Fornorsking av tyske og nederlanske navn

I den daglige bruken i Norge fikk de innlånte navna fra tysk og nederlandsk gjerne uttale tilpassa norske uttalemåter. Skrivemåtene ble også etter hvert farga av det, slik det er vist i eksempler i tabellene 4–1, 4–2, 4–3 og 4–4.

Mange navneformer i Norge som er ulike vanlig kjente tyske navneformer. Slike former har i mange tilfeller hatt lavtyske og nederlandske (hollandske eller frisiske) former som har vært annerledes enn tyske navn vil vanligvis kjenner, og samtidig nærmere de formene vi kjenner fra Norge, f.eks. det nederlandske Hendrik (Schaar 2005). Nederlandske og lavtyske former som ligner de norske er også Jörgen og Died(e)rik (HDV, Schaar 2005 for Diederik). Navneformene Bartol/ Barthold, som er kjent i Norge, er omtalt for nederlandsk ovafor. De har opphav i tysk Berthold. Se også del. 4.2.3 og tabellene 4–3 og 4–4.

– Eksempel: Engebret, Ingebrikt

Overganger fra e til i Engelbrecht/-bert til Ingebrikt og lignende ser vi helst i Norge, men også med noen få tilfeller i Sverige i Danmark, i hele området fra 1400-tallet (Lind 1905–1915 og Lind, 1931, "Engilbrikt"; DGPN, "Engelbrekt"; SMP, "Engelbrikt").

Ingebrikt har vært ei vest-, midt- og nordnorsk form, mens Engebret har vært ei østlandsk form.

Engebret og Ingebret og lignende – geografi

I Norge kan vi i 1801-folketellinga se at Engebret først og fremst er ei østlandsk form, særlig i fylka Buskerud, Oppland, Hedmark, Akershus og litt i mindre i Østfold.

Forma Ingebrigt er form i kystfylka i vest og nord, fra Hordaland til Finnmark.

Blandingsformene, som vil si e og i i samme navn er mindre i bruk, men slik at Ingebret er østlandsk og Engebrigt er vest- og midtnorsk (andre stavevarianter endrer lite på dette bildet). Folkeregisteropplysninger med fødte i periodene 1850-74 og 1875-79 (Utne 1990; del 2, mannsnavn) viser ei tydelig todeling mellom Engebret i Buskerud, Oppland og Buskerud, og Ingebrigt i Hordaland og nordover, med forholdsvis få i Nordland og Finnmark.

På nederlandsk fins i få tilfeller eldre bruk av Ingbert og Ingelbert, som kan ha dette tyske opphavet (Schaar 2005). Der er det altså ikke, eller i alle fall uvanlig med, -bret, og heller ikke -brikt med i. Overgangene fra e til i for begge ledda kan ha flere mulige forklaringer:

1) Vokalsystemet i talemål der navnet har blitt tatt i bruk, har virka inn, f.eks. at vokal som er kort /e/ i noen talemål, blir uttalt kort /i/ i andre talemål. Blant annet i Bergen i talemål i Sogn og Nordfjord har kort /e/ en trang uttale nær uttalen av i, dvs. en åpen i. I bergensk kommer dette til uttrykk bl.a. med åpen i i eldre navneformer for Petter, Henrik, Hendrik og Jette (Larsen og Stoltz 1911,

s. 62). Denne uttalen for Petter og Hendrik delte bergensk tidligere også med språket i deler av det nordlige Nederland. Tilsvarende uttale beskriver Søreide (1930, s. 18) for nordfjordmålet (andre eksempler).

2) For Ing- og Eng- kan det kanskje helst henge sammen med at det ligner navn med Ing- av nordisk opphav, som Ingebjørg og Ingemund. Dette har i så fall slått ut på Vestlandet og nordover. Spredninga nordover kan ha vært påvirkning sjøveien av navneformer fra Bergen.

3) Vilje til å finne riktig form kan ha vært motiv. For nordiske fomer har det vært veksling mellom Ing- og Eng- i dialektene (Inger/Enger), og det kan også ha vært en måte å finne riktig form (hyperkorreksjon).

Former med assimilering av Eng(e)bret videre til Embret er sannsynligvis norsk utvikling (slik assimilering med nb og ngb er omtalt for opphavlige nordiske navn i kap. 2). Rett nok fins former som Imbert og Imbart på frisisk, men de har mest sannsynlig annet opphav (eksempler fra Schaar 2005).

Former med både -bert og -brecht er utvikla i gamle tyske former, og kan ha

spredd seg til Norge ulikt fra navn til navn. I Norgehar det helst vært -br- i former av Engelbrekt, mens det har veksla mellom de to mønstra i Lambert og Lambrekt. Forma for Engelbrekt kan se ut til å komme av gammel tysk import, dvs. ved utgangen av den nordiske mellomalderen, da dette var forma for Engelbrekt Engelbreksson, den svenske bondeføreren som var viktig for svensk og norsk bruk. Endinga -bert ser ut til å være den vanlige i tysk og nederlandsk etter det. (For variasjonen i tysk, se Braune m.fl. 2004, s. 72 (Anm. 1) og s. 150–151 (Anm. 6), med videre henvisninger) – Eksempel: Gjert, Gjertrud

Det tyske mannsnavnet Gerd, som var kortform av Gerhard, hadde tysk uttale med t til slutt etter tyske uttaleregler, dvs. /gert/. Det fikk gjerne skrivemåten Gert på norsk.

G foran fremre vokaler, som bl.a. e, får palatal uttale i norsk. Det vil si j-uttale. Slik fikk navnet Gert uttalen /jert/, gjerne skrevet Gjert. En skjematisk oversikt viser dette:

Gerhard, tysk, [gerhart]

↓

Gerd, tysk, [gert]

↓

Gert, norsk, [gert, jert, jært]

↓

Gjert, norsk, [jert, jært, jæʈ, jeʁt, jæʁt] ([ʈ] er sammenslått/assimilert [rt] i østnorsk og trøndersk, [ʁ] er skarre-r)

Tilsvarende har Gertrud og Gertrude har også fått skrivemåten Gjertrud på norsk. Tysk uttale (IPA-lydskrift): /gertrud/ (o-uttale), norsk uttale: /jærtrʉ/ (u-uttale).

– Eksempel: Villum, Viljom

Former som Villum, Villom og Viljom finner vi i Norge og Danmark. De kan ha blitt til med runding av vokaler, slik (Hansen 1962, s. 277; og DGPN, bygd på Brøndum-Nielsen som vist til nedafor):

Wilhelm > Villem (nederlandsk, lavtysk, dansk, norsk) > Villom / Villum

(lm > m, dansk og tysk, Brøndum-Nielsen 1957, s. 220, § 334 (assimilasjon av likvid), 1, Anm. 2;

e > u (o/u-uttale), Brøndum Nielsen 1928, s. 208–209, § 136 (labialisering/

runding))

Wilhielm > Wiliælm (dansk) > Viljom (runding pga. i og nyere j)

(Brøndum-Nielsen 1957, s. 220, § 334 (videreutvikla av dansk form Wiliælm), 1, Anm. 2)

I norske kilder fins også Vel(l)em, Vel(l)om og Vel(l)um. Noen få forekomster med Vel- fins også på dansk (DGPN), og /e/ har nok dessuten vært mulig dansk uttale.

Overgangen fra /i/ til /e/ i stammen (ikke i endinga) er vokalsenkning (også kalt lågning), som er omtalt for lydutvikling i kap. 2.

Kap. 5 1800-tallet

På 1800-tallet er det tre særlig synlige faser i navnebruken:

1) Navn med flere hundre år gammel tradisjon, som vil si nordiske og kirkelige navn brukt fra før reformasjonen i former tilpassa norsk talemål, omtalt i del