7.1.1 Status ved inngangen til 1900-tallet
Som omtalt for tida fram til 1800-tallet var det ganske stabil navnebruk i flere hundre år. Dette ble først løst opp med latiniserte navneformer og klassiske navn i økende grad ut over 1800-tallet. Dernest kom de nordiske i fornya former og fortsatte bruddet med hundreåra like før.
– Økt bruk av nordiske nvan fra rundt år 1900, mest i fornya former
For fødte i år 1900 var det 4 nordiske navn blant de 10 vanligste kvinnenavna, og 6 blant mannsnavna, som nevnt i del 6.10. Blant kvinnenavna hadde Ingeborg vært i bruk fra mellomalderen. Det samme gjaldt for tradisjonsforma Ole, skrevet slik etter dansk mønster. Øvrige nordiske navn, som ikke er vist blant de ti vanligste, hadde kommet i bruk på nytt fra slutten av 1800-tallet.
– Tradisjonsformer av nordiske navn ble fortrengt
Fra rundt 1880-åra hadde de nordiske navna Ragna, Helga og Inga vært mye i bruk, uten at de var blant de ti vanligste i år 1900. Dette var navn som var nedarva i talemålspåvirka former dels ulike disse, og som økte i popularitet sammen med de fornya nordiske navna. Tradisjonsformene av nordiske navn ble fortrengt av andre navn før inngangen til 1900-tallet.
– Summariske oversikter
Kap. 11 med kort historisk oversikt i diagramform over navn med ulikt opphav, og kap. 12 med detaljert oversikt over lydlige trekk ved fornavn kan leses sammen med kap. 7.
7.1.2 De varige fornavna
Som nevnt i kap. 6 om nordiske navn ser vi stor utskifting av navn gjennom 1900-tallet. Særlig i første halvdel av 1900-tallet blir rundt halvparten skifta ut mellom hvert tiende år. Det vil vi vise mer av i figurer og tabeller i kap. 11.
Men bølga av nordiske mellomaldernavn ble ikke alene inn over 1900-tallet. Mye av det gamle kjente navnematerialet kom til å bestå videre, men med minkende bruk i tiåra som kom. Anne, Marie, Hans og Ole, som hadde vært blant de mest brukte navna i flere hundreår, og Johan, som særlig hadde blitt mye brukt fra 1800-tallet, holdt seg blant de ti vanligste et par tiår ut over 1900-tallet. Mange av
tradisjonsnavna kom dessuten til å bestå som deler av dobbeltnavn til rundt midten av hundreåret, oftest utenom de ti vanligste førstefornavna (som tabellene hos SSB viser). Del 7.2.2 omhandler doble fornavn på 1900-tallet.
7.1.3 Navn fra andre land
I tillegg til navn fra den norske mellomalderen og noen av de mest brukte navna gjennom flere hundreår, henta foreldre også nye navn fra andre land.
– Fra engelsk navnebruk, helst fra USA
Gjennom hele hundreåret kom stadig nye navn fra engelsk navnebruk, nok helst fra USA. Bruken av nye utvalg av tyske navn fortsatte fra 1800-tallet og inn i de første to–tre tiåra av 1900-tallet.
– Fra Sverige, Danmark og ellers fra Europa
Fra rundt midten av hundreåret kan vi se noen navn fra Sverige og Danmark. Ellers kom også andre navn som spredte seg i store deler av Europa, i alle fall i Vest-Europa.
– Innvandring fra sent på 1900-tallet
Mot slutten av 1900-tallet og videre inn i neste hundreår førte innvandring til et en godt synlig endring i navneutvalget med navn fra Asia, Afrika, Øst-Europa og også vestlige land. Denne navnetilstrømminga blir særlig omtalt i eget hefte (fil) om utenlandske fornavn om utenlandske navn og i eget hefte (fil) om utenlandske fornavn, som spesielt tar opp fjernkulturelle navn (dvs. navn fra kulturer vi fram til da har hatt lite kulturell kontakt med).
7.1.4 Kortere navn
For både nordiske og andre navn ble de ti vanligste navna fra rundt 1920-åra gradvis kortere inntil de ble lengre igjen fra 1960-åra. Vi kan nyansere dette med at flere av de korte navna som ble mye brukt i denne tida, allerede hadde vært på vei opp siden tidlig på 1900-tallet, og Alf som særlig var brukt før 1920, var på vei ut når enstava navn ellers bredte seg. Vi kan kalle dette kortnavn-perioden.
Som vi skal se senere, kom korte navn i bruk samtidig med at det ble det vanlig å –bruke to fornavn til daglig.
– Tre stavinger ut, mange med éi staving inn
Overgangen til kortere navn blir synlig både med at navn med tre stavinger (tre vokaler eller diftonger) forsvinner ut fra ti på topp-listene, og at enstava kommer inn, særlig for guttenavn. Trestava navn på vei ut var bl.a. Marie, Ingeborg, Johannes og Kristian. Enstava navn (én vokal eller diftong) på vei inn var i første omgang bl.a.
Gerd, Ruth, Rolf og Per.
– Korte både nordiske og opphavlig utenlandske navn
På topplistene for hvert år hos Statistisk sentralbyrå (ssb.no/navn), kan vi med et raskt blikk se at navna også fikk færre bokstaver, noe som også blir vist i diagram i kap. 11. Som vi ser, omfatta denne utviklinga både nordiske og opphavlig
utenlandske navn. Disse navna var mest nordiske navn i fornya form: Odd, Leif, Rolf, Finn, Knut, Svein, Kjell, Tor, Svein, Gerd, Aud, Bjørg og Liv.
Noen korte ikke-nordiske navn kom til, som engelske John, Mary, og dessuten Per, Jan og senere Pål med lang tradisjon i Norge. Bruken av Ruth og John var nok drevet av popularitet i USA, og passa med det korte mønsteret i Norge, og i
nabolanda Sverige og Danmark. Dessuten var forma John også videreføring av eldre norsk tradisjon for navneformer med norsk uttale (IPA-skrift: /ju:n/ og /jun/), som også for Per og Pål.
I tillegg var noen flere korte tradisjonsnavn også godt representert, sjøl om
bruken gikk nedover for dem. Det var bl.a. Hans, Nils og Lars med bakgrunn i kristen navneskikk, og dessuten Karl som hadde vært mye brukt på 1800-tallet. De kan ha hatt støtte ut over 1900-tallet i dobbeltnavnbruken, som vi kommer tilbake til.
I denne kortnavnperioden var det også navn med to stavelser med få konsonanter som blir omtalt for neste periode, i del 7.1.5. Det er ti på topp-listene, som jeg legger hovedvekta på her.
– Hvorfor korte navn?
Hvorfor ble navna korte på denne tida? Det er ingen åpenbar forklaring. Vi ser det samme i Sverige og Danmark på samme tid, og navn var blitt kortere i flere andre europeiske land før det (Frankrike; Besnard 2007, s. 57–61; Tyskland (for gutter i 1945, Nübling 2009, s. 99)). Trender kan omfatte mer enn bare navn, også det som ofte blir kalt tidsånd.
På samme måten som lengder og vidder på klær skifter med moter, og arkitektur bl.a. skifter mellom enkle og pompøse stiler, kan det være mulig å forstå at
navnelengder endrer seg over tid. Det var også i ei tid da formene skulle være enkle i arkitekturen, den såkalte funksjonalismen (Alhaug 2004, s. 96). Slike sammehenger for navneskikken er ikke utforska.
Det er ikke urimelig å regne med at reaksjon mot tidligere skikker i alle fall er noe av grunnen til endring av navnelengder, som for andre navnetrender og for moter genenerelt. Senere har navnelengda slått sterkt ut motsatt vei, til lange navn i 1990-åra. Det er naturlig at foreldre velger ulikt det deres egne foreldre gjorde, altså at generasjonen vil stå på egne bein.
7.1.5 Lengre navn – tradisjonsnavn og utenlandske navn inn
Fra rundt midten av hundreåret ble navna lenger igjen, slik det er synlig blant ti på topp og ellers blant vanlige navn (50 eller 100 på topp). Navna begynner så smått å bli lenger både i bokstaver og stavinger.
– Tostava tar mer og mer over, men er ofte korte i antall bokstaver
I kortnavnperioden før midten av hundreåret, var det også mye bruk av tostava navn i tillegg til de enstava, særlig for kvinner. Det var tross alt et begrensa utvalg av enstava navn. Endringa fra midten av hundreåret er at de enstava blir mindre brukt og de tostava tar mer over. Mange av de tostava er ikke mye lenger i antall bokstaver fordi de har få konsonanter. En stor andel av de tostava navna har bare én eller to konsonanter.
Mange av de tostava har dessuten vokal til slutt, oftest -e. Det er opphavlig nordiske navn som fortsatt er de mest brukte. Eksempler med vokal til slutt er Åse, Arne og Kåre, og andre nordiske med konsonant til slutt er Inger, Egil og Erik.
– Lik og ulik form i jente- og guttenavn
Tostavinger var vanligere for jente- enn guttenavn blant ti på topp til etter 1980 (jf.
del 12.5 og underdeler, og tilhørende tabeller. Konsonantendinger i de tostava navna var vanligere for guttenavna, men både vokal- og konsonantendinger var i bruk for begge kjønn. I 1940 og 1950 var det også for jenter vanligere med konsonanter enn vokal til slutt i navnet blant de ti vanligste, og jamnt i 1930 (mer detaljert i del 12.4).
– Jente- og guttenavn med e-slutt
Vi går inn i ei tid midt på 1900-tallet da kvinnenavn med to stavinger øker, og i ganske mange tilfeller med en vokal til slutt, som nevnt. Vokalen er oftest en -e til forskjell fra -a som var mer vanlig i de tradisjonelle folkelige og kirkelige navna fram til slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Anne tar over etter Anna, som har blitt fortrengt, altså skifte av vokal fra -a til -e. Dessuten kan andre navn med e-ending i bruk, som -e i tradisjonelle navn fra Norge (f.eks. Hege, Tone og det opphavlig tyske Wenche) og fra Danmark (f.eks. Tove, Bente og Grete).
Noen av de vanligste mannsnavna med e-ending var tradisjonsnavna Terje, Ole og Tore, og de fornya mellomaldernavna Rune og Frode. A-endinger blant vanlige navn fantes særlig i innlånte, som Eva, Nina, Laila, Anita, Mona og Linda. A-endinger ble det mer av senere.
– Andre navneslutter, bl.a. -i og -t
Også andre sistebokstaver (eller lyder) var mye i bruk. Noen mye brukte kirkelige navn som kom tilbake hadde i-slutt, som Kari, Eli, Kirsti og Kjersti, og de opphavlig norske tradisjonsnavna Randi og Unni. Et innlånt med i-slutt var et tyske Heidi. Og dessuten kom tradisjonsnavn med konsonanter tilbake, som Marit, Berit og Britt, og i mange mannsnavn.
– Mer i øvrige kapitler
Vi hadde altså fått en overgang fra nordisk dominans der navna hadde blitt
kortertere og kortere til lengre navn igjen der tradisjonsnavn kom tilbake, men også nye innlån fra andre land. Kapittel 12 viser mer detaljert hvordan det er med antall stavinger og sluttlyder i navn, og også kort om andeler med navn med ulik nordisk og ikke-nordisk bakgrunn blant disse. Under omtalen av utenlandske navn i eget hefte går jeg mer detaljert inn på innlån av navn fra andre land bl.a. på denne tida, som nevnt under del 7.1.3.
7.1.6 Tradisjonsnavn med norsk og ikke-norsk opphav og flere mellomladernavn i lengre form
Vi så ovafor at noen gamle tradisjonsnavn fra tidligere hundreår kom tilbake. Disse var blant navn som tok over for de «litterære» mellomaldernavna. Tradsjonsnavna som kom tilbake kan deles opp i tre grupper. Det var kirkelige navn, opphavlige nordiske navn (dvs. endra gjennom talemålet), og tyske navn, alle de tre typene i former prega av norsk talemål. De var oftest kortere i stavinger enn de utenlandske som var bakgrunnen, slik det er vist nedafor.
1) Kirkelige navn som kom tilbake var midt på 1900-tallet, var helst dialektformer som hadde blitt skjøvet ut på 1800-tallet på samme måten som dialektformer av nordiske navn. Slike former av kirkelige navn ble henta fram igjen litt etter litt fra tidlig på 1900-tallet. Eksempler blant de vanlige er: Kari, Margit, Marit, Mari, Eli, Lisbeth, Kirsti, Kjersti, Per og Pål. Mest brukt var det kirkelige Anne, som også hadde vært det i flere hundre år. Dernest kom Marie, som hadde blitt brukt i flere hundre år, men mye i andre former. Disse var kortere enn mer fulle former av kirkelige navn, som Mari for Maria, Margit og Marit for Margareta, og Per for Peter.
2) Tradisjonsformer av opphavlige nordiske navn vil si navn med opphav i gamle dialektformer av slike navn, som Terje, Kjell og Hege. Navnevariantene Arvid og Arve viser også slike ulike former. Det moderniserte Arvid var helst brukt tidllig på 1900-tallet (mest 1920–40), mens Arve bygd på talemålsforma helst ble brukt rundt midten av hundreåret og noe etter (mest 1940–70).
3) Tyske navn brukt i Norge på 1700- og 1800-tallet ble tatt fram igjen i Norge på 1950- og 1960-tallet. Det var tyske navn som ikke var så mye brukt i Tyskland midt på 1900-tallet, og heller ikke i andre land, så grunnlaget må ha vært i Norge.
Blant kvinnenavn gjenoppsto Trude, Wenche, Vibeke og Jannicke. Særlig Trude og Wenche slo an i Norge. Dessuten omfatter dette mannsnavnet Jan, som var det mest populære guttenavnet i Norge i flere ti år rundt og etter midten av 1900-tallet, og Petter. Tysk navnebruk i Norge på 1900-tallet er mer omtalt i eget hefte (fil) om utenlandske fornavn. Eldre former og de tyske opphava er omtalt i kap. 4.