Studenten utvikler mot når hun blir i situasjonen hvor hun skjermer pasienten fra omgivelsene. Hun får erfaring med hvordan hun kan hjelpe pasienten som er dement, urolig og redd. Denne erfaringen gjør at hun utvikler kunnskap, innsikt og en kyndighet til å møte pasienten. Med dette grunnlaget utvikler og styrker hun motet til å gå inn og hjelpe pasientene.
Følelsene bærer slik i seg en viktig del av den kunnskap studenten må utvikle for å kunne hjelpe pasienten. Hun må derfor utvikle mot til å stå i dette spenningsfeltet mellom følelser og fornuft. Selv om opplevelsene er utfordrende og skaper utrygghet, må studenten lære å møte pasientene også når disse møtene berører deres eksistens, ikke bare deres profesjonelle kunnskap. Hun må utvikle mot til å stå i både egne og pasientens følelser, og hun må finne ut av sine egne følelser og settes i stand til å reflektere over hva de handler om.
Nussbaum. M. Kanslans skarra, tankens innlevelse. Essaer om etikk oeb politikk. 1995.
Nussbaum, M. "Emotioncr som vardeomdiimen" i Tanke Kansla Identitet. 1997.
257 "Veien over til Den tredje. Kapittel 6" i Nærhetsetikk. 1996.
25< NOlivedt. P. "Veien over til Den tredje. Kapittel 6" i Nærhetsetikk. 1996.
259 Etikk. Et hovedverk i Aristoteles' filosofi, også kalt "den nikomakiske etikk". 3. utgave 1999. 3. opplag 2006.
260 Aristoteles. Etikk. Ft hovedverk i Aristoteles' etikk, også kalt "den nikomakiske etikk". 3. utgave 1999. 3.
opplag 2006.
Bare gjennom refleksjon over følelsene som oppstår i møtet med pasientene, kan studenten utvikle god forståelse av at følelsene bærer kunnskap i seg og få innsikt i den kunnskap de skjuler. Den som utviser mot og gode handlinger, sier Aristoteles, styrker motet. Dette disponerer i sin tur personen til å overveie og å treffe gode beslutninger i fremtiden. For at studenten skal lære å forholde seg til egne følelser, om nødvendig endre sine valg i situasjonen, må hun ha mot til å utfordre følelsene. Hun må ha mot til å la følelsene og fornuften spille sammen i handlingssituasjonen, og etter at handlingen er utført reflektere over samspillet. Læringsprosessen krever at kunnskapen i følelsen trer fram og blir synlig for både studenten og sykepleieren.
Mot er en holdning mennesket inntar overfor noe det frykter.261 Studenten gruer seg til å gå inn i utfordrende situasjoner og møter med pasientene. Hun er redd for å møte følelser hun ikke mestrer å forholde seg til, både hos pasienten og seg selv.
Mot, skriver Aristoteles, er en mellomting mellom frykt og selvtillit. "Motets motsvarende laster går entenj(Jr langt eller/hr kort ij(Jrhold til detfryktelige mennesket står overfor".262
Når studenten står i situasjonen med pasienten som utfordrer henne, står hun samtidig overfor frykten. Dette er middelveien hvor studenten viser mot, og ved å vise mot lærer hun å bli modige. Ved å stå i følelsene lærer studenten å møte dem.
I situasjonen hvor studenten hjelper pasienten med å spise og drikke utvikler studenten mot til å handle med grunnlag i manglende kunnskaper til å hjelpe pasienten. For å kunne gjøre noe med opplevelsen av manglende kunnskap trenger hun hjelp. Hun trenger hjelp til å synliggjøre hva den manglende kunnskapen handler om.
Hvis studenten ikke får hjelp til å synliggjøre hva den manglende kunnskapen handler om, utvikler hun ikke mot til å gå inn i situasjonen med pasienten. Manglende hjelp fra sykepleieren kan forsterke opplevelsen av manglende kunnskap og studenten kan utvikle frykt for å gå inn i spisesituasjonen.
261 Aristoteles. Etikk. Et hovedverk i Aristoteles' etikk, også kalt "den nikomakiske etikk". 3. utgave 1999.3.
opplag 2006.
262 Aristoteles. Etikk. Et hovedverk i Aristoteles' etikk, også kalt "den nikomakiske etikk". 3. utgave 1999.3.
opplag 2006. s. 21.
134
Lise observerer at sykepleieren hever og senker sengen uten å informere pasienten og at hun ikke følger de teoretiske retningslinjene når hun utfører sårstell. Hun kritiserer sykepleierens handlinger uten å undre seg eller stille spørsmål om hva sykepleieren handler med grunnlag i.
Spørsmålet er om studenten mangler mot til å spørre sykepleieren. Ved ikke å undre seg eller stille spørsmål utfordrer hun ikke følelsene sine mot å forstå sykepleierens handlinger. Hun utvikler ikke mot, men flykter fra motet og frykter mot.
Aristoteles peker på at mennesket både forderves av for lite og for mye mot. Den som flykter fra motet og frykter mot, utfordrer ikke følelsene sine. Det blir den feige. Den som ikke er var overfor følelsene blir overmodig. Middelveien Aristoteles er opptatt av ligger i forholdet mellom den vi er, pasienten og situasjonen, med de ressursene vi har. Når studenten lærer å stå i og møte følelsene sine, utvikler de en tapperhet. Med den kan de trosse usikkerhet og angst for egne følelser.
"Den som holder stand i/aren (usikkerheten) og gjør det med glede eller i alle/all uten pine, han er tapper, men den som plages av det, erleig ,,263
For å utvikle mot bør læringssituasjonene tilrettelegges slik at studenten møter utfordringene, både utfordringer hun mestrer og de som utfordrer henne.
Som Aristoteles uttrykker det: "de hør føle glede og smerte ved de rette tingene situasjonen. ,,264
Dette er den rette oppdragelse, ifølge Aristoteles. Kunnskapen i følelsene kan da synliggjøres, og når denne kunnskapen synliggjøres utvikler og forstår studenten kunnskapen i følelsene.
Hva er det studenten forstår når hun utvikler innsikt i sine egne følelser? Hva er det studenten utvikler kunnskap om når hun står i og møter egne og pasientens følelser?
Hun utvikler den praktiske kunnskapen hun trenger i sin profesjonelle praksis. Dette er den kunnskapen Aristoteles265 betegner som fronesis og som gjelder det spesielle og unike for
261 Aristoteles. Etikk. Et hovedverk i Aristoteles' etikk, også kalt "den nikomakiske etikk". 3. utgave 1999. 3.
opplag 2006. s. 21.
264 Aristoteles. Etikk. Ft hovedverk i Aristoteles' etikk, også kalt "den nikomakiske etikk". 3. utgave 1999. 3.
opplag 2006. s. 21.
pasienten i den situasjonen han eller hun er i. Kjennskap til pasienten og den praktiske kunnskapen266 gjør studenten i stand til å hjelpe pasienten i vanskelige situasjoner. I sentrum [or den praktiske kunnskapen står evnen til raskt og oppmerksomt å skille ut det som kjennetegner hver enkelt situasjon, det unike og spesielle i situasjonen.267 Studenten lærer å integrere denne kunnskapen i sine egne ferdigheter og i sin innsikt i pasientens situasjon.
Gjennom denne integrasjonen av kunnskap, hvor hun tilpasser og vurderer kunnskapen til hver enkelt pasient og situasjon, utvikler hun kunnskap hun trenger for å se etter hva som er relevant i den spesielle eller aktuelle situasjonen, den praktiske kunnskapen, fronesis.
Studenten oppfatter at den praktiske kunnskapen handler om integrering av teori i den enkelte pasientsituasjonen. Dette kommer til uttrykk når hun deler og beskriver praktiske ferdigheter som tekniske ferdigheter og personlige ferdigheter. Både tekniske og personlige ferdigheter inneholder teoretisk-vitenskapelig kunnskap, episteme, og ferdighetskunnskap, techne. Det som for studenten skiller tekniske ferdigheter fra personlige ferdigheter, er opplevelsen av hvilken kunnskap om den individuelle pasienten som er nødvendig for å kunne hjelpe ham eller henne. Når studenten utfører tekniske ferdigheter, kan hun holde mer avstand til de individuelle sidene ved pasienten. Når hun utfører personlige ferdigheter er hun mer innenfor pasientens private sfære.
Kjennskapet til den enkelte pasienten opplever studenten å være essensiell for å kunne hjelpe.
Den praktiske kunnskapen og behovet for å utvikle den, blir med andre ord umulig uten at studenten har tekniske ferdigheter til å utføre prosedyren på en personlig måte. Studenten kan ikke rette oppmerksomheten og bli en del av pasientens fortrolighetsrom uten at teknikken er innøvd. Men det er først når teknikken er tilpasset den enkelte pasienten at den fungerer slik den skal og er ment å fungere. Den praktiske kunnskapen og behovet for å utvikle den blir mer synlig for studenten. Dette fordrer en bevissthet omkring tilrettelegging av studentens læringssituasjoner i praksis.
265 Etikk. Et hovedverk i Aristoteles' etikk, også kalt "den nikomakiske etikk". 3. utgave 1999.3. opplag 2006.
266 Josefson, I. Uikarcns yrkeskunnande. 1998.
267 Josefson, I. Uikarcns yrkeskunnande. 1998.