Endinger lagt til kvinnenavn (-ine, -a, o.a) – movering (mannsnavn blir kvinnenavn)

På 1800-tallet ble det utbredt å gi kvinner mannsnavn med endinger. Det gjaldt særlig endingene -ine/-ina, -a og -ette. Peter ble til Petrine og Petra, og den franske forma Henri til Henriette.

Kvinnenavn med disse endingene var vanlig over hele Vest-Europa, og det var inspirert av navneskikker som særlig har vært og er vanlig i romanske språk.

Både endingene -ine og -ette har også blitt hengt på kvinnenavn med kvinnenavn som resultat. Eksempler er Randine og Gurine, der ine-endiga lagt til de norske Randi og Guri, og Bolette med endinga -ette lagt til det norske og danske Bol (Bodil). Tabell 5–11 viser eksempler på ine- og a-endinger, og tabell 5–14 viser ette-endinger.

Språkforskeren Ivar Aasens hadde klare oppfatninger av både endinger og forkortinger i samtida. Han ga ut et navneleksikon i 1878 (Aasen 1878 og 1997). Der skrev han også om navneskikken i samtida. Blant annet gikk han sterkt til felts mot å danne navn av utenlandske endinger, som a, ina, iana, etta, illa, ilia, ius, inus,

-inius, -anus (Aasen 1878, s. 92–97; 1997, s. 83–87). Eksempler er: Mett-inius, Aasina, Aasmunda og Asiliane (av Atle). Han uttrykker dette bl.a. slik:

"Denne overhaandtagende Brug af nye Navne med fremmede Endelser medfører ofte, at det Navn, som Endelsen skal lægges til, bliver forkortet eller afstumpet, saa at det hele kun bliver en Navnestump med en fremmed Endelse."

(Aasen 1878, s. 94; Aasen 1997, s. 85)

Aasen hadde også synspunkter på kortformer av disse igjen, som blir omtalt under pkt. 5.2.2.4.

Her i del 5.2.2.1 blir dette knytta til latiniserte endinger omtalt:

a) kvinnenavn med ine-endinger

b) kvinnenavn med a-avledninger i Norge og Europa fra 1700-tallet og senere c) kvinnennavn med a-endinger allerede fra mellomalderen

d) mannsnavnet Ola (norsk, ikke latin)

e) kvinnenavn med a-endinger fra andre kulturer eller språk f) kvinnenavn som ender på -ette, -otte, -ot og -ita

a) Ine-navn, Oline og Karoline blir inn-navn

Kvinnenavn som var blitt laga med å legge endinga -ine til manns- eller kvinnenavn, var den mest radikale endringa i nord-europeisk og norsk navneskikk på 1800-tallet.

Det begynte på 1700-tallet med at vi fikk slike navn fra utlandet.

Det kunne være navn med mange slags opphav. Både i Norge og i andre land

forekom også endinga -ina (med -a). Og i Norge var nok det ei utbredt talemålsform.

Ine-navna kom i bruk i Norge særlig på disse tre måtene:

1) Innlånte ine-navn som ikke hadde mannlig parallell.

Caroline og Karoline, er eksempler på det. Det var blitt til lenger sør i Europa, helst fra den latinske forma Karolus av Karl. Norske navneformer som tilsvarer, Karline og Carline, var brukt for noen tiltalls kvinner, stort sett født rundt 1850.

Få tilfeller av de siste formene fins også i tysk (HDV).

2) Innlånte ine-navn som passa til tidligere innlånte mannsnavn.

Eksempler er Hansine til Hans og Gertine/Gerdine/Giertine til Gert/Gjert og andre navn som begynner på Gerd- eller Gert-. På frisisk og tysk er det regna som avledning av kvinnenavn som Gerda.

3) Etter hvert ble ine-navn også laga med å legge endinga til navn i Norge.

Oline, Larine, Gurine, Haagine, Tolline og Randine var de første som ble til i Norge på 1700-tallet (1801-folketellinga; Alhaug 1990, s. 138). De var laga av Ola og Ole, Lars, Guri, Guro, Haagen (Håkon), Tollev og Randi.

– Kutt

I noen tilfeller har mannsnavnet blitt kutta før ine-endinga ble lagt til, som Haagina av Haagen, Samine og Samsina av Samson, Sakrine av Sakarias, Rasmine og Rasine av Rasmus, Osmina av Osmund, Torgina av Torger (Torgeir), Elvine av Ellev (Eiliv), Valtine av Valentin og Østine av Østen (Øystein) (Aasen 1878, s. 94–94 / 1997, s. 85; NPL3). Et system som ligner, er forkorting før diminutiv-endinger i tyske og nederlanske navn.

Det er omtalt i kap. 4.

– Eksempler på ine-navn etter opphav, og kutt

Tabell 5–11 viser eksempler mannsnavn som fikk ine-endinger og a-endinger og ble til kvinnenavn. Det er også eksempler på slike med opphav i kvinnenavn. I tabellen ser vi at det er navn med mange ulike opphav som ble brukt på denne måten, både kirkelige, klassiske utenom de tradisjonelle kirkelige, og nordiske. Samme tabell viser også videreutvikling til kortformer der deler av det opphavlige fornavnet blir vekk.

A-endinger og kortformer kommer jeg tilbake til.

Navn med ine- og a-endinger etter romansk mønster

Mannsnavn Ine-navn A-navn Kortform,

av -ine

Kortform av -a

• nytestament-navn

Peter Petrine, -a Petra Trina, -e

Paul(us) Pauline, -a Paula Lina, -e

Jacob Jacobine, -a Jacoba Bina, -e Koba

Josef Josefine, -a Josefa Fina, -e

• nordiske former av helgennavn

Lars Larsine * Sina, -e

Nils Nilsine * Sina, -e

• tyske lån

Gjert Gjertine, -a Gjerta Tina, -e

Gerhard Gerhardine, -a Gerharda Dina, -e Harda

Bernhard Bernhardine, -a Bernharda Dina, -e Harda

Jørgen Jørgine, -a Jørga Gina, -e

Hans Hansine, -a Hansa** Sina, -e

• klassiske, nylån

Georg Georgine, -a Georga Gina, -e

Nikolaus, Nikolai Nikoline Nikola Lina, -e Kola (av Nikoline;

NPL3)

• andre lån

Karolus (av Karl) Karoline Karola, Karla

Lina, -e

• opph. nordiske mannsnavn

Ole Oline, -a Olea Lina, -e

Olav Olavine, Olafine ** Olava Fina Lava

Ellef, -v Ellevine, -a * Vina, -e

Tellef, -v Tellevine, -a * Vina, -e

Sjur Sjurine, -a Sjura

• opph. nordiske kvinnenavn

Guri Gurine, -a (Rina, -e)

Randi Randine, -a Dina, -e

Tabell 5–11. Navn med ine- og a-endinger etter romansk mønster

* = Ingen slike former er kjent brukt.

** = Svært lite brukt.

– Utbredelse

Ved inngangen til 1800-tallet hadde 3 % av kvinnene i Norge ine-navn (Alhaug 1990, s. 139). På grunnlag av telling gjort av navn som ender på -ine på 1700-tallet (s. 138) kan vi sette opp rangeringa etter bruk av navn som har ine-endinga som avledning som er vist i tabell 5–12 (tabellen hos Alhaug inneholder i tillegg også ikke avleda navn og noen som hadde -in i stammen med tillegget -e).

Rang Navn Opphav

1 Oline nordisk 2 Pauline eur., latin 3 Gurine nordisk (norsk) 4 Andrine hebr.

5 Karoline eur., latin

6 Larine nordisk form, latin 7 Nikoline eur., gresk/latin

8 Lavine latin pga. 1600–1700-t.-bruk, av Lavinia, neppe tidlig nordisk av Olav (jf. NPL3)

9 Torine nordisk

Tabell 5–12. Ine-navn i Norge på 1700-tallet (bearbeida utvalg fra Alhaug 1990, s. 138) For bruken av ine-navn var det stor forskjell mellom by og land i 1801, med mest bruk i byene i hele landet. Ine-navn var mest brukt i byene rundt Oslofjorden, med 9,3 % i Drammen og 8,6 % i Oslo. På landsbygda i landet lå det under 1 %. (Alhaug 1990, s. 137.)

Stigninga av bruken i landet som helhet var bratt tidlig på 1800-tallet, og og midt på 1800-tallet kan ine-navna ha passert 10 % av kvinnene (bygd på

1850–74-opptellinga omtalt like nedafor og tall i tabell 5–13). I folketellinga for 1865 var Oline

kommet inn blant de ti vanligste blant navn på kvinner i alle aldre. Karoline lå like bak på 11. plass.

Ei opptelling for fødte i 1850–1874 viser ca. 15 % av jentene hadde navn der ine-endinga var lagt til et manns- eller kvinnenavn. Jentenavna Karoline og Oline var på 8.

plass og 10. plass som første fornavn (beregna på grunnlag 100 på topp for første fornavn, Utne). Det var mange navnebærere, men fordi det var så mange ulike, nådde ingen av ine-navna helt til topps. Rundt 1875 begynte nedturen. Ine-navna ble utkonkurrert av nye navnebølger (for Nord-Norge i Alhaug 1990, s. 142). Se også tabell 5–13.

Litt over 20 % av jentene fikk ine-navn blant alle navna sine i perioden 1865–1900, slik tabell 5–13 viser. Det vil i gjennomsnitt si ei jente med ine-navn i mellom hver andre eller tredje søskenflokk mot slutten av 1800-tallet (rundt 1865–1899), om vi også regner med navn ut over det første fornavnet. Det ble i snitt født 4,5 søsken per søskenflokk, og 10 % døde det første leveåret (Statistisk sentralbyrå 2000, Figur 111:

"Spedbarnsdødelighet. 1836–1999"). Det vil si litt over 2 jenter pr. søskeflokk.

Omfang av ine-navn i Nord-Norge på 1800-tallet:

1800–64, ine-navn bare i 1. posisjon: 13,1 % 1865–99, ine-navn bare i 1. posisjon: 14,0 %

1865–99: ine-navn bare i 2. posisjon: 28,8 % (av navn i andreposisjon, slik at dette langt fra omfatter alle fødte kvinner)

1865–99: ine-navn enten i 1. eller 2. posisjon: 20,3 % (dvs. 1/5 hadde ine-navn som første eller andre fornavn)

Forekomster for både første og andre fornavn er ikke med i tellinga, slik at flere enn 20,3 % hadde ine-navn.

Tabell 5–13. Bruk av ine-navn i Nord-Norge på 1800-tallet (Alhaug 1990, s . 144)

– Ine-slutt som ikke er ine-avledning

Noen navn med ine til slutt (utlyd), er ikke avledninger av andre navn. Slike er Eline, Kristine, Katarine og Katrine, Regine, og de tre variantene av samme opphav Severine, Serine og Sørine, som likevel var del av den samme navnetrenden. Disse navna hadde flere hundre års brukstid i Norge. Eline var i Norge (og ev. andre land) avleda av det greske Helena. Katarine var ett av de gamle helgennavna i Europa, som er best kjent som Kari i flere hundre år i Norge. Regine var et nyimportert navn sist på 1600-tallet (NPL3). Det hadde opphav i det latinske ordet for 'dronning'. Gamle navn var også Karina og Karine som har blitt til fra Katarina omtrent samtidig med Kari, eller har kommet fra det latinske Carina med annet opphav (NPL3, s. 311, "Karina"). Kristine, som fins i topplista for perioden 1850–74 i tabell 5–9, er en kvinnelig variant av Kristian, der forskjellen ikke er ine-ending.

b) A-navna (Olea, Petrea), internasjonalt

Rundt midten av 1800-tallet ble avleda a-endinger tatt mye i bruk i hele landet og fortrengte etter hvert bl.a. ine-navna. Bruken av disse a-endingene dalte fra rundt år 1900 og var ubetydelig rundt midten av hundreåret. De ble brukt i navn med mange ulike opphav. Eksempler er Jakoba og Olea.

– A-avledninger fra sørlige Europa, gjennom midt- og vest-Europa

Skikken med a-endinger, og e-endinger er en variant som vi kommer til, hadde vært i bruk fra 1600–1700-tallet, og den kom til Norge med avleda a-endinger fra

middelhavslanda sannsynligvis gjennom det vestlige og midtre Europa, som nordmenn hadde kontakt med. I 1801-folketellinga fins bl.a. Petra, Jakobea, Augusta, Edvarda og Caspara. Andre tidlige navn med a-endinger i Norge på 1800-tallet var Paula, Jakoba, Josefa, Andrea, Agusta og Karola (bl.a. 1865-folketellinga).

– E-avledninger bl.a. i tysk

Det var også i bruk avledninger med e-endinger bl.a. i tysk. Dette nådde også Norge på 1700-tallet, bl.a. med disse: Jakobe, Henrikke, Frederikke, Ulrikke, Didriche/ Diederiche/

Dideriche, Lemmiche, som fins i 1801-folketellinga. Dessuten er Serine og Sørine danske og norske former etter samme mønster, også representert fra 1700-tallet

(1801-folketellinga).

– A-avledninger også lagt til i Norge

Om a-endinger i utenlandske navn ble lagt til i Norge eller om tilsvarende former var importert, kan vi ikke si noe sikkert om. I alle fall var import av slike former godt mulig. Kortforma Harda, av blant annet de tyske navna Bernharda og Gerharda, kan være blitt til i Norge, og er lite eller ikke brukt i tysk eller frisisk før på 1900-tallet (HDV; Tammena 2009, s. 589).

For typiske norske former av navn var det i alle fall uvanlig med at a-endinger satt til, men i alle fall disse har vært brukt: Gjerta, Larsa, Nilsa, Pera, Erika, Trygva, Hjalmara, Evena og Sjura, og Jonna og Jona (søk i Digitalarkivet på antatte

navneformer). Ei mulig form Monsa har neppe vært brukt.

To mye brukte unntak med norsk laging er Olea, Olava og Gerda avleda fra de norske, eller i alle fall nordiske, Ole, Olav og Gerd. Se også omtale av Gerda i del 5.2.2.1, c).

– Også a-avledninger i første halvdel av 1900-tallet

Skikken med a-endinger lagt til mannsnavn ble dessuten holdt i gang noen tiår utover 1900-tallet med at barn fikk slike navn som fornavn nummer to, slik som i Ingeborg Karola og Kari Petra.

c) A-endinger også i gamle nordiske kvinnenavn

Fra mellomalderen og fram til 1800-tallet, og lite senere, har vi i Norge hatt en annen skikk med a-endinger i kvinnenavn. Dette har vært uavhengig av mannsnavn. Flere

former av de gamle nordiske kvinnenavna hadde ei form uten og ei med a-ending fra tidligere tider. Språklig vil det si sterke former, som slutter på konsonant, og svake former, som slutter på trykklett vokal. Eksempler er:

– Ragnhild og Ragnhilda, der særlig formene Ragnilla og Ragnille levde videre gjennom hundreåra

– Gunnhild og Gunnhilda, med a-former som Gunella og Gunla.

– Ragna og Hilda er kortformer fra gamle nordiske navn, og har vært i bruk fra i alle fall 1300-tallet (NPL3). I dialektene levde de også som Ragne og Hilde.

Ellers fins det også parallelle nordiske manns- og kvinnenavn, som:

– Tora og Tore, og Tor – Inga og Inge.

For alle de nordiske kvinnenavna ovafor var både a- og e-ending i bruk i tale, og skriftlig i kilder, opp gjennom hundreåra.

Forma Gerda kom i bruk på 1800-tallet, og er mest sannsynlig nydanning med a-ending på de nordiske språka (Otterbjörk 1979/2000, Lerche Nielsen 2003, NPL3, Duden 2016).

d) Mannsnavnet Ola (norsk, ikke latin)

A-ending har også det vanligste norske mannsnavnet gjennom mange hundreår og fram til tidlig på 1900-tallet, Ola. Det er ofte protokollført som Ole i Norge.

Fordi Ola ender på -a, har det lett blitt oppfatta som kvinnenavn utenlands. I Tyskland blir ikke navnet Ola godkjent for gutter fordi det blir oppfattet som kvinnenavn (HDV).

I USA har Ola vært vanligere som kvinnenavn enn som mannsnavn i alle fall siden den eldste oversikten for året 1880. For kvinner i USA har Ola vært blant de 1000 vanligste fra de eldste topplistene i 1880 og fram til og med 1957, bl.a. mellom 140. og 200. plass fram til 1912. Som mannsnavn var Ola i USA blant 1000 på topp i 13 av de 27 åra 1881–1907, høyst med 660. plass i 1889. Den kvinnelege bruken av Ola i USA er ikke forklart i navnebøker som har navnefaglig grunnlag. Mest sannsynlig er det mannsnavnet Ola som har blitt tatt i bruk som kvinnenavn i USA på grunn av a-endinga. Ei anna forklaring kan være at Ola er kortform av andre navn.

e) A-endinger på mange kulturer eller språk

Paula, Piera, Aleksandra, Ivana og Vladislava er alle kvinnenavn som ender på -a i europeiske språk. For hvert av disse fins det mannsnavn uten -a, som Paul, Piero, Aleksander, Ivan og Vladislav. Nytt fra 1900-tallet er Luka, av Lukas (Duden 2013, s.

248). Slik er det også i arabisk, for eksempel med Amira og Amir, Karima og Karim, og Latifa og Latif.

I alle disse språka ovafor har kvinnenavn som ender på a- i ganske mange tilfeller et parnavn blant mannsnavna.

Blant bibelske og klassiske navn fins noen som har a-ending uten å være avleda av mannsnavn, som Maria, Sara, Lea, Hanna og Anna.

For øvrig fins mange bibelske mannsnavn som ender på -a, som Noah uttalt med /a/ til slutt. I norske bibler fra Bibelsekapet siden 1985 er Elia og Sakarja, for tidligere Elias og Sakarias (se del 3.3.1.1) Former med tradisjon fra andre språk enn norsk er bl.a. også Luka og Andrea, som tilsvarer Lukas og Andreas.

f) Kvinnenavn som ender på -ette, -otte, -ot og -ita

Endingene -ette, -ot og -otte er opphavlig franske i kjæleformer med betydninga 'liten'. Det tilsvarer tyske og nederlandske navn med -k- mot slutten, omtalt i del 4.2.4. E-en til slutt i disse navna på fransk er stum, slik at Charlotte blir uttalt /ʃaRlot/

(/o/ står for å-uttale i internasjonal lydskrift, IPA; /^R/ står for fransk variant av skarre-r). Endinga -etta med a-slutt er norsk (og svensk) talemålsform for det innlånte -ette.

Endinga -ita er helst lånt inn med navn fra italiensk, f.eks. Anita av Anna. Endinga er mindre brukt i spansk, men det er der mulig med Anita av Ana. Kanskje gjelder det også Marita, se nedafor. (Mer om italiensk, spansk og fransk navnebruk i eget hefte (fil) om utenlandske fornavn.) Tabell 5–14 har en kort oversikt om navn med

endingene nevnt ovafor.

Mest brukt er de franske endingene -ette og -otte, som vi finner i navn som

Annette, Henriette og Alette. Slike navn kan være laga av både kvinne- og mannsnavn.

De tre nevnte navna var satt sammen av Anna, Henri (av tysk Heinrich) og av ei forkorta form av det tyske kvinnenavnet Adelheid.

– Av nordiske navn

De fleste navna som ender på -ette, kom antakelig til Norge med endingene på plass.

Noen slike navn kan ha blitt laga i Norge eller Danmark. Jonette, Olette og Bolette er ganske sannsynlig tre slike.

Bolette er danna av Bol, brukt i Norge og Danmark, dels skrevet på den danske måten Boel i norske kilder. Bolette har vært noe brukt i Norge på 1700- og 1800-tallet og kan være et slikt avleda navn i Norge (NPL3), men kan også være inspirert (importert) fra Danmark, der Bolette ser ut til å kommet i bruk senere enn i Norge, helst fra rundt 1800 (søk i DDB, Dansk demografisk Database). Bol og Boel har samme nordiske opphav som Bodil, som hadde tradisjon i Danmark før det ble populært i Norge rundt midten av 1900-tallet.

– Marita, helst av nordisk tradisjon

Marita har gammel tradisjon i Norge fra 1400-tallet, som variant av Margareta. Den nye bruken sent på 1900-tallet kan ha kommet av at gammel tradisjon ble henta fram.

Nordiske navneleksika oppgir at Marita er italiensk og spansk avledning av Maria som er henta inn. Denne forma fins ikke i navneleksika for de språka, heller ikke som

muntlige former, slik at det er en usikker opphavsteori (se også i eget hefte (fil) om utenlandske fornavn, der det bl.a. står om italiensk og spansk).

– Karita, ikke endinga -ita

Karita er kjent fra italiensk og har opphav i det latinske ordet caritas, som betyr 'kjærlighet; miskunn' (NPL3). Likheten med andre navn som har avledninga -ita, er tilfeldig.

Bibel-navn

Anne -ette Anette, Annette

Nordiske navn

Boel, Bol (Bodil) -ette Bolette

Ole, Ola -ette Olette (norsk, dansk) Norske navn

Jon -ette Jonette, Jonetta

Tyske navn

Adelheid (fork.) -ette Alette (gj. fransk og frisisk)

Tale -ette Talette; Tale av Adelheid med best. art. dat eller ordet Sankt foran (Seibicke 1996–2007, bd. 4, s. 168) Oda (kortform) -ette Odette

Franske navn/former

Henri (ty. Heinrich) -ette Henriette Charles (ty. Karl) -otte Charlotte

Jean (bib. Johannes) -ette, -ett Jeanette, Jeanett

Margareta -ot Margot, fra andre halvdel av 1800-tallet i Norge Lina (kortform) -ette, -ett Linette (HDV, Duden 2013, Lerche Nielsen 2003),

Linett (ev. av engelsk (i USA) Lynette, se nedafor)

Spansk, italiensk

Ana (sp.)/Anna -ita Anita

Maria -etta, -ette Mariétta (it.), Mariette (fr.), Marita (sp. og it. i følge nordiske navneleksika og Duden 2013, men ikke i spanske og italienske kilder eller i HDV)

Annet:

Margareta Marita, gammelt i Norge av Margareta og fornya bruk på 1900-tallet; også i Finland, og på tysk på 1500- og 1900-tallet (HDV); ev. av Maria etter mønster av -ita

Lynette -ette Lynn, tatt i bruk på engelsk (i USA); kan også ha annet opphav (Hanks, Hardcastle og Hodges 2006) Tabell 5–14. Kvinnenavn med avlednignene -ette, -otte, -ot og -ita i Norge

In document Kap. 1 Innledning (sider 88-97)