Å bli hos pasienten

Bente gjorde rede for en situasjon hvor herr Nilsen ønsket å forlate sykehjemsavdelingen, men hvor dette av mange grunner ikke var mulig. Personalet kunne ikke la ham gå ut på egen hånd, fordi han hadde problemer med å orientere seg for tid og sted. De var dessuten redd for at han skulle gå seg bort eller komme ut for en ulykke.

Jeg var på seinvakt. Herr Nilsen var urolig. Han har nettopp hatt hjerneslag og han har afasi.

Han klarer å si noen ord, men det er ikke mange. Når han prater, kan det bli mye babling. På kveldene brukte han å bli urolig. Da vandret han frem og tilbake i avdelingen. Den kvelden jeg skal fortelle om, hadde han hatt besøk. Situasjonen oppsto etter at de besøkende hadde dratt. Også denne kvelden ble han urolig og vandret frem og tilbake i avdelingen. Han var på jakt etter utgangsdøra. Personalet gikk derfor og låste den. Det er ikke lov å låse utgangsdøra til en ordinær sykehjemsavdeling. Men vi var underbemannet og hadde ikke mulighet til å springe etter ham hvis han gikk ut og ble borte. Det brukte han å gjøre. Nå fikk han ikke opp utgangsdøra. Han ga likevel ikke opp og prøvde gjentatte ganger. Han la seg ned på golvet.

Den første som så at herr Nilsen var urolig og ville gå ut av avdelingen var Bente, og hun handlet med en gang. Før hun gikk inn i situasjonen sa hun til kontaktsykepleieren: Jeg tror vi må/a ham inn på rommet. Kontaktsykepleieren sa seg enig.

Jeg mener mennesket har noe i seg som gjør at det handler når det oppstår en situasjon som krever det.

Hun så et menneske som trengte hjelp, og mente at han ikke kunne ligge på golvet foran inngangsdøra der andre pasienter og pårørende gikk inn og ut. Det har verken han eller de andre pasientene godt av. Bente opplevde at de andre pasientene ble skremt.

Herr Nilsen hadde det ikke bra og det ble derfor viktig åfå ham inn på rommet sitt hvor han hadde tingene sine. Det kunne gjøre ham roligere.

Det var andre pasienter på avdelingen og de ønsket å gå ut å røyke. Kontaktsykepleieren og jeg hjalp derfor herr Nilsen hort fra døra og fit/gte ham til en sofa hvor han kunne sette seg ned. Da hegynte han å rope om hjelp. Ropene kom med korte mellomrom. Vi valgte å skjerme ham mot de andre pasientene ogfulgte ham inn på rommet. Det var/hrdi de andre pasientene ikke skulle hli redde ogfor at han sjøl skulle kunne hente seg inn igjen. Inne på rommet hle han voldelig utagerende. Han tok tak i armen min og holdt meg fast, i vert/all i 20 minutter, før grepet løsnet. Da hegynte han å slå, hite og sparke. Vi hjalp ham oppi sengen og prøvde å roe ham ned ved å holde ham der. Vi pratet rolig med ham, men det var ingenting som nådde inn. Han satt og ropte om hjelp hele tiden. Det var ikke ett minutts mellomrom mellom ropene. Dette holdt han på med i vert/all i tre kvarter. Så hle han roligere og vi/ikk lagt ham i sengen. Jeg satt meg på sengekanten og holdt hånden min på armen hans. Så gikk kontaktsykepleieren ogjeg ut av rommet. Da kom han etter. Jeg snudde meg, og vifulgte ham inn på rommet igjen. Da han igjen kom inn på rommet, roet han seg med en gang. Han gikk til sengen og la seg i fosterstilling. Han lå ogfit/gte oss med øynene og etter en stund sovnet han. Etter to timer sto han opp og kom ut i avdelingen igjen. Han fhrtalte om en drøm han hadde hatt. Han hadde vært så sint, sa han. Dette gjør veldig inntrykk på meg. Det har med å holde og å tvinge og gjøre. Jeg så at han var redd. Jeg så red~elen i øynene hans ogjegfhrsto ikke hva han følte eller tenkte. Han kunne ikke kommunisere hva han var redd for. Han reagerte med å slå og å holde personalet, og vi måtte holde ham til han hadde roet seg. For hvis ikke ville han skadet seg. Det var ikke han som var vanskelig, men situasjonen.

Bente sier at hun opplevde det skremmende å bli holdt fast. Men samtidig sier hun:

Han var jo så redd. Jeg vi/le være der for ham og prøve å roe ham så mye ned at han løsnet grepet. Jeg har arheidet med psykisk helsearheid. Jeg vet at det aldri er personlig. Det diskuterte vi i undervisningen om demens og uro. De tar bare den første og beste som er der og holderfast. De kan være voldelig utagerende, men det er aldri personlig. Selv omjeg var

redd, jorholdt jeg meg roligjordi det ikke var meg han var ute elter. Det er ikke noen god jølelse å bli holdt fast, jordi du aldri vet hva de kan finne på. Han er så sterk så jeg var jo redd. Det var om å gjøre og ikke vise det. Jeg ville være en trygg person som var der, rolig og tydelig. Han hadde ikke kontroll. Jeg tror bare han var redd. Han ble stengt inne. De fleste reagerer med sinne og redsel når de blir sperret inne. De gjør alt jar å overleve. l situasjonen hjalp det å vite at det man gjør hjelper pasienten. Det gir en godjølelse å hjelpe.

Bente har erfaring fra psykisk helsearbeid, arbeid med ungdom. Hun forteller at hun har erfaring med at å skjerme pasienten fra omgivelsene hjelper voldelige, utagerende pasienter.

Når herr Nilsen ble skjermet så hun at han etter hvert roet seg ned. Til slutt sovnet han. Bente sier at mange ganger kan det være godt for et menneske at andre tar kontrollen for dem. De kan da kjenne at de har nærhet.

Selv om du ~jemper imot, er det noen som vil deg vel. Du merker det i håndlaget, måten det holdes på. Han sovnet etterpå. Jeg var inne på rommet og så til ham. Det var sånn fred over ham. Da han våknet var han så hlid. Det var veldig godt. Han fortalte om den drømmen han hadde hatt.

Bente har også erfart at psykotiske pasienter som våkner etter et anfall forteller om situasjonen som en drøm de har hatt. Hun tror ikke at han hadde roet seg hvis han hadde fått ligge på golvet. Det hadde, mener hun, blitt veldig vondt og nedverdigende for pasienten.

Bente mener at det var erfaringen hun hadde fra før som gjorde at hun var så trygg, og at hun handlet slik hun gjorde.

Hun så seg selv som pasient og stilte seg spørsmålet: hvordan villejeg hatt det hvisjeg hadde vært så redd? Omsorg, å kjenne en annen kropp som vil deg vel. Det har jeg tro på.

Bente fikk bekreftelse på handlingene fra kontaktsykepleieren som sa at hun hadde gjort ei korrekt vurdering. Hun som sykepleier ville gjort det samme. Under handlingsforløpet sa kontaktsykepleieren til studenten at hvis hun følte seg utrygg skulle hun gå ut av situasjonen.

Men studenten sier: Jegfølte meg ikke utrygg. Jegfølte at nårjeg hadde gått inn i situasjonen så var det viktigfor meg åfull/øre den. Bådefor meg og pasienten. Hvis det skulle komme inn et nytt menneske kunne det blitt tungt.

Når man ser forvirring hos pasienten må man bare gripe inn, uttrykker Bente.

Som sykepleier har man et ansvarfor nettopp å gripe inn. Det er mennesker som trenger hjelp og tvang er den ytterste formen for omsorg. Man skal ikke ut/øre tvang. Men det var nødvendig å få ham inn på rommet. Hva hadde konsekvensene blitt hvis det ikke hadde blitt gjort noe? Vi hadde ansvar for å ivareta pasienten og han skulle inneha respekt. Hva hvis han våknet og så alle menneskene rundt seg? Hva ville det gjort med ham? Han visste at han ikke hadde språk og ikke kunne forklare seg, samtidig som han var redd. Hvis han hadde våknet opp på golvet midt mel/om masse mennesker, kunne han ha mistet respekten fhr seg selv.

Kanskje han etterpå ikke ville vise seg ute i fellesarealet. Kanskje han ville/øle skam. Det jeg vet ifra/ør er at de har best av å komme/hr seg selv ogfå våkne til for seg selv. Det er fordi at da hlir det ikke så nedverdigende og de har sin egen integritet i hehold. Jeg vil ikke gjøre noen vondt. Det er ikke derfi)r man handler med tvang. Det er for pasientens heste. Jeg opplevde at det var tvang hrukt på rett måte. Det er vår jobb å hjelpe pasienten til å ivareta sin integritet.

Situasjonen med herr Nilsen var en sterk og vond erfaring for Bente. Samtidig var det en erfaring av å lykkes med å beskytte pasientens integritet i en meget utfordrende situasjon, og å være til hjelp for pasienten. Hun opplevde at det var greit og stå oppi situasjonen. Jeg hle en erfaring rikere. Hun erfarte at hun ikke liker tvang og at man bør prøve andre tiltak først. Hun så at han var redd.

Når vi holdt ham nede/ølte jeg på alle kreftene han hrukte for å komme løs.

Bente følte på kroppen hvordan en som ikke har språk og er forvirret kan være når han er så fysisk sterk. Hun følte hvor mye krefter man som menneske kan hente fram når man blir redd.

Herr Nilsen er en høy og kraftig mann som liker å være fysisk aktiv. Et tiltak for å forebygge uroen er å ta ham med ut på tur. Det fordrer at det er flere personale, fordi de må være to hvis de skal gå ut. Bente påpeker at et ekstra personale som kan ha ekstra tilsyn med ham kan forebygge uroligheter. Dette var noe de hadde hatt tidligere på avdelingen. Når pasienten ble roligere ble ekstravakten tatt bort. Personale med riktig kompetanse, som for eksempel videreutdanning i psykisk helsearbeid, til å møte pasientens problemer mener studenten også er viktig. Men, per i dag var det ingen på avdelingen som hadde denne kompetansen.

Riktig kompetanse skaper trygghet og ivaretar både personalet og pasienten. Nå låser personalet inngangsdøren til avdelingen og pasienten stenges dermed inne på avdelingen.

Bente mener det ikke er rett å gjemme seg bak problemet med å si at det ikke er personale nok. Det handler også om riktig kompetanse. Ved å skjule oss gjemmer vi et problem. Andre tiltak Bente mener er viktig for å forebygge pasientens uro er medisinering. Herr Nilsen hadde fått ny medisin og med god effekt.

5.5 Oppsummering

I praksisen på sykehjemmet står studenten overfor flere utfordringer. De ufordringene jeg har trukket frem peker ut fire temaområder:

Det første er utfordringen når hun hjelper pasienten med noe for første gang. På den ene siden er det den følelsesmessige uroen knyttet til ubehaget ved å hjelpe pasienten, og på den andre siden behovet pasienten har for studentens hjelp.

Den andre utfordringen går ut på å tolke andre ut fra egne følelser. Det dreier seg om situasjoner hvor studenten reagerer på måten sykepleieren behandler pasienten på.

Utfordringene for studenten er å forholde seg til og bearbeide sine følelsesmessige reaksjoner og samtidig forstå hvorfor sykepleieren utøver sykepleie som hun gjør. Studenten tolker sykepleiernes gjøremål med utgangspunkt i teorier, og sin forståelse av hva som er riktig for pasienten.

Den tredje utfordringen handler om studentens utfordringer i yrkesutøvelsen. Hvilken type ferdighet de utfører, fordrer ulike faglige krav, nærhet og kjennskap til pasienten.

Den fjerde utfordringen handler om studentens kunnskap og erfaring med å kunne stå i en situasjon og hjelpe pasienten.

Alle situasjonene viser at studenten beveger seg mellom følelser og fornuft når hun lærer å integrere kunnskap i yrkesutøvelsen. Hun tolker ut fra det hun føler er riktig for pasienten.

Følelsen begrunnes i teoretiske og selverfarte forklaringer. Hun legitimerer forståelsen og

handlingene som fornuftige og god for pasienten. Beskrivelsene viser at det finnes kunnskap i følelsene, en kunnskap studenten mener er fornuftig og derfor må utvikle og forstå for å kunne hjelpe pasienten på en god måte.