Selv om det er variasjoner i hvor stort samfunnsproblem tilskuddskommu-nene vurderer barnefattigdom som, fikk vi nokså unisone tilbakemeldinger i casestudiene og fra erfaringssamlingene når det gjelder problemets kom-pleksitet. Nesten alle informantene understreket at barnefattigdom var et vanskelig problem å håndtere, fordi de barna/ungdommene som var i mål-gruppen, kunne ha mange typer problemer, og lavinntekten var bare én di-mensjon. Dette kan forklare hvorfor flere vi har møtt i denne evalueringen, legger vekt på at det er snakk om sosialt utsatte barn og unge, sårbare barn og unge eller utsatte familier. En informant i en casekommune sier:
De store utfordringene vi har, er barn og unge som vokser opp med for-eldre som er rusmisbrukere – som vi har hatt mye fokus på i de gene-relle hjelpetjenestene […] Ja, det er også innvandrerfamilier. Og barn av enslige forsørgere – her som i resten av landet.
Mange starter med å nevne at det er mange med flyktning- og innvandrer-bakgrunn i målgruppen, men at også andre forhold har betydning. Dette illustreres av en informant som jobber i et tiltak for ungdom, som sier:
Og da ser vi at det veldig ofte er ungdom som lever litt sånn utenfor A4-liv – fattig på opplevelser, foreldre som enten er utenfor arbeidslivet, eller som jobber hele tiden. Som absolutt er berørt av fattigdomspro-blematikk. Men vi møter også ungdom som ikke har det sånn. Men i stor grad ungdom som sliter med utfordringer i kjølvann av fattigdom, men også rus, kriminalitet, psykiske helseplager, selv eller hos foreldre. Det er hovedgruppa av ungdom vi jobber med.
En ansatt i et kulturtiltak som i stor grad inkluderer barn og unge med mino-ritetsbakgrunn, sier:
Største barrieren for deltakelse er foreldrenes utdanningsnivå – den enkeltfaktor som har størst betydning – mer enn lavinntekt.
Informantene tilnærmet seg kompleksiteten i målgruppen på ulike måter, men hvis vi skal forsøke oss på en sammenfatning av temaer som ble trukket fram i diskusjonen som elementer i det komplekse bildet, er det følgende:
• Foreldrene har ikke en (stabil) tilknytning til arbeidslivet.
• Foreldrene sliter med å følge opp skolesituasjon og lekser.
• Foreldrene er ikke vant til å bruke fritids- og kulturtilbud.
• Foreldrene mestrer ikke eller har ikke forståelse for å prioritere barnas
• Foreldrene har rusproblemer eller psykiske helseplager.
• Det er mange enslige forsørgere.
• Det er mange med flyktning- eller innvandrerbakgrunn.
• Gjestearbeidere (arbeidsinnvandrere) har med barn som møter utfordrin-ger, og som ikke nødvendigvis blir fanget opp av hjelpeapparatet.
• De unge har ikke klart å fullføre eller står i fare for å falle ut av videre-gående skole.
• Barna/ungdommene har så store materielle mangler at de skiller seg ut / faller utenfor.
• Det er vanskelig å få til en helthetlig innsats overfor fattige barnefamilier.
• Lokal arbeidsledighet påvirker barnefattigdomsomfanget.
Barna og ungdommenes problemer er dermed ikke enkelt avgrensbare, og den kompleksiteten som kommuneledelse, politikere, de som jobber i til-takene, og andre uttrykker, illustrerer at praktikerne er klar over hvor sam-mensatte problemer målgruppen har. Dette illustrerer hvor krevende det er å jobbe med barnefattigdom. Kommunene skal sikte mot å redusere lavinntek-ten blant barnefamilier òg sørge for at barn i disse familiene får best mulig forutsetninger for å ha gode levekår, uavhengig av foreldrenes inntekt. Dette må de lykkes med for barn og unge som kan ha svært ulike utgangspunk-ter, og i en del tilfeller vil ikke lavinntekten være det primære problemet i barnas/ungdommenes liv.
Hvilke tiltak som skal settes inn, avhenger dermed av hva som er kjernen i barns og unges problemer. Dersom for eksempel lavinntekten er det grunn-leggende problemet, er det tiltak som kompenserer for lav økonomi, som må iverksettes, eventuelt å styrke innsatsen for at foreldre kommer i arbeid.
Dersom den unges grunnleggende problem er psykiske helseproblemer, må et annet tiltaksapparat benyttes. Er det barn som vokser opp i familier med rusmiddelproblemer, vil det, som sitert over, ofte være mye oppmerksomhet om dette i de ordinære tjenestene som barnevern og helsestasjon.
Siden barn og unge har ulik familiesituasjon, vil det variere i hvor stor grad tiltakene kan dra veksler på familiens ressurser. Dessuten vil de struk-turelle forholdene i et barns liv variere, for eksempel det totale lavinntekts-problemet i en kommune, arbeidsledighetsnivået, utdanningsinstitusjonene, befolkningssammensetningen, organiseringen av de kommunale tjenestene, kommuneøkonomien eller tilstedeværelsen av frivillige organisasjoner. I figur 4.5 har vi illustrert dette komplekse bildet og hvordan ulike former for innsats må utvikles og iverksettes for å møte denne kompleksiteten. Tilta-kene som finansieres av tilskuddsordningen, vil ofte bare være én del av det tiltaksapparatet som målgruppens barn og unge møter.
Figur 4.5 Illustrasjon av kompleksiteten i utvikling av tiltak for å redusere konsekvensene av fattigdom.
Tiltak
Frafall
NEET*
Ledighet
Psykiske problemer
Lavinntekt Sosiale
problemer
Personlige egenskaper
Bakgrunn/
familie
Strukturelle forhold
* NEET Not in employment, education or training
Ikke alle får dekket sine grunnleggende behov
I norsk sammenheng er det, som beskrevet innledningsvis, vanlig å ta ut-gangspunkt i en relativ fattigdomsforståelse. I noen sammenhenger blir den relative fattigdomsdefinisjonen feilaktig framstilt som at den ikke forholder seg til grunnleggende levekårsbehov, men er en definisjon som primært av-grenser mangelen på sosial deltakelse. Hvis man ser på selve definisjonen slik den ble formulert av Peter Townsend (1979), er det imidlertid helt klart at definisjonen er ment å avgrense dem som ikke har mulighet til å opprett-holde både den materielle og den sosiale levestandarden som er vanlig i en befolkning. Det betyr at selv om man lener seg på en relativ fattigdomsfor-ståelse, må graden av tilfredsstillelse av grunnleggende levekårsbehov vur-deres. Flere av informantene i prosjektet framhevet at en del av barna og ungdommene som de er i kontakt med, sliter med å få tilfredsstilt slike helt grunnleggende behov.
For ti år siden skrev Fafo en rapport som het Det er ingen som sulter her, men… (Hansen mfl. 2008). Vi har ikke dekning for å hevde at det er barn og unge som sulter i de kommunene vi har vært i kontakt med i forbindelse med dette prosjektet, men det er en kjensgjerning at flere informanter mener at de møter barn og unge som muligens ikke får nok å spise. Betydningen av å
servere et måltid i forbindelse med aktivitetene framheves av flere. Delta-kerne er urolige når de kommer på aktiviteten, men etter at de har spist, blir stemningen mer avslappet. Dette kan selvfølgelig henge sammen med at det å spise et måltid sammen gir en positiv opplevelse. En informant sier:
Mat er veldig fellesskapsbyggende […] det er noen fra ungdomstrinnet som absolutt burde få i seg mat.
Det er flere informanter og flere deltakere på erfaringssamlingene som på-peker at det dukker opp barn og unge som mangler positive erfaringer med det å spise felles måltider, og at en del av dem helt klart er sultne. En ansatt i et tiltak sier:
Når de kommer hit, får de et varmt, godt, norsk måltid. Hjemmelaget. Er ikke alle som får middag hver dag hjemme.
Matmangel er først og fremst noe vi forbinder med utviklingsland, og til dels med land med store klasseforskjeller, men en europeisk studie av mat-usikkerhet viser at det er mulig å mangle mat også i Norge (Skuland 2017).
Når et representativt utvalg blir spurt om de noen ganger eller ofte i løpet av de siste tolv månedene ikke har hatt nok å spise, svarer 3 prosent ja på dette spørsmålet, noe som tilsvarer ca. 150 000 personer. Ikke uventet er andelen som har manglet mat, størst blant unge, blant arbeidssøkende og blant dem med lav husholdsinntekt (Skuland 2017: 32). Ut fra dette er det ikke over-raskende at noen av våre informanter har møtt på barn og unge som ikke har kunnet spise seg mette hjemme. Og det illustrerer at en del barn og unge opplever at familien ikke fullt ut kan dekke det grunnleggende behovet for tilstrekkelig mat. Hvorvidt mangelen på mat skyldes lav inntekt eller andre problemer i husholdet, har vi imidlertid ikke grunnlag for å vurdere.