Førstegangsopplevelsen

.Jeg møtte studenten i avdelingen på sykehjemmet.

Jeg er spent på hvordan praksisperioden på sykehjemmet vil bli. Det er nå det blir alvor. Jeg skal hjelpe pasienter som er syke. I klinikklaboratoriet på skolen trente vi på hverandre. Hvis det var noe jeg ikke fikk til når jeg trente der, kunne jeg be pasienten om å hjelpe til.

Medstudenten var frisk og hadde ikke problemer verken med å svelge eller å løfie armen.

A

pasientene om å løfie armen når de ikke kan det, er noe annet. Jeg er nå i det virkelige praksisfCltet og pasienten trenger hjelp .

.Jeg har valgt ut to situasjoner hvor studenten gjør rede for utfordringene med å ha fokus på pasienten samtidig som hun skal gjennomføre en teknisk arbeidsoperasjon for første gang. I den ene situasjonen hjelper Trine fru Nilsen i stellet. I den andre møter Vigdis det ukjente, døden. Hun er med og observerer kontaktsykepleieren og en hjelpepleier som steller herr Pedersen, som er død.

I den operative situasjonen skal den teoretiske kunnskapen være operativ i behandlingen av virkelige pasienter. Utfordringene i denne situasjonen handler på den ene siden om studentens følelse av at det kan være ubehagelig å hjelpe pasienten, samtidig som hun ønsker å hjelpe. På den andre siden handler det om opplevelsen av at pasienten har behov for hennes hjelp.

5.1.1 Å hjelpe innenfor pasientens private sfære

Kontaktsykepleieren og Trine planla å hjelpe fru Nilsen med morgenstellet. Trine skulle lede stellet, mens kontaktsykepleieren var assistent. Jeg var med som observatør. Trines erfaringer med å stelle pasienter hadde hun fra treningen i klinikk laboratoriet på høgskolen. I tillegg hadde hun hatt ansvaret for små barn da hun var assistent i en barnehage og i en skolefritidsordning og som au-pair.

A

hjelpe henne med noe hun egentlig kan gjøre selv, er som å trenge meg på et annet menneske.

Jegføler at hun vil oppleve det ubehagelig at jeg er til stede og hjelper henne eller at jeg ser på når hun blir vasket.

Trine har tenkt over denne situasjonen siden hun trente i klinikklaboratoriet, og hun gruer seg.

Å grue seg handler om studentens følelser overfor den situasjonen hun skal inn i. Det dreier seg ikke bare om henne selv, men også kontaktsykepleieren og en pasient som er i en spesiell og sårbar situasjon. Fru Nilsen har behov for hjelp i morgenstellet. Trine skal hjelpe henne med det. Hun vet at dette er en del aven tilrettelagt læringssituasjon i praksis, og at hun ikke har all den kunnskap og kompetanse som situasjonen krever av henne.

Med grunnlag i teoriundervisningen og treningen i klinikklaboratoriet vet Trine at for å kunne hjelpe på en god måte, er hun og fru Nilsen avhengig av hverandre. Fru Nilsen trenger hjelp, men har samtidig en viktig nøkkel til hvordan det kan og bør skje. Trines bidrag er den innsikt i fru Nilsens situasjon hun så langt har skaffet seg i studiet. Nå skal denne kunnskapen operasjonaliseres og innrettes mot en konkret utfordring.

Sykepleieren har ansvaret for at pasienten får riktig hjelp. Hun har også ansvaret for studenten og at hun lærer å hjelpe pasienten i morgenstellet. Når studenten skal hjelpe pasienten gir sykepleieren henne ansvaret, et ansvar Trine kjenner på og som hun opplever er et stort ansvar.

Trine forberedte seg på å hjelpe fru Nilsen med morgenstellet. Kontaktsykepleieren var sammen med henne.

Jeg gikk og hentet det utstyret jeg trengte, og så gikkjeg inn til pasienten og fhrtalte at jeg skulle hjelpe til med morgenstellet. Fru Nilsen har ingen prohlemer med å snakke og sier fra om hvordan hun vil ha det. Hun er lett å snakke med. Jeg gjorde meg klar og vasket hendene, tok på meg stellefrakken og heiste opp sengen. Fru Nilsen vasket ansiktet og hendene selv.

Jeg vred opp vaskekluten og ga henne håndkleet sånn at hun fikk tørket ansiktet.

Kontakt.\ykepleieren og jeg hjalp henne av med nattskjorten, og jeg vasket henne på hrystet og under armene. Vi hjalp henne med å snu seg, ogjeg vasket og tørket henne på ryggen. Vi hjalp henne med å smøre littfuktighetskrem både i ansiktet og på kroppen. Så hjalp vi henne

90

på med skjorten. Fru Nilsen skulle ligge mer den dagen og ville ikke ha noe på seg under t-skjorten. Jeg tok på meg hansker og vasket og tørket henne nedentil. Fordi hun hadde hudfolder, smurte jeg henne med salve. Så vasket jeg henne bak. Til slutt satt vi henne godt til rette i sengen, la dynen rundt henne og senket sengen. Vi ryddet rommet og tok med oss skittentøyet, avfallet og vaskefatet til skyllerommet. Jeg vasket hendene.

Trine beskriver morgenstellet i den rekkefølgen arbeidsoperasjonene ble utført. Hvilke operasjoner og i hvilken rekkefølge de gjøres i er ikke tilfeldig. De praktiske grepene bygger på kunnskap om hygiene når studenten vasker hendene, etikk når studenten skjermer pasienten, kommunikasjon når studenten forteller pasienten at hun skal hjelpe henne.

Kunnskap både fra naturvitenskapelige, samfunnsvitenskapelige og sykepleiefaglige områder kommer til anvendelse i praksis.

Fru Nilsen var velartikulert og deltok fysisk aktivt under hele stellet. Hun ga uoppfordret Trine tilbakemelding på hvordan hun opplevde handlingene hennes på kroppen, og hvordan hun opplevde at gjennomføringen av stellet hadde gått. Etter at Trine hadde hjulpet fru Nilsen i morgenstellet syntes hun at gjennomføringen gikk mye bedre enn hun på forhånd hadde trodd.

Fru Nilsen var veldig hyggelig. Hun tok imot meg og var snill. Hun trengte hjelpen jeg ga henne og var lett å snakke med. Hun sa at jeg var flink.

Denne avsluttende tilbakemeldingen fortalte Trine at fru Nilsen opplevde hjelpen som god, og den viser at også pasienten er studentens læremester. Tilbakemeldingen gir en god følelse av å mestre, både å være i et mellommenneskelig forhold til pasienten og å utføre sykepleie på en god måte for pasienten.

5.1.2 Møte med det ukjente

For første gang skulle Vigdis være med inn og se et menneske som var dødt. Hun lurte på hvordan hun ville oppleve det.

På morgen rapporten fikk vi vite av nattevakten at herr Pedersen døde klokken sju og at han skulle ste/les på avdelingen før han skulle legges i kisten. Legen var kontaktet, men hadde ikke vært der ennå og bekreftet at han var død. Jeg syntes at dette var en ganske spesiell situasjon, og lurte på hvordan jeg ville oppleve det at Pedersen var død. Jeg visste ikke hvordan jeg kom til å reagere, fordi jeg ikke hadde sett et dødt menneske før.

Vigdis var spent. Situasjonen var ny for henne.

Døden fremsto i denne sammenhengen som noe ukjent og utfiHdrende. Det var noe nytt, noe jeg ikke hadde opplevdfør. Døden er tahu i samfunnet i dag. Det er få mennesker som har sett døde. Døden hlir skjult så godt. Vi får se den døde i kirken i et kort øyehlikk, men får ikke noe forhold til en død kropp. I gamle dager lå de døde på likstrå i stua før hegravelsen.

Pårørende og andre kunne gå inn og ut av rommet og tilhringe tid i lag med den døde.

Vigdis og kontaktsykepleieren gikk inn på rommet til herr Pedersen.

Det var mange pårørende inne på rommet hans. Mange av dem var helsepersonell, og jeg opplevde at de var veldig snille og tok imot meg. De fikk vite at jeg var sykepleierstudent og at jeg ikke hadde sett en som var død før. De syntes det var helt greit at jeg så den døde. Jeg syntes det var godt å få være med inn på rommet og få vite med meg selv hvordan jeg reagerte ogfølte det i situasjonen med en som var død. Det var ikke noe farlig, og det var ikke noe ekkelt. Det var en veldig god opplevelse. Han var så fin som død. Det så ut som han sov og slappet veldig godt av. Han var fin i ansiktet. Kontaktsykepleieren sa etterpå at han så veldig fin ut som død. Denne opplevelsen var spesiell fhr meg og noe jeg vil huske. Herr Pedersen var en mann som slet i veldig mange år. Han hadde mye vondt, så det var godt for han å slippe og slite noe mer. Han hare sovnet helt stille inn. Det var nok en fin død. Jeg opplevde denne situasjonen som veldig alvorlig. Jeg var derfor reddfor at jeg skulle hegynne å gråte. Men, det var ikke passende eller rett å gråte med masse pårørende i rommet. Jeg følte med dem som hadde mistet noen og levde meg inn i den situasjonen å miste et menneske som sto deg nært. Det vanskeligste med døden var å takle de pårørende, fordi det var vanskelig åfortelle at noen var død.

Da kontakt~ykepleieren og en hjelpepleier skulle stelle herr Pedersen, fikkjeg lov til å være med. De hadde ansvaretj(Jr selve stellet. Jegjikk lov å hjelpe til med ting jeg kunne gjøre som

for eksempel å gi dem ekstra håndklær. Under stellet kjente jeg på huden hans. Den var litt kald. Det var tre timer siden han døde. Jeg kjente at huden. vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, var litt fast. Jeg fikk lov til å kjenne både på armene, på brystet og på ansiktet.

Sammenlignet med gjennomføringen av et morgenstell, var dette stellet litt ekstra, som tamponering og lapp på stortåa, men ellers var stellet det samme. Det føltes naturlig. Likevel var stellet annerledes enn andre prosedyrer som for eksempel innlegging av kateter. Når man steller en død er det mange småting å ta hensyn til. Det var viktig å passe på at herr Pedersen hle stelt fint. I denne situasjonen kunne man ikke glemme noe, fordi stellet måtte gjøres perfekt. Hvisjeg j(Jr eksempel skal legge inn et kateter på en kvinne og jeg legger det inn/eil, kan jeg ta det ut igjen og prøve på nytt. Det er vel det som er den store fhrskjellen.

A

Jeg har som sagt aldri opplevd en dødfør. Det var første gang, ogjeg var litt nervøs. Jeg var spent på min egen reaksjon; om jeg ville ta til tårene, eller om jeg ville synes at det var veldig ekkelt. I en sånn situasjon kunne det vært naturlig å ta til tårene. Men, det var liksom hare helt greit. Det var en oppgave som skulle løses det også. Det hlir en del av livet. Herr Pedersen hodde i den andre delen av avdelingen og jeg hadde ikke hatt noe med ham å gjøre.

Jeg syntes det var litt greit at det ikke var noen jeg hadde hatt kontakt med. Hvis jeg hadde kjent ham tror jeg døden hadde kommet nærmere inn på meg. Siden han ho dde i den andre delen av avdelingen opplevde jeg at jeg hadde mer distanse til at han var død. Det var en person som jeg ikke hadde noe/hrhold til. Jeg kunnejo ikke reagere på at han var annerledes da han levde, j(Jrdijeg ikke kjente ham. Jeg opplevde at dette hle en ganske myk start. Det var godt å være med ogfå se en død person, fhrdi en dag så kommer jeg inn på et rom hvor det ligger noen som er døde. Nå har jeg opplevdfhrskjellen og jeg hrøt en harriere.

Ved å være delaktig i stellet får studenten erfaringer som gjør at hun vet noe mer om døde mennesker og hvordan de skal stelles før de legges i kisten. Det bryter en barriere. Vigdis vet at neste gang hun skal være med å stelle en død vil hun føle seg trygg i situasjonen. Hun vet at hun vil mestre den.