie, Synnøve, Margrete, Mikal, Elias, Emil, Kristin, Martin, Karin, Elin og Jennie (trykk på i-en og den trykklette
siste e-en). Mathias har trykk på andre staving, mens forma Mattias har trykk på andre staving.
Innlånte navn med trykk på annet enn første stavelse, kan få forskjellig tonelag fra og med stavelsen som har trykk. Slik kan Isadora med trykk på "dora" dels få tonelag 1 fordi det er fremmed, og 2 fordi det er tilpassa hjemlige former.
9.2.5 Lokal variasjon for trykk og tonelag, dokumentasjon
Det er i hovedsak ikke enkle regler eller praktisering av trykk og tonelag i fornavn.
Alhaug (2004, særlig s. 164–172) gir en detaljert analyse med grunnlag i dialekt fra Stange i Hedmark. Fet (2010, s. 82–125) har ei omfattende navneliste med
opplysninger om uttale, inkludert trykk og tonelagsbruk på Sunnmøre. Lauvhjell (1977, s. 11–26) har ei detaljert framstilling om tradisjonell uttale inkludert trykk og tonelagsbruk for mannsnavn i østre Agder. (/Mer slikt kan bli lagt til her./)
Kap. 10 Samer, kvener og skogfinner
Samer er urfolk, og kvener og skogfinner er nasjonale minoriteter i Norge.
Urfolk innebærer at de "har en tilknytning til et bestemt område fra før de nåværende statsgrenser ble etablert i det aktuelle området" (se ramme 10–1). Dette gjelder nord- og sørsamer i Norge.
De to øvrige ha innvandra fra Finland, og regnes som nasjonale minoriteter fordi de "langvarig tilknytning til landet" (se ramme 10–2). Kvenene er etterkommere av innvandrere til Nord-Norge særlig på 1700- og 1800-tallet. Skogfinnene er
etterkommere etter innvandrere til Østlandet på 1600-tallet, og er særlig busatt på Finnskogen. Det vil si den østlige delen av Solør, som er et område sør i Hedmark fylke (/REF./ https://snl.no/Finnskogene).
ILO-konvensjon, definisjon av urfolk
"ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, som Norge ratifiserte i 1990, definerer urfolk på følgende måte i artikkel 1 nr. 1 b.
”Folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hører til da erobring eller
kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som - uansett deres rettslige stilling - har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner."
I Norge er det klart at samene fyller vilkårene i denne definisjonen.
[...]
En misforståelse som av og til dukker opp i debatten om samenes rettigheter til grunn og naturressurser i Norge er at betegnelsen ”urfolk” i folkerettslig forstand betyr at
vedkommende folk må ha vært de første menneskene på stedet, og at dette arkeologiske eller kulturhistoriske spørsmål er avgjørende for hvem som i dag har rett til hva. Dette er ikke riktig. I henhold til ILO-konvensjon nr. 169 er det sentrale om noen nåværende gruppe har en tilknytning til et bestemt område fra før de nåværende statsgrenser ble etablert i det aktuelle området. Det rettslig relevante er derfor hva som har skjedd fra i dag og tilbake til 1600/1700-tallet, og ikke om det er noen forbindelse mellom steinalderfolket for 10 000 år siden og dagens folkegrupper.
(Sitat fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet: "Hvem er urfolk?" (Artikkel. Sist oppdatert: 03.11.2014;
https://www.regjeringen.no/no/tema/urfolk-og-minoriteter/samepolitikk/midtspalte/hvem-er-urfolk/id451320/); lest 21.7.2015) Ramme 10–1. Urfolk, definisjon.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet, definisjon av nasjonal minoritet (2016)
"Grupper med langvarig tilknytning til landet defineres som nasjonale minoriteter, i Norge er dette kvener/norskfinner, jøder, skogfinner, rom (sigøynere) og romanifolk/tatere."
(Sitat fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet: " Nasjonale minoriteter"
(Informasjonsside på internette; https://www.regjeringen.no/no/tema/urfolk-og-minoriteter/nasjonale-minoriteter/id1404/); lest 16.8.2016)
Ramme 10–2. Nasjonal minoritet, definisjon.