I evalueringen har vi hentet inn data via surveyer, casestudier og erfarings-samlinger. Antallet respondenter i surveyene er forholdsvis lite, og vi er der-for der-forsiktige med å trekke konklusjoner på grunnlag av surveyundersøkelsen alene. Når vi oppsummerer hva som anses som viktig for å lykkes i innsatsen mot barnefattigdom, ser vi imidlertid de kvalitative og kvantitative dataene i sammenheng. Gjennom erfaringssamlinger og casestudier har vi informa-sjon fra mange individer, og sammen med surveyresultatene gir dette grunn-lag for følgende oppsummeringspunkter:
• Helhetlig og planmessig arbeid anses som viktig. Mange kommuner fram-hever det å basere arbeidet på konkrete kartlegginger.
• Kommunene og de frivillige organisasjonene framhever betydningen av samarbeid. De trenger å kjenne til hverandres tiltak, og rekruttering sikres best gjennom godt samarbeid og samordnet innsats. Kommunene kommer i kontakt med barn som ikke de frivillige organisasjonene møter, og vice versa.
• I de kvalitative intervjuene framhever offentlige og frivillige aktører sine komplementære roller. Kommunene må ha en grunnstruktur av tiltak som sikrer den kommunale kompetansen på området. Det frivillige tilbudet kommer i tillegg til det offentlige.
• Det er stor oppmerksomhet om viktigheten av å etablere åpne, inklude-rende tiltak og sikre at deltakelsen i tiltakene ikke er stigmatiseinklude-rende. Det finnes i tillegg en del helt målrettede tiltak, kun for tilskuddsordningens målgruppe. Noen av disse kan karakteriseres som lavterskeltilbud. Kom-munene og organisasjonene ser et klart behov for noen av disse, og ofte ses deltakelse i disse tiltakene som et trappetrinn på vei over i deltakelse i ordinære fritidsaktiviteter. Det er viktig å være bevisst på balansen mel-lom helt målrettede tiltak kun for målgruppen og når det er mulig å oppnå de samme effektene med åpne og inkluderende tiltak.
• Tiltakene som tilbys, må ha høy kvalitet, slik at både målgruppen og andre ønsker å delta.
• Mange snakker med entusiasme om å bidra til det vi kan kalle ressurs-mobilisering hos det enkelte barn, unge eller familien. Gjennom deltakel-se i aktiviteter og tiltak styrkes den enkeltes oppleveldeltakel-se av mestring. Det å utvikle egne ressurser og ferdigheter innenfor en aktivitet kan bidra til bedre livskvalitet og mestring på andre områder i livet. Slik kan tiltak som i utgangspunktet kan karakteriseres som kompenserende, også være tiltak som bidrar til å bryte marginaliseringsprosesser. Ressursmobilisering er et sentralt element for å bryte marginaliseringsprosesser.
• Det er ikke nok å mobilisere ressursene til barn og unge, også foreldre må mobiliseres. I mange av tiltakene er hele familien med. Dette gjelder for eksempel i mange av ferietiltakene. Det som vurderes som positivt ved å ta med hele familien på ferie, er for eksempel at dette gir foreldre mulig-het til å få mer kjennskap til hva slags aktiviteter de kan gjøre sammen med barna sine, og hvordan de kan følge dem opp. I casestudiene er det flere informanter som trekker fram at familieaktiviteter gir mulighet for læring og nettverksbygging.
• Politisk og administrativ behandling i kommunen har betydning. Dette skaper oppmerksomhet, forankring og ikke minst kjennskap til aktiviteten.
• Det er viktig å sikre kontinuitet i tiltakene og samtidig fremme utvikling og ikke minst stimulere samarbeidet med de frivillige.
Ut fra dette kan vi peke på følgende områder som det er viktig å være oppmerksom på i det framtidige arbeidet med barnefattigdom og sosial in-kludering.
Planmessig innsats for å møte komplekse utfordringer
Evalueringen viser at innsatsen mot barnefattigdom er sterkere forankret i kommunens planverk enn tidligere. I dag har nær ni av ti kommuner for-ankret innsats mot barnefattigdom i planverket sitt. For et knapt tiår siden svarte under halvparten av kommunene som mottok tilskuddsmidler fra til-svarende ordninger som den som evalueres her, at arbeidet med fattigdom blant barn var forankret i en vedtatt politisk plan (Nuland mfl. 2009: 41).
Det er lite grunnlag for å si at en egen plan knyttet til dette arbeidet er avgjørende for en bred innsats mot barnefattigdom. Men utfordringene kre-ver innsats i mange områder av kommunen, og det å få på plass et plankre-verk
er viktig for å sikre politisk behandling av temaet. Planverk gir retning for arbeidet og grunnlag for politiske beslutninger.
I casekommunene for denne evalueringen har Bergen og Drammen kom-muner egne overordnede planer for innsatsen innenfor området fattigdom og levekår. Begge planene er bredt orientert og har slik grepet kompleksi-teten i utfordringene relatert til barn og unge som er berørt av lavinntekt.
Andre av casekommunene har også forankret sin innsats i planverket, men da innenfor enten kommuneplanens samfunnsdel eller i oppvekstplan eller folkehelseplan.
Evalueringen viser at en svært stor andel av tilskuddskommunene mener at politisk oppmerksomhet er viktig for å lykkes i innsatsen mot barnefat-tigdom. Under halvparten erfarer at temaet er på den politiske dagsordenen.
Kravet til politisk behandling av kommunens vurdering og prioritering av søknadene til tilskuddsordningen er en anledning for politisk diskusjon om innsatsen mot barnefattigdom. Den sterke kommunale forankringen av til-skuddsordningen er positiv med tanke på at kommunen selv vurderer hvil-ken aktivitet og hvilke tiltak de mener er viktige å prioritere sett i lys av eget planverk og strategier på området.
I regelverket for 2018 har kravet om denne kommunale administrative og politiske vurderingen (og prioriteringen) blitt fjernet for kommuner hvor det kommer inn færre enn tre søknader om tilskudd. Det har vært stor etter-spørsel etter å forenkle tilskuddsordningen, men denne evalueringen viser at det ikke er vurderingen av søknadene kommunene erfarer som mest frus-trerende. Det må dessuten sies at dersom det kun er to tiltak som skal be-handles, krever dette svært lite arbeid fra kontaktpersonen. Det man får igjen, er at den politiske behandlingen gir mulighet for å sette barnefattigdom på den politisk dagsordenen og å se innsatsen i lys av øvrig aktivitet og planer i kommunen.
Det kan selvsagt tenkes at mange av kommunene med få tiltak er de som velger å kun ha en bekreftelse av søknaden fra politisk ledelse i kommunen og ikke behandling i politisk utvalg. Fra Bufdir er det gitt tilbakemeldinger om at de brukte mye ressurser på å innhente signerte bekreftelser fra disse kommunene, og at dette igjen bidro til lengre saksbehandlingstid. I lys av dette kan det derfor spørres om denne omleggingen er ressurseffektivise-rende. Noen av kommunene som har få tiltak er kanskje kommuner med få utfordringer relatert til barnefattigdom, men det kan også være kommuner med omfattende utfordringer. Hvis sistnevnte er tilfellet, bør det vurderes hvordan man kan bidra til å få økt oppmerksomhet om utfordringene og ut-vikling av tiltak for å møte disse. En av strategiene kan være å ha et større samarbeid med Fylkesmannen i oppfølging av kommunene på dette området.
Knutepunktsfunksjon for samordnet innsats
Å ha en aktiv knutepunktsfunksjon i kommunen kan ha stor betydning for en helhetlig innsats for sosial inkludering av barn og unge. Denne evalueringen viser at arbeidet med tilskuddsordningen er forankret bredt i kommunene og oftest på tvers av sektorer. Mange har etablert nettverk for frivillige og kommunale aktører i innsatsen mot barnefattigdom. Dette har stor betyd-ning for samarbeid mellom ulike tiltak, kjennskap til hverandres tilbud og for utvikling av tilbud på områder hvor man ser at det er behov.
Knutepunktsfunksjonen kan ha en helt sentral rolle i å sikre at innsatsen for sosial inkludering av barn og unge samordnes. En viktig hensikt med knu-tepunktsfunksjonen er å bidra til at alle tjenester og tilbud som har direkte kontakt med barn, unge og deres familier, er klar over at de har et ansvar for å bidra til at barn og unge fra lavinntektsfamilier får mulighet til å delta på lik linje med andre.
I regelverket for ordningen bør det tydeliggjøres ytterligere hva som er hensikten med knutepunktsfunksjonen, og særlig bør den oppsøkende dimensjonen operasjonaliseres mer spesifikt.
• Det bør vurderes å legge inn en nyansering av kravet til oppsøkende virk-somhet i knutepunktsfunksjonen i retningslinjene.
• Det bør vurderes å presisere at knutepunktsfunksjonen har ansvar for å bi-dra til at kommunens oppsøkende tjenester overfor barn og unge (oppsø-kende forstått som førstelinje som har direkte kontakt med barn, unge og deres familier) har kompetanse om betydningen av å fremme deltakelse på sosiale arenaer for barn og unge fra utsatte barnefamilier.
• Det bør vurderes å presisere at knutepunktsfunksjonen må sikre at tjenes-tene i førstelinjen har god kjennskap til hvilke tilbud og tiltak som finnes i kommunen, eller hvor de kan få informasjon om dette. Alle kommuner bør etablere en funksjon eller struktur som sikrer at det er et sted i kom-munen som har oversikt over alle tiltak og initiativer for sosial deltakelse for målgruppen.
• Det bør være avklart hvem som har ansvar for å bidra til å etablere nett-verk for bedre samarbeid, erfaringsdeling og koordinering innenfor om-rådet barnefattigdom og sosial deltakelse, som inkluderer frivillige og private aktører i tillegg til kommunens egne tjenester. Ansvaret kan høre naturlig inn under knutepunktsfunksjonen.
For å sikre inkludering i det kommunale nettverket bør det innarbeides i regel verket at frivillige organisasjoner som mottar støtte direkte til tiltak i
tre eller flere kommuner, skal orientere kommunens knutepunktsfunksjon om tiltaket. Dersom det er etablert et nettverk for alle aktører i innsatsen mot barnefattigdom, bør de delta i dette nettverket.
Knutepunktsfunksjonen i kommunen kan være en viktig aktør for sam-arbeid mellom kommune, frivillige aktører og idretten for å oppfylle intensjonene i Fritidserklæringen.
Fritidserklæringen som grunnlag for økt inkludering
Fritidserklæringen gir noen føringer for arbeid i kommunen framover. Kom-munen (gjennom KS) har sammen med lag og foreninger forpliktet seg til å arbeide for å senke terskelen for deltakelse i ordinære fritidsaktiviteter. KS har siden sist landsting hatt utenforskap, og innenfor dette barnefattigdom, som et av sine prioriterte temaer.
Evalueringen viser at kommunene foreløpig erfarer at Fritidserklærin-gen i liten grad har hatt noen betydning for deres innsats mot barnefattig-dom. Dette kan skyldes at det har gått relativt kort tid siden erklæringen ble undertegnet, men kanskje også at mange har mye aktivitet på området allerede. Likevel er Fritidserklæringen og Nasjonal dugnad mot fattigdom sitt verktøy ALLEMED viktige bidrag til sterkere oppmerksomhet om sosial inkludering av barn og unge fra lavinntektsfamilier. Erklæringen forplikter kommuner, frivillige organisasjoner og idretten til å arbeide for at alle barn og unge fra lavinntektsfamilier skal kunne få delta jevnlig i en organisert fritidsaktivitet. Dette gir en overordnet paraply, en felles forpliktelse, for at kommunen sammen med lag og foreninger i kommunen må jobbe med in-kludering.
Økt bevissthet om ansvar for inkludering
Å lykkes med inkludering krever økt bevisstgjøring i alle tjenester og aktiviteter som møter barn og unge, i barnehager og skole, på danseklubben, barneteatret, i idrettslaget, på fritidsklubben, om at de må lage opplegg som gjør at ikke barn og unge fra lavinntektsfamilier ekskluderes. Bufdir må, som fagdirektorat, støtte opp under dette arbeidet. Gjennom tilskuddsordningen kan det oppfordres til at det søkes støtte for å senke terskelen for deltakelse i ordinære aktiviteter (dette gis det i realiteten mye støtte til allerede). I vei-ledningen av tiltaksarrangører kan arrangører av lavterskeltiltak eller spe-sifikke tiltak kun for målgruppen, oppfordres om å tipse barn og unge som deltar i deres tiltak om relevante ordinære aktiviteter i kommunen. Mange tiltaksarrangører gjør dette allerede i dag, men en tydeligere forventning om dette kan ha en positiv effekt på inkluderingen.
Modeller for å løse betalingsutfordringer
I rapporten har vi vist at i noen tilfeller er tilbud om gratis aktiviteter brukt som rekrutteringsstrategi for å senke terskelen for deltakelse i ordinære fri-tidsaktiviteter. Dette har ført til at barn og unge fra lavinntektsfamilier (og andre) har blitt kjent med tilbudet og kanskje ønsker å delta jevnlig. I en slik situasjon er det en utfordring at dette tilbudet til vanlig kan ha en form for egenbetaling. Kommunene, lag og foreninger må sammen tenke ut strate-gier for hvordan dette kan løses på en ikke-stigmatiserende måte. Bufdir bør legge til rette for erfaringsutveksling på dette området.
I kommunene har for eksempel kulturskolen ofte ordninger for inntekts-avhengig betaling. Der er betalingen ofte for et semester eller skoleår av gan-gen. Utfordringen er kanskje størst der aktiviteter er mer åpne og ikke basert på forpliktende, jevnlig oppmøte. Her er det ofte betaling i døra eller ved bruk av spesifikke tilbud. Hvor høy (eller lav) kan egenbetalingen være før den ekskluderer enkelte? I noen kommuner har NAV en form for kontant-kasse til å dekke medlemsavgifter og annet.
Det må vurderes om det bør gjøres en spesifikk erfaringsinnhentning knyt-tet til ulike modeller for å løse betalingsutfordringer for deltakelse i aktivi-teter. Et viktig initiativ for frivillige lag og foreninger er verktøyet ALLEMED.
Dette er et viktig bidrag for å øke bevisstheten om inkludering og sammen lage helt konkrete løsninger for hvordan man kan sikre at alle som ønsker det, har mulighet for å delta i aktiviteter.
En grunnstruktur av tiltak
I evalueringen er både kommuner og frivillige organisasjoner opptatt av at det er viktig at kommunen har en grunnstruktur av tiltak for alle barn og unge, og at den gjennom dette ivaretar kompetanse og kontinuitet i innsat-sen for sosial inkludering av barn og unge. I tillegg til dette kan det utvikles flere tiltak og tilbud i regi av kommunale og frivillige aktører. De frivillige aktørene er opptatt av å understreke at deres tilbud er et supplement til det offentlige tilbudet, og at de ofte samarbeider med ulike offentlige tilbud som møter barn og unge gjennom sine tjenester.
Fritidsklubbene er en grunnstruktur i barne- og ungdomsarbeidet i mange kommuner. Aktivitetene her er ofte mer basert på oppmøte og interesse for enkelte aktiviteter og tilbud. Dette er et viktig tilbud for mange barn og unge som kanskje ikke er interessert i regelmessige organiserte aktivitetstilbud.
Fritidsklubbene kan ha stor betydning for å gjøre organiserte aktiviteter og tilbud kjent, og her kan barn og ungdom veiledes videre til andre aktiviteter i kommunen.
Det utvikles mange lavterskeltilbud med støtte fra denne tilskuddsordnin-gen, som for eksempel en ordning med åpen idrettshall i flere kommuner og bydeler. Slike tilbud kan gi kjennskap til ulike idrettsgrener og en vei inn i organiserte aktiviteter. For andre vil denne formen for uforpliktende trening og aktivitet være det de ønsker, og den verdsettes som aktivitet i seg selv.
Fra 2018 har Nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom innført et forenklet søknadsskjema for søknad om støtte til utstyrssentraler. Utstyrs-sentralene kan betraktes som en viktig infrastruktur i kommunene for at alle barn og unge skal kunne delta i aktiviteter. Endringen er følgelig en viktig forenkling for disse tilbudene. Vi har i evalueringen sett nærmere på to ut-styrssentraler og sett hvordan disse to ordningene, i Verdal og Saltdal, har inngått samarbeid med mange aktører i kommunen. Særlig samarbeidet med skolene framstår som viktig for å gjøre mulighetene for lån kjent for alle og ikke minst for å sikre at alle skal kunne delta på turer og aktiviteter i regi av skolen med ordentlig utstyr. Begge disse eksemplene illustrerer den betyd-ningen utstyrssentraler kan ha for det generelle folkehelsearbeidet i kom-munene.