De mest populære tiltakene: Ansvarlig vertskap og Kjentmann

Vi vil i det følgende se nærmere på hvorfor programmene Ansvarlig vert-skap og Kjentmann ble valgt i flertallet av kommunene. Det førstnevnte har som mål å redusere rusrelatert vold i og utenfor serveringssteder.

Dette skal gjøres gjennom å styrke ansvarligheten og kunnskapen blant dem som står for alkoholservering. SIRUS har evaluert Ansvarlig vertskap i Trondheim og Bergen (Holth og Bye 2003, Buvik og Baklien 2006, Lauritzen og Baklien 2007). Den viktigste intervensjonen i Ansvarlig vertskap er at ansatte og ledere ved skjenkestedene får opplæring i alkohol-loven, og i hvordan de kan håndtere konfliktsituasjoner. I tillegg til å redusere rusrelatert vold, skal man redusere overskjenking, og man skal søke å redusere skjenking til mindreårige. Bortsett fra at alkoholloven gjennomgås på kursene, har det imidlertid vært lite fokus på det siste.

For at Ansvarlig vertskap skal ha den effekten man ønsker, er det mange forutsetninger som må oppfylles. Som vist i figur 4.2 forutsetter initiativ-takerne og iverksetterne en årsakskjede som er lang og komplisert. Det er mange aktører som skal involveres, og veien fram til måloppnåelsen går over mange hindringer. Mange delmål skal oppfylles før hovedmålene om mindre rusrelatert vold og redusert forbruk blant de yngste er nådd.

Figur 4.2. Årsakskjeden i Ansvarlig vertskap.

Involverer

Kommunene hadde ulike begrunnelser for å velge Ansvarlig vertskap som en av sine intervensjoner. For mange var det viktig at dette var et tiltak som framsto som billig og greit, og at det ville ikke spise for mye av de knappe budsjettene. Minst like viktig som kommunenes argumentasjon for hvorfor de valgte Ansvarlig vertskap, var utestedenes motiver for å delta. I flere av kommunene har vi sett at det rusforebyggende aspektet i en viss

grad ble underkommunisert når ledere og ansatte ved utesteder skulle rekrutteres til kurs. Det som særlig vektlegges er opplæringen i konflikt-håndtering, som til dels markedsføres som kursing i kundebehandling. At det offentlige tilbyr serveringsstedene en gratis og grundig kursing i kunde-behandling, oppfattes naturlig nok som et godt tilbud. Mens kursingen i Ansvarlig vertskap oftest (blant annet i Bergen og Trondheim) er basert på selvkost og blir finansiert ved at deltakerne betaler en kursavgift, brukte pilotkommunene av Regionprosjektmidlene og tilbød kursene gratis.

Kjentmann var en intervensjon som ble valgt like ofte som Ansvarlig vertskap. Det er et beredskapsverktøy til bruk i ungdomsskole og videre-gående skole som har til hensikt å fange opp, og å følge opp elever med rusproblemer. Kjentmennene rekrutteres fra; lærere, rådgivere, skolens administrativt ansatte og skolens støtteapparat (f. eks. skolehelsetjenesten).

De gjennomgår en 30-timers seminarrekke fordelt på fem heldags-samlinger. Seminarrekken gir en generell innføring i ungdom og rus-problematikk, innføring i kommunikasjon og samtalemetodikk i forhold til rusmidler, og oversikt over aktuelle samarbeidspartnere for skolen. Det er også utarbeidet en håndbok (Bøe 2001). Målene med Kjentmann er:

• At skolen skal ha en kjentmann som kan samle og øke kompe-tansen innenfor rusforebygging.

• At skolen skal ha strukturer som øker sannsynligheten for at elever selv tar kontakt i forhold til egne eller andres rusmiddelproblemer.

• At skolen er trygg, presis og treffsikker i arbeidet med elever med rusmiddelproblemer.

Både Ansvarlig vertskap og Kjentmann er program som var nokså nye i Norge da Regionprosjektet startet, og som ingen av pilotkommunene hadde erfaring med. Selv om de er rettet mot ulike målgrupper og fore-byggingsarenaer, var argumentasjonen for å velge dem stort sett den samme. Stikkordene er ”pakkeløsninger” og ”opplæring”.

For det første ble særlig Ansvarlig vertskap, men i en viss grad også Kjentmann, vurdert av kommunene som ganske lett å iverksette; såkalte

”plug-and-play” programmer. At noen kommuner etter hvert erfarte at det ikke var så lett som de hadde trodd, er en annen sak. Begge programmene ble uansett presentert for kommunene som en slags ”pakkeløsninger” i den forstand at det er ferdig utviklede tiltak, der det ikke forutsettes at kommunene selv skal drive noen form for utviklingsarbeid.

For det andre oppfattet kommunene at både Ansvarlig vertskap og Kjent-mann skulle leveres sammen med en form for opplæring. Ansvarlig vert-skap skulle komme med en fiks ferdig utprøvd kurspakke for ansatte ved utesteder, med videoer og kursmappe for hva som skulle gjennomgås og hvordan man skulle gjøre det. Kjentmann kom med kurs for lærere og vei-ledere i skolen, og med et opplegg for godkjenning av kjentmenn. Kanskje er det ikke overraskende at dette virket attraktivt.

For det tredje hadde som nevnt ingen av pilotkommunene erfaring verken med Ansvarlig vertskap eller Kjentmann fra før av. Kommunene var opp-tatt av å demonstrere vilje til å gjøre noe nytt. Ansvarlig vertskap og Kjentmann gav dem muligheten til nettopp det.

Et siste punkt har å gjøre med den faglige støtten fra kompetansesentrene.

Enkelte av de faglige kontaktene derfra støttet opp om valgene av Ansvarlig vertskap og Kjentmann nettopp fordi dette var intervensjoner som kompetansesentrene hadde planer om fortsatt å satse på. Man visste at dette var tiltak som det ville bli mulig å følge opp også etter prosjekt-perioden, uten den ekstra økonomiske støtten som Regionprosjektet bød på. Intensjonen var å bygge opp en struktur som kunne bestå, ikke bare for den enkelte kommunen, men også i forhold til kompetansesenteret.

Oppsummeringsvis hadde altså de to mest populære tiltakene flere fellestrekk som gjorde dem attraktive for pilotkommunene. Men ingen av disse trekkene hadde noe å gjøre med forskning eller med at de var intro-dusert i en kontekst som la vekt på evidensbaserte tiltak.