Kirkelige navn er, som nevnt tidligere, fra Bibelen, helgener og kjente kirkelige personer. For omtalen av opphavet skal vi skille mellom navn fra Bibelen og andre kirkelige navn.
3.3.1 Opphav til navn i Bibelen
Navn i Det gamle testamentet er i hovedsak hebraiske, men dels også arameiske.
Arameisk var et språk brukt i det jødiske samfunnet på Jesu tid, og fins fortsatt (snl.no, "arameisk"). I Det nye testamentet er det i tillegg greske og latinske navn, dels som følge av kontakt med de språka og fordi teksta ble skrevet på gresk.
Helgennavna er oftest henta fra språka der helgenene levde, mest gresk og latin.
Også nordiske helgennavn fins. Det samme gjelder for kjente kirkelige personer.
3.3.1.1 Hebraiske navn fra Bibelen
Hebraiske navn skal vi se på først. De har dels religiøse og dels mer dagligdagse betydninger, men i mange tilfeller er opphav og betydning ukjent. Navn brukt på hebraisk kan dessutan ha annet språklig opphav, f.eks. arameisk. De hebraiske navna med best kjente betydninger har 'gud' som del. Det blir omtalt nedafor, men først ser vi på et navn med ukjent opphav.
– Maria
Maria er et navn med ukjent opphav. Det fins mange forsøk på forklaringer. På hebraisk var det Mirjam på hebraisk. Hebraiske forklaringer er helst 'ønske', 'gi', 'opprører' og 'dråpe i havet'. Det har også vært foreslått ei egypisk forklaring,
'avholdt, elska', fordi den første Mirjam er søstera til Moses og Aron, som alle tre ble født i Egypt (mer i Utne 2011, s. 51). Men jødene på vandring i Egypt kan ha holdt seg til den hebraiske eller arameiske språktradisjonen. Kruken (2002) drøfter et omfattende materiale om dette og konkluderer med at hebraisk 'ønske' og egyptisk 'elske' har mest støtte i det internasjonale fagteologiske miljøet, og dernest hebraisk 'gi'.
På gresk ble det Mariam, både i Det nye testamentet som opphavlig ble skrevet på gresk og i den første greske oversettelsen av Det gamle testamentet, Septuaginta. I den første latinske bibeloversettelsen, Vulgata, ble navnet til Maria, muligens fordi m-endinga av latinskspråklige og ved oversettelsen ble oppfatta som ei gresk akkusativending (Stewart 1979, s. 188, "Mary"; Withycombe 1977 (1978), s. 221,
"Mary").
– Betydninga ‘gud’ er med i mange hebraiske navn i Bibelen
Mange av de hebraiske navna har 'gud' (jo/ia og el) som del av betydninga og er totematiske (dvs. satt sammen av to ord). Totematiske navn kjenner vi ellers fra nordiske og germanske navn, og også for greske navn og i flere andre kulturer som vi kommer til senere.
El (som tilsvarer eli, også for 'gud') fins i mange navn i Bibelen, som Daniel, Michael, Samuel, Nathanael, Emanuel, Gabriel, Elias og Elisabeth. I navn blir el brukt om jødenes gud Jahve. Navnet Daniel er satt sammen av Dan som betydde 'dommer', og el 'gud'. David blir oversatt med f.eks. 'den som dømmer på vegne av gud'.
Bibelske navn med Jo- først, har oftest en rest av navnet Jahve. Navnet Johannes er et eksempel. Ordet hanan kommer etter det. Det betyr 'å vise nåde'. Navnet betyr
'Gud er nådig', eller vi kan godt si 'Gud viser kjærlighet uten å kreve noe igjen'. Dette hanan er det samme som i kvinnenavna vi kjenner som Hanna og Anna.
Flere navn der Jahve fins som Jo, er Jonathan, Joakim, Josef og Joel. Derimot er Jonas, som også begynner med Jo, henta fra et hebraisk ord som betyr 'due'.
I navnet Jesus, hebraisk Jesjua, er Je er også en rest av navnet Jahve. Jesus blir oversatt med 'Jahve salver' eller ' Jahve frelser'. Jesus deler denne betydninga med Josva, som begynner med Jo-. Josva er norsk form av det hebraiske Josjua. På engelsk har Josva forma Joshua, som er et av de mest brukte fornavna for barn i England og USA.
I mange navn fins Jahve som -ia mot slutten, slik som i Mattias. S-en helt til slutt, etter -ia-, i mange navn er ei gresk ending som har blitt lagt til i mannsnavn da Bibelen ble skrevet på gresk. På hebraisk var det Mattija for Mattias (gammelgresk:
Mattathias, latin: Matthias).
Førsteleddet mattath Mattias betyr 'gave'. Mattias blir oversatt med 'gave fra Jahve', eller 'gave fra Gud'. Jahve skrevet som ia + s ser vi også i Tobias, Elias, Sakarias og Jeremias. I biblene fra Det norske bibelselskap (som har ansvar for Bibel-utgavene for Den norske kirke) siden 1985 er de tre siste navna blitt til Elia, Sakarja og Jeremia. På denne måten ble de mer lik de opprinnelige hebraiske navna, som Elija, Zekhareja(hu), Jirmeja(hu).
Natanael og Jonatan er ganske like, men med den forskjellen at de opphavlige ledda har bytta plass. Natan betyr 'gav'. Navna har 'gud' som Jahve og el i hver sin ende. Begge navna blir oversatt med 'gud gav' eller 'Jahve gav'.
Ananias består av samme hanan, 'nåde', som i Johannes. Siste delen er ia for Jahve.
Navnet Ananias har altså ledda i motsatt rekkefølge i forhold til Johannes, med -ia- og Jo-.
Elias er et navn med to ganger 'gud', både som el og Jahve (-ia-). Elias blir oversatt med 'gud er Jahve', eller motsatt rekkefølge, men med samme mening: 'det er Jahve som er gud'. Navnet Joel er satt sammen av de samme hebraiske orda som Elias, men i motsatt rekkefølge. Jahve fins som ia i det ene navnet og som Jo i det andre.
3.3.1.2 Greske navn fra Det nye testamentet
I Bibelen fins det mange greske navn, dels fordi gresk var noe i bruk i samfunnet der hendingene foregikk, og dels fordi Det nye testamentet (NT) ble skrevet på gresk.
Slik er det med Peter, Andreas, Filip, Kristus, Stefanus, Timoteus og Kloe. Det siste er svært mye brukt som Chloe i mange land nå (nevnt i 1. Korinterbrev 1, 11). Uttalen på britisk engelsk er /'kləu/, og på amerikansk engelsk: /'klou i/.
Det er ikke sikkert om personene med greske navn i Bibelen hadde et annet navn til daglig, og om det greske bare var en oversettelse i Bibelen.
Simon er et gresk navn i NT, brukt om apostelen. Det er overtatt fra det hebraiske Simeon, brukt både i GT og NT om andre personer enn enn apostelen (med et par unntak). Forma Shimon er i dag kjent navn blant jøder. Simeon ble i bibeloversettelser bytta til det greske navnet Simon betyr 'en som har oppstoppernese', mens det
hebraiske Simeon som betyr 'en som hører etter' ('lytter til').
Et par steder presenterer Bibelen oversettelser mellom hebraisk eller arameisk og gresk. Eksempler:
– "I Jaffa bodde en kvinnelig disippel som het Tabita, på gresk Dorkas." (Apg. 9, 36)
Oversettelsen er ikke forklart i Bibelen. Tabita og Dorkas er oversatt dels likt og dels litt ulikt i oppslagsverk. Blant betydninger som ligner hverandre er 'gaselle', 'hind' (hunnhjort) og 'rådyr' (HDV, NPL3 o.a.). Tabita er arameisk (språk i Palestina på Jesu tid).
– "Jesus så på ham [Peter] og sa: «Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Kefas» – det er det samme som Peter." (Joh. 1,42)
Apostelen Peter (Simon) fikk navn med samme betydning på to språk med dette. Peter, og Petros på gresk, betyr 'stein' eller 'klippe', samme ord som er del av ordet petroleum. Det arameiske ordet kefa, som her er gjengitt som Kefas etter gresk språksystem, betyr det samme. Begge blir også oppfatta å ha den ekstra betydninga 'edelstein' (Haug 2002 (det tyske bibelselskapet), s. 294 ("Petrus").
3.3.1.3 Latinske navn fra Det nye testamentet
Latin var i bruk i Romerriket som Palestina var del av på Jesu tid. Et fåtall navn i Bibelen kom fra latin, og de fleste var navn på lite omtalte personer. Mest kjent er Paulus, som betyr 'liten' og 'den yngre' (NPL3). Andre latinske navn i Bibelen er Klemens, Julius, Julia og Klaudia.
3.3.2 Opphav til navn for helgener
Katarina, Margareta, Helena og Nikolaus var greske navn på kjente helgener. Cecilia og Lavrants var latinske helgennavn. Dette var helgener som ble dyrka i den varianten av kristendommen som nådde Norge i mellomalderen (romersk-katolsk kirke). De fleste helgenene hadde, som nevnt, vært bosatt i Hellas og Romerriket, der gresk og latinsk språk var i bruk.
På norsk er helgennavna ovafor mest kjent som Kari, Marit, Eli og Elen, Nils, Sissel og Lars, se tab. 3–2. Det latinske pavenavnet Klement var også populært i Norge i mellomalderen, ofte i forma Klemet. Klement betydde 'vennlig, nådig'.
Noen helgener har levd i Skandinavia og i vesterhavsøyene (særlig Island og Orknøyene), se tab. 3–3. Birgitta var en svensk helgen som kom fra Irland. Navnet Birgitta ble til på svensk fra hennes irske navn Bridget. 'Den opphøyde' betyr det.
En annen svensk helgen var Elin. Navnet Elin er svensk for det greske navnet Helena som var brukt om en gresk helgen.
Sunniva er et engelsk navn på en norsk helgen. 'Solgave' er betydninga. Etter gamle fortellinger var hun ei irsk kongsdatter som hadde flyktet over havet og endte opp på øya Selje i Nordfjord.
Helgennavna Birgitta og Sunniva er senere mest kjent gjennom de mye brukte navna Berit, Brita, Britt, Synneve og Synneva, Synnøve og Synne.
Det fantes også helgener med gamle nordiske navn. I Danmark var det Knut, i Sverige Erik, mens Hallvard og Olav var norske bidrag. Hallvard ble særlig brukt mye rundt Oslo, der han hadde tilhøriget i live og med tilknytta kirke.
Mange andre navn har blitt brukt for helgener i Europa og ellers i verden uten at de har fulgt med kristendommen til Norge. Med innvandring og kulturkontakt i nyere tid, særlig fra 1800-tallet og senere, har navn på helgener i andre land kommet i bruk i Norge. Slike helgennavn i og fra andre land er omtalt i eget hefte (fil) om utenlandske fornavn. I Sverige og Danmark var det dessuten flere lokale helgener (Danske helgener, Sveriges skytshelgener).
Helgener Betydninger, forklaringer Språklig opphav Birgitta kv 'den høye'; svensk med opphav i keltisk svensk, keltisk Sunniva kv 'sol' + 'gave'; fra engelsk norsk, engelsk
Erik m 'en'+'mektig' svensk
Elin kv svensk helgen (opphav i Helena, gresk) svensk
Knut m 'knute' dansk
Olav m 'forfedres etterkommer' norsk
Hallvard m 'stein'+'beskytter/vern' norsk
Tollak, Torlak
m guden Tor + 'kamp' ('en kjempe') islandsk Ragnvald m 'råd, avgjørelse'+'hersker' Orknøyene
Magnus m 'stor' (latin) Orknøyene
Torfinn m guden Tor + 'same'; biskop i Hamar, d.
1285; særlig dyrka som helgen i Belgia og Frankrike (begr. i Flandern)
norsk
Øystein m 'lykkegave' (usikker betydn., NPL3) + stein; erkebiskop Øystein Erlendsson i Nidaros, d. 1188. Erklært som helgen fra norsk kirke, men ikke av paven (snl.no).
norsk
Magnhild kv 'styrke' (norr.) ev. 'makt' (tysk) + 'kamp';
helgen i Skåne (Otterbjörk 1979/2000)
nordisk og tysk (usikkert) Tabell 3–3. Nordiske helgener. De norske og de mest kjente svenske og danske.
Kap. 4 Lån fra tysk, hollandsk og frisisk
(Se også omtale i eget hefte (fil) om utenlandske fornavn av tyske og nederlandske i Norge fra 1800-tallet og senere.)
Fra 1300-tallet kom det navn til Norge fra det tyske språkområdet, og særlig fra 1600–1700-tallet. Det gjaldt både opphavlig tyske navn, som Engelbrekt, og kirkelige navn i tysk form, som Hans. Fram til og med 1700-tallet kom navna mest med innvandring, og de spredde seg i den øvrige norske befolkninga.
På 1800-tallet og senere har navna også kommet med andre kulturelle impulser, bl.a. Heidi gjennom bok og film midt på 1900-tallet. Se ellers tabell for tysk import til Norge på 1800- og 1900-tallet som del av omtalen av tyske navn i eget hefte (fil) om utenlandske fornavn.
Sjøveien fikk vi også navn fra naboområdet Holland og Frisland fra 1700-tallet.
Det vil si fra midt og nord i dagens Nederland og nordvest i Tyskland. Det var glidende overganger i navnebruken mellom disse områda og lavtysk (nord i dagens Tyskland).