Fritt vilt og sjangerorientering

Villmark åpnet døren for den norske kinogrøsseren ved å vise at det var mulig å lage en norsk variant med stor publikumsappell. Regissør Pål Øie la riktignok større vekt på å bygge en uhyggelig stemning enn å skildre brutal vold, men med de isolerte omgivelsene og den psykopatiske drapsmannen tatt i betraktning velger jeg likevel å anse Villmark som den første av de norske slasherfilmene. Med et kinobesøk på 257 001 tilskuere etablerte deretter Fritt vilt den norske grøsseren som en populær sjanger (Film & Kino 2013: 59), og det skulle komme flere skrekkfilmer i undersjangeren slasherfilm i dens kjølvann. To av dem var oppfølgere til Fritt vilt, noe som til sammen utgjør en trilogi bestående av Norges mest populære grøsserfilmer.

Produsent Martin Sundland i Fantefilm har vært ansvarlig for alle Fritt vilt-filmene, og han forteller at hensikten var å lage en sjangerfilm som omplasserte en typisk amerikansk undersjanger av skrekkfilmen til norske forhold. Produsenten sier at prosjektet var forankret i

”en dyp kjærlighet til skrekkfilm” (Sundland 2015). Både Sundland og regissør Roar Uthaug viser til betydningen av publikumssuksessen som Villmark opplevde i prosessen med å forberede og finansiere Fritt vilt, og statlig tilskudd ble gitt gjennom markedsvurdering.

Skrekkfilmorienteringen lå til grunn for prosjektet fra starten av, men det var Uthaug som foreslo slasherfilmen som undersjanger. De opprinnelige forbildene var klassikere som The Shining, men Uthaug fortalte produksjonsteamet, formodentlig med glimt i øyet, at ”vi skal ikke lage en så god film” (Uthaug 2015). Regissørens hensikt var ikke å lage en grøsser på grensen til kunstfilm, men å iscenesette en populær undersjanger. Uthaugs sjangerkompetanse som filmregissør og hans solide kunnskap om slasherfilmens historie og konvensjoner la til rette for det som fortsatt er den mest sjangerbevisste norske slasherfilmen.

Fritt vilt åpner med en bilreise. Fem ungdommer er på vei til fjells. Jannicke (Ingrid Bolsø Berdal) og Eirik (Tomas Alf Larsen) er kjærester, og friksjonen mellom dem handler om hvorvidt de skal flytte sammen eller ikke. Ingunn (Viktoria Winge) og Mikal (Endre Martin Midtstigen) er ”på dealer’n” og klarer knapt å holde hender og lepper unna hverandre.

Morten Tobias (Rolf Kristian Larsen) er femte hjul på vogna. Vel framme i Jotunheimen setter de utfor en høy tinde på snøbrett, men Morten Tobias faller og får et stygt beinbrudd.

Uten mulighet til å frakte den skadde til legehjelp før mørket faller, bestemmer de seg for å søke ly på et forlatt høyfjellshotell. Om morgenen setter Eirik ut på ski for å varsle

hjelpemannskaper, mens de andre venter på hotellet.

Vennene vet ikke at det allerede er for sent å hente hjelp. Hotellet er ikke så forlatt som det kan virke: Jannicke og Mikal oppdager at noen holder hus i et bortgjemt rom i kjelleren. Der finner de gamle avisutklipp som forteller om stedets dystre historie. Sønnen til paret som drev hotellet forsvant da han lekte i snøen utenfor i 1976, og foreldrene forsvant også like etter. Hotellet har vært stengt i tretti år, men avisartiklene forteller videre om turister som i årenes løp har blitt sporløst borte i området. Jannicke og Mikal finner ski og klær som er yngre enn tretti år, samt esker som inneholder bil- og husnøkler og en haug med

forlovelses- og gifteringer. Noe er fryktelig galt.

Det publikum vet, er at mannen som gjemmer seg i kjelleren allerede har tatt livet av Ingunn kvelden før, og at Eirik aldri kom lenger enn noen meter unna hotellet før han ble overfalt. De tre gjenlevende finner bare en blodpøl på rommet der Ingunn skulle overnatte, og

skjebnen til Eirik er ukjent for dem. Jakten er et faktum, og vennene må slåss for livet mot en stor og sterk mann som gjemmer seg bak tykke vinterklær og mørke skibriller. Mikal blir hans neste offer, og Jannicke pønsker ut en desperat plan for å fange Fjellmannen på det eneste stedet i hotellet der han kan sperres inne, hans eget skjulested. Planen feiler og Morten Tobias blir drept i forsøket på å fange morderen.

Til slutt lykkes Jannicke med å overvinne Fjellmannen, som viser seg å være den forsvunne sønnen. Foreldrene satte ham ut for å dø, han hevnet seg ved å drepe dem, og siden har han gjemt seg i fjellet og tatt livet av tilfeldige turfolk. Jannicke hamrer ei ishakke i brystet hans i den avgjørende kampen, og Fjellmannen faller ned i bresprekken der han har dumpet ofrene sine. Jannicke sitter igjen i det grelle sollyset på isbreen som den eneste overlevende.

&)!'$*3)$*'%&*!*+"&+&&!#!')+ ,*!!#!7

Dette er et nøkkelelement i slasherfilmen: den siste overlevende som bekjemper den monstrøse morderen. Ofte er denne personen en kvinne, den personen som Clover kaller Final Girl. Filmforsker Michael Grant har skrevet at ”[the] main character of these films is the final girl […] and hers is the main storyline. […] She is the slasher film’s hero, and by the end our attachment to her is almost complete” ([1985] 2007: 357). I løpet av Fritt vilt gjennomgår Jannicke en forvandling fra den moderlige og stødige lederskikkelsen, via den

vettskremte ungjenta som jages av en psykopatisk morder, til ”the image of an angry woman”

(Clover 1992: 17), og til slutt tar hun sin voldelige hevn på morderen. Jannicke sitter alene i snøen som ”the one who did not die: the survivor, or Final Girl” (ibid: 35). Hun har vunnet kampen, men samtidig mistet alt. Den siste jenta utmerker seg ved å overleve, samtidig som hennes offer er stort:

”If her friends knew they were about to die only seconds before the event, the Final Girl lives with the knowledge for long minutes or hours. She alone looks death in the face, but she alone also finds the strength either to stay the killer long enough to be rescued (ending A) or to kill him herself (ending B). […] Her scene occupies the last ten to twenty minutes […] and contains the film’s emphatic climax” (ibid: 35-36).

Det er den siste overlevendes iboende kvaliteter som gjør henne i stand til å overvinne morderen. Jannicke i Fritt vilt er denne sjangerdefinerende rollefiguren, men ikke som en blåkopi av de opprinnelige amerikanske forbildene. Hun avviker fra noen av rollefigurens klassiske egenskaper slik de beskrives av Clover, og forandrer dermed rollefigurens oppførsel. Jeg kommer tilbake til Jannicke og hennes kamp mot Fjellmannen i kapittel 3.4, men først skal jeg kontekstualisere etableringen av norsk grøsserfilms viktigste undersjanger.