Forholdet mellom følelser og fornuft

I vestlig filosofisk tradisjon har følelser og fornuft ofte blitt betraktet å stå i et motsetningsforhold til hverandre.⁸² Følelsene står i denne tradisjonen for det subjektive og usikre, mens fornuften står for det objektive og rasjonelle. I vår søken etter sann erkjennelse om verden betraktes følelsene som noe underordnet og annenrangs i forhold til fornuften.

Fornuften er følgelig menneskets dominerende evne på veien til sann erkjennelse. Den norske filosofen Vetlesen⁸³ er opptatt av den betydningen følelser har for vår fornuft og som utgangspunkt for våre handlinger.

Ved å sammenligne følelser og sansning viser Vetlesen⁸⁴ mistroen mange filosofer har til følelser. Et felles utgangspunkt for filosofene er at de oppfatter sansningen som en mindre pålitelig kilde til erkjennelse enn vår fornuft.^8s Innenfor den naturvitenskapelige tradisjonen oppfattes sansene ofte som en kilde til å villede oss og at de slik kan forføre vårt bilde av virkeligheten. Vetlesen⁸⁶ bruker et eksempel fra Descartes:

"En kjepp vi stikker ned i vannet og som ser ut som den er høyd i en vinkel i det punktet der kjeppens nedre halvdel forsvinner under vannet. Mine sanser, her: synsevnen, forteller meg at kjeppen er høyd på midten; men i virkeligheten er den like rett som før jeg stakk den ned i vannet. For Descartes viser dette eksemplet at sansene kan gi meg helt gal infhrmasjon om virkeligheten. "

Sansene kan være en upålitelig kilde til erkjennelse. Det samme gjelder følelsene. Begge kan gi oss uriktige bilder av virkeligheten og dermed være en feilkilde til sann kunnskap om verden omkring oss.

X2 Vetlesen, A.l. "Generelt om følelser i moral filosofi og moralpsykologi" i Følelser og moral. 1996.

"' "Generelt om følelser i moralfilosoli og moralpsykologi" i Følelser og moral. 1996.

'4

85 Vetlesen, A.l. "Generelt om følelser i moralfilosofi og moralpsykologi" i Følelser og moral. 1996.

K6 "Generelt om følelser i moralfilosofi og moralpsykologi" i Følelser og moral. 1996. s. 11.

Et annet forhold mellom følelser og fornuft Vetlesen⁸⁷ tar opp er oppfatningen om at fornuftens oppgave er å temme følelsene. Sansning og følelser kan noen ganger både trenge å bli supplert og korrigert av fornuften. I situasjoner hvor følelsene forfører vår erkjennelse, må de bringes under kontroll slik at vi ikke er i følelsenes vold. Å være i følelsenes vold innebærer at de overskygger fornuften. Fornuften er et viktig korrektur til følelsene. Den har en rettledende funksjon i forhold til følelsene. Men selv når fornuften rettleder følelsene og vi handler annerledes enn følelsene tilsier, handler vi da kun ut fra fornuften?

Sykepleieren ser at pasienten har vondt, og hun vet at når hun hjelper han opp av sengen vil smertene øke. Denne innsikten er både påvirket av følelser og fornuft. Sykepleieren ser også noe annet i situasjonen. Hun ser at pasienten kan utvikle kontrakturer, og hun vet at smerten vil øke hvis pasienten ikke kommer opp av sengen. Når fornuften justerer sykepleierens første følelser i situasjonen trer et annet bilde frem. Det er et mer komplett bilde av situasjonen der følelsene smelter sammen med kunnskap og fornuft. For sykepleierens opplevelse av situasjonen er også den omtanke for pasienten som vokser ut av kunnskapen om konsekvensene av at pasienten ikke er i bevegelse. Sykepleieren ser pasienten i forhold til tidligere og nye observasjoner, kunnskap og erfaring. Ut fra dette danner hun seg et helhetsinntrykk av pasientens situasjon, noe som får betydning for de valg hun gjør. I situasjonen handler sykepleieren både ut fra fornuft og følelser. Og det er bare når omtanken for pasienten flyter sammen med den medisinske innsikten at sykepleieren i egentlig forstand handler profesjonelt.

Et tredje forhold ved følelsene Vetlesen⁸⁸ tar opp er forholdet mellom å føle noe eller for noe og å ta stilling til det en føler eller føler for. Sykepleieren står overfor en pasient og hans behov. Hun lar seg berøre av det hun ser og forstår av pasientens situasjon. Hun tar stilling til at denne pasienten står i fare for å bli immobilisert og trenger hennes hjelp. Deretter hjelper hun pasienten ut fra det hun tror er hans behov i situasjonen. Å handle med følelsene som grunnlag kan disponere for partiskhet, og partiskhet kan komme i konflikt med prinsippet om rettferdighet. Sykepleieren kan i denne sammenhengen sies å være partisk med pasienten når hun hjelper han opp. Men å hjelpe ham opp, er også nødvendig for at pasienten skal få den hjelpen han har behov for. Gjennom partiskhet viser sykepleieren et ansvar for denne pasienten. Overfor en annen pasient med et liknende problem, kan sykepleieren komme til å

87 "Generelt om følelser i moralfilosof! og moralpsykologi" i Følelser og moral. 1996.

'" "Generelt om følelser i moralfilosof! og moralpsykologi" i Følelser og moral. 1996.

velge andre løsninger. Dette kan oppfattes som forskjellsbehandling. De ulike situasjonene sykepleieren står i, fordrer alltid noe likt og noe ulikt. Det like er det som er felles for trening av slagpasienter.

I denne sammenhengen er de ulike valg av strategier ikke nødvendigvis et uttrykk for at sykepleieren forskjellsbehandler. Pasientene har alltid ulike behov. Sykepleierens evne til å la seg berøre og overveie ulikt i den enkelte situasjonen, gjør at pasienten likevel ikke opplever at de blir forskjellsbehandlet. De kan oppleve at deres individuelle behov blir ivaretatt, og fordi deres individuelle behov blir ivaretatt, tar sykepleieren ikke parti med en enkelt pasient.

Selv om veien til målet er ulikt for pasientene, kan de oppleve at akkurat de er blitt ivaretatt.

De mottar hjelp på en god måte. Sykepleieren behandler dem likt, men på forskjellige måter.

I dette eksemplet står sykepleieren overfor enkeltpasienten. På et mer overordnet nivå hvor beslutningene skal tas og flere pasienter er involvert, kan avgjørelsene ha et annet utgangspunkt. Utgangspunktet blir det som er felles og generelt for gruppen pasienter. Hva er generelt og felles for gruppen av slagpasienter? I utarbeidelsen av overordnede mål og handlingsplaner, kan det settes et mål om at pasienten skal opp av sengen etter en viss tid etter et slag. Disse planene utarbeides uten å ta hensyn til individuelle behov som for eksempel graden av smerte. I situasjoner hvor vi velger behandlingsstrategi ut fra det som generelt regnes som det beste, blir ikke alle nødvendigvis ivaretatt.

Aristoteles⁸⁹ har et nyansert bilde av forholdet mellom følelser og fornuft. Han angriper ideen om at de rasjonelle valgene kun har fornuften som rettesnor uten innflytelse av våre følelser.

Han skiller derfor ikke klart mellom følelser og fornuft. Følelser er ikke bare en kroppslig tilstand. De fungerer også som utgangspunktet for fornuften. De bringer oss i affekt og viser at vi er berørbare og bevegelige. Det er gjennom følelsene at vi engasjerer oss i verden.

Følelsene rommer nøkkelen til de gode handlingene. De er et uttrykk for oppmerksomhet eller lydhørhet som er rettet mot et objekt. Følelser kan dermed forandres gjennom endret oppfatning av andre. Følelser kan både være rasjonelle og irrasjonelle, sanne eller falske. Det henger ifølge Aristoteles sammen med situasjonens karakter.

K') Etikk. Et hovedverk i Aristoteles' filosofi, også kalt "den nikomakiske etikk". 3. utgave 1999.3. opplag 2006.

Mennesket bruker fornuften både til å tenke ut hvordan det vil handle, og hvordan det vil forholde seg til sine følelser overfor den andre.⁹⁰ Vi bruker fornuften til å tolke det vi ser og sanser. I vurderingen av hvordan vi vil handle, veksler vi mellom følelser og fornuft.

Følelsene lenker sammen l1ere fantasiforestillinger eller fornemmelser. På den måten skaper følelsene en enhet av mangfold. Våre tanker ledes av følelsene, også i de tilfellene der tanken selv er abstrakt. I vår søken etter sann kunnskap, der følelsene kan gi et uriktig bilde av virkeligheten, har spørsmålene i diskusjonen handlet om hvordan fornuften kan få full kontroll over våre følelser, og hvordan tenkningen kan bli et mest mulig effektivt redskap for denne anstrengelsen. Aristoteles⁹¹ er opptatt av at våre holdninger og vårt følelsesliv drar oss i samme retning som vår tenkning. Spørsmålet blir dermed hvordan følelseslivet og tenkningen kan virke harmonisk sammen.

Vetlesen⁹² peker på at følelser tradisjonelt sett ikke bare er blitt betraktet som annenrangs av

"filosofiske" grunner. Den lave statusen, mener han, må også ses i et større kulturhistorisk perspektiv. Ved å assosiere følelser med natur, nødvendighet, kropp, seksualitet og kvinnelighet, har filosofene helt fram til vår egen tid kunnet opprettholde en nedvurdering av følelsene. Dette er en diskusjon jeg ikke vil gå inn på i denne avhandlingen. I stedet vil jeg utdype forholdet mellom følelser og fornuft i den sammenhengen sykepleiestudentene befinner seg i under grunnutdanningen i sykepleie. Dette gjør jeg med utgangspunkt Aristoteles⁹³ og tanken om følelser som absolutt tilstedeværende i menneskets liv og virke.