Ivar Utne
OVERSIKT OVER
NORSK FORNAVNSHISTORIE
– NORSK DEL 2016 (blir fortsatt oppdatert høsten 2016)
Bergen
Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier (LLE), Nordisk språk, Universitetet i Bergen
Sist endra 21.8.2016 kl. 16.46 (hjemme-pc) (høst 2015: 11.8.2015 kl. 22.15)
Kontaktinfo:
Ivar Utne
LLE/nordisk, Universitetet i Bergen Postadresse: Postboks 7805, 5020 Bergen
Besøksadresse: HF-bygget (4. etasje), Sydnesplassen 7, BERGEN ivar.utne[KRØLL]uib.no
tlf. 55 58 24 04, mob. 905 64 629
(LLE = Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier) Fil: Fornavnshist_aug2016_norsk...
Materialet i denne publikasjonen er omfatta av åndsverkslovens bestemmelser.
Mangfoldiggjøring kan bare skje etter avtale med forfatteren eller ifølge det som er tillatt etter avtalene med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere for åndsverk.
Forfatteren har alle retter til manuset.
Dette er revidert og sterkt utvida versjon av:
Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie, Bergen august 2006 (trykt gult hefte) Og finpussa versjon av:
Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie – utvida tekst, Bergen oktober 2014 (pdf-filer)
Ivar Utne: Oversikt over norsk fornavnshistorie – utvida tekst, Bergen august 2015 (pdf-filer)
Innholdsliste
Kommentarer til inndelinga og framstillinga ... 10
Kap. 1 Innledning ... 11
1.1 Fire hovedtyper ... 11
1.2 Perioder ... 11
1.3 Utvalget i hver hovedtype over tid ... 11
1.4 Flere navneformer med samme opphav ... 12
1.5 Opphavet til utenlandske navn ... 12
1.6 Betydninger ... 12
1.6.1 Usikre eller vekslende betydninger, eller uten betydninger ... 12
1.6.1.1 Usikre betydninger ... 12
1.6.1.2 Flere opphav for like navneformer ... 13
1.6.1.3 Fra deler av navn... 13
1.6.1.4 Forenklinger ... 13
1.6.2 Deler med hver sin betydning ... 13
1.6.3 Folkelige forklaringer, folkeetymologi ... 14
1.7 Drivkrefter ... 14
1.8 Stabile navn ... 14
1.9 Fornavn og norsk språkhistorie ... 14
1.10 Emne for framstillinga ... 14
1.10.1 Språklige trekk ... 15
1.10.2 Nordisk og utenlandsk opphav ... 15
1.10.3 Tabeller og diagram ... 15
1.10.4 Brukes sammen med annet lesestoff ... 15
1.11 Skrivemåter i denne framstillinga ... 15
1.12 Mer å lese ... 16
1.13 Oversikt over framstillinga ... 16
1.14 Sentrale termer og begreper for fornavn og etternavn ... 18
1.15 Dåp og navn ... 20
– Den norske kirke: ... 20
– Offentlige myndigheter, alle personnavn: ... 20
– Klipp fra tekster i forbindelse med navneloven fra 1923, om å gi navn ... 21
Kap. 2 Nordiske navn ... 22
2.1 Språk og skriftspråksformer ... 22
2.1.1 Gammelnordiske språk ... 22
2.1.2 Skrivemåter i norrønt og i denne framstillinga ... 22
2.2 Det språklige opphavet til de nordiske navna ... 23
2.2.1 Hva de nordiske navna består av ... 23
2.2.2 Gammelnordisk, -tysk og -engelsk ... 24
– Rudolf og Rolf ... 24
– Roger ... 24
– Flere navneledd felles i flere språk ... 24
2.2.3 Ulikt innafor Norden ... 24
2.2.4 Detaljer om innholdet i nordiske navn ... 25
2.2.5 Bruken av nordiske navn fram gjennom tida... 28
2.3 Talemålsformer av nordiske navn ... 28
2.3.1 Konsonanter ... 30
2.3.1.1 Assimilasjon av konsonanter (ld, nd, rl, rn, mb, rð/rd) – mer like eller én lyd ... 30
2.3.1.2 Differensiasjon av konsonanter (rn, rl) – mer ulike ... 33
2.3.1.3 Segmentasjon av konsonanter (ll > dl), og dernest l-bortfall – én konsonant kommer i tillegg . 34 2.3.1.4 Palatalisering av g og k – (gj og kj i skrift) – assimilasjon av velar konsonant og vokal til ny lyd 35 2.3.1.5 Palatalisering av l og n ... 35
2.3.1.6 Norrøn f for v-uttale – skriftuttale ... 36
2.3.2 Vokaler ... 36
2.3.2.1 Lang a (á) til å ... 37
2.3.2.2 Vokalreduksjon (i til e, a til e) ... 37
2.3.2.3 Norrøn u til o- eller u-uttale ... 37
2.3.2.4 Diftonger og monoftongering ... 38
2.3.2.5 Svarabhaktivokal ... 38
2.3.3 Nordiske uttaleforskjeller i eller etter gammelnordisk tid ... 38
Kap. 3 Kirkelige navn (kristne navn)... 40
3.1 Uttaleendringer ... 40
3.1.1 Omkasting av lyder ... 41
3.1.2 Flytting av trykk ... 41
3.1.3 Forkorting ... 41
3.2 De tre hovedgruppene, inkl. norske former ... 42
3.2.1 Nytestamentlige navn... 42
– Norske talemålsformer for noen tidlige kristne navn ... 43
– Disiplene og apostlene ... 43
3.2.2 Helgennavn og andre navn knytta til kristendommen ... 44
3.2.3 Gammeltestamentlige navn ... 45
– Norske former av gammeltestamentlige navn ... 46
3.3 Det språklige opphavet til kirkelige navn ... 46
3.3.1 Opphav til navn i Bibelen ... 47
3.3.1.1 Hebraiske navn fra Bibelen ... 47
3.3.1.2 Greske navn fra Det nye testamentet ... 48
3.3.1.3 Latinske navn fra Det nye testamentet ... 49
3.3.2 Opphav til navn for helgener ... 49
Kap. 4 Lån fra tysk, hollandsk og frisisk ... 51
4.1 Tyske og nederlandske navn kom til Norge ... 51
4.2 Navna fra tysk og nederlandsk (hollandsk og frisisk) ... 52
4.2.1 Opphavlig germanske navn, fra tysk område ... 52
– Sjeldne tyske navn ... 53
– Betydninger ... 53
– Nesten like språk og noen få nesten like navn laga på ulike språk ... 53
4.2.1.1 Hva tyske navn betyr ... 53
4.2.1.2 Betydninger for tyske navn i tabell ... 58
4.2.2 Kirkelige navn på tysk ... 63
4.2.3 Tyske og kirkelige navn gjennom nederlandsk (hollandsk, frisisk) ... 64
4.2.3.1 Opphavlig tysk (germansk) på nederlandsk ... 64
4.2.3.2 Kirkelige navn på nederlandsk ... 65
4.2.4 Diminutiver med -k- av tyske og ikke-tyske navn ... 66
4.2.4.1 Diminutiver etter tysk mønster, kulturelle opphav for navna ... 67
4.2.4.2 Språklig form i diminutivavledningene ... 68
4.2.4.3 Tabeller med tyske og nederlandske diminutivformer som har -k- ... 70
4.2.5 Fornorsking av tyske og nederlanske navn ... 74
– Eksempel: Engebret, Ingebrikt ... 74
– Eksempel: Gjert, Gjertrud ... 75
– Eksempel: Villum, Viljom ... 76
Kap. 5 1800-tallet ... 77
5.1 Ved inngangen til 1800-tallet – navn og skrivemåter ... 77
5.1.1 Navneformer ... 77
– Prinsipper for sammenslåing av navn til praktiske formål ... 78
– Praktiske løsninger i dag ... 79
5.1.2 Topplister for levende i 1801 ... 79
– Tabeller ... 79
5.1.3 De danske-norske skrivemåtene ... 82
5.2 Vanlige fornavn gjennom 1800-tallet ... 84
5.2.1 Færre tradisjonelle navneformer – dialektformer av gamle nordiske og kristne navn ... 84
5.2.1.1 1800-tallet fram til 1865 ... 85
5.2.1.2 Fra 1850 ... 86
5.2.2 Økende innflytelse fra Europa på 1800-tallet ... 88
5.2.2.1 Endinger lagt til kvinnenavn (-ine, -a, o.a) – movering (mannsnavn blir kvinnenavn)... 88
5.2.2.2 Mannsnavn med klassiskinspirerte endinger ... 97
5.2.2.3 Opphavlige greske og latinske navn og nyere navneformer fra romanske språk ... 100
5.2.2.4 Forkorting av nye nye navneformer (av europeiske og nordiske navn) ... 102
5.2.3 Idoloppkalling ... 106
5.2.3.1 Fornavn fra kongelige og kjente personer ... 107
5.2.3.2 Kjente personers / øvrighetspersoners etternavn som fornavn... 109
5.2.3.3 Sen-navn av etternavn som foranvn ... 113
5.2.4 Navnerenessansen, som var en nord-europeisk bevegelse, i Norge med navn fra mellomalderen 114 Kap. 6 Nordiske navn fra mellomalderen – nye på 1800-tallet ... 115
6.1 Innenlandsk kultur i flere land ... 115
– Eldre nasjonalkultur blir henta fram ... 115
– Nasjonalstater ... 115
– Den sjøleiende bonden og linja til den norske mellomalderen ... 115
6.2 Navn fra eget språk ... 115
6.3 Mellomaldernavna ble modernisert ... 116
6.4 Bondesamfunnet løser seg opp – byene og Amerka kaller ... 116
– Endring i bondesamfunnet ... 116
– Byvekst, industri og utvandring til USA... 116
– Tradisjoner i oppløsning ... 117
6.5 Oppkallingstradisjonene går i oppløsning ... 117
6.6 Dialektformer av de nordiske navna ... 117
– Navn endra sammen med talemålsutviklinga,del av språkhistoria ... 117
– Navnevarianter var talemålsvarianter ... 117
6.7 Forfall i de nordiske navna i hundrevis av år?... 118
6.8 Hvordan de gamle nordiske navna ble modernisert ... 118
6.8.1 Nominativs-endinger ... 118
6.8.2 De norrøne tegna thorn (þ) og edd (ð) ... 118
6.8.3 Lengdetegn over lange vokaler, og den lange a-en ... 119
6.8.4 Norrøn f ... 119
6.8.5 Norrøn o med kvist (ǫ) ... 119
6.8.6 Norrøn ey ... 120
6.8.7 Norrøn ei ... 120
6.8.8 Endevokalene -i og -a i norrønt ... 120
6.8.9 Palatalisering av k og g ... 121
6.8.10 Doble konsonanter ... 121
6.8.11 Synspunkt fra 1871 ... 122
6.8.12 Normerte former av nordiske navn i dag ... 122
6.8.13 Eksempler på moderniserte former av nordiske fornavn... 123
6.9 Nylaging av fornavn med grunnlag i nordiske navneledd ... 125
6.10 De nordiske navna sprer seg på 1900-tallet ... 126
Kap. 7 1900-tallet, særlig til rundt 1970 ... 129
7.1 Kort oversikt over utvklinga mellom 1900 og omkring 1970 ... 129
7.1.1 Status ved inngangen til 1900-tallet ... 129
– Økt bruk av nordiske nvan fra rundt år 1900, mest i fornya former... 129
– Tradisjonsformer av nordiske navn ble fortrengt ... 129
– Summariske oversikter ... 129
7.1.2 De varige fornavna ... 130
7.1.3 Navn fra andre land ... 130
– Fra engelsk navnebruk, helst fra USA ... 130
– Fra Sverige, Danmark og ellers fra Europa ... 130
– Innvandring fra sent på 1900-tallet ... 130
7.1.4 Kortere navn ... 130
– Tre stavinger ut, mange med éi staving inn ... 131
– Korte både nordiske og opphavlig utenlandske navn ... 131
– Hvorfor korte navn? ... 131
7.1.5 Lengre navn – tradisjonsnavn og utenlandske navn inn ... 132
– Tostava tar mer og mer over, men er ofte korte i antall bokstaver... 132
– Lik og ulik form i jente- og guttenavn ... 132
– Jente- og guttenavn med e-slutt ... 132
– Andre navneslutter, bl.a. -i og -t ... 132
– Mer i øvrige kapitler ... 133
7.1.6 Tradisjonsnavn med norsk og ikke-norsk opphav og flere mellomladernavn i lengre form ... 133
7.2 Doble fornavn – gamle navn i nye omgivelser ... 134
7.2.1 Doble fornavn opphav og bruk i andre land ... 134
– Sammenskriving av doble fornavn i Norge fra 1700-tallet til nåtida ... 134
– Sammenskriving av doble fornavn i andre land og kulturer ... 134
7.2.2 Doble fornavn som daglignavn i Norge midt på 1900-tallet ... 134
– Omfang i bruk av de doble fornavn til daglig ... 135
– Navn fikk forlenga brukstid som del av doble fornavn ... 135
– Marie, Anna og Anna holdt seg på 1900-tallet ... 136
– Doble fornavn var korte midt på 1900-tallet ... 137
– Mer stoff om bruken av doble fornavn ... 137
7.2.3 Doble fornavn blir lengre og mindre brukt ... 137
– Mellomnavn kan fortrenge ekstra fornavn ... 137
– Muntlig bruk av doble fornavn i dag ... 138
– Grunner for å gi ekstra fornavn i dag: oppkalling og identifisering ... 138
– Noen få andrenavn er vanlige også i dag ... 138
– Eksempler på dagens kombinasjoner av doble fornavn ... 139
7.2.4 Opptellinger av typer doble fornavn på 1900-tallet ... 139
– Generelle trekk ved doble fornavn blant nålevende (begge kjønn) ... 142
– Doble kvinnenavn blant nålevende ... 142
– Doble mannsnavn blant nålevende ... 142
7.2.5. Geografisk fordeling av doble fornavn ... 143
7.2.5.1 Utbredt bruk av kortere eller enstava andre navn på ytre Sunnmøre ... 143
7.2.5.2 Omfattende bruk av doble fornavn i Nord-Norge ... 143
7.3 Bindestreker i doble fornavn ... 145
Kap. 8 Oppkalling ... 148
8.1 Navneleddsoppkalling ... 148
– Addisjonsvariasjon ... 149
– Subtraksjonsvariasjon ... 149
– Navneleddsoppkalling i dag ... 149
8.2 Tradisjonell familieoppkalling med hele navn ... 149
8.2.1 Tradisjonell oppkalling på bygdene ... 149
8.2.2 Oppkalling med hele navn i mellomalderen ... 150
8.2.3 Oppkalling i embetsfamilier og byborgerskap ... 151
– Eksempel: Heyerdahl, Halvor Christian og Hieronymus ... 151
– Eksempler: Friele, Herman, Berent, Ole, Oluf ... 152
8.3 "Mellomnavn" før 1923 – personlig navn fra etternavn ... 153
8.3.1 Oppkomsten av mellomnavn i Norge ... 153
8.3.2 Eksempler på bruk av mellomnavn i familier ... 154
– Eksempel: Mohn, ekstranavn fra etternavn og fornavn ... 154
– Eksempel: lokal bruk av etternavn i mellomposisjon i Hadsel i Nordland ... 155
– Oppkallig med "mellomnavnet" gjennom flere ledd ... 156
8.3.3 Mellomnavn/ekstranavn brukt som eneste eller første fornavn ... 157
8.4 Fadderoppkalling ... 157
8.5 Idoloppkalling, ekstra fornavn av etternavn ... 158
8.5.1 Idoloppkalling med etternavn som fornavn ... 158
8.5.1.1 Idoloppkalling i høyere lag fra 1700-tallet ... 158
8.5.1.2 Idoloppkaling i brede lag fra 1700-tallet, og særlig fra 1800-tallet ... 158
8.5.1.3 Idoloppkalling med både for- og etternavn ... 159
8.5.1.4 Oppkalling fra utlandet ... 159
8.5.1.5 Idoloppkalling med etternavn som første fornavn ... 159
8.5.2 Idoloppkalling, fornavn av fornavn ... 159
8.5.2.1 Idoloppkalling med fornavn på 1800-tallet... 159
8.5.2.2 Idoloppkalling med fornavn på 1900-tallet... 160
8.5.2.3 Sikker påvirkning? ... 160
8.6 Movering ... 161
8.7 Forbokstavsoppkalling ... 161
8.8 I dag: Fornavn fra gamle dager, forbokstaver og mellomnavn ... 162
8.10 Oppkalling etter sted, tid, handling, gode ting og begrep ... 162
8.10.1 Fødested og omstendigheter ... 162
8.10.2 Nummer i søskenflokken ... 163
8.10.3 Annen inspriasjon ... 163
8.10.4 Oppkalling etter sted, omstendigheter og nummer i andre land ... 163
Kap. 9 Uttale, veksling ... 164
9.1 Dialekter, norsk og ikke-norsk ... 164
9.2 Trykk og tonelag ... 164
9.2.1 Trykk og tonelag i tradisjonelle norske navneformer ... 165
9.2.2 Trykk og tonelag i innlånte navn ... 165
9.2.3 Tonelag i litterære former av nordiske navn ... 165
9.2.4 Mer om trykk og tonelag i innlånte navn ... 165
9.2.5 Lokal variasjon for trykk og tonelag, dokumentasjon... 166
Kap. 10 Samer, kvener og skogfinner ... 167
Samer er urfolk, og kvener og skogfinner er nasjonale minoriteter i Norge. ... 167
10.1 Nordsamisk ... 168
10.1.1 Eldre samisk navnebruk ... 168
10.1.2 Samisk navnebruk i dag ... 169
10.2 Sørsamisk ... 169
10.3 Kvensk ... 170
10.4 Skogfinner ... 170
Kap. 11 Navnetyper, historiske diagram og tabeller ... 171
11.1 Om dataa ... 171
11.1.1 Kilder ... 171
11.1.2 Om diagramma ... 171
11.1.3 Navneformer i presentasjonen ... 171
11.2 Klassifisering av navn ... 171
11.2.1 Inndelingsmåten ... 171
11.2.2 Hovedtrekk i utviklinga av navnetyper i Norge ... 172
11.3 Diagram ... 174
12.4 Navnelister ... 177
Kap. 12 Trender siden midten av 1800-tallet, særlig muntlig form ... 183
12.1 Innledning ... 183
– Fornavnstrender ... 183
– Språklig utforming, form ... 183
12.1.1 Muntlige og skriftlige former over tid – utgangspunkt for undersøkelse ... 183
– Lydtrekk ... 183
– Forskjeller for lydtrekk mellom nordiske og innlånte navn ... 184
– Sonoritet, klangfylde ... 184
– Ending ... 184
– Vokaltrekk, bruk og navns opphav ... 184
– Konsonanttrekk, bruk og navns opphav ... 185
– Lengde og bruk til ulike tider ... 185
– Flere undre år... 185
– Oversikt over framstillinga ... 185
12.1.2 Navnemateriale ... 186
– Statistisk sentralbyrå-data siden 1850 ... 186
– Lister fra tida før 1850 ... 186
12.2 Overblikk over navnetrender i Norge ... 186
– Nordiske navn i litterære former ... 187
– Tradisjonsformer av nordiske navn ... 187
– Øvrige navnetyper ... 188
– Mer detaljert opptelling for bruk av ulike typer ... 189
12.3 Uttale av fornavn i Norge ... 189
– Skrift og uttale sist i navn ... 189
– Konsonantkombinasjoner og uttale ... 189
– Uttale eller ikke av h ... 190
– K-uttale og skrivemåter ... 190
12.4 Utlyd i navn ... 190
12.4.1 Utlyd i jentenavn ... 190
– Vokal- eller konsonantuttale til slutt ... 191
– A- eller e-uttale til slutt ... 191
– I-uttale til slutt ... 192
12.4.2 Utlyd i guttenavn ... 193
– Vokaluttale sist... 194
– Konsonantuttale sist ... 194
12.5 Navnelengder ... 195
12.5.1 Antall lyder i navn ... 195
12.5.2 Antall bokstaver i navn (skrift) ... 196
12.5.3 Antall stavinger i navn ... 198
12.5.3.1 Jentenavn og stavinger ... 198
12.5.3.2 Guttenavn og stavinger... 199
12.6 Hiatus... 201
12.6.1 Hiatus-bruken blant de hundre vanligste navna ... 202
12.6.2 Hiatus-bruken i Danmark, Sverige, Tyskland og USA ... 203
12.7 Trykkplassering i navn ... 205
12.7.1 Innlånte navn med vekslende trykk for samme navn ... 205
12.7.3 Enstava eller trykk på første staving fram til etter midten av 1900-tallet ... 205
12.7.4 Noe trykk etter førstestavinga fra sent på 1900-tallet ... 206
12.7.5 Oppsummert om trykk ... 206
12.8. Sonoritet i navn ... 208
12.8.1 Generelt om sonoritet ... 208
12.8.2 Undersøkelse av plosiver, sonoranter og vokaler i navn ... 208
– Plosiver i navn ... 208
– Sonoranter i navn ... 209
– Vokaler i navn ... 209
12.8.3 Sonoranter i Danmark, Sverige, USA og Tyskland ... 209
12.8.4 Andres undersøkelser om sonoritet ... 209
12.9 Kort sammenligning med Nüblings tyske undersøkelse, uttale ... 212
12.10 Konsonanter i skrift ... 212
12.10.1 Utvalg av navn og bokstaver ... 212
12.10.2 Tellemåten for fremmede konsonanter ... 213
12.10.3 Skriftformer i ulike perioder ... 213
– Fremmede konsonanter 1875–99 ... 214
– Fremmede konsonanter 1930–34 og 1960–64 ... 214
– Fremmede konsonanter 1980–82, 2001 og 2012 ... 214
12.10 Oppsummering ... 217
12.10.1 Utlyder ... 217
12.10.2 Navnelengder ... 217
12.10.3 Stavingslengder ... 217
12.10.4 Hiatus ... 218
12.10.5 Uttaletrekk knytta til navns opphav ... 218
– Hiatus ... 218
– Utlyd ... 218
– Navnelengde ... 218
<slutt> ... 218
Annet:
Utenlananske navn i egnekutlurer og i Norge – i egen fil (eget hefte) Referanseliste – i egen fil (eget hefte)
Kommentarer til inndelinga og framstillinga
Framstillinga er sterkt utvida siden 2006-utgava, også noe siden versjoner fra 2014 og 2015. Den største utvidelsen siden 2006 omfatter et stort kapittel om utenlandske navn, eget hefte (fil) om utenlandske fornavn, som fins i egen fil (ev. hefte). Ellers er det lagt inn mye stoff om navns opphav og om uttale- og formendringer i flere av kapitla.
Det er lagt stor vekt på konkrete eksempler med kommentarer, lister over vanlige navn i mange land, og på forklaring av navns opphav og av navneformer.
To kapitler om fjernkulurelle navn som ble lagt inn i 2015-utgava, er nå flytta til egen fil / eget hefte.
Heftet kan bli lagt ut som pdf-fil eller pdf-filer i flere versjoner tidlig i
høstsemesteret 2016, for noen deler også inn i semesteret (særlig eget hefte (fil) om utelandske fornavn). Info om dette blir gitt i forbindelse med undervisninga.
Bergen, august 2016 Ivar Utne
Kap. 1 Innledning
1.1 Fire hovedtyper
De fleste fornavna i Norge kan vi fordele på fire hovedtyper:
a) Navn med gammelt nordisk opphav, som Ragnhild og Harald, Øyvind, Sigrid, Sigurd, Gudrun; Even, Siri, Sjur og Guro. Kan deles i litterære former (nær de norrøne) og tradisjonsformer (resultat av talemålsendring).
b) Kirkelige navn (også kalt kristne navn), som de bibelske Maria og Johannes, og helgennavna Katarina, Mari, Jon og Kari. Kan deles i norske tradisjonsformer og internasjonale former.
c) Navn innlånt fra flere europeiske språk eller gammelgresk, latin og hebraisk, som det tyske Wenche, det engelske Ronny, Camilla med opphav i latin. Kan overlappe med kirkelige navn.
d) Navn fra de nyere innvandrerkulturene utafor Vest-Europa, som de arabiske Aisha og Muhammad, og de vietnamesiske Hoa og Tuan.
1.2 Perioder
De tre første hovedtypene har skifta om å være sentrale gjennom den norske
navnehistoria. Nordiske navn kan nevnes som eksempel. Det er navn med opphav i gammelt nordisk språk, som urnordisk og gammelnorsk, -svensk, -dansk og -
islandsk. Etter mellomalderen ble bruken nordiske navn skjøvet noe til side av
kristne navn, men de nordiske ble igjen betydelig mer brukt fra slutten av 1800-tallet.
Etter midten av 1900-tallet har nordiske navn blitt fortrengt både av andre navn fra utlandet og av kirkelige navn.
Som vi kommer tilbake til i kap. 12, går det også an å karakterisere perioder og endring over kort tid ut fra form, som lengde, trekk ved endinger og lydlige trekk.
1.3 Utvalget i hver hovedtype over tid
Utvalget av navn innafor hver av de fire typene har også skifta. Det vil si utvalget av kristne navn, av nordiske navn og av navn fra forskjellige land. Slik var f.eks. det nordiske Ingeborg mye brukt gjennom mange hundreår, men det var lite brukt blant de nordiske navna fra rundt 1930. Da tok andre nordiske kvinnenavn over, som f.eks.
Torhild fra 1940-åra. Kjetil ble brukt i mellomalderen og var ett av flere som kom i bruk på rundt 1950, da andre nordiske mannsnavn som hadde vært mye i bruk i flere
tiår, gikk ut av bruk, som f.eks. Sigurd. Noen nordiske navn blir igjen tatt i bruk etter tusenårsskiftet, slik som Sigrid, Sigurd og Ola, og Ingrid og Håkon fra 1980-åra.
1.4 Flere navneformer med samme opphav
Dessuten har det veksla mellom ulike former av samme navn, f.eks. europeiske varianter eller norske talemålsformer. Som variant av Johannes var det særlig den norske talemålsforma Jon som ble brukt fram til ut på 1700-tallet, da de tyske formene Hans og Johan tok over som svært populære varianter. Midt på 1900-tallet var det Jan, med bakgrunn i nederlandsk, som ble den mest brukte varianten. Det nordiske Kjetil har veksla med talemålsformer som Kittil og Kjell.
1.5 Opphavet til utenlandske navn
Navn i andre land fordeler seg på tilsvarende fire hovedgrupper i de landa. Vi har lånt inn navn av alle typene. Det vil si opphavlige navn bygd på landets språk og kultur, varianter av kristne navn og navn som er lånt dit fra andre land.
For eksempel har vi lånt det opphavlig tyskspråklige Engelbrekt og det opphavlig engelskspråklige Edvard. Det har kommet kristne varianter, som det tyske Hans (av Johannes), av det engelske Mary (av Maria) og av det svenske Malin (av Magdalena).
Dessuten har vi fått de engelske Harry med tyskspråklig opphav i Heinrich og Ronny utvikla fra Ronald med opphav i det nordiske Ragnvald, og det russiske Olga med opphav i det nordiske Helga.
Mange navn har på den måten et flerkulturelt opphav. Navn kan altså
klassifiseres kulturelt på flere måter alt etter om vi legger vekt på det første opphavet eller den forma som har blitt lånt inn. Mer om dette i slutten av et eget hefte (fil) om utenlandske fornavn.
1.6 Betydninger
De fleste fornavn har opphav i ett eller flere ord brukt i det språket der navnet ble tatt i bruk først. Det kan ofte ha vært ord som beskriver ønsker for barnet; uttrykk for noe religiøst, som hellige figurer eller begrep; eller noe i hverdagslivet, slik som skjønnhet og styrke. Det er omtalt for flere språk i kap. 2 og 4 i denne delen for norske navn, og i eget hefte (fil) om utenlandske fornavn.
1.6.1 Usikre eller vekslende betydninger, eller uten betydninger
Ofte er betydninger ulike fra ett fornavnsleksikon til et annet. De vanligste grunnene til forskjeller er at betydninga er usikker, at det er flere muligheter, eller at det blir gjort forenklinger.
1.6.1.1 Usikre betydninger
For navneforskerne ha vært vanskelig å finne sikre forklaringer på opphav i språk og betydning fordi navna har blitt til for lenge sia på språk eller i kulturer vi mangler sikker kunnskap om. Derfor er mange forklaringer om betydninger usikre. Slik er det for bl.a. for navna Maria og Linn.
1.6.1.2 Flere opphav for like navneformer
Mange navn med helt ulikt opphav er tilfeldig like eller nesten like. De arabiske Leyla/Layla, Noora/Nura, Moona/Muna og Amina og Zahra (og ev. andre
skrivevarianter i latinsk alfabet) har helt andre opphav enn de tradisjonelle
europeiske Laila, Nora, Mona og Amina, og det bibelske Sara. Nora, Mona og Amina har dessuten flere mulige europeiske eller dels norske opphav (NPL3).
1.6.1.3 Fra deler av navn
Noen navn er også laga mer eller mindre tilfeldig ut fra stavinger som fins i andre navn eller velklingende stavinger, som Idar og Siril. Mange navn er laga med å legge til endinger på andre navn, som Nilsine, eller som forkortelser av navn, som Hans av Johannes, eller Nina,Tina, Nora, Nelly/-ie og Lene som kan være kortform av mange ulike navn med ulike betydninger.
Når kortformer er bare del av navn som opprinnelig er satt sammen av to ord, kan betydninga vurderes på to måter: at de bærer betydninga til hele navnet som er opphavet, eller av det som er delen. I mange tilfeller er det flere mulige opphav, som for Nina, Sine, Ine, Tea og Ea.
1.6.1.4 Forenklinger
I populariserte framstillinger er hender det at forfatterne har forenkla omstendelige forklaringer på hver sine måter. Eller det kan være at forfatterne syns ikke alt er like passende å formidle videre. For gamle norske navn ser vi noen ganger at bare en del er med i forklaringene.
Jorunn er satt sammen av jor som betyr 'villsvin' og unn som betyr 'elske'. Noen steder vil du finne forklaringa 'elske' og ikke noe mer. Kanskje forfatterne har villet ha en kort forklaring, eller kanskje de ikke syns 'villsvin' var noe å være oppkalt etter.
Faglig funderte navneforklaringer underslår ikke fullstendige betydninger.
1.6.2 Deler med hver sin betydning
Ganske mange navn er satt sammen av to ord med hver sin betydning, slik vi vil se det for gamle nordiske navn, navn fra Bibelen og for andre navn. Det er vanlig å prøve å lage et sammensatt ord av det eller et uttrykk som knytter en sammenheng mellom orda. Det kan nok være riktig for mange navn, men når en prøver å tolke alle navn på den måten er det en nåtidig måte å se det på.
For blant annet mange gamle nordiske navn er det heller rimelig å se dem som to deler som står sammen, omtrent som vi har dobbeltnavn ellers i dag. I vikingtida og før vil vi se at navneledd ble kombinert på ulike måter gjennom bl.a. oppkalling på måter som ligner dobbeltnavn i moderne tid. På den måten kan en se på Sigurd som sammensatt av ord med betydningene 'seier' og 'beskytter', og Hallvard av 'helle, flat stein' og 'beskytter', men neppe som 'en som beskytter seieren' og 'en som er beskytta av hella'. Hvilke navn som skal leses på den ene eller andre måten er ikke klart, men forskere i eldre språk mener å ha grunnlag for å tolke mange navn som to
uavhengige ledd. Se ellers Stemshaug 1982, s. 25–29.
1.6.3 Folkelige forklaringer, folkeetymologi
Noen navn har blant folk flest fått andre tolkinger eller assosiasjoner i dag enn det navna har hatt i språka der de ble til. Dette blir kalt folkeetymologi, dvs. folkelig måte å forstå ords opphav.
Navnet Solveig blir nok ofte oppfatta å ha med 'sol' å gjøre, kanskje også 'vei'.
Førsteleddet har opphav i samme ord som sal, dvs. 'hus', og sistedelen er opphavet usikker for, og 'styrke' er blant flere forslag. Kvinnenavnet Liv har jo påfallende likhet med ordet liv, men opphavet er et ord som betyr 'vern', og også kjent gjennom ordet livd. Navnet Siv blir lett oppfatta som grastypen siv, men opphavet er et ord som betyr 'slektskap'.
1.7 Drivkrefter
Viktige drivkrefter bak endring i navneutvalget i Norge etter mellomalderen har vært internasjonal kontakt, utvikling av norske talemålsformer, norsk kulturreising og innvandring. Det er stort sett på samme måten i ganske mange land.
1.8 Stabile navn
Noen av navna har også vært stabilt mye i bruk i Norge gjennom mange hundreår.
Slike er navn med opphav i gamle nordiske språk som Ola, Ole og Ingeborg, og navn med bakgrunn i kristen bruk som Anna, Anne, Johannes, Lars, Jon og Hans. Disse har vært blant de mest brukte fra rundt 1500-tallet til rundt midten av 1900-tallet.
1.9 Fornavn og norsk språkhistorie
Opphav til fornavn og utvikling av nye navneformer har mye felles med den øvrige norske språkhistoria, som dette er del av. Ordvalget i norsk har opphav i gamle nordiske språk, i innlånte ord bl.a. med kristendom og fra andre språk. Både ord og navn har kommet til Norge av samme årsaker. Endring i navneformer har fulgt samme regler som for talemålsutvikling for øvrig, bl.a. med lokale former.
Men til forskjell fra norsk rettskrivingshistorie har fornavn ikke normerte skrivemåter, verken når det gjelder skrivemåter av navn som er resultat av norsk talemål eller som er lånt inn.
1.10 Emne for framstillinga
Alt som er nevnt ovafor, blir tatt opp mer i detalj i dette heftet. Tabell 1 har en oversikt over navnehistoria og kan være til nytte for å holde oversikt under lesinga.
Framstillinga er hovedsaklig kronologisk i kap. 2–7. De øvrige kapitla omhandler emna oppkalling, uttale, samiske og finske (kvener, skogfinner) fornavn, kort
historisk oversikt over navn med ulik bakgrunn vist med diagram, trender vist med navneformer, europeisk navnebruk, og dessuten fjernkulturelle navn i Norge.
1.10.1 Språklige trekk
Denne framstillinga, og manus fra 2014 og 2015, skiller ut fra første utgave fra 2006 og fra flere andre framstillinger om fornavn med at det er mer vekt på språklige trekk som betydning og uttale, navneskikk i land som har hatt påvirkning på navnebruken i Norge, og at det er brukt mange tabelloppsett og diagram.
1.10.2 Nordisk og utenlandsk opphav
Fordi navn fra europeiske land og USA har vært godt synlige i norsk fornavnsbruk særlig fra slutten av 1800-tallet, er det ei egen fil (hefte) om navnebruk i slike land og opplysninger om hvordan fornavn derfra har vært brukt i Norge. Eldre tysk og klassisk (gammelgresk og latin) er også del av kapitler for tida før 1900. Norsk navnerenessanse, dvs. bruk av navn fra nordisk mellomalder, er også emne for et eget kapittel.
For både utenlandske navn og nordiske mellomaldernavn fins det annen litteratur i pensum for navnegranskingsemner innen nordiskfaget ved UiB høsten 2014, 2015 og 2016 (og før og ev. senere). Viktige trekk som er omtalt i slik litteratur, er i mange tilfeller kortfatta omtalt her, og helst i den egne nevnte fila (heftet).
1.10.3 Tabeller og diagram
Framstillinga er i stor grad bygd opp med tabeller og diagram, som nevnt, og
hovedvekta blir lagt på hva som er vanlige navn og utbredte tendenser. Tabellene og diagramma er ment som illustrasjonsstoff for å vise generelle trekk. I forbindelse med emnestudier på UiB er de ikke ment å læres i detalj. Derimot kan de være tips om hva som kan undersøkes videre, f.eks. i semesteroppgaver.
1.10.4 Brukes sammen med annet lesestoff
Heftet er laga for min undervisning på innføringsemner i navnegransking på 200- og 300-nivået ved Universitetet i Bergen. Derfor bygger dette på kunnskap fra 100- niåvet i nordisk språk, særlig språkhistorie og talemål, og har dessuten mange metodiske presentajsoner. Det meste er likevel forsøkt skrevet slik at det bør kunne leses av alle med interesse for fornavn.
I heftet Oversikt over norsk fornavnshistorie fra 2006 (Utne 2006), var det også med et register over nava i teksta. Foreløpig er noe slikt ikke laga til denne utvida versjonen.
1.11 Skrivemåter i denne framstillinga
Navn er i hovedsak skrevet på måter som er eller har vært vanlige i norske
dokumenter. Det omfatter også former som Ingebor, Marthe, Erich og Knud, men oftest etter dagens vanligste former. Det er unntak for å kunne vise hva som er opphavlige former. Opphavlig greske og latinske navn blir i hovedsak skrevet slik den norske forma som ligger nærmest, vanligvis blir skrevet. Derfor blir forma Georg brukt, og ikke den greske Geórgios, Katarina og ikke den greske Aikaterínē eller latinske
Katharina, og Margareta og f.eks. ikke det latinske Margarīta.
Dette er gjort for å forenkle framstillinga. Kruken og Stemshaug 1995 og 2013, som formene ovafor er henta fra, inneholder opphavlige former.
1.12 Mer å lese
Ei fyldig framstilling om norsk fornavnshistorie fins i Stemshaug, Kruken og Aarset 1982. Andre kortere framstillinger er Særheim 1987, Vikør 2003, Schmidt 2002, Særheim 2004 og Særheim 2013. Alhaug 2004 er en detaljert analyse av perioden 1900–1975. Kruken og Stemshaug 2013 er det fyldigste oppslagsverket for navns opphav, betydning og bruk gjennom historia. Den har dessuten referanser til kilder.
Alhaug 2011 er også fyldig, med vekt på bruk i tida etter år 1900. Statistisk sentralbyrås navnesider (ssb.no/navn), ev. senere års oppdateringer, har navnestatistikk fra 1880 til i dag, og for 1801.
Denne framstillinga bygger mye på navneforklaringer i Kruken og Stemshaug 1995 og 2013, og statistikk fra Statistisk sentralbyrås navnesider. Den bygger også på oppslag i Digitalarkivet, og på mange større utenlandske navnebøker, som dels er nevnt og ikke nevnt i litteraturlista.
Fulle referanser fins i referanselista som er plassert i egen fil (hefte).
1.13 Oversikt over framstillinga
Norsk fornavnhistorie i kortform Type Opphav til
navn
Årsak Periode Eksempler Kap.
a nordiske navn hjemlig kultur
900–1350 Sigrid, Sigurd 2
b kristne navn 3
– Det nye testamentet (NT), særlig apostlene
kristendom 1100–
1400 + senere
Maria, Johannes
– helgener katolsk kristendom
1100–
1400
Katarina, Laurentius – Det gamle
testamentet (GT)
protestant- iske vekkelser
1700-t. Eva, Isak
a b dialektvarianter kom i bruk
norsk talemål
1300-t. –
– nordiske navn Siri, Sjur 2
– NT-navn Mari, Per 3
– helgennavn Kari, Lars 3
c tyske navn, tyske former av kristne navn
handel, bergverk, kristendom
1400–
1900
Engelbrekt, Gjertrud, Hans
4, 5, utl.- fil c latinisering,
bl.a. ine-navn,
utdanning, sjøfart
1800-t Nikoline, Oline 5
a nordisk navne- renessanse, navn fra saga- litteraturen
nasjonal kulturreis- ing, fra mellom- alderen
1880–
1950
Einar, Borghild 6
c fra flere
europeiske land utenom Norden
5, 7, utl.- fil – engelsk sjøfart,
medier
1880– Henry, Linda – russisk medier 1900– Olga, Anja – fransk medier 1900– Charlotte, René – spansk,
italiensk
medier 1900– Rita, Anita, Mateo a b c korte navn,
mye i doble fornavn
internasjon- al trend, reaksjon
1920–
1980
6, 7
– gamle nordiske
Bjørg, Odd
– utenlandske Jan, Ann
c svenske navn kontakt, medier
alle tider Gustav, Elin, Christer, Malin
utl.- fil c danske navn kontakt,
medier
alle tider Bodil, Morten 7, utl.- fil d fremmedkul-
turelle navn, blant inn- vandrere
innvand- ring
1980– Fatima, Muhammad utl.- fil
gamle navn av alle slag
1990– 11,
12 a b c – lokale, med
alle typer opphav
trend Sunniva, Even
a – mytologiske trend, medier
Idunn, Brage c – klassiske trend,
medier
Julie, Aleksander utl.- fil b – bibelske trend,
medier
Sara, Mathias utl.-
fil b c – korte, av
kristne og utenlandske
trend, medier
Thea, Mats
Tabell 1–1. Norsk fornavnshistorie i kortform, den kronologiske delen av framstillinga.
"Type" = de fire typene omtalt i teksta foran.
1.14 Sentrale termer og begreper for fornavn og etternavn
Offisielle person- navn
fornavn Brukes vanligvis om det første navnet i navnerekka, og som i hovedsak er forskjellig fra andre i familien. Ev.
flere fornavn kalles andre, tredje fornavn osv.
mellomnavn Har vanligvis form som et etternavn. Det har en underordna rolle i forhold til etternavn i offentlige dokumenter. Det er vanlig at mellomnavn enten er en persons oppvekstnavn ("pikenavn") eller en av
foreldrenes oppvekstnavn som blir plassert foran barns etternavn. Mellomnavn skiller seg fra andre fornavn (fornavn nr. 2, 3 osv.) og doble etternavn.
etternavn (slektsnavn)
Felles navn på medlemmer i en familie eller slekt.
Navna er vanligvis arvelige. Siste navnet i navnerekken for alle.
Ev. først i register. Ett eller dobbelt (se nedafor).
flere fornavn Se "fornavn" ovafor.
dobbelt etternavn Oftest med bindestrek. Begge navna skal alltid brukes sammen. Dette skiller seg fra kombinasjonen av
mellom- og etternavn, der det første har en underordna rolle.
patronym, farsnavn, primærpatronym (ekte patronym)
Fars fornavn med ending, bl.a. -son og -datter. Forener ofte en søskenflokk. I andre kulturer kan endinger være utelatt, eller tilsvarende kan være uttrykt med prefiks, dvs. et ord eller et ledd først i navnet.
metronym, morsnavn
Mors fornnavn med ening, bl.a. -son og -datter.
parentonym (gononymikon)
Patro- og metronym, dvs. kjønnsnøytralt. Parentonym blir brukt juridisk på norsk.
sekundærpatronym, stivna patronym, arvelig patronym
Opphavlig ekte patronym som har blitt arvelige og dermed slektsnavn, f.eks. sen-navn.
etternavn før
ekteskap, "pikenavn", (oppvekstnavn)
Etternavn som en person har før ekteskap, enten fra fødselen eller har endra til senere.
Uoffisi- elle person- navn
kallenavn, klengenavn,
kleggenavn, utnavn, økenavn
Beskrivende navn, fra skole, yrke, samfunnsliv.
kjælenavn Oftest opphav og bruk i familien.
tilnavn Personkarakteriserende navn, gjerne av steds- eller yrkestitler, noen ganger òg brukt om ekte patronym. Se også innlånte etternavn nedafor.
pseudonym, dekknavn
Oppdikta navn, for anonymitet, ofte kunstnere.
kunstnernavn Brukt i forbindelse med framføring, i forbindelse med sitt arbeid, ikke for anonymitet, men for markedsføring.
initialer, forbokstaver Blir ofte brukt for annet fornavn, mellomavn eller patronym.
Uoffisi- elle termer
døpenavn Ev. i forhold til kirkelig navnebruk. Dåpshandlinga gir ikke navn offisielt, men fornavn blir brukt i dåpen.
Normalt har en måttet ha bestemt navn før dåpen, unntak for klagesak. Nå: Kan endre senere.
slektsnavn Etternavn, ikke-juridisk term etter personnavnloven fra 2003.
familienavn Etternavn, og mellomnavn med opphav i etternavn. Ev.
om fornavn som har gått igjen i familien.
Opphav til etter- navn i Norge
sen-navn,
sekundærpatronym
F.eks. Hansen.
gårdsnavn, bruksnavn
Bruksnavn vil si navn på gårdsbruk.
F.eks. Eide, Solheim.
Innlånte etter- navn
tilnavn, fra:
yrkesbetegnelser, kallenavn
(egenskaper),
tilhøriget (sted, land, nasjon m.m.)
f.eks.
Møller, Müller, Miller, Brun, Braun, Brown, Cappelen, Fries, Beyer
patronymer, med eller uten endinger
f.eks. Martens, Martin, Williams, Lambert
konstruerte svenske (borgerlige), jødiske; Lindgren, Blumenthal (Sist rev. 21.8.2016, kleggenavn, døpenavn)
1.15 Dåp og navn
Hvem styrte navnegodkjenning og -registrering før og nå, og når endra det seg?
– Den norske kirke:
Eldre dåpsliturgi/praksis: "Hva skal barnet hete?" Alterboka 1920 (til 1977) har formuleringa: "Presten spør etter barnets navn". Det gamle spørsmålet kan likevel ha vært brukt. (bare fornavn)
1977, med ny alterbok, endra til: "Hva heter barnet?" (bare fornavn)
Aktiv rolle for navn til 1.1.1983. Dåpsattest dokumenterte navn fram til 1.1.1983, ikke etter det.
– Offentlige myndigheter, alle personnavn:
Før 1916: I menighetenes kirkebøker. Dessuten i kirkebøkene hos statskirkepresten i området fra 1845 (dissenterloven). (Mykland 1997.
http://digitalarkivet.uib.no/sab/dissenter.htm)
1916: Eget offentlig fødselsregister med alle busatte, ved statskirkeprestene.
Prestene sendte opplysninger videre dersom de ikke sjøl førte fødseslregisteret.
Navn ble retta i kirkebøkene. Til og med 1982.
Parallelt ble navn også ført i folkeregister etter hvert som de ble oppretta fra 1906 til 1947, og videre.
Før navneloven i 1923: Dåpsinnføringa, gradvis fra kirkelig til forvaltningsmessig oppfatning, uten praktisk betydning. (Jf. tekstklipp nedafor.)
1923, navnlov: Fødselsregistreringa var klart ei ren borgerlig handling. I praksis var det meldinga til dåpen, og ikke dåpshandlinga.
Dersom det var strid om navn kunne godkjennes, brukte presten ønska navn i dåpen, og godkjent navn ble ført inn i kirkeboka når Justisdepartementet hadde avgjort saken.
Normalt fikk en ikke endring av fornavn etter dåpen, men unntak var mulig "i særlige tilfelle" (§ 19).
Grensa gikk altså i praksis ved dåpen, av forvaltningsmessige grunner, og ikke av religiøse.
1.1.1983: Folkeregistrering ble overført til bare folkeregistera. Normalt ikke oppdatering i kirkebøkene, men mulig dersom en viste fødelsattest til
kirkebokføreren (presten). Dåpsattest fikk redusert betydning. (Austbø 1986, s.
21–24).
– Klipp fra tekster i forbindelse med navneloven fra 1923, om å gi navn
"§ 18 [navneloven i 1923]
Ved anmeldelsen om et barns fødsel må et fornavn velges for det. Navnet kan
forandres, når barnet anmeldes til dåp. Er den, som døper barnet, en annen enn den, som fører vedkommende fødselsregister, skal han uten ophold meddele denne, hviket navn barnet har fått ved anmeldelsen til dåpen."
Lovkommentarer til § 18 i navneloven fra 1923:
"[...] fornavnsantagelsen er en rent borgerlig handling, som i og for seg er blottet for religiøst eller kirkelig anstrøk
[...]
Den gyldige navneantagelse skjer ved anmeldelsen til fødselsregisteret, og er det valgte navn ulovlig, blir det ikke mere lovlig ved å ha vært brukt under
dåbshandling."
(Lundh 1924, s. 84, note 1)
Endringer senere var vanskelig å få godtatt. Det kunne være aktuelt ved feilregistrering og eller et
"skjemmende, støtende eller på anne måte uskikket fornavn".
[...]
"Som eksempler fra bevilgningspraksis efter loven kan nevnes, at der er gitt tillatelse til å forandre det jødiske navn Moses til Magnus, den forvanskede form Sjur til den oprinnelig norske Sigurd [...]"
(Lundh 1924, s. 85–86, note 3, til § 19 om endring av fornavn) Om tida før 1915/1923, henta fra en lovkommentar i 1931:
"Efter tidligere ret fik barn fornavn ved daaben. Dette hang sammen med den kristne opfatning av daabens betydning. Navnet blev indført i ministerialboken eller, hvor forældrene tilhørte en ordnet dissentermenighet, i dennes protokol (res. 19 feb. 1892). Tilhørte forældrene hverken statskirken eller ordnet
dissentermenighet, gjordes anmeldelse til øvrigheten. Indtil daaben hadde forældrene utsættelse med navnevalget. Daaben var ikke bundet til nogen frist."
(Thomle, 1931, s. 92–93, om "Ervervelse av fornavn ved anmeldelse om fødsel o. l.")
Kap. 2 Nordiske navn
De eldste navna med norsk- eller nordiskspråklig opphav som var i bruk i norsk mellomalder, og som som har betydning de siste par hundreåra, er for eksempel:
Ragnhild, Ragnvald, Tora, Tore, Sigrid, Sigurd, Gudrun, Gudbrand, Gunnhild,
Gunnar, Ingebjørg, Inga, Ingerid, Yngvar, Helga, Helge, Olav, Harald, Håkon, Øyvind, Hallvard, Ivar, Torleif, Torgeir, Asbjørn og Einar.
Dette kapittelet omhandler noe om språk og skriftlige navneformer før og nå (2.1), om opphav (2.2), og om utviklinga av navna videre som følge av norsk
talemålsutvikling (2.3).
2.1 Språk og skriftspråksformer
2.1.1 Gammelnordiske språk
Termene for de nordiske språka i mellomalderen kan veksle mellom ulike
framstillinger. I alle fall har alle opphav i det eldre urnordisk som igjen har opphav i germanske språk. Germansk er et eldre felles trinn for bl.a. nordiske språk, tysk og engelsk. De nordiske språka blir gjerne delt inn i vest- og østnordisk. De vestnordiske språka i mellomalderen blir samla kalt norrønt, og omfatter gammelnorsk og
gammelislandsk. De østnordiske er svensk og dansk. (Haugen 2009, s. 10; der også annen inndeling senere blir kommentert.)
I denne framstillinga vil jeg bruke gammelnordisk eller gamle nordiske språk som fellesterm for både de østlig og vestlige. Dels vil jeg bruke norrønt eller de andre språka dersom det er viktig å skille dem ut. Det var forskjeller sent i mellomalderen som kan ha ført til ulike navneformer, slik som Erik i øst og Eirik i vest (Torp og Vikør 2003, s. 45, om monoftongering). Dessuten var det i mellomalderen former som Hróarr, Hlíf i gammelislandsk og Róarr og Líf i gammelnorsk, senere kjent som Roar og Liv. Normalisert norrønt, slik vi møter det i lærebøker og tekster, følger i praksis gammelislandsk.
2.1.2 Skrivemåter i norrønt og i denne framstillinga
Det vi i vår tid kjenner som navn fra mellomalderen, er ulike navneformene i mellomalderen, både i skrift og tale. Grunene er dels rekonstruksjon tilpassa skrivemåter i ny tid (som har vært skiftende), og dels navneformer endra sammen med språket ellers. Talemålsformer utvikla gjennom hundreåra, blir omtalt i del 2.3.
Utforming av rekonstruerte skriftformer de siste 150 åra blir mer detaljert omtalt i kap. 6, og gjelder bl.a. norrøne bokstaver som ð, þ, lengdetegn over vokaler
(aksenter) som for á, og norrøne endinger som -r og -i i mannsnavn. Her kommer en kort omtale av noen sentrale trekk.
Norrøne navneformer hadde i mange tilfeller r-ending (nominativsending), bl.a. i Óláfr, Ragnhildr og Einarr. Norrønt hadde bokstavene Þ og þ (stor og liten), kalt thorn, og Ð og ð, kalt edd. Þ og þ har i moderne norsk i hovedsak blitt til T og t. På 1800- tallet var det også brukt Th (jf. kap. 6). Ð og ð har blitt til D og d. Eksempler er Þróndr og Guðrún som i nyere norsk har blitt skrevet Trond og Gudrun.
På norrønt ble det skilt mellom lange og korte vokaler, der lange ble markert med aksent agiu (oppoveraksent) over vokalen, som i Óláfr (og Óláfr). Lang a, skrevet á, har etter mellomalderen dels blitt til a og dels til å både i uttale og skrift,. Vi ser det i de rekonstruerte skriftformene Hakon (1800-t.) og Håkon av Hákon, og Åsbjørn og Asbjørn av Ásbjǫrn.
Norrøn f i skrift hadde f-uttale først i ord, og v-uttale elles, dvs. Óláf(r) blei uttalt som dagens Olav. Skrivemåten ey i norrønt blei uttalt som /øy/, slik at Eysteinn blei uttalt som dagens Øystein (Haugen 2009, s. 12 og 16).
Opphavlige endevokaler har i nyere former blitt endra, som følge av språklig reduksjon (dvs. til den sentrale (i munnhula) og mer slappe vokalen /e/, ev. uttalt [ə]
(schwa).). Slik har også rekonstruerte skriftformer blitt. Vanligst er endringa fra -i til - e i mannsnavn, som fra norrønt Arni til Arne i nyere skriftspråk.
Av praktiske grunner for leserne blir navna i mange tilfeller skrevet i moderne form i denne framstillinga, slik som for eksempla først i dette kapittelet. I tabell 2–2 om uttaleendringer er navna også ført opp i normerte gammelnorske former (eller norrøn form).
2.2 Det språklige opphavet til de nordiske navna
2.2.1 Hva de nordiske navna består av
De nordiske navna kjenner vi fra sagalitteraturen, bl.a. fra Snorres kongesagaer (også kalt Heimskringla). Det har ganske sikkert vært mange andre navn enn dem som fins i skriftlige kilder, i bruk både før og samtidig med dette, uten at vi kjenner dem.
Fornavn som ble brukt i sagatida, tilsvarte ofte ett eller to kjente ord i språket, som navna hadde som opphav. Et eksempel er Sigfrid som er satt sammen av deler med betydningene 'seier' og 'vakker', med senere former som Sigrid og Siri. Flere eksempler er Hall som betydde 'steinhelle', som i navnet Hallvard. I Jostein og Øystein finner vi stein, og Havtor er satt sammen av ordet hav og navnet på guden Tor. Navna har betydninger som i hovedsak har vært knytta til positive verdier i samtida, bl.a.
kamp, vern, mytologiske figurer og begrep, kjærlighet, skjønnhet, hus og hjem, slekt, dyr, folkeslag og natur.
Tabell 2–1 viser eksempler på navn som ble tatt i bruk i sagatida eller noen også i hundreåra like etter, ordna etter betydninger for delene i navna. Den viktigste kilden til tabellen er Norsk personnamnleksikon i flere utgaver (særlig Kruken og Stemshaug 2.
utg. 1995 og 3. utg. 2013) og Alhaug 2011, som er faglig motiverte oversikter over navnebetydninger på norsk. I disse bøkene fins opplysninger enten for hvert navn eller i egne oppslag for enkelte av navneledda. Andre kilder som er brukt, er Lind
1905–1915 og Lind 1931, Janzén 1947, Vágslid 1930 og Vågslid 1988, Otterbjörk 1979/2000 (ev. tidl. utgaver) og Lerche Nielsen 2003.
2.2.2 Gammelnordisk, -tysk og -engelsk
Vi kan lett se at norsk språk er i slekt med de nordiske språka (da ser vi bort fra store språk i Norden som samisk og finsk), men også med tysk og engelsk, som alle har felles opphav i urgermansk. Det kan vi se tydeligere med navn som ble til eller var i bruk for tusen år sia.
– Rudolf og Rolf
Navna Rudolf og Rolf er henta fra ord som har felles opphav i språket urgermansk (felles opphav for tysk, nordiske og engelsk språk). Det tyske Rudolf og det nordiske Rolv, og Rolf, er satt sammen av ord som betyr 'ry' og 'ulv'. Noe før år tusen var det Hrodwolf på tysk og Hróðolfr på norsk, som altså var ganske like navn. Det tyske Rudolf har også blitt til Rolf på tysk.
– Roger
Det engelske navnet Roger har også språklig slektskap i andre land. Ord som betyr 'ry' er med også i Roger, men her henta fra gammelengelsk (se tabell for opphav til gamle engelske navn i eget hefte (fil) om utenlandske fornavn). Ger kommer fra et gammelengelsk ord som betyr 'spyd'. Det har samme opphav som det gamle nordiske geir, f.eks. i Torgeir, og det tyske ger, som vi ser i navn som Gerhard. Under omtalen av engelske navn i eget hefte (fil) om utenlandske fornavn skal vi få se at varianter av Roger ble til i alle de tre områda.
– Flere navneledd felles i flere språk
Mange av navneledda i de nordiske navna ligner ord som også ble tatt i bruk i navn på tysk og engelsk for tusen år siden og mer. Dette blir mer omtalt i forbindelse med tysk og engelsk senere (tysk i kap. 4 og engelsk i eget hefte (fil) om utenlandske fornavn). I tabell 2–1 er ledd som også er brukt i andre språk, markert slik: «hild (≈tysk)». Det betyr at «hild» også har blitt brukt i tyske navn med en liknende betydning som i Norden. Når orda med felles opphav var ulike på disse språka da navna ble til, er ordet på de andre språka oppgitt, f.eks. slik: «aud (≈tysk: od/ot) (≈eng: ed)»
I tabell 2–1 og i tabellene for tysk og engelsk senere er «no» og «eng» brukt som forkortelser for norsk og engelsk.
Navn satt sammen av like leddpar har sjelden blitt til i alle de ulike
språkområdene. Det er tilfeldig hvilke ledd som har blitt kombinert fra språk til språk.
2.2.3 Ulikt innafor Norden
Det er også ulikheter i Norden for hvilke ledd som har vært kombinert med hverandre.
Algot har stort sett har blitt brukt i Sverige, satt sammen av 'alv' og folkeslaget 'gøte'. Stig, består av verbet stige, altså 'å gå', og ble mye brukt i Danmark i
mellomlalderen. Stig var også brukt i Skåne, som har vært dansk område fra før år 1000 til 1658. Åge og Åke har stort sett eldre tradisjon i henholdsvis Danmark og Sverige. Den gammelnordiske forma Áki har opphav i de urnordiske orda anu, som betyr ‘ane’ og ‘forfar’, og av ke, som betyr 'liten'. Det kan oversettes med 'veslefar' (NPL 2013).
Trond er et navn som stort sett har holdt seg i Norge. Det betyr 'trønder'. Også i Härjedalen i Sverige har Trond vært i bruk. Området hørte, sammen med Jämtland, til Norge fra omkring år 1100 til år 1645.
Lokalt i Norge har det også vært forskjeller, som Avle (Afli, 'styrke, makt') i Nord- Østerdalen, Sjønne (Sjaundi, 'sjuende')sør i Hedmark, Gunnro (Gunnfrøðr) i Østfold og Bellest (Byleistr, mytologisk navn) i Rogaland.
De fleste navna med gammel lokal bruk har det eller de siste hundreåra spredd seg videre i Norden.
2.2.4 Detaljer om innholdet i nordiske navn
Nedafor fins en tabell der ledd i nordiske navn er ordna etter betydninger, først sortert etter overordna grupper, som 'kamp' og 'makt'.
Hva opphavlige nordiske fornavn betyr Betydning Navneledd (med
moderne stavemåter)
Navneeksempler, gamle nordiske og senere
• 'kamp'
strid, kamp; ( kv.
valkyrie (NPL))
hild (≈tysk) Ragnhild, Ragnilla " gunn (≈tysk; ≈eng:
gyth)
Gunnar, Gunnhild, Hildegunn " vig eller veig (flere
betydn., jf. NPL3) (≈tysk)
Solveig, Vigdis, Vigleik, Viggo (<
Vigge, dansk)
leik, våpenkamp leik Vigleik, Torleik
" lak Torlak
seier sig (≈tysk) Sigurd, Sigfrid/Siri, Sigvat/Sevat, Sigvald/Sevald
kriger -ar (også andre betydn.;
≈tysk)
Gunnar, Ragnar
hær her (≈tysk) Herborg, Herleiv
seierherre, en vinner
vind Øyvind
• 'makt'
hersker vald (≈tysk) Ragnvald, Torvald
" ragn (≈tysk: regin) Ragnhild, Ragnvald, Ragnar
" jarl Jarl
mektig rik (≈tysk) Eirik
• 'krigsutstyr'
sverd brand Gudbrand
spyd geir (≈tysk: ger) Torgeir
spyd, spiss odd Oddbjørg, Torodd
et våpen (ukj. type) gils/gisl Torjus, Tørris, Gisle hjelm, maske, jf.
grime
grim Hallgrim, Torgrim
hjelm, ev. kjele ketil Kjell (kf.), Ketil, Hallkjell
hjelm hjalm Hjalmar
brynje brynje Brynjar, Brynhild, Brynjulv, Brynild
(<Brynjulv)
• 'vern'
vakt, vern vard (≈tysk; ≈eng) Sigurd, Sjur
" gerd (≈tysk) Gerd, Ingegjerd
" mund (≈tysk) Gudmund
gjerde, vern gard (≈tysk; ≈eng) Gard, Vegard berge, hjelpe, verne bjørg (bjǫrg) Torbjørg, Ingebjørg
" borg (≈tysk) Ingeborg
" berg Bergljot
beskytter; varsom vor Gunnvor, Solvor
• 'religiøst'
mytologisk gud gud Gudbrand
" ås, as Åsfrid/Astrid, Asbjørn
", navngitt gud Tor Torbjørn, Torbjørg, Tora (kf.)
", " Frøy (kv.) Frøy
", " Ing/Yngvi (= Frøy) (≈tysk)
Ingeborg, Yngvar ", " Odin Odin (bare i nyere tid) lavere guddom dis (kvinne) Halldis, Tordis
alv alv (≈eng) Alvhild, Alf
ei bestemt valkyrie, se 'kamp'
hild Ragnhild ...
hellig sted; bosted, hjem
ve Vegard, (>Viger)
hellig, via til gudene helg Helga, Hege, Helge, Helje (m) hemmelighet run (≈tysk) Rune (kf.), Gudrun
• 'kjærlighet' gi løfte (hellig el.
troskap)
laug (menn, kvinner) Aslaug, Gudlaug
elske; ev. bølge unn Jorunn, Reidunn
• 'skjønnhet'
skjønnhet, vakker frid Sigfrid/Sigri/Siri, Ragnfrid/Randi
• 'godhet'
lykke, gave auja (NPL3) Øyvind, Øystein, Even, Østen
venn vin (≈tysk) Audun (Auen), mange nylaga
aleine, enestående ei(n) Eirik, Eiliv, Einar, (Eindride)
ære (h)ro(d) (≈tysk; ≈eng:
hroth)
Roar (+geir), Roald / Vrål / Vrold (+vald), Rolv (+ulv)
vidgjeten, berømt mar (≈tysk) Hjalmar, Bjartmar (isl.); også i mange nylaga på 1800-t. og senere vidgjeten, berømt (h)lǫð (≈tysk: hlūt) Lodve(r)/Løve; (Lodvard)/Lodvor fred, vern fred (≈tysk: fried, ≈eng:
frīð), jf. no. «frid»)
Hallfred, Gunnro (< Gunnfrøðr) respekt age (≈tysk: agil) Egil, Agmund (Ọgmund) (også
mulig med egg (på våpen) (NPL3))
• 'hus', 'hjem', 'rikdom'
hus, hall sal, sol Solveig, Solbjørg
hus, heim (usikkert) reid Reidunn, Reidulf
rik aud (≈tysk: od/ot)
(≈eng: ed)
Aud, Audun
• 'mennesker', 'slekt'
arving, etter- kommer, levning
leiv Torleiv, Eiliv, Olav
etterkommer ung Sveinung
forfar anu Olav (urnordisk: AnulaiBar), Onar,
Annar (+ar, ‘kriger’)
gutt, fri mann svein Sveinung, Bergsvein/Bersvend
• 'folkeslag'
same (folk) finn Finn
danske (folk) dan(e) Halvdan
gøte (folk) got, gaut Algot (lånt fra Sverige)
folk tjod (≈tysk: diet) Tjodolv (Tjølv)
• 'dyr'
bjørn bjǫrn (≈tysk: bern) Torbjørn, Bjørn, Bjarne
ulv ulv, ulfr (≈tysk: wolf) Torolf, Ulv, Brynild (m, brynje+ulv)
varg (= ulv) varg Varg
ørn arn (≈tysk) Arnulf, Arne
hest jo Jorid
villsvin jor Jorunn
svane svan (≈tysk) Svanhild
bever bjor(r) Bjor, Bør (ev. også av Birgir)
andre dyr falk, hauk, elg, orm, jerv, mår
Falk, Hauk, Elg, Orm, Jerv,
Mår/Mård (islandsk Már er 'måke') dyr; navn som ikke
er i bruk nå
kalv, rev/refr, hafr ('bukk')
Kalv, Rev, Hav
• 'natur'
flat stein, heller hall Halldis, Hallvard
stein stein Jostein, Stein, Steinar, Øystein
knut stein som stikker fram Knut (Lerche Nielsen 2003)
jord jard Jardar
hav haf, hav Havtor, Haftor
dag dag Dag
lys, skinnende (usikkert)
ljot (menn, kvinner) Arnljot, Bergljot
lys, skinnende bjart (≈tysk: bert) Bjarte (kf.), Bjartmar (islandsk) Tabell 2–1. Hva opphavlige nordiske fornavn betyr
Tabellen inneholder navn brukt i Norge. Gammelnorske navn er skrevet om til moderne former. "kf." = kortform; "(usikkert)" vil si at det er usikkert hva som er betydninga; "kv." = kvinnelig
2.2.5 Bruken av nordiske navn fram gjennom tida
I norsk navnetradisjon har de gamle nordiske navna i hovedsak gått to veier:
1) Flere hundre år med talemålsformer som har skilt seg fra de norrøne formene.
2) Nybruk av navn i former som er nære de norrøne navna. Det skjedde etter midten av 1800-tallet. Nybruken, som begynte med den nordiske
navnerenessansen, er omtalt i kap. 6.
Punkt 1 ovafor er forklart i del 2.3 med noen sentrale uttaleendringer i nordiske navn gjennom hundreåra. Noen av talemålstrekka er dessuten vist i kortfatta oversikt i tabell 2–2.
2.3 Talemålsformer av nordiske navn
Nordiske navn, og mange innlånte kirkelige navn som jeg kommer tilbake til kap. 3, har fått talemålsformer som fulgte utviklinga i norsk språkhistorie, og dermed også utviklinga av norske dialekter. Mer bakgrunn for den generelle språkutviklinga fins i språkhistorie- og talemålslitteratur, bl.a. pensum for 100-nivået i nordisk språk.
Her i kapittel 2 skal jeg vise hvordan dette har ført til navneformer i tale, først (1)