11.2.1 Inndelingsmåten
Klassifiseringa i navnetyper er gjort med grunnlag i opphav og bruk, dels språklig og dels kulturelt, slik:
– Nordiske navn i litterær form: Det er alle forekomster av nordiske navn enten i rekonstruerte former i kildene fra 1300- og 1600-tallet og ulike litterære former som ble tatt i bruk etter den nordiske navnerenessansten fra 1800-tallet.
Eksempler er Sigrid og Sigurd. Former som Siri og Sjur faller utenom.
– Nordiske tradisjonsformer: Det er varianter av opphavlige nordiske navn med former som er ulike de opphavlige norrøne og som også er ulike normerte former fra navnerenessansen. Det er i praksis skriftformer byge på former som har vært brukt i norsk talemål. Dette omfatter også skriftformer som er utvikla før
navnerenessansen, gjerne påvirka av danske skrivemåter, som Inger, Ole og Ingeborg. Ingeborg kan ha vært brukt for Ingebjørg i talemålet.
– Bibelske navn lik Bibelen: Det er navneformer som er like de som har vært eller blir brukt i Bibelen i Norge, slik som eldre Mathias. For nyere tid da dette har blitt en mote som sprer seg over landegrensene, er også vanlige bibelske former i andre lands bibler med, slik som Thomas, Lucas og Marcus.
– Kirkelige ellers (ikke nord.): Dette er både bibelske navn i andre former enn i Bibelen, og dessuten alle former av helgennavn og navn fra andre sentrale kirkelige personer. Nordiske helgennavn er ikke her, men under de to typene nordiske navn, f.eks. Olav, Knut og Eirik. Kirkelige navn omfatter navn som klart har kirkelig bruk i Norge. Derfor er Rasmus ikke ført her, sjøl om det også er navn på en biskop som neppe har vært viktig for bruken i Norge. Spesielle nasjonale former er ikke med her, slik som det svenske Malin av det bibelske Magdalena.
– Tyske og nederlandske navn (med kirkelige former): Her er opphavlige tyske navn med, og alle avledninger. Dessuten er det med kirkelige (og eventuelle andre) navn som har nådd oss gjennom tyske og nederlandske former, slik som Else, Grethe, Hans, Johan, Jan og Karl. Karl er markert med stjerne (*) fordi det kan diskuteres om bruken egentlig kommer fra kong Karl Johan, med Karl gjennom fransk tradisjon. Her er det lagt vekt på navneforma. Se ellers kommentaren om Berte ovafor.
– Klassiske navn (med europeiske fellesformer): Dette er navn med opphav i gammelt gresk og latin, og omfatter avledninger brukt i Norge eller som er vanlige i mange land. Her kan det være navn som er kirkelige i andre land, men som som ikke eller lite har fungert som det i Norge, slik som Anton og tidligere nevnte Rasmus. Avgrensinga mot andre innlån (annen kategori) kan ofte være uklar. Men skillet går mellom former som er felles for mange land, som står her, og navn som er knytta til ett eller få språk, som er plassert som innlån dersom de fins. På grunn av dette er Monika/ Monica plassert som klassisk.
– Engelske og andre innlån: Dette er en restkategori for nyere innlån. Her står bl.a.
nasjonale former av navn som ellers kunne hørt til i andre kategorier, slik som det nevnte Malin.
11.2.2 Hovedtrekk i utviklinga av navnetyper i Norge
Ei oppsummering bygd på navnelistene og diagramma:
– På 1300-tallet var de nordiske navna dominerende for menn. Kvinner er ikke telt.
Kirkelige navn var i bruk, men ikke så mye at de nådde 10 på topp.
– På 1600-tallet er kirkelige navn i flertall på topplistene for begge kjønn. Det er navneformer tilpassa norsk. 2 av de 6 kvinnenavna er bibelske (Anne og Mari), resten helgennavn. 3 av de 5 mannsnavna er bibelske (Per, Jon og Anders), altså svak overvekt av bibelske navn. (Det ikke skilt mellom bibelske og ikke-bibelske norske former i diagram og lister.)
Ett tysk navn er inne, men med kirkelig bakgrunn (Hans). Det klassiske Rasmus, i norsk og dansk form, kommer helst gjennom tysk.
Av nordiske navn er det 4 kvinnenavn og 3 mannsnavn, der forma Ole (eller folkemålsforma Ola) har tatt over for Olav.
– Fra slutten av 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet dominerer de kirkelige navna for begge kjønn, med 9 av 10 for kvinner, og dels 8 og dels 9 av 10 for menn. Flertallet er ikke-bibelske navneformer, for kvinner er også bibelsk opphav i mindretall. For menn kommer tyske former av kirkelige navn inn (Hans og Johan).
Det er bare ett nordisk for hvert kjønn, tradisjonsforma Ole (nok i praksis Ola) for menn, og Ingeborg for kvinner. Ingeborg er nok i denne tida helst ei skriftform for Ingebjørg.
– Midt på 1800-tallet er de kirkelige fortsatt i flertall. Inn fra tysk kommer Berte som kvinnenavn, og blant menn Karl som det tredje tyske, etter kong Karl Johan.
Blant kvinnenavna ser vi påvirkning av europeisk mote, med ine-endingene i Oline og Karoline, senere også det klassiske (greske) Sofie.
– Mot slutten av 1800-tallet kommer ett nordisk til inn i tillegg til Ingeborg, Inga, nok som uttrykk for starten på den nordiske navnerenessansen.
Dessuten ser vi to nye navn fra de europeiske motestrømmene, Olga og Jenny, nok helst i utgangspunktet inspirert fra Russland og USA. Det klassiske
mannsnavnet Anton kommer nok helst fra tysk område, og er i bruk i flere land.
– Fra rundt år 1900 kommer opphavlige nordiske navn i flertall, først for menn i 1900-toppen og for kvinner i 1910-toppen her.
Kirkelige navn forsvinner nesten helt fra topplistene, helst med unntak av Anna eller Anne og Per.
– Fra rundt 1940/1950 til ut i 1960-åra er fortsatt nordiske navn mye brukt for menn, men synker noe for kvinner.
For kvinnene tar tradisjonsformer av nordiske navn (dvs. lokale former
gjennom flere hundreår) noe over. Blant kvinnene kommer dessuten de kirkelige navna tilbake.
– Fra rundt 1980 til rundt 1990 dominerer kirkelige navn for begge kjønn, men nok inspirert noe av navnebruk i nabolanda Sverige og Danmark.
For kvinnene kommer klassiske og helt andre navn i bruk, nok inspirert av navnebruk i Europa og USA. For kvinnene er de nordiske ute og for menn minker de også.
– Fra rundt 1990 blir navneutvalget dominert av en kombinasjon av bibelske, klassiske og andre navn fra andre land.
Nordiske navn og kirkelige navn i norske tradisjonsformer er ikke blant de ti vanligste.