Når myndighetene etablerer en tilskuddsordning for å bidra til at barn og unge blir sosialt inkludert, er dette med bakgrunn i en tredelt ambisjon. For det første vil man sikre at barn og unge har gode levekår her og nå. Det å kunne delta i sosiale aktiviteter sammen med jevnaldrende anses som et vik-tig levekårsgode, og det kan blant annet ha betydning for barn og unges psy-kiske helse (Sletten 2017).
For det andre er initiativer for å sikre sosial inkludering under oppveksten forankret i et sosialt investeringsperspektiv. Gjennom å bedre barn og un-ges oppvekstsvilkår bedrer man ikke bare de nåtidige levekårene. Deltakelse i sosiale aktiviteter vil styrke barn og unges sjanser til å klare seg godt senere i livet. Det å delta i sosiale aktiviteter gir grunnlag for læring og utvikling
knyttet til den spesifikke aktiviteten. I tillegg bygger barn og unge nettverk, de trenes i sosialt samspill, og de lærer å forstå sosiale koder og øker sin sosiale kompetanse. De får mulighet til å oppleve tilhørighet og mestring.
Alt dette er forhold som barna og ungdommene vil ha nytte av i utdan-ningssystem og arbeidsliv. Opplevelse av mestring i sosiale aktiviteter vil for mange være et viktig grunnlag for opplevelse av mestring på andre livsom-råder. Hvis mange barn og unge står utenfor de sosiale arenaene hvor andre på samme alder er, vil de gå glipp av utviklende og inkluderende opplevelser.
Dette kan utgjøre en levekårsulempe som har negativ betydning for framti-dige livssjanser.
For det tredje har investeringer i barn og unges oppvekst en viktig sam-funnsmessig gevinst. Som samfunn er Norge helt avhengig av at så mange som mulig kommer gjennom utdanningssystemet og er klare for arbeidslivet.
Den demografiske utviklingen med en økende andel eldre i befolkningen un-derstreker behovet for å sikre at færrest mulig blir stående utenfor arbeids-livet. Dette poenget har blitt understreket i en rekke offentlige utredninger, i perspektivmeldingene og i 2018-regjeringsforhandlingene der Høyre, Ven-stre og Fremskrittspartiet kom til enighet om en inkluderingsdugnad. Tiltak som bidrar til å ruste den oppvoksende slekt for morgendagens arbeidsmar-ked, er dermed av stor verdi. Dette er også perspektivet i den tidligere om-talte 0–24-satsingen.
Tilskuddsordningen bidrar til inkludering
Gjennomgangen i rapporten viser at tilskuddsordningen av kommunene og organisasjonene vurderes å bedre mulighetene for deltakelse for mange barn og unge, og at den bidrar til et inkluderende fritidsmiljø. Det har ikke vært mulig å evaluere tilskuddsordningen ved hjelp av en effektevaluering, og vi kan derfor ikke fastslå om denne tilskuddsordningen bidrar mer til inklude-ring enn andre statlige satsinger eller støtteordninger. Svarene på surveyen viser imidlertid at tilskuddskommunene oftere enn andre kommuner mener de har lyktes med å utvikle generelle, ikke-stigmatiserende tiltak, og at de oftere har lyktes med å utvikle tiltak som er attraktive og varierte. Så å si alle sier dessuten at tiltakene i stor eller nokså stor grad når tilskuddsordningens målgrupper. Dette gjør det mulig å konkludere med at ordningen bidrar til inkludering.
I tillegg framheves det i casestudiene og erfaringssamlingene at tilbudet av aktiviteter og tiltak som er utviklet og blir drevet med finansiering av til-skudd fra Nasjonal tiltil-skuddsordning mot barnefattigdom, er svært variert. En av tilskuddsordningens styrker er at den bidrar til å stimulere utvikling av tiltak «nedenfra», tilpasset lokale utfordringer og behov. Dette medfører at
det er et sterkt mangfold av typer tiltak som får støtte, og til innovasjon i tiltaksutformingen.
Tilskuddsmottakernes vurdering er videre at en del av tiltakene som er ut-viklet, antakelig ville blitt videreført uten tilskuddsordningen, men i mindre omfang enn i dag. Tilskuddsordningen øker kommunenes og organisasjone-nes handlingsrom. Tilskuddsmidlene har gitt mulighet for ekstra oppmerk-somhet om barnefattigdom og inkludering i kommunene, de har fremmet samarbeid mellom flere etater og tjenester og med frivilligheten i den kom-munale innsatsen. Vi ser for eksempel at andelen kommuner som sier at de jobber sammen med frivillige organisasjoner i forbindelse med tiltakene, er mye større nå enn den var for noen år tilbake. Slik sett kan man si at midlene har bidratt til at kommunene har utviklet sin innsats overfor utsatte barn og unge og deres familier.
Det er mye som tyder på at tiltak som finansieres av ordningen, bidrar til å styrke det enkelte barns eller den unges ressurser og til å bryte marginalise-ringsprosesser. Deltakelse i ulike aktiviteter og tiltak kan ha stor overførings-verdi for mestringsstrategier på andre områder i livet. Denne evalueringen er ingen effektevaluering, og vi kan ikke måle om barn og unge som har deltatt i tiltakene, klarer seg bedre eller dårligere enn andre barn og unge. Flere til-taksarrangører har imidlertid påpekt at de ser hvordan barn og unge som har deltatt i et tiltak, har endret seg og mestrer flere livsområder etter at de har vært i et tiltak en periode. I mange tiltak skifter for eksempel deltakere rolle fra å være med i tiltaket til å bli ledere eller frivillige medarbeidere i tiltaket.
Tilskuddskommunene har dessuten i større grad enn andre kommuner forankret barnefattigdomsarbeidet sitt i et planverk, og barnefattigdom er oftere på den politiske dagsordenen i tilskuddskommunene. Alt i alt peker dette i retning av at barnefattigdomsperspektivet står lenger framme i be-visstheten i tilskuddskommunene enn i andre kommuner. Dette må anta-kelig delvis tilskrives at en god del av tilskuddskommunene har store fat-tigdomsutfordringer, men det er også rimelig å anta at søknadsprosess og gjennomføring av tiltak finansiert av tilskuddsordningen påvirker den gene-relle oppmerksomheten om barnefattigdom i kommunene.
Barnefattigdom er en kompleks utfordring
Rapporten viser at kommunene og de frivillige organisasjonene vurderer at utfordringene knyttet til barnefattigdom er komplekse, og at lavinntekt bare er én dimensjon i barna og ungdommenes utfordringer. Dette poenget trek-kes fram gjennomgående og er i overensstemmelse med annen forskning om barnefattigdom, så det har stor betydning for de momentene vi trekker fram
i denne avsluttende diskusjonen. Kompleksiteten i fenomenet understreker behovet for en samordnet og helhetlig innsats. Mange har kommentert be-hovet for å følge opp både foreldre og barn, bebe-hovet for tett samordning av de kommunale tjenestene og behovet for et godt samarbeid mellom kommunen og frivillige organisasjoner.