Et læringsmål gjennom hele utdanningen er at studenten skal integrere kunnskap fra ulike fagområder: sykepleiefaget, medisinske, naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige emner og kunne begrunne sine profesjonelle gjøremål overfor pasienten og andre yrkesutøvere. Høgskolens hensikt med å tilrettelegge for læringssituasjoner klinikklaboratoriet med teoriundervisningen nært i tid, er at studenten, i tillegg til å trene på de manuelle bevegelsene, også kan trene på å knytte sammen teori og praktiske ferdigheter. I praksis forventes det at studenten kan begrunne det hun gjør.
For eksempel: Hvorfor stelle pasienten ved vasken og ikke i sengen? Begrunnelsen for valget av denne tilnærmingen skal gjøres med bakgrunn i teori fra de ulike fagområdene, pasientens tilstand og situasjonen pasienten befinner seg i. Studenten må forklare sitt valg ut fra for eksempel pasientens sykdom, symptomer og det pasienten uttrykker overfor henne. Selv om studenten får informasjon fra personalet ved avdelingen om at pasienten vanligvis stelles i sengen, er det ikke en tilstrekkelig forklaring for studentens valg av hvordan pasienten skal hjelpes i morgenstellet. Studenten må for å lære å utøve sykepleie selv vurdere pasientens tilstand og diskutere med veilederen det studenten tror er best for pasienten.
Å trene på å integrere kunnskap er tenkt å skulle forberede studenten på kompleksiteten og betydningen hennes faglige agering kan ha for pasienten. Å trene på praktiske ferdigheter er, fra høgskolens side, en viktig faktor i utvikling av disse og et ledd i forberedelsene til praksisstudiene i sykehjem. Et annet element i treningen er å reflektere over teori og praksis ved å tilrettelegge for situasjoner hvor en slik refleksjon kan finne sted.
Studenten opplever at:
Når jeg trener i klinikklahoratoriet stopper jeg opp, tenker over og diskuterer handlingene med medl·tudentene og læreren mensjeg trener. Jeg stopper opp og reflekterer uten at detfår noen konsekvenser/hr pasienten. Jeg opplever at det er nyttig for disse diskusjonene gjør at jeg kan prøve ut ulike tilnærminger, og jeg kan endre og komme på/hrslag på tiltak som kan
hedre situasjonenFJr pasienten.l7l
171 Alteren, J. Læring av den praktiske ferdigheten å gi hjelp til å spise og drikke i modellavdelingen og klinikken. En utforskende og beskrivende studie. 2001. s. 73.
I treningen i klinikklaboratoriet og i veiledningen søkes det å gi rom for refleksjon over teori og handling. Gjennom refleksjon skal studenten bevisstgjøres på den teoretiske kunnskapen som ligger til grunn for måten hun utfører hjelpen på. En bevisstgjøring av refleksjonens betydning for handlingene og erfaringskunnskapen til studenten skal gi henne et utgangspunkt å arbeide ut fra i praksis.
Teoriundervisningen studenten har før trening og læring i klinikklaboratoriet kan hun oppleve både som relevant og irrelevant. Relevant teori, faktakunnskap, er teori om problemer pasienter med forskjellige diagnoser har og hvilken hjelp de av den grunn har behov for.
Denne teoriundervisningen opplever studenten som nyttig og hun opplever at hun kan bruke den når hun trener i klinikklaboratoriet.
En student forteller:
Jeg tenker over pasientens diagnose og over hvilke problemer han har. Hvis det er hjerneslag, da vet jeg at han er lam på den ene siden. Da passer jeg på først å gi drikke.
Grunnen er at han skal få noe vått i halsen fhr å sette i gang slimproduksjonen.l72
Teorien kan gi retningslinjer for hvordan studenten kan hjelpe pasienten som hun opplever er nyttige. Men hun har problemer med hvordan hun skal følge disse retningslinjene når hun hjelper pasienten.
Som en student uttrykker:
Det er mye å tenke på, og pasienten og situasjonen er ikke slikjegfhrestilte meg den.
Møtet med treningen i klinikklaboratoriet er vanskeligere og læringssituasjonene oppleves som kompliserte, selv om pasienten ikke er til stede. Men studenten opplever at teori hun tidligere fant nyttig ikke alltid er like enkel å knytte sammen med og i praksis.
Om forholdet teori og praksis forteller studenten:
172 Alteren, J. Læring av den praktiske ferdigheten å gi hjelp til å spise og drikke i modellavdc\ingen og klinikken. En utforskende og beskrivende studie. 200 I. s. 72.
Det jeg lærer i teoriundervisningen virker greit og klart. Men når jeg kommer til klinikklaboratoriet og skal trene, oppstår det problemer. Det er mange ubesvarte spørsmål og jeg opplever at teorien ikke er så klar likevel.
Teorien kan nå oppleves å være mangelfull og ikke gi klar retning for hjelpen hun skal gi til pasienten. Studenten mener hun trenger retningslinjer for hvordan hun skal utføre enkelthandlinger. Allerede i klinikklaboratoriet møter studenten på problemer med å anvende teorien. Problemet ligger ikke i at teorien er vanskelig å forstå, men at mye av det hun erfarer i klinikklaboratoriet gir teorien ikke svar på. Den hjelper henne ikke til å forstå hva som kan være riktig beslutning eller handling. Hun må beslutte med grunnlag i det hun opplever er riktig. Hun har ingen teori å vise til. Teoretisk kunnskap om sykepleiemodeller og prinsipper og retningslinjer for yrkesutøvelse passer ikke inn. De gir liten mening i valg av handling. Det hun har lest føles unyttig, og fjernt fra det hun trenger av kunnskap for å kunne begrunne sine handlinger.
Studenten forteller:
Jeg opplever at noe av teorien verken er relevant eller praktisk nyttig når jeg skal hjelpe pasienten. Teoriundervisningen er ikke alltid adekvat til de problemene pasientenjeg møter i klinikklahoratoriet har. I denne sammenhengen savnerjeg mer faktakunnskap og informa.ljon om hvilke prohlemer en pasient har, og hvordan jeg kan hjelpe og tilrettelegge fhr dem, for eksempelfiH en pasient som har slag.
Det er ikke lett å knytte sammen sykepleieteori og handling. Derimot oppleves faktakunnskapen som enklere. Her får studenten vite hva pasientens symptomer er et uttrykk for. Det gjør studenten trygg på hva hun ser og at hun forstår det hun ser på en riktig måte.
Den blir en kunnskap som verdsettes og blir nyttig i yrkesutøvelsen.
Faktakunnskap kan for eksempel gi informasjon om fysiske problemer, men ikke om hvordan pasienten opplever problemet. Det er det kun pasienten som kan svare på. Og her blir det problematisk. Det er ikke alltid lett å sette det pasienten sier i relasjon til teoretiske forklaringer, hvis ikke det pasienten sier stemmer med det som står i boka.
I praksisfeltet kjenner personalet pasienten og vet hvilke problemer pasienten har og hvordan disse oppleves. Denne informasjonen blir for studenten faktakunnskap. Det personalet forteller henne kan hun bruke som grunnlag for å hjelpe pasienten. Informasjon gir trygghet på at hun handler riktig. Hun må stole på det personalet formidler så lenge hun ikke selv kan samarbeide med pasienten ut fra det pasienten uttrykker.
Å bruke informasjon fra personalet om hvordan pasienten skal hjelpes som faktakunnskap gjør at studenten kommer i en læringssituasjon hvor hun handler med grunnlag i andres meninger, ikke hvordan hun selv oppfatter situasjonen. Hun ser pasienten med personalets blikk. På den ene siden kan det gi studenten god forståelse av hvordan hun skal hjelpe pasienten. På den andre siden vil handlinger med grunnlag i andres anbefalinger ikke stimulere og trene studenten til å utføre sykepleie ut fra det pasienten uttrykker i situasjonen.
Studenten får ikke trent opp sitt eget blikk og trent på å handle med grunnlag i egen fortrolighet med situasjonen.