Kommunikasjonsøvelser

Ferdigheter i kommunikasjon med andre har betydning for å kunne hjelpe pasienter. Det gjelder både kunnskap om nonverbal og verbal kommunikasjon. Tilbakemeldinger og klager til Pasientombudet handler i stor grad om hvordan pasienter opplever å bli møtt og ivaretatt, med andre ord hvordan helsepersonell kommuniserer med dem. Studenten får undervisning om kommunikasjonsprosessen, trygghetsskapende og terapeutisk kommunikasjon, aktiv lytting, om samtalen og tverrkulturell kommunikasjon. Læreren foreleser først om denne teorien i klasserommet, før studenten øver på ulike tilnærminger til pasienten i klinikklaboratoriet.

Studentene deles opp i grupper på tre. I øvelsene tar de på hverandre, de forteller om noe som berører dem og de handler overfor pasienten ut fra ulike case. Innledningsvis, før øvelsene starter, tar lærerne opp spørsmålet om taushetsplikt. Det er for å skape trygghet om at alt som sies og gjøres under øvelsene skal holdes innenfor gruppen.

Lærerne informerer om øvelsene og hvordan de er lagt opp. Rollene går på omgang, og en av studentene er observatør. Hun noterer ned hva hun ser i situasjonen, for eksempel kroppsspråket til de to andre.

I den første øvelsen tar studenten på medstudenten. Hun begynner med å ta på hendene til medstudenten, så på låret og ryggen, og så stryker hun den andre på kinnet. Studenten tar på medstudenten på forskjellig måter, forsiktig og eller hardt. Mens hun trener stopper hun opp, og kjenner etter hvordan det oppleves å bli tatt på. Hun kjenner på egne følelser og egne grenser. Opplever studenten det annerledes å bli strøket på kinnet sammenlignet med å bli tatt på låret? Hva er det som gjør at det eventuelt oppleves forskjellig å bli strøket på kinnet enn å bli tatt på låret, er spørsmål som blir tatt opp til drøfting i gruppen. Noen studenter opplever at øvelsene i seg selv går over en grense.

I den andre øvelsen forteller studenten om noe som berører henne. I praksis møter hun mennesker hun ikke kjenner. Som pasient forteller studenten om forhold som er vanskelige og personlige. l denne øvelsen er hensikten at studenten får oppleve hvordan det er å fortelle om noe som er privat, til en hun ikke kjenner så godt. Også her skal studenten kjenne på egne følelser.

I den tredje øvelsen spiller studentene rollene som pasient og sykepleier. En oppgave kan være at sykepleieren hjelper en pasient i morgenstellet. Pasienten kan ikke uttrykke seg verbalt. Sykepleieren steller pasienten, og pasienten kjenner på hvordan pleieren handler.

I undervisningen i kommunikasjon forberedes studenten på at pasientene hun møter kan ha ulike problemer på dette området. Mange kan ikke snakke tydelig og kan være for dårlige til at de kan innlede en samtale. Pasientene kan ha problemer med å gi uttrykk for sine behov, og tilbakemeldingen til studenten gis ved hjelp av kroppsspråket. På den måten uttrykker pasientene hva de vil, forventer, føler og verdsetter i situasjonen. Manglende verbal kommunikasjon stiller derfor andre krav til studenten i situasjonen når hun hjelper pasienter som ikke har språket inntakt. Hva pasientene uttrykker må tolkes ut fra kunnskap, egne observasjoner og skjønn, og studenten må selv avgjøre hva som er til beste for dem.

Å øve på kommunikasjon og oppleve dens mange sider kan gi erfaring om at pasienter med ulike problemer gir varierte tilbakemeldinger. Når studenten trener på denne måten hvor hun får kjenne på egne grenser, utfordres hun på forskjellig måter. For noen er det kanskje den første erfaringen med å bli hjulpet med oppgaver en tar som en selvfølge at en selv kan gjøre, og å dele personlige og private tanker med noen en ikke er fortrolig med. Hun må utlevere noe av seg selv med håp om og ikke bli avvist.

Noen studenter kan kommentere øvelsene med at: Det var uhehagelig å hli tatt på. Mens andre studenter mener at å herøre andre er elementært, og å lytte er noe jeg kan. Dette har jeg ikke behov jor å øve på.

Uttalelsene viser at skal studenten lære av erfaringene fra øvelsene må erfaringene diskuteres og settes i et utvidet perspektiv. Det kan få konsekvenser for hvordan studenten møter og hjelper pasientene hvis hun går ut i praksisfeltet med tro på at å "lytte er noe jeg kan" og "det er ubehagelig å bli tatt på". Hvilke konsekvenser kan ubearbeidede opplevelser få for studenten selv og pasienten i pasientsituasjonene? Hvis studenten tror at hun kan lytte, kan hun lytte, eller vil troen på at hun kan lytte stenge for slik at hun ikke ser pasientens behov for sykepleie? Eller hvis studenten møter pasienten med en ubearbeidet følelse om at det er ubehagelig å bli tatt på. Vil studenten kunne hjelpe pasienten med morgenstellet hvor hun opererer innenfor pasientens private sfære? Hensikten med disse øvelsene er at studenten skal erfare hvordan og hvilke utfordringer det ligger i å kommunisere med pasienten. Disse erfaringene er tenkt skal hjelpe studenten når hun kommuniserer med pasienten. Det er kunnskap i studentens opplevelse av ubehag. En kunnskap som må synliggjøres og utvikles, slik at studenten lærer å hjelpe pasienten på en god måte. En fare hvis erfaringene forblir ubearbeidet er at erfaringene kan lære studenten å holde avstand til pasienten. Følelsen om at å utlevere noe av seg selv kan være ubehagelig kan bli den rådende følelsen i handlingene.

Kommunikasjonen mellom sykepleier og pasient mens hjelpen giS, er en situasjon der pasienten gjennom tilbakemeldingen gir informasjon, og der studenten innhenter informasjon om pasienten. Dette er av betydning for at studenten skal kunne gi vedkommende den hjelpen hun har behov for. Det avgjørende for om pasienten blir møtt og hjulpet ut fra det pasienten selv erfarer, er hva studenten mener hun trenger av informasjon. Er det faktakunnskap som gir studenten følelsen av å ha forstått riktig, eller er det informasjon som hjelper studenten til å forstå hva og hvordan pasienten erfarer sin situasjon? Hvilken informasjon som gir grunnlag for beslutninger om hvordan hjelpen skal gis er et tema som bør tas opp til diskusjon i undervisningen.