År 1900 var rundt halvparten av de ti vanligste navna opphavlige nordiske navn i
«litterær form», som var: Astrid, Ingeborg, Borghild, Gudrun, Einar, Harald, Olaf, Olav og Sverre. ("Litterær form" vil si at forma er kjent fra litteraturen, først i nyoversatt litteratur med moderniserte navneformer, men ellers spredd gjennom bruk av navna i nyere litterære verk, f.eks. av Ibsen og Bjørnson.)
Blant de ti vanligste var også ett igjen i ei form som ikke var modernisert. Det var Ole av Olav (Óláfr), med dansk skrivemåte. Muntlig har forma ofte vært Ola, som heller ikke var ei modernisert form, men talemålsform gjennom mange hundreår i Norge.
Ut over 1900-tallet ble stadig nye navn med nær opp til mellomalderform plukka opp. Høyt oppe på navnetoppene var gjennomtrekken stor gjennom hele 1900-tallet.
Det ser vi i den korte oversikten over nedafor og i kap. 11 (jf. ovafor).
Foreldre valgte gamle nordiske navn i «litterær form» mer og mer i åra som kom, og det ble ganske mye av det fram til ut på 1950-tallet. I ti på topp-listene for navn på nyfødte var det 6–8 slike guttenavn og 4–6 jentenavn de fleste årene i denne lange
perioden. Dette blir vist som del av diagram og lister for et lengdesnitt av navnebruken i Norge, i et eget kapittel (kap. 11).
På 1930-tallet var de nybrukte nordiske navna på sitt høyeste blant de
vanligste navna. I 1930 var antallet nordiske kvinnenavn blant de 10 vanligste økt til 6 (uten Inger) (fra 4 i 1900), jf. kap. 11. For menn var det økt til 8 (uten Kjell) (fra 5 i 1900, uten Ole)). Navna Inger, Kjell og Ole var i vanlig bruk før moderniseringa, og var blitt forma i bruken gjennom mange hundre år, her kalt tradisjonsnavn.
De tydeligste særtrekka til ulike tider syns i ti på topp-listene, som jeg i hovedsak har som utgangspunkt nedafor. På denne bakgrunnen kan vi dele utskiftinga av nordiske navn siden slutten av 1800-tallet inn i fem hovedpuljer blant navn som var mest brukt i den "nordiske linja". Her omfatter det både nye former og tradisjonelle former fram til navnerenessansen.
Overganger er ikke helt klare mellom de inndelingene jeg gjør mellom perioder nedafor. Alle de nevnte navnetypene blir brukt gjennom det meste av 1900-tallet, men i ulikt omfang.
1) Først var det noen mye brukte (a) og noen sjeldnere navn i sagaene (b), og dessuten andre sjeldne navn fra middelalderkilder (c).
a) Blant de mye brukte tidlig var de mest kjente og mektige personene fra
sagalitteraturen. Det var navn på konger, dronninger og storfolk. Eksempler er Olav, Harald, Sverre, Håkon, Erling, Sigurd, Trygve, Einar, Inga, Astrid og
Ragnhild. Mange av dem ser vi i ti på topp-tabellene for år 1900 og til 1930-tallet. Blant disse var det navn som forfattere som Bjørnson og Ibsen hadde lansert, dels fra 1800-tallet.
b) En større underskog av sjeldnere navn fra kongesagaene. Noen av de mest populære tidlig på 1900-tallet var: Solveig, Gudrun, Borghild, Sigrid, Ingrid, Inga, Arne, Gunnar, Reidar, Birger og Rolf. Signe og Alf var også mye brukt, men henta fra andre sagaer.
c) Et rikt utvalg av mer sjeldne nordiskenavn kom i bruk fra tidlig på 1900-tallet, ofte brukt av én eller et par–tre personer. Slike er Kjellbjørg, Arndis, Arnbjørn og Tjodgeir.
2) Korte navn, fra sagaene (også islandske).
Eksempler er de enstava Gerd, Bjørg, Leif, Odd og Knut.
Enstava navn ser vi tydeligst i topptabellene fra 1930 og til 1960-tallet. Trenden med korte nordiske navn kom altså samtidig med innlån eller gjenbruk av andre korte navn, som Ruth og Per, og som blir mer omtalt bl.a. i kap. 7# om 1900-tallet.
3) Opphenting av gamle nordiske navn bygd på lokale talemålsformer, (a), og opphenting av flere navn fra mellomalderen (b).
(a) Fra dialektene, som Randi, Torill, Tone, Hege, Kjell, Terje og Stian.
(b) En ny underskog fra sagalitteraturen, f.eks. Frode.
Disse navna syns best fra 1950-tabellen til ut på 1970-tallet. Dessuten var Kjell inne særlig før dette, og Stian og Ole etter. Randi var også mye brukt gjennom et par tiår før, men var ikke inne blant ti på topp.
Henting av navn fra talemålet omfatta også på samme tid kirkelige navn i norsk form, som Margit (jf. kap. 7).
4) De siste to–tre tiåra av 1900-tallet og inn på 2000-tallet har vi også hatt en mye svakere strøm av navn fra eldre nordisk mytologi.
Eksempler er Trym og Idunn, og det sjeldne Skage. Disse er foreløpig ikke blant ti på topp-navn. I 2013 var jentenavnet Freja på 5. plass i Danmark og 18. plass i Sverige, mens Frøya og tilsvarende var mye mindre brukt i Norge.
5) Fra rundt 1990 har vi fått økende bruk av mellomlaldernavn i navnerenessanseform igjen.
Ingrid blant de ti vanligste fra 1991. Blant andre som har blitt mye brukt uten å ha kommet inn blant ti på topp til nå, er Håkon/Haakon, Ingeborg, Solveig, Sigrid, Olav og Sigurd.
Kap. 7 1900-tallet, særlig til rundt 1970
Dette kapittelet gir en summarisk oversikt over fornavnstrender i Norge på 1900-tallet, med vekt på tida fram til rundt 1970, i del 7.1. Dessuten er det lagt mye vekt på doble fornavn (ev. flere fornavn), i del 7.2, og bruk av bindestreker, i del 7.3.
Under lesinga av del 7.1 kan det også være nyttig å følge med i ti på topp-listene hos Statistisk sentralbyrå, dvs. listene for begge kjønn fra 1880 til siste år
(ssb.no/navn).
1900-tallet og tida etter blir mer omtalt i to andre kapitler. Utenlandske navn i Norge fra sent på 1800-tallet og fram til i dag får en omfattende omtale i eget hefte (fil) om utenlandske fornavn. Ei framstilling av mange hundreår i norsk
fornavnshistorie blir dessuten framstilt i diagramform i kap. 11. Der blir ti på topp-navna for hvert tiende år sortert i mange ulike kategorier ut fra opphav og form presentert. Det blir dessuten vist navnelister sortert etter opphav