Utburd, en annerledes villmark

”If, to borrow a title from Lovecraft, there is always a lurker at the threshold, in the horror movie it most frequently lurks on the border dividing the prosaic everyday from threatening supernature” (Tudor 1989: 158).

Med Babycall hadde den norske grøsserbølgen avfødt tre psykologiske grøssere så langt, som alle har den samme narrative vrien. Pål Øies Skjult har andre stilmessige ambisjoner enn Pål Sletaunes filmer, og ligger nærmere slasherfilmen i uttrykket, men den forteller i bunn og grunn den samme typen gotiske historie om en subjektiv sinnstilstand og det undertryktes tilbakekomst. Den fjerde og foreløpig siste norske kinogrøsseren som ligger i undersjangeren psykologisk grøsser gjør noe litt annet enn de foregående.

Utburd av Astrid Thorvaldsen ble produsert som en del av mastergraden til et kull studenter ved Film- og videoproduksjon på NTNU. I utgangspunktet stiller den i samme kategori som amatørgrøsserne 22 (Pål Aam og Eystein Hanssen, 2001), Dunderland og Blåtur, men er en del av mitt utvalg fordi den fikk bred kinodistribusjon gjennom Storytelling Media, slik jeg definerte dette i kapittel 1. Utburd kan betraktes som en slags bro mellom de norske slasherfilmene og de psykologiske grøsserne. Den har flest kjennetegn fra sistnevnte undersjanger, men bruker norsk natur og en norsk myte som omgivelser og grunnlag.

En vennegjeng på fem reiser ut i skogen utenfor Trondheim for å tilbringe noen dager på ei hytte. Lederskikkelsen blant dem er medisinstudenten Kristine (Jenny Kaatz), som har et nært forhold til naturmannen Erik (Jørgen Hunstad), kanskje noe mer enn bare et vennskap.

Med seg har de også tegneren Arild (Asbjørn Røen Halsten), forfatteren Adrian (Jonas Langset Hustad), og den innadvendte Sara (Marte Ingvild Stordahl) som nettopp har lagt bak seg et institusjonsopphold utløst av en abort. Under oppholdet i skogen oppildnes Sara av myten om utburd, spøkelser av barn som i gamle dager ble satt ut for å dø. Adrians neste bok

er basert på denne myten, og ganske snart begynner vennene å oppleve at Adrians fortelling blir til virkelighet. Den mørke skogen skjuler vesener som lengter etter å vinne tilbake menneskelivet og menneskekroppen som ble tatt fra dem. Utburd blir virkelighet mens Adrian utvikler historien med vennene som deltakere.

Utburd har enkelte ting til felles med slasherfilmene. Innledningen viser en venne-gjeng på vei ut av byen i bil, noe man kjenner igjen fra Fritt vilt og Rovdyr. Det ligger til og med et pek til slasherfilmenes telefonproblem her, når det viser seg at mangelen på dekning skyldes at telefonen står i flight mode. Filmen bruker også norsk natur på den samme måten som Villmark og Fritt vilt, og det nasjonalromantiske bildet av Norge gjøres om til et åsted for skrekkelige opplevelser. ”Jeg bor i skogen”, sier det første spøkelset til den deprimerte Sara. I motsetning til slasherfilmene benytter Utburd seg av en virkelig myte, på samme måte som flere av neste kapittels randsonefilmer. Her er det ikke bare naturen som tas i bruk, men også den norske myten om utburd.

En spesiell ting med Utburd er at filmskaperne har opplevd norske grøssere på kino i sin egen ungdomstid. Regissør Thorvaldsen forteller at Fritt vilt gjorde et stort inntrykk på henne i 2006, og at den typen gruppedynamikk som der ble iscenesatt inspirerte utvalget av rollefigurer i Utburd. Samtidig var hun bevisst både De dødes tjern og The Shining i sitt ønske om å lage en grøsser som belyser det psykologiske, drømmer og underbevisstheten.

Hun sier også at anvendelsen av norsk natur i kombinasjon med utburdmyten tente gruppa som skulle lage filmen sammen (Thorvaldsen 2015).

Rommet i Utburd er i utgangspunktet den koselige, hjemlige hytta i den vakre skogen, og landskapene i fjellet som presenteres i all sin overdådige prakt. I tråd med slasherfilmene blir disse stedene snart gjort om til noe nifst og truende. For å komme dit benytter

Thorvaldsen seg av et metagrep, der Adrians utbrodering av grunnlaget for hans neste bok fører til diskusjoner om hvem som først vil bli tatt av utburd, hvem som kommer til å dø og hvem som kommer til å overleve. Historiefortellingen skjer bokstavelig talt rundt leirbålet og middagsbordet, og den mørke skogen blir gitt det samme skrekkelige potensial for lemlestelse og død som kjennetegner naturen i de norske slasherfilmene.

!)1$'%!*'))*+)')(!))& !*+')!')+$$!&!*+)! ')-$*&*!"7

Likevel holder Utburd seg innenfor rammen til den psykologiske grøsseren fordi den utforsker sinnstilstander. Mye av fokuset ligger på Saras opplevelse av anger og depresjon i etterkant av at hun bestemte seg for å avslutte svangerskapet. Dette kobles til Adrians forfatterskap og hans overnaturlige evne til å fortelle ting som snart etter blir til virkelighet.

Utburd er ”spøkelsene til døde barn”, som det sies i filmen, og Adrian påstår at utforskingen av myten kan gi Sara kjærkommen terapi. På veien dit går det galt da Adrian fortsetter å presse vennegjengen gjennom en opplevelse som han kaller ”vår myte”. Fantasifigurene vekkes til live og begynner å lokke vennene inn i skogen, ut i fossen, dit det neppe finnes noen lykkelig slutt for dem.

Filmen holder fast ved et dvelende tempo nesten hele veien, og har et mye lavere antall følelsesmarkører enn slasherfilmene. Den eneste av vennene som ikke kommer ut igjen av skogen er Adrian, fortelleren selv, men filmen mer enn antyder at han fortsatt finnes der ute i villmarken, i en eller annen åndelig form. Det er kanskje ikke helt riktig å kalle Utburd en hybrid av slasherfilmen og den psykologiske grøsseren, men den blander fokuset på subjektive sinnstilstander med noe mer materielt, og den har i seg den norske slasherfilmens typiske anvendelse av den rurale isolasjonen og den truende naturen. Sistnevnte understrekes av filmens rammefortelling, der en ung Adrians overnaturlige talent frembringer det umulige vesenet ”jernharen”, til barnas skrekk og gru. Thorvaldsen forklarer at poenget med

ramme-fortellingen er å tydeliggjøre at handlingen i filmen ikke skjer i en forestillingsverden.

Spørsmålet hun ønsker å stille er ”hva er virkelig?”, men svaret skal ikke være en vrang-forestilling (ibid). Utburd utforsker fantasiens makt over virkeligheten, det skrevne ord som en katalysator for fantastiske hendelser.

Det er uvanlig for amatørproduksjoner på lavbudsjett å få bred kinodistribusjon, og Utburd skiller seg dermed fra lignende produksjoner som Dunderland og Blåtur. De eneste tilgjengelige tallene for Utburds kinobesøk er de som ble loggført av Filmweb.no, der tallene for filmens siste spilleuke viste 1 561 tilskuere. Den ligger dermed på omtrent samme nivå som randsonefilmen Mørke sjeler som diskuteres i neste kapittel.

Utburd beveger seg inn på et område som ingen av de tidligere norske slasherfilmene eller psykologiske grøsserne har berørt: det monstrøst overnaturlige. Babycall er en slags spøkelseshistorie, men den handler ikke om fantasivesener som ikke er mennesker. Monstre og vesener fra andre verdener finnes nesten utelukkende i randsonefilmene som skal diskuteres i neste kapittel, men også i Utburd. Tudor bruker uttrykket ”lurkers at the

threshold” om grøssere som i sin handling ”posit supernature as a primary source of disorder”

(1989: 158). Selv om Utburd plasserer seg innenfor undersjangeren psykologisk grøsser, har den et slikt aspekt ved fortellingen og peker dermed videre mot randsonefilmene.