Skogfinnene, dvs. finske innvandrere på Østlandet fra 1600-tallet, ble registrert med sine finske fornavn, som gjerne var varianter av kjente kirkelige navn.
De siste tre-fire tiårene har finske fornavn blitt tatt i bruk for noen få nyfødte, særlig Heikki (m.) og Erkki (m.), som er varianter av Henrik og Eirik/Erik. Finske former har tradisjon som muntlig form selv om personene offisielt har hatt norske former. (Jf. NOU 2001: 1, pkt. 4.1.1.4.2, s. 57–58; skrevet av IU)
Kap. 11 Navnetyper, historiske diagram og tabeller 11.1 Om dataa
11.1.1 Kilder
På de neste sidene er det historiske skisser for 10 på topp-navn i Norge fra de tidligste kilder til i dag. De eldste kildene er gjengitt i 3. utgave av Norsk personnamnleksikon (2013, NPL3). 1814-data er henta fra arkivverket (levert til Bergensavisen våren 2014). Tiåra fra og med 1880, og noen mellomliggende år, er henta fra navnesidene til Statistisk sentralbyrå (SSB; ssb.no/navn). For 1880 er det med to tellinger, ei fra Norsk personnamnleksikon bygd på folketellinga fra 1910 og SSBs eldste telling, fra samme år.
De eldste kildene er fra lister med voksne midt på 1300- og 1600-tallet. Åra 1300 og 1600 er ført opp som anslag for fødsler.
11.1.2 Om diagramma
Det er ett diagram for hvert kjønn, og tilsvarende tabeller som viser navna og hvordan hvert av dem er klassifisert.
I diagramma er det med noen folketellinger der hele befolkninga er med, for 1801 og 1865. Dessuten er det med fødte om to 25-årsperioder (1850–74 og 1875–99). Disse bryter mønsteret som ellers er fødte. Dataene for slike tilfeller med mange årsklasser av fødte er markert med "_" foran årstalla.
11.1.3 Navneformer i presentasjonen
Navneformene er gjengitt etter kildene som er brukt, og vil nok dels være fordanska former som er ulike dem folk sjøl brukte i Norge. Dette gjelder først og fremst tida før 1880. Skriftformene har neppe betydning for klassifiseringa av navn etter bakgrunn, som er tema her. Likevel kan skriftformer i kilder ha gjort det uklart hvilke forekomster som skal slås sammen, f.eks. forekomster av Berte i kildene. Når topplistene har Berte, er det klassifisert som tysk, sjøl om det også kan ligge varianter av irske (i svensk form) Birgitte under.
11.2 Klassifisering av navn
11.2.1 Inndelingsmåten
Klassifiseringa i navnetyper er gjort med grunnlag i opphav og bruk, dels språklig og dels kulturelt, slik:
– Nordiske navn i litterær form: Det er alle forekomster av nordiske navn enten i rekonstruerte former i kildene fra 1300- og 1600-tallet og ulike litterære former som ble tatt i bruk etter den nordiske navnerenessansten fra 1800-tallet.
Eksempler er Sigrid og Sigurd. Former som Siri og Sjur faller utenom.
– Nordiske tradisjonsformer: Det er varianter av opphavlige nordiske navn med former som er ulike de opphavlige norrøne og som også er ulike normerte former fra navnerenessansen. Det er i praksis skriftformer byge på former som har vært brukt i norsk talemål. Dette omfatter også skriftformer som er utvikla før
navnerenessansen, gjerne påvirka av danske skrivemåter, som Inger, Ole og Ingeborg. Ingeborg kan ha vært brukt for Ingebjørg i talemålet.
– Bibelske navn lik Bibelen: Det er navneformer som er like de som har vært eller blir brukt i Bibelen i Norge, slik som eldre Mathias. For nyere tid da dette har blitt en mote som sprer seg over landegrensene, er også vanlige bibelske former i andre lands bibler med, slik som Thomas, Lucas og Marcus.
– Kirkelige ellers (ikke nord.): Dette er både bibelske navn i andre former enn i Bibelen, og dessuten alle former av helgennavn og navn fra andre sentrale kirkelige personer. Nordiske helgennavn er ikke her, men under de to typene nordiske navn, f.eks. Olav, Knut og Eirik. Kirkelige navn omfatter navn som klart har kirkelig bruk i Norge. Derfor er Rasmus ikke ført her, sjøl om det også er navn på en biskop som neppe har vært viktig for bruken i Norge. Spesielle nasjonale former er ikke med her, slik som det svenske Malin av det bibelske Magdalena.
– Tyske og nederlandske navn (med kirkelige former): Her er opphavlige tyske navn med, og alle avledninger. Dessuten er det med kirkelige (og eventuelle andre) navn som har nådd oss gjennom tyske og nederlandske former, slik som Else, Grethe, Hans, Johan, Jan og Karl. Karl er markert med stjerne (*) fordi det kan diskuteres om bruken egentlig kommer fra kong Karl Johan, med Karl gjennom fransk tradisjon. Her er det lagt vekt på navneforma. Se ellers kommentaren om Berte ovafor.
– Klassiske navn (med europeiske fellesformer): Dette er navn med opphav i gammelt gresk og latin, og omfatter avledninger brukt i Norge eller som er vanlige i mange land. Her kan det være navn som er kirkelige i andre land, men som som ikke eller lite har fungert som det i Norge, slik som Anton og tidligere nevnte Rasmus. Avgrensinga mot andre innlån (annen kategori) kan ofte være uklar. Men skillet går mellom former som er felles for mange land, som står her, og navn som er knytta til ett eller få språk, som er plassert som innlån dersom de fins. På grunn av dette er Monika/ Monica plassert som klassisk.
– Engelske og andre innlån: Dette er en restkategori for nyere innlån. Her står bl.a.
nasjonale former av navn som ellers kunne hørt til i andre kategorier, slik som det nevnte Malin.
11.2.2 Hovedtrekk i utviklinga av navnetyper i Norge
Ei oppsummering bygd på navnelistene og diagramma:
– På 1300-tallet var de nordiske navna dominerende for menn. Kvinner er ikke telt.
Kirkelige navn var i bruk, men ikke så mye at de nådde 10 på topp.
– På 1600-tallet er kirkelige navn i flertall på topplistene for begge kjønn. Det er navneformer tilpassa norsk. 2 av de 6 kvinnenavna er bibelske (Anne og Mari), resten helgennavn. 3 av de 5 mannsnavna er bibelske (Per, Jon og Anders), altså svak overvekt av bibelske navn. (Det ikke skilt mellom bibelske og ikke-bibelske norske former i diagram og lister.)
Ett tysk navn er inne, men med kirkelig bakgrunn (Hans). Det klassiske Rasmus, i norsk og dansk form, kommer helst gjennom tysk.
Av nordiske navn er det 4 kvinnenavn og 3 mannsnavn, der forma Ole (eller folkemålsforma Ola) har tatt over for Olav.
– Fra slutten av 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet dominerer de kirkelige navna for begge kjønn, med 9 av 10 for kvinner, og dels 8 og dels 9 av 10 for menn. Flertallet er ikke-bibelske navneformer, for kvinner er også bibelsk opphav i mindretall. For menn kommer tyske former av kirkelige navn inn (Hans og Johan).
Det er bare ett nordisk for hvert kjønn, tradisjonsforma Ole (nok i praksis Ola) for menn, og Ingeborg for kvinner. Ingeborg er nok i denne tida helst ei skriftform for Ingebjørg.
– Midt på 1800-tallet er de kirkelige fortsatt i flertall. Inn fra tysk kommer Berte som kvinnenavn, og blant menn Karl som det tredje tyske, etter kong Karl Johan.
Blant kvinnenavna ser vi påvirkning av europeisk mote, med ine-endingene i Oline og Karoline, senere også det klassiske (greske) Sofie.
– Mot slutten av 1800-tallet kommer ett nordisk til inn i tillegg til Ingeborg, Inga, nok som uttrykk for starten på den nordiske navnerenessansen.
Dessuten ser vi to nye navn fra de europeiske motestrømmene, Olga og Jenny, nok helst i utgangspunktet inspirert fra Russland og USA. Det klassiske
mannsnavnet Anton kommer nok helst fra tysk område, og er i bruk i flere land.
– Fra rundt år 1900 kommer opphavlige nordiske navn i flertall, først for menn i 1900-toppen og for kvinner i 1910-toppen her.
Kirkelige navn forsvinner nesten helt fra topplistene, helst med unntak av Anna eller Anne og Per.
– Fra rundt 1940/1950 til ut i 1960-åra er fortsatt nordiske navn mye brukt for menn, men synker noe for kvinner.
For kvinnene tar tradisjonsformer av nordiske navn (dvs. lokale former
gjennom flere hundreår) noe over. Blant kvinnene kommer dessuten de kirkelige navna tilbake.
– Fra rundt 1980 til rundt 1990 dominerer kirkelige navn for begge kjønn, men nok inspirert noe av navnebruk i nabolanda Sverige og Danmark.
For kvinnene kommer klassiske og helt andre navn i bruk, nok inspirert av navnebruk i Europa og USA. For kvinnene er de nordiske ute og for menn minker de også.
– Fra rundt 1990 blir navneutvalget dominert av en kombinasjon av bibelske, klassiske og andre navn fra andre land.
Nordiske navn og kirkelige navn i norske tradisjonsformer er ikke blant de ti vanligste.
11.3 Diagram
(neste sider)
Figur A–1. Jenter, ca. 1600–2013, fødte (se også navneliste i tabell A–1)
0 2 4 6 8 10
1600 _1801, alle 1781--1800 1814 _1865, alle 1850 _1850--74, fødte _1875--99, fødte 1880 (ft 1910) 1880 (SSB) 1890 1900 1910 1920 1930 1940 1945 1950 1960 1970 1980 1990 2000 2005 2010 2015
eng., andre klassiske tyske kirkelige, avl.
bibelske former nord.,avl.
nordiske, litterære
Figur A–2. Gutter, ca. 1300–2013, fødte (se også navneliste tabell A–2)
0 2 4 6 8 10
1300 1600 _1801,alle 1781--1800 1814 _1865,alle 1850 _1850--74, f.
_1875--99, f.
1880 (ft…
1880 1890 1900 1910 1920 1930 1940 1945 1950 1960 1970 1980 1990 2000 2005 2010 2015
eng., andre klassiske tyske kirkelige, avl.
bibelske frm.
nord.,avl.
nordiske, litt.
12.4 Navnelister
1900
1980
Tabell A–1. Jenter, ca. 1600–2013, fødte
Nordiske
f. omkr.
1910
1960
Kristian Henrik Alexander Adrian
Tabell A–2. Gutter, ca. 1300–2013, fødte
Kap. 12 Trender siden midten av 1800-tallet, særlig muntlig form
Kapittel 12 er en utvida versjon av mitt foredrag på NORNAs 45. symposium 2014 (Utne 2015c).
12.1 Innledning
Dette er en undersøkelse om endring av form i fornavn brukt i Norge. Hovedvekta er på lydlige trekk i 1850–2013. Noen få trekk fra eldre navnebruk enn dette blir også undersøkt. Dessuten blir det et kort blikk på skriftlige former.
– Fornavnstrender
Med fornavnstrender mener vi oftest endring i bruk av navn sett på bakgrunn av språk og kultur. Det kan dreie seg om hvilket språk der navnet ble tatt i bruk først, for eksempel hebraisk Jochanan (NPL3 s. 293), eller det kan være varianter av navn som senere er prega av bruk i ulike språk eller land, som Ioannes, Johannes, Hans og Jon. Fornavnstrender blir også beskrevet ut fra språklig utforming av navna, som for eksempel utlyd (Marie og Maria).
– Språklig utforming, form
Språklig utforming, omtalt som form, vil i denne framstillinga si lydlige trekk og bokstaver. Hovedvekta blir lagt på muntlige trekk, her kalt lydtrekk, men
navnelengde blir også undersøkt med antall bokstaver. Utvalget av trekk blir
nærmere presentert i del 12.1.1. Tema for framstillinga er altså form, men endringer i form vil bli sett i sammenheng med opphav. Del 12.2 gir kort oversikt over bruk av navn med ulike opphav til forskjellige tider. I del 12.3 gjør jeg greie for norsk uttale og hvordan det er brukt for undersøkelsen, som blir presentert i de følgende delene.
12.1.1 Muntlige og skriftlige former over tid – utgangspunkt for undersøkelse
Lydlige trekk setter ulikt preg på navn i ulike perioder. Det kan se ut til å være sammenhenger mellom navn med ulik kulturell og språklig bakgrunn, og lydtrekk, sjøl om det ikke forekommer konsekvent.
– Lydtrekk
Lydtrekk kan beskrives på mange måter. Det kan omfatte ulike vokal- og konsonant-fonem (eller allofoner, som er variantuttaler av konsonant-fonem), stavingslengder, hiatus-bruk (vokaler fra to stavinger inntil hverandre), bestemte lyder først og sist i navn, tonelag og trykkplassering.
– Forskjeller for lydtrekk mellom nordiske og innlånte navn
For Norge kan vi se blant ti på topp-navna, og også lenger nede på listene, at
lydtrekka er tydelig ulike mellom perioder med henholdsvis mye bruk av opphavlig nordiske navn, gamle kirkelige navn i norsk eller nordisk form, og navneformer henta inn fra andre land. I det følgende vil uttrykket innlånte navn bli brukt om navneformer henta inn fra andre land enten i samme form (Lars (fra dansk), Peter, Mary og Monica) eller som har fått ei tilpassing til norsk tale eller skrift (Kari og Petter).
– Sonoritet, klangfylde
Mine tidligere enklere undersøkelser av hele 1900-tallet (bl.a. i Utne 2013), og dessuten en norsk (Solbakk 2013) og en tysk (Nübling 2009) undersøkelse for tida etter henholdsvis 1960 og 1945, har vist ei utvikling i retning mer klangfylde rundt år 2000.
Klangfylde, også omtalt som sonoritet, kan forenkla forklares med grad av stemthet og åpningsgrad i munnhula i den ene ytterligheten, og grad av ustemthet og motstand i taleorgan i den andre ytterligheten (omtalt i innføringsbøker i
fonologi, for eksempel av Endresen mfl. (2000 s. 261–263), og kort i svensk Wikipedia (Wikipedia.se, "Sonoritet")). Bruk av vokaler gir mest klangfylde, og kommer særlig til uttrykk med bruk av hiatus fordi det oftest gir stor vokaltetthet. Hiatus vil si to vokaler fra ulike stavinger inntil hverandre, som i Sofie, Thea, Mathias og Noah.
I denne framstillinga vil jeg for studium av sonoritet velge ut hiatus, utvalgte konsonanter, og dessuten se på vokaltetthet (jf. del 12.6 om hiatus og del 12.8.2 som oppsummerer sonoritet). Trekket blir undersøkt over lenge tid i Norge og dessuten blir dette sammenligna med navnebruk i flere land fra sent på 1900-tallet.
– Ending
Det er også kjent gjennom flere undersøkelser at a-utlyd i jentenavn har økt rundt tusenårsskiftet og senere (blant annet SSB 2011).
– Vokaltrekk, bruk og navns opphav
Med å se vokal-trekka ovenfor (hiatus og a-utlyd) gjennom et lengre tidsspenn vil vi kunne se klarere om det er knytta til bruk av navn med spesielle opphav. Siden 1990-åra har det for eksempel vært en økende bruk av navn fra bibelsk, klassisk og annet ikke-nordisk materiale, som er del av internasjonale motebølger.
Bruken av nordiske jentenavn midt på 1900-tallet hadde oftere e-utlyd eller konsonant-utlyd enn før og senere. Dessuten har noen jentenavn både med nordisk og utenlandsk bakgrunn fra tidligere hundreår og fram til 1900-tallet i-utlyd (blant eksempler i Kruken 1982 s. 49). Navn med i-utlyd ser vi igjen før og rundt midten av 1900-tallet, bl.a. Kari, Astrid og Ingrid. Jentenavn skrevet med -id til slutt har på norsk vanligivs stum d, jf. del 12.3. Mange guttenavn med nordisk bakgrunn hadde midt på 1900-tallet e-utgang i både skrift og uttale.
– Konsonanttrekk, bruk og navns opphav
Fra rundt år 2000 ser vi at konsonanter dominerer som utlyd i guttenavn, og -s er mye brukt, som i Mathias, Markus og Johannes. Ending på -s i skrift, og der med også i uttale, var også noe i bruk i guttenavn fra rundt reformasjonen til sent på 1800-tallet, blant annet Hans og Nils. I begge perioder gjelder det innlånte navn.
– Lengde og bruk til ulike tider
Det er lett å observere i lister med navnetopper at navn har vært kortere i antall bokstaver midt på 1900-tallet og har blitt lengre etter det. Navnelengde er talt på flere måter for skrift og tale, bl.a. hos Utne (2006 s. 62–66) og for ulike tellinger brukt i egne foredrag siden 2012. Her vil navnelengder bli undersøkt både for antall
bokstaver (skrift), lyder og antall stavelser i uttalen (del 12.5). Ved å studere alle disse trekka kan vi få et mer nyansert bilde av lengder og når navn gikk mot kortere eller lengre former.
Overgangen til lengre navn sent på 1900-tallet har kommet samtidig med økende omfang av innlånte navn. Lange navn i første halvdelen av 1900-tallet og før kan også knyttes til innlånte navn, blant annet Johannes og Kristian, men dessuten til nordiske, som Ingeborg og Borghild. Perioden med omfattende bruk av nordiske navn fra rundt år 1900 begynte med lange navn og gikk over i en periode med kortere navn, som Gerd, Liv, Odd, Leif, vist flere steder, blant annet hos Utne (2006 s. 62–66).
Også blant mye brukte navn i Norge gjennom flere hundreår er det korte former av navn med ikke-nordisk opphav. De var forkorta og tilpassa gjennom bruk, som Lars, Jon, Jan, Per, Kari, Mari og Eli. Slike navn var også i bruk før og rundt midten av 1900-tallet. Også nyere innlån forekom da, som det populære bibelske Ruth.
– Flere undre år
Trekka som er nevnt ovenfor, er det interessant å studere for så langt tidsspenn som det er tilgang på sikre kilder å tolke uttale ut fra. Det vil være interessant å få
undersøkt de omtalte trekka for tida før den omfattende bruken av opphavlige nordiske navn i første halvdelen av 1900-tallet, og altså studere om dette kan knyttes til nordisk og ikke-nordisk. Som omtalt senere fører kildesituasjonen til at
ho-vedtyngden av undersøkelsen omfatter tida fra 1850 til i dag. Utlyder blir undersøkt tilbake til 1300- og 1600-tallet med grunnlag i tolking av hvordan skriftlig gjengitte former i kildene har vært brukt muntlig.
– Oversikt over framstillinga
Undersøkelsen omfatter uttaletrekka utlyd (del 12.4), navnelengder (12.5), hiatus (12.6), trykk (12.7), sonoritet (12.8), alt med vekt på å få utdjupa det som er beskrevet ovenfor. Resultata fra undersøkelsene er vist i diagrammer. Tallmaterialet som diagramma bygger på, er vist under hvert diagram.
Undersøkelsen skiller seg fra den tidligere norske undersøkelsen av Solbakk (2013) og den tyske av Nübling (2009) med at det her er undersøkt langt færre trekk, og det blir ikke beregna samleindekser for sonoritet, som i de nevnte undersøkelsene.
Denne undersøkelsen dekker et langt større spenn i tid.
12.1.2 Navnemateriale
Framstillinga for lydtrekk er begrensa av tilgjengelige kilder. Det bygger i hovedsak på ti på topp-lister hvert tiende år fra og med 1880 og dessuten 2013. Dessuten er det brukt andre utvalgsmåter før det. Det er kildegrunnlaget, som er omtalt nedenfor, som er grunnen til ulike intervaller før og etter 1880. Materialet omfatter bare første fornavn, med unntak for tysk i del 12.6.2. Listene er gjengitt i kapittel 11, der de også er grovt sortert på navnetyper etter opphav.
– Statistisk sentralbyrå-data siden 1850
Listene fra 1880 og senere er henta fra det norske Statistisk sentralbyrås nettsider for navn (SSB). Der er skrivevarianter med samme uttale slått sammen, og ført opp med den mest brukte (frekvente) navneforma for hvert år som er undersøkt. Det er denne forma, som representerer flere varianter, som blir brukt i undersøkelsene. Dette valget av normaliserte former får betydning for navnelengde i bokstaver, og ikke for uttale.
For perioden 1850–74 er listene også bygd på folkeregisterdata som fins hos Statistisk sentralbyrå, uten at skrivevarianter er slått sammen. Listene er henta fra Utne (1991).
– Lister fra tida før 1850
For tida før 1850 er listene henta fra Norsk personnamnleksikon, der listene er laga på grunnlag av folketellinger, manntall og andre eldre kilder (NPL3 s. 620–627, også med videre referanser). Der er navnevarianter slått sammen, også nære former som har vært uttalt ulikt. Lister med slik normalisering for tida før 1850 er brukt til uttaleundersøkelser bare for hva guttenavn ender på.
Slike normaliserte lister er ikke brukt for jentenavn i undersøkelsen fordi det er rimelig å regne med at formene har variert fra skriver til skriver, som f.eks. for
Kari/Karen, Mari/Marie Eli/Ellen/Elen, Kirsti/Kirsten og Anna/Anne/Ane (Kruken 1982 s.
45–49; oppslaga for disse navna og henvisninger videre i NPL3).
Oversikt over navns opphav og enkelte språktrekk er også oppgitt for fødte omkring år 1300 for gutter og omkring 1600 for begge kjønn. Dette bygger på lister fra 1337–50 og 1645/47 for voksne personer (NPL3 s. 620–622).
12.2 Overblikk over navnetrender i Norge
Uttale og skrift for navn vil jeg å se i sammeheng med opphav til de navna som er mye brukt til ulike tider representert i navnematerialet. For å få til et forenkla
overblikk over opphav, viser figur 12–1 og 12–2 bruken av bare nordiske navn fra de eldste ti på topp-listene til i dag. Øvrige navn er da ikke-nordiske. Nordiske navn vil her si navn som ble tatt i bruk i nordisk mellomalder med opphav i nordiske språk, og vanligvis bygd på et fast inventar av navneledd. De kan deles i to grupper, litterære former og tradisjonsformer av opphavlig nordiske navn:
1) Nordiske navn i litterære former omfatter de navneformene som ble tatt i bruk på nytt med navnerenessansen etter forbilder i oversatt sagalitteratur og annen litterær bruk på 1800-tallet og senere. Det omfatter også tilsvarende former på 1300- og 1600-tallet, da slike former er ført i de publiserte navnelistene som er brukt her. Eksempler på navneformer er Sigrid, Ragnfrid, Helga, Hallvard, Olav, Kjetil og Torgeir (ikke alle forekommer i materialet).
2) Tradisjonsformer av nordiske navn. er i denne framstillinga former av opphavlige nordiske navn som er resultat av talemålsutviklinga i Norge og øvrige Skandinavia og brukt i Norge gjennom flere hundre år. Slike varianter av navna ovenfor er Siri, Randi, Hege, Halvor, Ole/Ola, Kjell og Terje.
Termen tradisjonsformer blir i denne framstillinga også brukt for ikke-nordiske navn, ofte kirkelige, prega av norsk og dansk tilpassing. Det går fram hvert sted hvilken undergruppe det gjelder.
– Nordiske navn i litterære former
Nordiske navn i litterær form kom med på ti på topp-listene de to siste tiåra på 1800-tallet (åra 1880 og 1890 i materialet), da navnerenessansen var kommet godt i gang.
Dernest steg bruken raskt de to første tiåra på 1900-tallet, og var mest omfattende rundt 1930 og 1940 i ti på topp-listene. De litterære formene for jentenavna var med for siste gangen i lista for 1960 (Liv) og for guttenavna i 1980 (Tor).
– Tradisjonsformer av nordiske navn
Tradisjonsformer av nordiske navn holdt seg også til 1970-lista for jentenavn (Hege, Hilde og Tone) og til 1990-lista for guttenavn (Stian). Den litterære forma Ingrid kom med fra år 2000. Årstalla her gjelder første og siste forekomster blant de utvalgte årgangene med ti på topp-lister, men navna har oftest kommet inn på topplister før det og blitt værende etter det.
Figur 12–1. Opphav fra nordiske jentenavn; litterære former, tradisjonsformer og samletall.
Ti på topp. 20-års-intervall fra og med 1880, og 2013. Før det: rundt 1600 og periodene 1781–1800 og 1850–74.
0 2 4 6 8
nd., litt.
nd., trad.
nd. i alt