Med nylanseringa av de nordiske navna fra mellomalderen ble de tilpassa moderne skriftspråk, som nevnt i del 6.3. Det har vært gjort på ulike måter fra rundt år 1800 til sent på 1900-tallet, som vi skal gå mer detaljert gjennom nedafor. Tabell 6–2 viser navneformene som ble tatt i bruk skriftlig.
6.8.1 Nominativs-endinger
Bøyingsendinger i nominativ, i praksis oppslagsform, er blitt endra. Den vanligste nominativsendinga for mannsnavn var -r, som i Óláfr og Einarr. Også i noen
kvinnenavn fantes den, som i Ragnhildr. Nominativsendinga r-ending ble tatt bort, slik det også ble i talemålet kort etter norrøn tid. Navna ovafor ble i skrift til Olav, Einar og Ragnhild.
I noen navn ble r-endinga lik konsonanten foran, som en assimilasjon
(sammensmelting). Eksempler er Egill og Eysteinn som ble til Egil og Øystein i skrift.
Norrøne vokalendinger på -a og -i blir omtalt lenger nede.
6.8.2 De norrøne tegna thorn (þ) og edd (ð)
Norrønt har to konsonanter som ikke blir brukt i moderne norsk skriftspråk, Þ og þ (stor og liten), kalt thorn, og Ð og ð, kalt edd. Þ og þ ble til langt ut på 1800-tallet vanligvis omskrivet til Th og th, og t kom i bruk for dette fra slutten av 1800-tallet. Þ
og þ har i moderne norsk i hovedsak blitt til T og t. Ð og ð har blitt til D og d.
Eksempler er Þróndr og Guðrún som i nyere norsk har blitt skrevet Trond og Gudrun.
6.8.3 Lengdetegn over lange vokaler, og den lange a-en
På norrønt ble det skilt mellom lange og korte vokaler, der lange ble markert med aksent agiu (oppoveraksent) over vokalen, som i Óláfr (og Óláfr), Sigríðr og Guðrún.
Lang a, skrevet á, har etter mellomalderen dels blitt til a og dels til å i skrift, som bygger på tilsvarende uttaler. Lengdetegnet over vokaler er tatt bort i modene norsk fordi det ikke har praktisk betydning (endring i vokalengder og skriveregler).
Aksenten blir isteden brukt for å markere trykk for alle vokaler.
Lang a, á, ble også omskrevet til a tidlig på 1800-tallet, men har senere oftest blitt omskrevet til aa og å. Motiveringa for å er at lang a fikk å-uttale sent i mellomalderen.
Vi ser dette i de rekonstruerte skriftformene Hakon, senere Haakon og Håkon. Tidlig på 1800-tallet brukte en også forma Hákon som rekonstruert form. Rekonstruksjonen av á har veksla fra navn til navn. Tidlig på 1800-tallet forekom Aasta og Aasa i
Heimskingla. Forma Asta er dansk litterær form (dvs. i oversettelser fra
norrønt/gammeldansk /(NPL3). Astrid og Asbjørn har vært den noramle omskrivinga av norrønt Ásbjǫrn, og unntaksvis og Åsbjørn.
Denne variasjonen mellom a og å i skrift og tale er helst følge av nedarva uttalemåter i de dialektene der de forskjellige navna har vært i sammenhengende bruk fra mellomalderen. Norrønt Arni og Árni er omskrevet litterært bare til Arne, men fins med å-former i talemål og skriftformer bygd på talemål, særlig som Ådne.
Se også eksempler i tabell 6–2.
6.8.4 Norrøn f
Norrøn f i skrift hadde f-uttale først i ord, og v-uttale stort sett ellers (jf. lærebøker i norrønt), dvs. f i Óláf(r) blei uttalt med /v/ som i dagens Olav, der for øvrig o-en hadde å-uttale i norrønt, men har o-uttale i dag. For f gjelder det samme navna Alfr, Hrólfr, Leifr, Eilífr, Þórolfr og andre sammensetninger med disse ledda. Skrivemåter med f ble tatt i bruk på 1800-tallet, mens skrivemåtene med v kom i bruk fra rundt midten av 1800-tallet, bl.a. i del 2 av Heimskringla i 1871 (v. Rygh, se sitat nedafor i del 6.8.14), men slo gjennom særlig fra begynnelsen av 1900-tallet. (Jf. også Knudsen 2002 [1856], s. 274 (§ 566, Anm. 1) og Munch 1876 [1857], s. 130–131.)
6.8.5 Norrøn o med kvist (ǫ)
Norrøn o med kvist, ǫ, ble uttalt som en å-lyd. I moderne norsk blir dette uttalt og omskrevet på flere måter.
Tegnet har i modene norsk blitt omskrevet til ø etter j. Overgangen til ø følger av senere norsk talemålsutvikling i denne posisjonen. Det ser vi i navn Ingibjǫrg, Bjǫrn og Ásbjǫrn som har blitt til Ingebjørg, Bjørn og Asbjørn. Bjǫrg var neppe bruk i Norge, men ellers på Island, og har blitt til Bjørg.
Ǫ (o med kvist) i andre posisjoner enn etter j har blitt til forskjellige former, i vår tid helst til o eller å, som gjengir å-uttale, Ånund, Ogmund og Hogne. Også i norrønt var det en å-uttale. Fordi ǫ er omlydsprodukt (u-omlyd), har mange av de samme navna også hatt lang a, á, i norrønt eller i eldre språktrinn, med unntak for Hǫgni, som har usikkert og gammelt opphav. I norrønutgaver som oversettelsene bygde på, var formene Önundr/Ǫnundr, Ögmund/ Ǫgmund og Högne/Hǫgne. Bruken av ö henger sammen med at ǫ i islandsk hadde fått gjennomført ø-uttale fra 1200-tallet (Haugen 2009, s. 16), og at tekstgrunnlaget for oversettelsene var slik islandsk skriftform (Også norrøn-utgava til Unger (1868) har ö for ǫ).
I Heimskringla-oversettelsen fra 1838–39 (Aall 1838–39) er formene Ønund,
Øgmund og Høgne. I de tre senere utgavene på 1800-tallet (del 1 i 1859, del 2 i 1871, og 1899) er formene Anund og Agmund. Det er Høgne óg i dei to neste, og Hågne (en a med prikk eller liten ring over) 1899. Ǫ er altså dels omskrevet med ø, i det tidligste, senere med å (aa) og a, og sist på 1800-tallet med Å.
Ø-en ser ikke ut til å ha talemålsgrunnlag i Norge fra norrønt eller senere for navna ovafor (Vágslid 1930). De øvrige formene har talemålsgrunnlag i tida da navna ble omskrevet (s.v.). I tillegg til de moderne formene med å-uttale ovafor, fins noen få tilfeller av Øgmund og Høgne i kilder fra tidlig og sent på 1800-tallet
(Digitalarkivet). Disse sistnevnte ø-formene er det rimelig å regne som inspirert fra de litterære formene ovafor.
6.8.6 Norrøn ey
Diftongen ey i norrønt ble uttalt som /øy/, slik at norrønt Eysteinn blei uttalt som dagens Øystein (Haugen 2009, s. 12). I Heimskringla-oversettelsene fra 1838—39 og 1859 var skrivemåtene ey (Aall 1838–39, Much 1859). Forma Øyvind står i Bjørnsons utgave av "En glad Gut" i samlinga Småstyker utgitt i 1860, og kom inn i del 2 av Heimskringla i 1871 (Rygh 1871). Aasen skrev Øyvin. I Heimskringla i 1899 (Storm 1899) var forma Øivind.
I bokmålsrettskrivinga ble difongen endra fra øi til øy i 1938, mens den hadde vært øy i nynorsk siden Aasens landsmål. Bokmålsrettskrivnga må vi regne med var en viktig grunn til at forma Øivin var vanlig fram til midt på 1900-tallet.
6.8.7 Norrøn ei
Diftongen ei i norrønt har vært skevet med ei også i moderne tid. Unntak er dansker og svensker som ble kalt Erik i Heimskringla-utgaver i første halvdel av 1800-tallet (Aall 1838–39 og Munch 1859). Ellers har nok riksmåls- og senere
bokmålsrettskriving og talemål ført til monoftongerte former, som Erik og Sten.
6.8.8 Endevokalene -i og -a i norrønt
De norrøne endevokalene -i og-a har i nyere former blitt endra, som følge av språklig reduksjon i talemålet, som vil si til vokaluttale sentralt i munnhula, /e/ eller [ə]. Det gjelder generelt i ord, som bakki til bakke og gata til gate i tale og skrift. Slik har også
rekonstruerte navneformer blitt. Vanligst er endringa fra -i til -e i mannsnavn. De norrøne formene Arni og Helgi har blitt til Arne og Helge. De to siste har vært de eneste rekonsturerte formene.
For kvinnenavn har a-endinga oftest blitt beholdt i litterære former, som for Ása til Åsa, og dessuten Tora, Inga og Helga som har beholdt a-en. Mange vanlige
kvinnenavn har likevel fått e-endinger i bruk blant folk, som Åse og Åste. Slike kvinneformer kommer av at det er talemålsformer som er tatt vare på gjennom talemål. Her har reduksjon til /e/ virka på tilsvarende måte som for mannsnavna, men fra /a/. Også former som Helge og Tore, både i tale og skrift har vært mye brukt for kvinner, men har nok gått ut av bruk på grunn av like mannsnavn.
6.8.9 Palatalisering av k og g
Konsonantene /k/ og /g/ har like etter norrøn tid blitt palatalisert til /ç/ og /j/ framfor vokalene i, y, e, ø og æ. Det vil si de fremre vokalene. Med dagens skrivemåter ser vi dette som kj og gj, i navn som Kjetil og Valgjerd fra norrønt Ketill og Valgerðr. Dette er som i dagens norske rettskriving. Uttalen var k og g-lignende i norrønt (g var som dagens plosive velar, /g/, eller som frikativ velar, /ɣ/; Haugen 2009, s. 12, 18 og 20).
I norrønt tilsvarte f.eks. orda gjøre og gjere, gera uten j, og kjele kommer fra norrønt ketill. Inntil tidlig på 1900-tallet var det naturlig for folk flest at uttalen skulle være palatal uansett om j-en er skrevet eller ikke framfor fremre vokaler (i, y, osv.), vel helst fordi taletradisjonen var mer styrende enn i dag. I dag blir uttalen oftere bestemt av skriftbildet, særlig i navn.
I utgavene av Heimskringla gjennom hele 1800-tallet var skrivemåtene Valgerd og Gerd, og det var Ketil fram til 1899-utgava, der det var Ketel. Vi kan regne med at uttalen av disse var palatale. Ivar Aasen (1878) førte opp formene Valgjerd, Gjerd og Kjetel, klart uttrykk for den palatalen uttalen. I dag er både Valgerd og Valgjerd og Ketil og Kjetil vanlig i skrift, men ikke Gjerd. Nå varierer uttalen når navna står uten j-er, og det blir muligens mer og mer vanlig med bokstavrett uttale uten palatal, som nevnt.
Navnet Gerd har i dag derimot ikke palatal uttale, slik det ifølge uttaleordbøker har hatt, eller antakelig heller burde ha, tidlig og midt på 1900-tallet. Alnæs (1910) og Alnæs (1925) oppgir /jærd/ som eneste uttale, mens Berulfsen (1969) oppgir /gærd/
og /jærd/.
6.8.10 Doble konsonanter
Mange navn som hadde doble konsonanter i norrønt, ser vi både med doble og enkle i dag. I norrønt var dobbel konsonant uttykk for lang konsonantuttale, slik det
vanligvis også er i dag, i alle fall i trykksterk posisjon. Slike eksempler med enkel konsonant i rekonstruerte former er Gunhild, Halvard og Trygve. Norrøne former var Gunnhildr, Hallvarðr og Tryggvi. Gjennom 1900-tallet har forma Hallavard vært
omtrent like vanlig som Halvard, for de to andre har enkle konsonanter dominert klart, med svært lite av doble som i Tryggve. De enkle formene følger helst av dansk skrivemåte på den tida navna ble tatt fram på nytt.
I Heimskringa-utgavene varierte dette gjennom 1800-tallet. Det var enkle
konsonanter i 1899-utgava, unntatt noen få tilfeller med dobbel konsonant i Hallvard.
Aasen foretrakk doble konsonanter. En grunn til at dobbel konsonant har blitt lite brukt, kan være skriveregelen om konsonantforenkling foran ny konsonant. Det vil si at ve ikke har blitt oppfatta som eget sammensetningsledd i Trygve, slik nok hild og -vard har blitt oppfatta for Gunnhild og Hall-vard.
6.8.11 Synspunkt fra 1871
I andre halvdelen av 1800-tallet uttalte flere fagfolk seg om hva som var riktige skrivemåter for de moderniserte formene av de nordiske navna fra mellomalderen.
Det ble særlig lagt mer vekt på at de skulle ta mer hensyn til uttalen i Norge i
mellomalderen. I forordet til andre halvdel av Heimskringla-utgava som kom ut i 1871 skrev Oluf Rygh slik om navneformene i sin oversettelse (første del fra 1859 var oversatt av P. A. Munch):
"I Navnenes Skrivemaade har jeg tilladt mig i et Par Punkter at afvige fra Munch for at bidrage noget til at udrydde en altfor almindelig feilagtig Udtale. Jeg har overalt skrevet Øy- for Ey-, og v istedetfor f i Ordenes Udlyd (Øystein,
Øyjafjorden, Olav, Thorleiv istedetfor Eystein, Eyjafjorden, Olaf, Thorleif)."
(Rygh 1871, s. XV)
6.8.12 Normerte former av nordiske navn i dag
I dag (2016) står folk fritt hvordan de vil velge skrivemåter for sine barns navn, og eventult også for sine egne ved å kunne melde endring til folkeregisteret. Språkrådet har derimot satt opp regler for hvordan de nordiske navna skal skrives i lærebøker for skolen (Språkrådet 2014). Det er regler som følger prinsipper i rettskrivinga, men som dessuten tar hensyn til uttale i norrønt og i moderne tid.
Historiske navn – retningslinjer, Nordiske navn (utdrag)
Norske, færøyske og islandske navn før 1500 skrives etter følgende moderniseringsprinsipp:
– palataler skrives som i moderne norsk, f.eks. Gjelline og Tambarskjelve – ikke-senket vokal beholdes i stammen, f.eks. Arinbjørn
– f > v, f.eks. Herjolvsson
– jo > jø i personnavn, f.eks. Arinbjørn, ellers o > o, f.eks. Gjoll og Telamork – ð > d, f.eks. Odin
– hl > l, hr > r, hv > v, f.eks. Lidarende, Krokrygg, Sigvat – hv > hv/kv, unntak i framlyd, f.eks. Hvergjelme/Kvergjelme – z > ss, f.eks. Gissur
– ey > øy, f.eks. Orknøyene/Orknøyane [...]
– lengdemarkering settes ikke, f.eks. Holar (ikke Hólar) – -a/-i/-ir > -e, f.eks. Ormstunge, Are, Skidbladne
– nominativs-r og andre nominativsmerker sløyfes, f.eks.
– Arnljot, Egil, Kirkjubø [...]
Tabell 6–1. Språkrådet (2014 [årstall for kopi]): "Historiske navn", utdrag fra delen
"Nordiske navn", pkt. 4.
Regler som ikke er aktuelle for fornavn, er utelatt, markert "[...]".
Dette er ei oppstilling som Språkrådet har brukt gjennom flere år.
6.8.13 Eksempler på moderniserte former av nordiske fornavn
Nedafor er ei liste med navneformer på normert norrønt, fra sentrale utgaver av Heimskringla (Snorres kongesagaer) på 1800-tallet (riksmål) og fra Ivar Aasens navnebok (1878). Der er også Språkrådets retningslinjer for normering av historiske navneformer, bl.a. for norrøne navn fra før år 1500. Organiseringa av lista bygger på Språkrådets system i retningslinjene pluss noen tillegg, bl.a. for øi/øy og aa/å.
Denne lista inneholder flere språktrekk enn dem som er omtalt ovafor, og heller ikke denne lista er altomfattende. Kildene er Heimskringla-utgavene Aall 1838–39, Munch 1859, Rygh 1871 og Storm 1899, navneboka til Aasen (1878), og Språkrådets (2014) normering for lærebøker.
norrønt Aall 1838–
39
Munch 1859 / Rygh 1871
Storm 1899 Aasen 1878 Språk-rådet,
Sighvat Sighvat Sigvat (Sigvat, ikke 1878)
Sigvat (innlyd)
Sigvat
(gno.) jǫ > jø Bjǫrg
Ingibjǫrg
Ingeborg Ingebjørg Ingebjårg (a med
Sverrir Sverrer Sverre Sverre (ikke
Sverre) Eysteinn Eystein Eystein /
Øystein,
Øistein Øystein Øystein
db. kons. Tryggvi
-hild, (-ill) Ragnhildr Þórhildr
Ragnhild Ragnhild Ragnhild Ragnhild, Torhild
Torhild, Torill
(Torild)
Eysteinn Eystein Eystein / Øystein,
Øistein Øystein Øystein Øystein norrønt,
Storm 1899 Aasen 1878 Språk-rådet, lærebøker
i bruk
Tabell 6–2. Normer for modernisering av nordiske navn, bygd på Heimskringla-utgaver på 1800-tallet, Aasens navnebok og Språkrådets regler.
Hvordan formene vil være etter Språkrådets norm er ikke dokumentert for alle trekka.