Blant de 101 kommunene/bydelene som mottok midler fra tilskuddsord-ningen i 2015, varierte den årlige barnefattigdomsandelen mellom 5 og 33 prosent dette året (SSBs statistikkbank, lest 15.10.2017). Ikke alle som fikk tilskudd, svarte på surveyen som ble sendt ut i forbindelse med denne eva-lueringen. Blant tilskuddskommunene/-bydelene som omtales i rapporten, varierte den årlige barnefattigdomsandelen mellom 6,7 og 29,5 prosent.
Kommunene mener de har et fattigdomsproblem
I tidligere undersøkelser av kommuner som har mottatt statlige tilskudds-midler for å bekjempe konsekvensene av barnefattigdom, har det kommet fram at ikke på langt nær alle kommunene som mottar tilskudd, mener at de har et problem med barnefattigdom. Administrativt ansatte på høyt nivå og politikere var de som oftest var skeptiske til å si at det var barnefattigdom i deres kommune. Jo nærmere førstelinjen man kom, jo større var oppfatnin-gen av at man hadde et problem (Nuland mfl. 2009: 37).
I denne undersøkelsen har vi knapt møtt noen som ikke har ment at kom-munen de representerer, har barnefattigdom. Det kan være noe ulike opp-fatninger om det er hensiktsmessig å bruke barnefattigdomsbegrepet, men ikke om at kommunen har utfordringer knyttet til at barn og unge vokser opp i familier med lavinntekt. Dette er gjennomgående for alle informantene i casestudiene og for alle som har møtt på erfaringssamlinger. Resultatene fra surveyen bekrefter dette inntrykket. Tilskuddsordningen brukes i stor grad til å styrke innsatsen i kommuner som selv mener de har et barnefat-tigdomsproblem. De fleste kommunene som fikk tilskudd, mener selv av de har mye eller en del barnefattigdom (figur 4.1). Andelen som mener dette, var tre ganger høyere blant kommunene som mottok tilskudd, enn blant de andre kommunene. Kun 5 prosent av tilskuddskommunene mener de har lite
7 I rapporten bruker vi begrepet tilskuddskommune. Dette omfatter både kommu-ner og fem Oslo-bydeler som har besvart spørreundersøkelsen, men av hensyn til leservennligheten presiserer vi ikke gjennomgående at vi snakker om både kom-muner og bydeler.
fattig dom, mens det tilsvarende tallet for andre kommuner er nesten 40 pro-sent.
Det kan være flere grunner til at kommunene i større grad nå enn for et knapt tiår siden er mer bekvemme med å si at de har et barnefattigdoms-problem. Den viktigste grunnen er antakelig at fenomenet barnefattigdom er mye mer omtalt i norsk politikk og offentlighet enn tilfellet var tidligere.
Temaet dukker langt oftere opp i mediene, de fleste politikere diskuterer fattigdom jevnlig, og mange offentlige dokumenter omtaler barnefattigdom.
I tillegg har barnefattigdommen, målt ved årlig eller vedvarende lavinntekt, økt kraftig de siste årene. Kommunene har dermed fått et større, og sann-synligvis mer merkbart, problem å forholde seg til. Sist, men ikke minst er det rimelig å anta at etableringen av tilskuddsordninger, som Nasjonal til-skuddsordning mot barnefattigdom, er med på å øke oppmerksomheten om problemet.
Likevel er det, som vi skal komme tilbake til, fremdeles en del som mener at selve barnefattigdomsbegrepet er vanskelig å forholde seg til.
Figur 4.1 Andel respondenter fra tilskuddskommuner og andre kommuner etter hvordan de vurderer omfanget av barnefattigdom i egen kommune. I kategorien tilskuddskommu-nene inngår også fem bydeler i Oslo. Andel. N = 182.
100
0 20 40 60 80
Tilskuddskommune tilskuddskommuneIkke
Mye barnefattigdom En del barnefattigdom Lite barnefattigdom
Prosent
Kommunenes egen vurdering av fattigdomssituasjonen stemmer for øvrig godt overens med de statistiske lavinntektstallene. Vi har koplet data fra SSB om andel barnefattigdom i kommunene til surveyresultatene, og bildet bekreftes. Det store flertallet av kommuner som rapporterer at de har mye barnefattigdom, har en lavinntektsandel blant barn på 15 prosent eller mer i
2015, mens halvparten av kommunene som rapporterer om lite barnefattig-dom, har en lavinntektsandel på mindre enn 10 prosent (figur 4.2).
Figur 4.2 Sammenhengen mellom kommunenes/bydelenes egenvurdering av barnefattig-domsomfanget og statistiske mål på lavinntekt i barnefamilier. N = 174.
0 20 40 60 80 100
Kommunen mener selv
de har mye barnefattigdom Kommunen mener selv
de har en del barnefattigdom Kommunen mener selv de har lite barnefattigdom Prosent
Faktisk lavinntekt blant barn under 10 prosent Faktisk lavinntekt blant barn 10-12 prosent Faktisk lavinntekt blant barn 12-15 prosent Faktisk lavinntekt blant barn over 15 prosent
Kilde for lavinntektstall på kommunenivå er statistikkbanken til SSB.
Kommunene med mest lavinntekt mottar størst tilskudd
Om man ser på lavinntektsandelen i henholdsvis tilskuddskommunene og kommunene som ikke mottok tilskudd i 2015, er ikke forskjellen veldig stor.
Tilskuddskommunene kommer ut med noe høyere barnefattigdoms andel enn kommuner uten tilskudd (tabell 4.1), men disse forskjellene er ikke signi fikante.
Tabell 4.1 Gjennomsnittlig lavinntektsandel i 2015 for kommuner med og uten tilskudd dette året. Lavinntekt målt ved 60 prosent av median og med utgangspunkt i EUs ekvivalensskala.
Andel barn i lavinntektsfamilier (gjennomsnittsprosent) N
Kommuner og bydeler med tilskudd i 2015 13,5 101
Kommuner uten tilskudd i 2015 11,9 331
Totalt 12,3 432
Kilde for lavinntektstall på kommunenivå er statistikkbanken til SSB.
Det at det ikke er langt høyere barnefattigdomsandel i kommunene som mot-tok tilskuddsmidler, enn i andre kommuner, må ikke tolkes dithen at midlene ikke går til kommuner som trenger det. For det første kan lavinntektstallene variere noe fra år til år. En kommune kan dermed godt ha et fattigdomspro-blem selv om andelen barn i lavinntektsfamilier ikke var spesielt stor i 2015.
For det andre kan det være behov for innsats rettet mot lavinntektsfamilier selv om kommunen har en relativt liten andel familier i denne situasjonen.
For det tredje er det en sammenheng mellom hvor mye midler en kommune tildeles, og hvor stor lavinntektsandelen i barnefamilier er. Kommunene med minst lavinntekt får minst midler i snitt, mens kommunene med mest lav-inntekt får mest midler i snitt (tabell 4.2).
Tabell 4.2 Gjennomsnittlig tilskuddsstørrelse i kommunene, etter andel barn i lavinntekts-familier i 2015.
Gjennomsnittlig
tilskudds-størrelse (kr) N
Under 10 % barn i familier med lavinntekt i 2015 648 867 30
10–14 % barn i familier med lavinntekt i 2015 738 800 35
Over 14 % barn i familier med lavinntekt i 2015 1 625 222 36
Totalt 1 028 040 101
Surveyen viser at flertallet av både tilskuddskommunene og de andre kom-munene oppfatter barnefattigdom som et problem i sin kommune (figur 4.3).
Det er signifikant flere av tilskuddskommunene som opplever barnefattig-dommen som et stort problem, men flertallet av begge kommunetypene me-ner situasjonen er problematisk. Det betyr at tilskuddsordningen vil kunne være nyttig for flere kommuner enn dem som fikk midler i 2015, og at øk-ningen i antall kommuner som har fått midler i 2016 og 2017, derfor synes hensiktsmessig.
I casestudien kom det før øvrig fram at enkelte mener at tilskuddsmidlene i større grad burde rettes mot og prioriteres til de kommunene som har de største levekårsutfordringene.
Vi snakker mye om å skjevfordele de kommunale midlene og legge dem inn der det trengs mest. Skulle ønske at man også sentralt så på hvilke områder i Norge som har de største utfordringene. Det er ikke bare i Oslo. Vi har store levekårsutfordringer [her i distriktet] […] I den grad jeg skulle ønske noe, kunne jeg ønske de [Bufdir] var tøffere i hvem de skulle prioritere.
Figur 4.3 Andel respondenter fra tilskuddskommuner og andre kommuner, etter i hvilken grad de oppfatter barnefattigdom som et samfunnsproblem i sin kommune. N = 182.
Prosent
0 20 40 60 80 100
Tilskuddskommune tilskuddskommuneIkke
I stor grad I noen grad I liten grad Ikke i det hele tatt Vet ikke
En informant er opptatt av at man fra statlig nivå burde ta hensyn til leve-kårsutfordringer og den enkelte kommunes økonomi. Denne informanten mener det er uheldig at tilskuddsordningen nå er åpen for alle kommu-ner, også kommuner som må vurderes å kunne finansiere denne type tiltak innenfor ordinære budsjetter.
At man velger å bruke statlige midler til å gi midler til kommuner som har lav andel barnefattigdom og helt klart kunne løst dette selv framfor å styrke innsatsen i kommuner med store utfordringer, er vanskelig å forstå. […] Tiltakene er sikkert bra – og bra for de barna, men som stat-lig prioritering er det vanskestat-lig.