Navnerenessansen, som var en nord-europeisk bevegelse, i Norge med navn fra mellomalderen 114

Navnerenessansen i Norge er omtalt i et eget kapittel om navnerenessansen, kap. 6, og dessuten i kap. 6 om 1900-tallet.

Kap. 6 Nordiske navn fra mellomalderen – nye på 1800-tallet 6.1 Innenlandsk kultur i flere land

– Eldre nasjonalkultur blir henta fram

Et ønske om å friske opp gammel innenlandsk kultur spredte seg over store deler av Europa tidlig på 1800-tallet. Det var stemning for å knytte linjene tilbake til eldre kultur i hos hvert folkeslag. Folkedikting, fortrengte språk og andre gamle

tradisjoner ble henta fram, fordi de kunne representere videreføringa av den gamle kulturen. I flere land var det også krefter som arbeidde for å erstatte bruk av

fremmed språk med hjemlig språk i skriftspråk, slik som blant irene og i Norge. Alt dette prega kulturelle og politiske strømninger i tida.

– Nasjonalstater

1800-tallet var også tida da herskere fikk oppretta nasjonalstater bl.a. for å samle kulturer og folk som hadde delt mye av den eldre historia. Det ble til store stater som Tyskland og Italia i andre halvdelen av hundreåret. Andre steder var det krav om oppdeling av stater og unioner. Norge var et eksempel.

– Den sjøleiende bonden og linja til den norske mellomalderen

I Norge fenga minnet om mellomalderen i boklærde kretser, og den norske

selveiende bonden blir idealisert som bæreren av tradisjonen fra mellomalderen. I Norge, og ellers i Norden, ble minnene fra sagalitteraturen og mellomalderen for øvrig tatt fram igjen (Aarset 1982a, s. 66; Windt-Val 2011, s. 106; Johannessen 2004, s.

12).

6.2 Navn fra eget språk

Naturlig nok innebar slik historisk oppvåkning og oppvekking i flere europeiske land også en reaksjon mot utenlandske navn og navn med utenlanske former. De skulle erstattes med navn fra eldre historie i hjemlandet. Klarest kom dette i Norge og Nord-Europa til uttrykk som motstand mot navn fra latin og gresk, og særlig endinger fra disse gamle språka. I eget hefte (fil) om utenlandske fornavn skal vi se dette for bl.a. Sverige, Danmark og Finland.

Både i Norge og i Skandinavia ellers kom det i gang en tydelig erstatning av nordiske mellomaldernavn, helst i rekonstruert «litterær form», for de utenlandske navneskikkene ut over 1800-tallet (Aarset 1982a, Windt-Wal 2011, Johannessen 2004).

(Litterær form vil si at forma er kjent fra litteraturen, for nordiske navn oftest i nyoversatt litteratur med moderniserte navneformer.) Dette førte til ei generell

fortrenging av eldre kirkelige navn og nyere utenlandske navn, og navn med utenlandske avledningsendinger (f.eks. -ine, -a og -us), omtalt i kap. 3 og 5.

I Norge var språkforskeren Ivar Aasen en av flere som arbeidde for å holde utenlandsk navneskikk ute. I 1878 skrev han om ine-navna i sin Norsk Navnebog:

"[...] Denne Afledningsmaade har da efterhaanden fundet Efterligning i de nordligere Lande, saa at man ogsaa i Tydskland har dannet sig nye Navne med fremmed Endelse, f.Ex. Adolfine, Albertine, Ernestine, Leopoldine, Wilhelmine og lignende. Og tilsidst har man da ogsaa hos os begyndt at følge den samme Skik, og paa nogle Steder har man allerede lavet saa mange Navne af dette slags, at vi nu kunne finde dem i en uberegnelig Mængde.

Denne fremmede Brug maatte blandt andet give en bekvem Lelighet til at danne Kvindenavne af Mandsnavne eller opkalde Pigebørn efter Mænd; og denne Skik har da ogsaa fundet Indgang i vore nordlige Lande, hvor den egentlig ikke hørte hjemme. [...]"

(Aasen 1878, s. 92–93; Aasen 1997, s. 83)

6.3 Mellomaldernavna ble modernisert

Navn ble henta fram igjen fra mellomalderen, tilpassa moderne skrivemåter og tatt i bruk. Den første tida var Snorres kongesagaer (Heimskringla) en viktig kilde. Det gamle nordiske Sigurðr ble til Sigurd, Ólafr/Óláfr ble først til Olaf og senere til Olav, Helgi ble Helge, Hákon til Hakon, og senere Haakon og Håkon. Denne opphentinga av gamle navn er kalt den nordiske navnerenessansen, som vil si 'navnegjenfødelse'. (Se også Johannessen 2004)

Rundt 1880 tok denne nye nordiske navneskikken fart, men den hadde begynt rundt 1850/60, og med enkeltstående tilfeller rundt tre tiår før (Kruken 1993). I første omgangen var det byborgerskapet som gikk i spissen med Olaf, Helga og mange flere (Johannessen 2004). Etter få tiår spredte de nye navna seg til folk flest, og de omfatta nesten halvparten av navna ti på topp-listene allerede de første åra på 1900-tallet.

6.4 Bondesamfunnet løser seg opp – byene og Amerka kaller

– Endring i bondesamfunnet

Samtidig med borgerskapets idealisering av bøndene, gikk det tradisjonelle bondesamfunnet gjennom store endringer både i driftsformer fra slutten av 1800-tallet og fraflytting. På landsbygda var det overgang fra sjølforsyning og varebytte til pengebruk som innebar handel og mer kontakt utafor bondesamfunnet.

– Byvekst, industri og utvandring til USA

Endringene i bondesamfunnet var del av endringer i hele samfunnet. Det var store samfunnsendringer med industri og handel, oppstart på urbanisering og utvandring til USA. Folk fra de fleste familier flytta fra bygdene. Byene vokste raskt med

industrialisering og handel, og folk flest fikk slekt i USA på grunn av utvandring.

Levemåter fra byene spredte seg, og den internasjonale kontakten syntes også i blader og aviser, som de eksisterte mange av i Norge etter midten av 1800-tallet (snl.no, oppsl. "norsk presses historie"). Spredninga kan ha vært begrensa av levekår, men innholdet kan likevel har spredd seg muntlig.

– Tradisjoner i oppløsning

Tradisjoner var i oppløsning. Det var sterk opplevelse av ei ny tid. Det var også tid for nye navneskikker, så vel nasjonale som nye internasjonale, som vi har sett allerede i omtalen av 1800-tallet.

6.5 Oppkallingstradisjonene går i oppløsning

Særlig hos bønder og hos borgerskap i byene hadde det vært utbredt skikk å kalle opp besteforeldregenerasjonen, ofte farfars fornavn til eldste sønn, morfars til neste, og med navn fra bestemødre til døtre, oftest først fra farssida i slekta. Med ine- og a-endinger i kvinnenavn og in- eller us-a-endinger i mannsnavn var det mulig å kalle opp på fra det andre kjønnet med nesten likt navn, f.eks. Karla av Karl, Hansine av Hans, Bertin av Berta, Marensius og Maren (og Analius av Anna).

Navna som hadde vært brukt i flere hundre år, ble etter etter hvert mye mindre brukt, også i oppkalling, som f.eks. Sjur, Even, Brita og Lars.

I mange tilfeller ble oppkalling fortsatt brukt, ofte med førstebokstavsoppkalling (Stemshaug 1982, s. 29–30). Slik kunne gamle Sjur bli kalt opp som Sigurd eller Sverre, Even som Einar, Brita som Borghild og Lars kunne bli kalt opp som Leif.

6.6 Dialektformer av de nordiske navna

Navna som var henta fram fra mellomalderen, høres i dag (2014) ut som god gammel tradisjon. På 1800-tallet var disse navna derimot et radikalt brudd med

navneskikken. De gamle nordiske navna fra mellomalderen hadde rett nok blitt brukt gjennom hundreåra etter det, men var i de fleste tilfella ganske ulike dem som blei henta fram.

– Navn endra sammen med talemålsutviklinga,del av språkhistoria

I mellomtida hadde mellomalderformene endra seg med det norske talespråket, som omtalt i del 2.3. De var blitt til navn som Guri, Guro, Randi, Even, Terje, Tøllef og Sjur.

Isteden ble det nå henta fram de oppussa mellomaldernavna, også varianter av de samme navna som ovafor, som Gudfrid, Gudrun, Ragnfrid, Eivind og Øyvind, Torgeir, Torleiv og Sigurd.

– Navnevarianter var talemålsvarianter

Hvert opphavlige nordidske navn hadde ikke fått bare éi dialektform. Formene veksla med dialektene. Helga har gjennom årene blitt til mye forskjellig, slik som Helge, Hæge, Hege, Helje, Helg og Helle. Som vi kommer tilbake til, ble flere av disse navneformene tatt i bruk igjen over store deler av landet på 1960- og 1970-tallet. Vi

kjenner Hege som et svært populært for barn født på. Også Helle var litt i bruk på 1960-tallet, henta fra dansk bruk.

6.7 Forfall i de nordiske navna i hundrevis av år?

Språkforskeren Ivar Aasen så på navneformer som var blitt endra i talemålet og i skrift, som forfall. Han hadde samla inn navn som var i bruk i hele landet på 1800-tallet. I navneboka si fra 1878 foreslo Aasen skrivemåter for navna der han forente skrivemåtene i mellomalderen med moderne stavemåter. Slik skrev han der om rette former fra fortida og om navn fra talemålet som ikke var rette:

"thi det er da altid en vigtig Ting, at Navnene saavelsom andre Ord kunne vise sig for Folket i deres rette Form, idet man ved selve Skrivemaaden kan hjælpe til at bevare de bedre Former fra Fortiden, i Stedet for at stadfæste og bestyrke al den Skjødesløshed, som kan finde Sted i Dagligtalen."

(Aasen 1878, s. 48; Aasen 1997, s. 45)

Aasens skrivemåter bygde på en samstemmighet med flere språkforskere og

historikere som sto bak oversettelser av Snorres kongesagaer (Heimskringla), og med andre kulturpersonligheter i samtida (Aarset 1982a, s. 66; Johannessen 2004, s. 12;

Windt-Val 2011, s. 116–119). Disse skrivemåtene og prinsippa for de nordiske navna kom til å bli viktige forbilder i åra som kom.

6.8 Hvordan de gamle nordiske navna ble modernisert

Med nylanseringa av de nordiske navna fra mellomalderen ble de tilpassa moderne skriftspråk, som nevnt i del 6.3. Det har vært gjort på ulike måter fra rundt år 1800 til sent på 1900-tallet, som vi skal gå mer detaljert gjennom nedafor. Tabell 6–2 viser navneformene som ble tatt i bruk skriftlig.

6.8.1 Nominativs-endinger

Bøyingsendinger i nominativ, i praksis oppslagsform, er blitt endra. Den vanligste nominativsendinga for mannsnavn var -r, som i Óláfr og Einarr. Også i noen

kvinnenavn fantes den, som i Ragnhildr. Nominativsendinga r-ending ble tatt bort, slik det også ble i talemålet kort etter norrøn tid. Navna ovafor ble i skrift til Olav, Einar og Ragnhild.

I noen navn ble r-endinga lik konsonanten foran, som en assimilasjon

(sammensmelting). Eksempler er Egill og Eysteinn som ble til Egil og Øystein i skrift.

Norrøne vokalendinger på -a og -i blir omtalt lenger nede.

6.8.2 De norrøne tegna thorn (þ) og edd (ð)

Norrønt har to konsonanter som ikke blir brukt i moderne norsk skriftspråk, Þ og þ (stor og liten), kalt thorn, og Ð og ð, kalt edd. Þ og þ ble til langt ut på 1800-tallet vanligvis omskrivet til Th og th, og t kom i bruk for dette fra slutten av 1800-tallet. Þ

og þ har i moderne norsk i hovedsak blitt til T og t. Ð og ð har blitt til D og d.

Eksempler er Þróndr og Guðrún som i nyere norsk har blitt skrevet Trond og Gudrun.

6.8.3 Lengdetegn over lange vokaler, og den lange a-en

På norrønt ble det skilt mellom lange og korte vokaler, der lange ble markert med aksent agiu (oppoveraksent) over vokalen, som i Óláfr (og Óláfr), Sigríðr og Guðrún.

Lang a, skrevet á, har etter mellomalderen dels blitt til a og dels til å i skrift, som bygger på tilsvarende uttaler. Lengdetegnet over vokaler er tatt bort i modene norsk fordi det ikke har praktisk betydning (endring i vokalengder og skriveregler).

Aksenten blir isteden brukt for å markere trykk for alle vokaler.

Lang a, á, ble også omskrevet til a tidlig på 1800-tallet, men har senere oftest blitt omskrevet til aa og å. Motiveringa for å er at lang a fikk å-uttale sent i mellomalderen.

Vi ser dette i de rekonstruerte skriftformene Hakon, senere Haakon og Håkon. Tidlig på 1800-tallet brukte en også forma Hákon som rekonstruert form. Rekonstruksjonen av á har veksla fra navn til navn. Tidlig på 1800-tallet forekom Aasta og Aasa i

Heimskingla. Forma Asta er dansk litterær form (dvs. i oversettelser fra

norrønt/gammeldansk /(NPL3). Astrid og Asbjørn har vært den noramle omskrivinga av norrønt Ásbjǫrn, og unntaksvis og Åsbjørn.

Denne variasjonen mellom a og å i skrift og tale er helst følge av nedarva uttalemåter i de dialektene der de forskjellige navna har vært i sammenhengende bruk fra mellomalderen. Norrønt Arni og Árni er omskrevet litterært bare til Arne, men fins med å-former i talemål og skriftformer bygd på talemål, særlig som Ådne.

Se også eksempler i tabell 6–2.

6.8.4 Norrøn f

Norrøn f i skrift hadde f-uttale først i ord, og v-uttale stort sett ellers (jf. lærebøker i norrønt), dvs. f i Óláf(r) blei uttalt med /v/ som i dagens Olav, der for øvrig o-en hadde å-uttale i norrønt, men har o-uttale i dag. For f gjelder det samme navna Alfr, Hrólfr, Leifr, Eilífr, Þórolfr og andre sammensetninger med disse ledda. Skrivemåter med f ble tatt i bruk på 1800-tallet, mens skrivemåtene med v kom i bruk fra rundt midten av 1800-tallet, bl.a. i del 2 av Heimskringla i 1871 (v. Rygh, se sitat nedafor i del 6.8.14), men slo gjennom særlig fra begynnelsen av 1900-tallet. (Jf. også Knudsen 2002 [1856], s. 274 (§ 566, Anm. 1) og Munch 1876 [1857], s. 130–131.)

6.8.5 Norrøn o med kvist (ǫ)

Norrøn o med kvist, ǫ, ble uttalt som en å-lyd. I moderne norsk blir dette uttalt og omskrevet på flere måter.

Tegnet har i modene norsk blitt omskrevet til ø etter j. Overgangen til ø følger av senere norsk talemålsutvikling i denne posisjonen. Det ser vi i navn Ingibjǫrg, Bjǫrn og Ásbjǫrn som har blitt til Ingebjørg, Bjørn og Asbjørn. Bjǫrg var neppe bruk i Norge, men ellers på Island, og har blitt til Bjørg.

Ǫ (o med kvist) i andre posisjoner enn etter j har blitt til forskjellige former, i vår tid helst til o eller å, som gjengir å-uttale, Ånund, Ogmund og Hogne. Også i norrønt var det en å-uttale. Fordi ǫ er omlydsprodukt (u-omlyd), har mange av de samme navna også hatt lang a, á, i norrønt eller i eldre språktrinn, med unntak for Hǫgni, som har usikkert og gammelt opphav. I norrønutgaver som oversettelsene bygde på, var formene Önundr/Ǫnundr, Ögmund/ Ǫgmund og Högne/Hǫgne. Bruken av ö henger sammen med at ǫ i islandsk hadde fått gjennomført ø-uttale fra 1200-tallet (Haugen 2009, s. 16), og at tekstgrunnlaget for oversettelsene var slik islandsk skriftform (Også norrøn-utgava til Unger (1868) har ö for ǫ).

I Heimskringla-oversettelsen fra 1838–39 (Aall 1838–39) er formene Ønund,

Øgmund og Høgne. I de tre senere utgavene på 1800-tallet (del 1 i 1859, del 2 i 1871, og 1899) er formene Anund og Agmund. Det er Høgne óg i dei to neste, og Hågne (en a med prikk eller liten ring over) 1899. Ǫ er altså dels omskrevet med ø, i det tidligste, senere med å (aa) og a, og sist på 1800-tallet med Å.

Ø-en ser ikke ut til å ha talemålsgrunnlag i Norge fra norrønt eller senere for navna ovafor (Vágslid 1930). De øvrige formene har talemålsgrunnlag i tida da navna ble omskrevet (s.v.). I tillegg til de moderne formene med å-uttale ovafor, fins noen få tilfeller av Øgmund og Høgne i kilder fra tidlig og sent på 1800-tallet

(Digitalarkivet). Disse sistnevnte ø-formene er det rimelig å regne som inspirert fra de litterære formene ovafor.

6.8.6 Norrøn ey

Diftongen ey i norrønt ble uttalt som /øy/, slik at norrønt Eysteinn blei uttalt som dagens Øystein (Haugen 2009, s. 12). I Heimskringla-oversettelsene fra 1838—39 og 1859 var skrivemåtene ey (Aall 1838–39, Much 1859). Forma Øyvind står i Bjørnsons utgave av "En glad Gut" i samlinga Småstyker utgitt i 1860, og kom inn i del 2 av Heimskringla i 1871 (Rygh 1871). Aasen skrev Øyvin. I Heimskringla i 1899 (Storm 1899) var forma Øivind.

I bokmålsrettskrivinga ble difongen endra fra øi til øy i 1938, mens den hadde vært øy i nynorsk siden Aasens landsmål. Bokmålsrettskrivnga må vi regne med var en viktig grunn til at forma Øivin var vanlig fram til midt på 1900-tallet.

6.8.7 Norrøn ei

Diftongen ei i norrønt har vært skevet med ei også i moderne tid. Unntak er dansker og svensker som ble kalt Erik i Heimskringla-utgaver i første halvdel av 1800-tallet (Aall 1838–39 og Munch 1859). Ellers har nok riksmåls- og senere

bokmålsrettskriving og talemål ført til monoftongerte former, som Erik og Sten.

6.8.8 Endevokalene -i og -a i norrønt

De norrøne endevokalene -i og-a har i nyere former blitt endra, som følge av språklig reduksjon i talemålet, som vil si til vokaluttale sentralt i munnhula, /e/ eller [ə]. Det gjelder generelt i ord, som bakki til bakke og gata til gate i tale og skrift. Slik har også

rekonstruerte navneformer blitt. Vanligst er endringa fra -i til -e i mannsnavn. De norrøne formene Arni og Helgi har blitt til Arne og Helge. De to siste har vært de eneste rekonsturerte formene.

For kvinnenavn har a-endinga oftest blitt beholdt i litterære former, som for Ása til Åsa, og dessuten Tora, Inga og Helga som har beholdt a-en. Mange vanlige

kvinnenavn har likevel fått e-endinger i bruk blant folk, som Åse og Åste. Slike kvinneformer kommer av at det er talemålsformer som er tatt vare på gjennom talemål. Her har reduksjon til /e/ virka på tilsvarende måte som for mannsnavna, men fra /a/. Også former som Helge og Tore, både i tale og skrift har vært mye brukt for kvinner, men har nok gått ut av bruk på grunn av like mannsnavn.

6.8.9 Palatalisering av k og g

Konsonantene /k/ og /g/ har like etter norrøn tid blitt palatalisert til /ç/ og /j/ framfor vokalene i, y, e, ø og æ. Det vil si de fremre vokalene. Med dagens skrivemåter ser vi dette som kj og gj, i navn som Kjetil og Valgjerd fra norrønt Ketill og Valgerðr. Dette er som i dagens norske rettskriving. Uttalen var k og g-lignende i norrønt (g var som dagens plosive velar, /g/, eller som frikativ velar, /ɣ/; Haugen 2009, s. 12, 18 og 20).

I norrønt tilsvarte f.eks. orda gjøre og gjere, gera uten j, og kjele kommer fra norrønt ketill. Inntil tidlig på 1900-tallet var det naturlig for folk flest at uttalen skulle være palatal uansett om j-en er skrevet eller ikke framfor fremre vokaler (i, y, osv.), vel helst fordi taletradisjonen var mer styrende enn i dag. I dag blir uttalen oftere bestemt av skriftbildet, særlig i navn.

I utgavene av Heimskringla gjennom hele 1800-tallet var skrivemåtene Valgerd og Gerd, og det var Ketil fram til 1899-utgava, der det var Ketel. Vi kan regne med at uttalen av disse var palatale. Ivar Aasen (1878) førte opp formene Valgjerd, Gjerd og Kjetel, klart uttrykk for den palatalen uttalen. I dag er både Valgerd og Valgjerd og Ketil og Kjetil vanlig i skrift, men ikke Gjerd. Nå varierer uttalen når navna står uten j-er, og det blir muligens mer og mer vanlig med bokstavrett uttale uten palatal, som nevnt.

Navnet Gerd har i dag derimot ikke palatal uttale, slik det ifølge uttaleordbøker har hatt, eller antakelig heller burde ha, tidlig og midt på 1900-tallet. Alnæs (1910) og Alnæs (1925) oppgir /jærd/ som eneste uttale, mens Berulfsen (1969) oppgir /gærd/

og /jærd/.

6.8.10 Doble konsonanter

Mange navn som hadde doble konsonanter i norrønt, ser vi både med doble og enkle i dag. I norrønt var dobbel konsonant uttykk for lang konsonantuttale, slik det

vanligvis også er i dag, i alle fall i trykksterk posisjon. Slike eksempler med enkel konsonant i rekonstruerte former er Gunhild, Halvard og Trygve. Norrøne former var Gunnhildr, Hallvarðr og Tryggvi. Gjennom 1900-tallet har forma Hallavard vært

omtrent like vanlig som Halvard, for de to andre har enkle konsonanter dominert klart, med svært lite av doble som i Tryggve. De enkle formene følger helst av dansk skrivemåte på den tida navna ble tatt fram på nytt.

I Heimskringa-utgavene varierte dette gjennom 1800-tallet. Det var enkle

konsonanter i 1899-utgava, unntatt noen få tilfeller med dobbel konsonant i Hallvard.

Aasen foretrakk doble konsonanter. En grunn til at dobbel konsonant har blitt lite brukt, kan være skriveregelen om konsonantforenkling foran ny konsonant. Det vil si at ve ikke har blitt oppfatta som eget sammensetningsledd i Trygve, slik nok hild og -vard har blitt oppfatta for Gunnhild og Hall-vard.

6.8.11 Synspunkt fra 1871

I andre halvdelen av 1800-tallet uttalte flere fagfolk seg om hva som var riktige skrivemåter for de moderniserte formene av de nordiske navna fra mellomalderen.

Det ble særlig lagt mer vekt på at de skulle ta mer hensyn til uttalen i Norge i

mellomalderen. I forordet til andre halvdel av Heimskringla-utgava som kom ut i 1871 skrev Oluf Rygh slik om navneformene i sin oversettelse (første del fra 1859 var oversatt av P. A. Munch):

"I Navnenes Skrivemaade har jeg tilladt mig i et Par Punkter at afvige fra Munch for at bidrage noget til at udrydde en altfor almindelig feilagtig Udtale. Jeg har overalt skrevet Øy- for Ey-, og v istedetfor f i Ordenes Udlyd (Øystein,

Øyjafjorden, Olav, Thorleiv istedetfor Eystein, Eyjafjorden, Olaf, Thorleif)."

(Rygh 1871, s. XV)

6.8.12 Normerte former av nordiske navn i dag

I dag (2016) står folk fritt hvordan de vil velge skrivemåter for sine barns navn, og eventult også for sine egne ved å kunne melde endring til folkeregisteret. Språkrådet har derimot satt opp regler for hvordan de nordiske navna skal skrives i lærebøker for skolen (Språkrådet 2014). Det er regler som følger prinsipper i rettskrivinga, men som dessuten tar hensyn til uttale i norrønt og i moderne tid.

Historiske navn – retningslinjer, Nordiske navn (utdrag)

Norske, færøyske og islandske navn før 1500 skrives etter følgende moderniseringsprinsipp:

– palataler skrives som i moderne norsk, f.eks. Gjelline og Tambarskjelve – ikke-senket vokal beholdes i stammen, f.eks. Arinbjørn

– f > v, f.eks. Herjolvsson

– jo > jø i personnavn, f.eks. Arinbjørn, ellers o > o, f.eks. Gjoll og Telamork – ð > d, f.eks. Odin

– hl > l, hr > r, hv > v, f.eks. Lidarende, Krokrygg, Sigvat – hv > hv/kv, unntak i framlyd, f.eks. Hvergjelme/Kvergjelme – z > ss, f.eks. Gissur

– ey > øy, f.eks. Orknøyene/Orknøyane [...]

– lengdemarkering settes ikke, f.eks. Holar (ikke Hólar) – -a/-i/-ir > -e, f.eks. Ormstunge, Are, Skidbladne

– nominativs-r og andre nominativsmerker sløyfes, f.eks.

– Arnljot, Egil, Kirkjubø [...]

Tabell 6–1. Språkrådet (2014 [årstall for kopi]): "Historiske navn", utdrag fra delen

"Nordiske navn", pkt. 4.

Regler som ikke er aktuelle for fornavn, er utelatt, markert "[...]".

Dette er ei oppstilling som Språkrådet har brukt gjennom flere år.

6.8.13 Eksempler på moderniserte former av nordiske fornavn

Nedafor er ei liste med navneformer på normert norrønt, fra sentrale utgaver av

Nedafor er ei liste med navneformer på normert norrønt, fra sentrale utgaver av

In document Kap. 1 Innledning (sider 114-0)