Øremerkede tilskudd til inkluderingsaktiviteter Et tredje alternativ er å utvikle en større statlig satsing på styrking av

arbei-det for å fremme sosial inkludering i kommunene for sosialt utsatte barn og unge og øremerke tilskudd til dette. Kommunene vil dermed ikke måtte søke midler – de vil tildeles midler basert på en vurdering av kommunenes behov.

Kommunenes behov kan for eksempel beregnes på bakgrunn av et kriterie-system som tar hensyn til hvor stor andel fattige barn som finnes i kom-munen, eventuelt i samspill med andre relevante levekårsindikatorer. En slik modell vil kanalisere mest midler til de kommunene som har størst utfor-dringer. Å styre midler på dette området krever imidlertid at staten har

utar-beidet en forventning til nøyaktig hva disse midlene skal gå til. Øremerkede midler er typisk brukt til helt definerte satsinger.

En fordel med en slik omlegging kan være å sikre at midlene går til det de skal, sammenliknet med frie midler over rammetilskuddet. Sammenliknet med dagens tilskuddsordning, kan det redusere byråkriet og usikkerhet om tildeling til enkelt prosjekter. Det kan gi større mulighet for langsiktig plan-legging av aktiviteter, noe som nå framheves som en utfordring for bruken av tiltaksmidlene i kommunene. En ulempe ved å legge om til øremerkede tilskudd er at det er vanskelig å utforme gode og treffende kriteriesystemer.

Det øker risikoen for at pengene ikke går til de kommunene som trenger det mest. I dagens tilskuddsordning gir dessuten søknadsprosessen, og hjelpen fra Bufdir underveis i denne, god kvalitetssikring av tiltakene. Dersom man legger om til rene øremerkede overføringer, vil denne læringen og kvalitets-sikringen forsvinne, med mindre det settes inn andre tiltak for å veilede og støtte kommunene i arbeidet. Som nevnt over kan Fylkesmannen spille en rolle her.

Øremerking kan dessuten redusere den kommunale handlefriheten. Der-som vi antar at kommunene vet hva de må gjøre for å sikre et inkluderende oppvekstmiljø, vil en overføring basert på et lite treffende kriteriesystem kunne bli en lite treffsikker bruk av knappe midler. Det kan bli litt penger til alle heller enn mer til dem som faktisk har en god idé om hvordan de kan bruke ekstra midler fra staten.

En tettere involvering av fylkesmannsembetene

Selv om tilskuddsordningen videreføres mer eller mindre i dagens format, kan et tettere samarbeid med fylkesmannsembetene vurderes. Fylkesman-nen har et utbredt ansvar for oppfølging av ulike statlige satsinger og ordnin-ger overfor kommunene, og tilsynsansvar på flere områder. Fylkesmannsem-betene har følgelig god kjennskap til kommunene i sitt fylke, også knyttet til sosialt utsatte barn og unge. Relatert til 0–24-samarbeidet har Fylkesman-nen fått i oppdrag å styrke det tverretatlige samarbeidet om utsatte barn og unge og deres familier i kommunene og et eget oppdrag som gjelder å bidra til å gjøre Fritidserklæringen kjent i kommunene (Tildelingsbrev 2018, opp-drag 3.2.1.6.1 og 2). Fylkesmannen har også ansvar for å bidra til å styrke barneperspektivet i tjenestene og følge opp barnekonvensjonen.

Det å involvere fylkesmannsembetene sterkere i arbeidet med tilskudds-ordningen kan styrke embetenes oppfølging av kommunene på området. Det kan i tillegg gi mulighet for en tettere dialog mellom stat, kommune og frivil-lighet om utvikling av tiltak som møter utfordringene i den enkelte

kommu-ne. Fylkesmannens ansvar for oppfølging av Fritidserklæringen gir et ansvar for å følge tettere opp på dette området.

Fylkesmannen har lang erfaring med å bidra til kompetanseheving i munene. En kan se for seg at Bufdir kan styrke sin innsats knyttet til kom-petanseheving i kommunene på området barnefattigdom ved å samarbeide med fylkesmennene om erfaringsspredning og kompetanseheving.

Det er selvsagt også mulig å vurdere om fylkesmannsembetene skal volveres sterkere i selve tilskuddsforvaltningen. Embetene er allerede in-volvert i tilskuddsforvaltning på flere områder. De deltar i forvaltningen av Arbeids- og velferdsdirektoratets tilskudd til utvikling av sosiale tjenester i NAV. Denne ordningen erstattet fra 2017 tilskudd mot barnefattigdom, som også Fylkesmannen forvaltet (se nærmere omtale av denne av disse to til-skuddene i kapittel 8). Som vist har dessuten fylkesmannsembetene flere eksplisitte oppdrag som gjør at de vil måtte ha oppmerksomhet om barnefat-tigdom framover.

Å overføre ansvar for tilskuddsforvaltning til embetene vil selvsagt være heftet av behov for å utvikle systemer og tilføre ressurser til dette. Det vil også kreve oppfølging fra Bufdir som fagdirektorat for å sikre kompetanse og likebehandling av søknader mellom de ulike embetene. Andre direktorater har utviklet praksis for samarbeid med embetene for å bidra til dette knyttet til ordninger de er ansvarlige for. Det gjelder for eksempel den nevnte ord-ningen til Arbeids- og velferdsdirektoratet. Det vil følgelig være behov for å opprettholde en funksjon i direktoratet som samarbeider med embetene om forvaltning av ordningen. En annen dimensjon er at Nasjonal tilskuddsord-ning mot barnefattigdom vektlegger det å stimulere til frivillig aktivitet på området sterkt, og en mulighet for at frivillige organisasjoner som har til-tak i tre kommuner eller flere kan søke direktoratet direkte via sentral leddet.

Denne delen av tiltaksporteføljen er en mindre del av ordningen, men det er vanskelig å se for seg at den kan legges ut til embetene.

Å involvere fylkesmannsembetene i tilskuddsforvaltningen av søknadene som kommer via kommunene, kunne bidra til å få ned saksbehandlingsti-den. Bufdir har i løpet av de siste årene fått et svært høyt antall søknader til ordningen. Sammenliknet med gjennomsnittlig tid brukt til tilskuddsforvalt-ning, slik dette kommer fram i rapporten til ekspertgruppen som vurderte statlige tilskuddsordninger i kommunene, ser det ut til at forvaltningen av denne tilskuddsordningen er svært effektiv. Konsekvensen er imidlertid en nokså lang saksbehandlingstid. Det å fordele alle søknadene på flere embe-ter, kan gi kortere saksbehandlingstid, men det er ikke nødvendigvis gitt at behandlingen blir like ressurseffektiv som i dag. Bufdir har utviklet en egen søknadsportal som vurderes å bidra til effektiv forvaltning. Kompetanse

som del av en større tilskuddsforvaltning i direktoratet, utviklede systemer og rutiner, bidrar også til effektivitet. Dersom man skal vurdere å involvere fylkesmanns embetene i forvaltningen av ordningen, bør imidlertid ikke det-te kun vurderes i lys av ressurseffektividet-tet. Man må også vurdere hvorvidt dette kan gi en merverdi knyttet til den samlede innsatsen overfor kommu-nene. Fylkesmannen har god kjennskap til kommunene og deres utfordringer knyttet til utsatte barn og unge. En tettere involvering av Fylkesmannen gir mulighet for å heve kompetansen og styrke erfaringsdeling mellom kommu-nene i fylket.