Den faglige støtten fra kompetansesentrene

Det var ikke bare økonomiske ressurser som ble tilført pilotkommunene, men også faglige i form av oppfølging og veiledning fra de regionale kompetansesentrene for rusmiddelspørsmål. De faglige ressursene er naturlig nok mye vanskeligere å måle enn de økonomiske. En annen sak er at den faglige oppfølgingen på ingen måte er reproduserbar: Det er helt

urealistisk at alle (eller mange av) landets kommuner skal få en så nær og tett faglig bistand som det de fleste pilotkommunene har fått i den tiden Regionprosjektet har pågått.

I flere av kommunene sa sentrale aktører at de i hovedsak finansierer sitt forebyggende arbeid med eksterne penger. En av kommunene hadde som en del av Regionprosjektet, fått både faglig og økonomisk støtte fra sitt kompetansesenter. Om denne kommunen fikk vi høre at det aller meste av forebyggende arbeid ble dekket av eksterne midler, og at dette også hadde konsekvenser for kommunens holdning til kompetansesenteret: ”De ser heller ikke på kompetansesenteret som en kilde til faglig bistand, men som et sted de kan hente penger fra.” For en annen av pilotkommunene ble det uttrykt mer positivt: ”Denne kommunen har alltid vært kjennetegnet av at de har vært flinke til å skaffe midler utenfra.”

Både omfanget, og til dels også kvaliteten på kompetansesentrenes faglige bistand har variert mye. I intervjuer med fagkontaktene har vi forsøkt å kartlegge hvor mye tid senteret har brukt på sin pilotkommune. Det viste seg å være nærmest umulig å svare på. Noen av fagkontaktene antydet at de i perioder hadde brukt rundt 30% av sin tid, for andre var det mindre.

For alle kompetansesentrene har innsatsen variert betydelig i løpet av prosessen, med sterkest engasjement i oppstartsfasen.

I motsetning til kommunene, fikk kompetansesentrene ikke tilført ekstra midler. For de som brukte veldig mye tid, er det grunn til å spørre om tidsbruken gikk ut over andre kommuner som trengte hjelp. Det er få personer på hvert kompetansesenter som jobber med forebygging. Det må også tas med at all tiden ikke ble brukt i selve kommunen, to dager per måned ble brukt til arbeidsgruppemøte i Sosial- og helsedirektoratet. Hvor mye som ble brukt til forberedelse og etterarbeid etter hvert møte varierer nok mye. Fordi referatene fra møtene ofte var mangelfulle og noen ganger manglet helt, var det noen av arbeidsgruppas medlemmer som laget sine egne referater som de formidlet til sin pilotkommune.

Vel så interessant er det at også rådene som kommunene har fått, har variert. Kommunene på Ytre Søre Sunnmøre fikk klare råd om at de burde (eller måtte) holde seg til tiltakene på menyen, og de fikk råd om at de burde velge få intervensjoner og ikke spre seg for mye. Andre fagkontakter var ikke opptatt av om det ble mange intervensjoner, og de mer eller mindre oppfordret kommunene til å velge det de selv syntes var viktig (uavhengig av om det sto på menyen eller ikke). Noen fagkontakter

hadde en eksplisitt ideologi på å støtte kommunen på det kommunen selv ville, uansett om det sto på menyen eller ikke og til dels også uansett om kompetansesentret var skeptisk til enkelte intervensjoner. For eksempel gjaldt det fagkontaktene til Nesodden kommune. Når vi siterer Nesoddens ordfører som sier: ”Vårt inntrykk er at de har oppfattet seg som alliansepartnere.”

– så har han all grunn til å si akkurat det. Andre fagkontakter var slett ikke alliansepartnere i samme grad.

Noen kompetansesentre var engasjert i utviklingen av spesielle interven-sjoner som de gjerne ville ha implementert og prøvd ut. Det gjaldt for eksempel Kjærlighet og grenser som ble utviklet ved Borgestadklinikken, og som de var opptatt av at Larvik skulle gjennomføre. Larvik ville neppe ha kjørt Kjærlighet og grenser hvis det ikke var for initiativ fra Borgestad-klinikken. At Larvik underveis utviklet mye entusiasme for akkurat denne intervensjonen, er en annen sak. Det har også å gjøre med at Borgestad-klinikken brukte den lokale delprosjektlederen i utviklingen av tiltaket, tok henne med til konferanser i utlandet etc. De som iverksatte Kjærlighet og grenser i Os og på Ytre Søre Sunnmøre, fikk ikke de samme mulighetene til faglig utvikling underveis.

Man kunne kanskje tenkt seg at arbeidsgruppas møter ble brukt til at medlemmene samordnet de rådene de gav til sine kommuner. Så langt vi kjenner til, ble ikke dette gjort.

Dessuten varierer det mye hvordan kommunene har forholdt seg til rådene fra sitt kompetansesenter. Noen har fulgt alle råd fullt ut. Andre steder har det vært uenighet. I Larvik sa rådmannen:

”Det var jo ikke for kompetansesenterets skyld vi skulle gjøre dette. Det var ikke for at de skulle få utviklet et forebyggingsprogram som de var opptatt av å prøve ut. Det var for vår egen skyld vi gjorde dette.”

Andre sentrale aktører i Larvik har uttrykt det slik:

• ”Vi har mye mer kompetanse på dette enn de ved kompetansesenteret.”

• ”Kompetansesenteret må også lære noe av dette. Vi har et ansvar for å lære dem noe, vi har gått forbi dem, det var feil.”

Mye tyder på at Larviks kompetansesenter, Borgestadklinikken, delte denne oppfatningen i sluttfasen. Deres faglige kontaktperson uttrykte flere ganger at de hadde hatt mye å lære av Larvik kommune. Særlig mente han

de hadde hatt nytte av kommunens prosjektleder for delprosjektet Kjærlighet og grenser. Hun bidro til å utvikle og forenkle intervensjonen.

Denne relasjonen må imidlertid sees på bakgrunn av at Borgestadklinikken hadde et eierforhold til Kjærlighet og grenser. Andre kommuner har opp-levd at deres kompetansesenter brydde seg lite når det gjaldt interven-sjoner som i utgangspunktet ikke sto på kompetansesenterets repertoar.

”Kompetansesenteret har vært en diskusjonspartner mer enn en veileder”, sa de i en av kommunene.

For flere av kommunene er det historiske grunner til at samarbeidet med kompetansesenteret har gått glatt. Både for Os og for Haugesund var det viktig at kommunen hadde hatt god og positiv kontakt med kompetanse-senteret gjennom mange år før Regionprosjektet var påtenkt. Fordi det har vært stabilitet blant de ansatte ved kompetansesentrene, betyr dette at det i flere tilfeller er personlige relasjoner som har fått utvikle seg over tid. De faglige kontaktene er personer som kjenner kommunens behov og problemer godt. Andre steder er kontakten av nyere dato.

Både omfang og retning på den faglige veiledningen fra kompetanse-senteret har dessuten variert etter hvert som Regionprosjektet har utviklet seg – fra de pilotkommunene som har hatt tett og hyppig oppfølging, til den kommunen der kompetansesenteret har trukket seg helt ut. Larvik kommune er allerede nevnt. De hadde allerede i utgangspunktet mye kompetanse på de viktigste satsingene sine, og har i ganske stor grad klart seg selv. Det viktigste unntaket er Kjærlighet og grenser, der samarbeidet mellom den lokale delprosjektlederen og kompetansesenteret har vært tett og godt.

For Haugesund ble relasjon preget av at kommunen allerede hadde en god og veletablert kontakt med kompetansesenteret. Oppfølgingen og vei-ledingen underveis har også i stor grad vært på kommunens parti og premisser, både i forhold til hvilke intervensjoner de skulle velge og i forhold til økonomien. ”Han har spilt en helt uvurderlig rolle”, sier de i Haugesund om sin faglige kontakt fra kompetansesenteret.

Også for de fire samarbeidskommunene på Ytre Søre Sunnmøre var opp-følgingen fra kompetansesenteret nokså tett. Midtnorsk kompetansesenter rådet til at de skulle konsentrere seg om få prosjekter, og at de skulle holde seg til tiltak som var anbefalt gjennom menyen, noe de også selv mener var gunstig.

Narvik er den eneste av kommunene som har sitt kompetansesenter i gangavstand innenfor kommunegrensene. I startfasen fikk de temmelig tett oppfølging fra Nordnorsk kompetansesenter. Etter hvert som pro-sjektet ble et etablert tiltak, ble det mindre. Den kommunale koordina-toren klaget over at kompetansesenteret tok få initiativ, at de var for lite praksisorientert i sitt arbeid, og at de hadde en virkelighetsoppfatning som ikke samsvarte med den kommunale virkeligheten. I sluttfasen var relasjonen noe konfliktfylt.

Nesodden kommune ble fulgt opp av to kompetansesentre, Østnorsk og Oslo. De var i liten grad pådrivere, men bidro med støtte på det lokale prosjektets egne premisser. Ingen av kontaktpersonene hadde hatt særlig kontakt med kommunen før Regionprosjektet. Kommunen var likevel fornøyd med den støtten den fikk. Dessuten stilte de seg på kommunens side da Sosial- og helsedirektoratet var noe tvilende til Det flyvende korpset som hovedsatsning. Østnorsk kompetansesenter har også bidratt økonomisk til utviklingen av Det flyvende korpset. De kommer når vi roper hjelp, sa koordinatoren på Nesodden. Nesoddens ordfører uttrykte det slik:

”Støtten fra kompetansesentrene hjalp veldig. Vi har hatt veldig god kontakt fra dag en. Vårt inntrykk er at de har oppfattet seg som alliansepartnere.”

Som for Haugesund, har den faglige støtten til Os kommune vært preget av at kompetansesenterets fagperson kjente kommunen godt fra før av. I Os sier de at kontakten var tett i oppstarten, men at den ble noe mindre etter hvert. De har tatt kontakt med Bergensklinikkene når de hadde be-hov for det. I følge koordinatoren i Os fikk de mye hjelp til Ansvarlig vert-skap, men opplevde at deres kompetansesenter hadde mindre å bidra med i forhold til MOT og Kjærlighet og grenser.

Den faglige støtten fra kompetansesentrene har vært både personavhengig og institusjonsavhengig. Ikke bare har representantene fra kompetanse-sentrene vært ulike personer, med ulike erfaringer og kunnskap.

Kompetansesentrene som sådan har også oppført seg ulikt i forhold til sine kommuner. Der noen har bidratt med betraktelig økonomisk støtte, har andre vært i en situasjon der de heller har tatt betalt for sine tjenester.

Den faglige inputen har altså vært viktig, men uensartet. Dessuten er den brukt på forskjellig vis i de ulike kommunene. Kanskje er det viktigste fellestrekket at informanter i mange kommuner forteller om hvordan kompetansesentrene på forskjellige måter har bedt dem om å skynde seg

langsomt. Lokale prosjektkoordinatorer er ofte entusiastiske og ivrige, og de er under sterkt press fra andre kommunale aktører. Politikere og for-valtning vil gjerne ha noe å vise til, og de vil helst at alt skal skje straks. I en slik situasjon har kompetansesenteret ofte kunnet fungere som en viktig alliansepartner.