Grøsserkomedien: Trolljegeren

Forskjellen på det tåredryppende og det lattervekkende kan være vanskelig å bestemme, og de små ting kan fremstå som tragiske mens store katastrofer kan være morsomme. Vi kan le av det grusomme, spesielt når det ikke går utover oss selv. Det er en tynn linje som skiller det skrekkelige og det komiske, og denne hårfine balansen har grøsserfilmen bestandig utnyttet.

For eksempel ga regissør James Whale sin Frankenstein et snev av humor i fremstillingen av den tragikomiske rollefiguren Fritz (Dwight Frye), og han gjorde kombinasjonen av grøss og humor sentral i The Old Dark House, med bevisst anvendelse av galgenhumor og underspill (Hallenbeck 2008: kapittel 2, seksjon 2, avsnitt 1-24).

Robert Bloch, forfatteren av romanen Psycho (1959), har uttalt at skrekk og komedie

”require the same distorted conception of reality to be effective” (ibid: introduksjon, avsnitt 8), men Alfred Hitchcocks filmatisering av Psycho kan ikke regnes som en grøsserkomedie selv om det er innslag av humor i den. Humoristiske replikker eller hendelser kan brukes for å avløse spenning, på engelsk kalt comic relief, uten at filmen av den grunn kan betegnes som en komedie. Det å bli skremt på kino kan også utløse latter som en selvrefleksiv reaksjon på at man blir skremt. Tilskueren er bevisst det kunstige i situasjonen når hun ser film på kino eller sammen med venner i sofaen. Det fryktinngytende oppsøkes med vilje, og oppleves i trygge omgivelser. Våre egne reaksjoner er en del av attraksjonen med å se filmen. Det faktum at man skvetter, og kanskje til og med utstøter et lite hyl, er en kilde til latter. Likevel betyr ikke det nødvendigvis at filmen som skremmer deg til nervøs latter er en grøsser-komedie. Denne betegnelsen forutsetter at filmskaperne bevisst blander grøsser og grøsser-komedie.

Grøsserkomedien er en populær undersjanger. Amerikanske storfilmer som Ghostbusters og Gremlins gjorde suksess også i Norge på 1980-tallet, ikke med den kull-svarte humoren som preger Tommy Wirkolas zombiefilmer, men med en mer familievennlig

og lun blanding av skrekk og latter. Som jeg skrev i kapittel 2 blir grøsseren ofte blandet med andre sjangre, for eksempel science fiction i Prometheus (Ridley Scott, 2012) og action-eventyr i Jurassic World (Colin Trevorrow, 2015), og i det følgende skal jeg gjøre rede for en norsk film som tar komikken med seg inn i en skrekkfortelling fra det norske Vestlandet.

En annen undersjanger av grøsserfilmen som har hatt betydning de senere årene er det som på engelsk kalles mockumentary, den fiktive dokumentarfilmen. Premisset i noen av disse filmene er at det har blitt oppdaget filmmateriale, på engelsk found footage, som later til å dokumentere utrolige fenomener og hendelser. Kjente eksempler på denne formen for grøsser i amerikansk film er The Blair Witch Project, Paranormal Activity (Oren Peli, 2007) og Cloverfield (Matt Reeves, 2008). Tilsynelatende inspirert av disse, gikk regissør André Øvredal i gang med Trolljegeren, en film som kombinerer grøsserkomedien med den fiktive dokumentaren, og som tar utgangspunkt i godt kjente nasjonale motiver. Når eventyr-skikkelsene fra norsk folketro skal iscenesettes, er det et interessant valg å gjøre det i en form som i høy grad betoner filmatisk realisme.

Tre dokumentarstudenter ved Høgskulen i Volda begynner å undersøke noe som later til å være snikjakt på bjørn. Det blir rapportert om uvanlig mye bjørneaktivitet på Vestlandet, og de autoriserte bjørnejegerne i området frykter at de har fått selskap av en krypskytter.

Studentene følger etter den mistenkte jegeren Hans (Otto Jespersen) i håp om å få ham i tale.

Journalisten Thomas (Glenn Erland Tosterud), lydteknikeren Johanna (Johanna Mørck) og fotografen Kalle (Tomas Alf Larsen) legger seg på hjul etter Hans’ Range Rover og camping-vogn, inn i skoger og opp i fjell i det regntunge og høstlige vestlandske fjordlandskapet.

Samtidig setter de lokale jegerne spørsmålstegn ved det de mener kan være fabrikkerte bjørnespor i forbindelse med funnet av et bjørnekadaver. De mener at det ser ut som om bjørnen har blitt dumpa der. Finn Haugen (Hans Morten Hansen) fra Viltnemnda avfeier disse spørsmålene og insisterer på at Norge enkelt og greit har et eskalerende bjørneproblem.

En natt følger studentene etter Hans til et skogsområde som er avsperret med skiltet

”sprengning pågår”. De mister ham av syne, men hører brøling og ser blinkende lys i mørket.

Brått kommer Hans løpende tilbake mot dem og roper: ”Troll!” Studentene flykter slik Hans beordrer dem til, men Thomas bites eller klores av en skapning på veien tilbake til bilen. Når de er i sikkerhet, påstår Hans at han ikke jakter bjørn, men troll. Studentene tar ham selvsagt ikke alvorlig, siden troll ikke finnes. Hans inviterer de skeptiske ungdommene til å bli med ham den påfølgende natten for å se med egne øyne, og med kamera og mikrofon, hva som virkelig rører seg i den norske naturen.

Sannheten som avsløres er kongeriket Norges største hemmelighet. Hans jobber for Trollsikkerhetstjenesten, TST: ”Min jobb er å drepe alle troll som bryter ut av revirene sine og nærmer seg folk,” forteller Hans. Nå har han problemer fordi store mengder troll beveger seg ut av sine områder, av en eller annen grunn. Han er også gått lei sin ensomme og under-betalte stilling, det han kaller ”en jævla møkkajobb”, og han synes tiden er inne for å avsløre sannheten for landets innbyggere. Det viser seg snart at Finn ikke er fra Viltnemnda, han er en byråkrat fra TST, og han er ikke tilfreds med at et kamerateam har fått tilgang til Hans og trolljakten. Jobben til Finn er tross alt å overbevise befolkningen om at det som skjer bare er resultater av bjørneangrep og naturkreftenes spill.

Mens Finn strever med å holde hemmeligheten skjult, følger studentene Hans på en trolljakt som blir farligere og farligere. Kalle innrømmer til slutt at han er kristen, og han ender sine dager da en flokk dovregubber får ferten av ham. Han erstattes av Malica (Urmila Berg-Domaas), som er muslim. Hans og studentene tar seg så til Dovre og en endelig konfrontasjon med en jotne, et enormt og grettent troll som har jaget de andre trollene ut av sine vanlige territorier. Hvordan det går med Hans og Volda-studentene får vi ikke vite. TST dukker opp med biler og folk, kamera faller til bakken, og filmen vi har sett er alt som er igjen etter de som ville avsløre Norges største hemmelighet.

')**+3)*+ %%$! +6'#*+-$!+$+6!&)2-)$*7

Trolljegeren er en sjangerhybrid, en blanding av grøsser og komedie. Grøsser-komedien har røtter langt tilbake i litteraturhistorien, og forfatteren Bruce G. Hallenbeck beskriver Washington Irvings novelle ”The Legend of Sleepy Hollow” (1820) som ”the first great comedy-horror story” (2009: introduksjon, avsnitt 5). Fortellingen har blitt filmatisert flere ganger, med varierende grader av vekt på komedie, blant annet med Johnny Depp i hovedrollen i Tim Burtons Sleepy Hollow (1999). Hallenbeck skriver at grøsserkomedier

”aim to hit you in the funny bone and at the small of your back, where your spine tingles […]”, og at de gir tilskueren noe som mer alvorlige grøssere ikke gjør, ”the permission to laugh at your fears” (2009: introduksjon, avsnitt 6-7). Videre spekulerer han rundt hvorfor akkurat denne sjangerhybriden har vært så stabilt populær i lang tid:

”It’s clear that comedy-horror films are here to stay because they appeal to two of the most basic human emotions: fear and amusement. […] [This] marriage of genres is extremely resilient. It has survived wars, depressions and terrorist attacks. […] We only have one weapon with which to fight off the inevitability of death: humor” (2009:

etterord, avsnitt 1-3).

Grøsserkomediens store og vedvarende popularitet tyder på at publikum liker å le mens de skremmes, og muligens at nettopp det å bli skremt er en frydefull og lattervekkende opplevelse i seg selv. Komedien er mindre avhengig av generisk ikonografi enn grøsseren.

Den defineres i høy grad ved det teksteksterne kjennetegnet at den har som hensikt å få sitt publikum til å le. Som jeg skrev i kapittel 2 defineres grøsseren blant annet ved at den har som hensikt å skremme publikum, mens komedien søker å more tilskuerne og fremkalle latter. Filmhistoriker Andrew Tudor har påpekt at en trend i nyere grøsserfilm er kombinasjonen med komedie:

”[An] aspect of contemporary horror which would be as immediately apparent to the naive viewer as to the sophisticate is the prominence of comedy. […] There has always been a thread of comedy running through the genre, especially at the low-budget end, but the ubiquity of comic elements in recent horror is striking, as is the character of the comedy itself. Two features of that stand out. One is the linking of comedy to ’splatter’. […] The other aspect, in this case more a development characteristic of the 1990s than the 1980s, is the tendency to reflexively generate humour by openly appealing to an audience’s familiarity with the genre conventions”

(Tudor 2002: 107).

I amerikansk sammenheng vil alle de norske grøsserne kunne beskrives som lavbudsjettsfilmer, også randsonefilmene, og Tudors betraktninger passer for eksempel godt

til Død snø. Grøss og latter er, som Tudor antyder, ikke noen ny kombinasjon. Filmforskeren William Paul har argumentert for at Brian De Palmas Carrie kan betraktes som en grøsser-komedie, ved at den fungerer som ”a teen comedy that alternates and eventually merges with the horror film” (1994: 416). Den åpne slutten i Carrie fikk stor innflytelse på senere grøssere som Halloween og Friday the 13th, og i forlengelsen av dette finner vi også den åpne slutten i norske grøssere som Villmark, Rovdyr, Skjult, Død snø og Trolljegeren. I Carrie, som i Død snø, er det slik at ”[the] final scream is also a final laugh” (ibid: 415). Den ulykkelige Carrie White (Sissy Spacek) slår seg opp fra graven, og oberst Herzog slår seg gjennom bilvinduet.

Litteraturforsker Northrop Frye definerte komedien som en vårmyte, ”a promise of eternal return that has the certainty of the seasons” (Frye 1957: 163-186, Paul 1994: 411-412).

Den samme tanken om en dramatisk syklus blir formulert av kunsthistoriker Wylie Sypher, som ”birth: struggle: death: resurrection” (1956: 220), der komedien er sjangeren som sørger for det siste leddet, gjenoppstandelsen. Fra denne posisjonen betraktes komedien som en fortelling om en absurd, evig tilbakekomst. Konseptet tilbakekomst er også sentralt for grøsserfilmen, formulert i det freudianske begrepet return of the repressed, men dette synet på komediens vesen motvirkes av den svarte komedien. I den finnes det ikke noe løfte om evig vår, akkurat som den paranoide grøsseren ikke gir noe løfte om tilbakevendende normalitet.

Paul skriver om det han kaller gross-out movies i boka Laughing Screaming. Modern Hollywood Horror and Comedy. Både grøssere og komedier, samt hybrider av de to, regnes med i Pauls analyse av filmer som har til hensikt å fremkalle sanselig nytelse heller enn estetisk nytelse, og slike filmer vil ofte tendere mot den dårlige smak slik Iversen beskriver dette i sin omtale av den norske cinéma bis (Paul 1994: 9, Iversen 2015). Paul skriver at filmene gjerne kan være komplekse verker, men at den estetiske hensikten er relativt enkel:

”make the audience laugh, make the audience scream, make it scream with laughter, make it laugh in terror, create a ’laff riot’ or a ’screamfest’ to stir up the pleasure of pandemonium. In short, these films seek to create a festive, communal atmosphere in the theater” (1994: 65).

Denne fellesskapsorienterte opplevelsen er sentral for både komedien og grøsseren, og Paul sammenligner den med opplevelsen av ”the ’fun house’ of the fairground or the amusement park” (ibid: 66). Fornøyelsesparken er en mye brukt metafor for opplevelsen av grøsser-filmen, og passer like godt til komedien: ”In both cases, the response is equally vocal, as the response to a horror film can be as raucous and audible as the response to a comedy” (ibid:

67). Paul sidestiller komedien og grøsseren ved å betone at de komplementerer hverandre som

henholdsvis utopiske og dystopiske visjoner, som i likhet med fornøyelsesparkens speilhus presenterer forvridde bilder av virkeligheten til publikums forlystelse (ibid: 68).

Komedien er dessuten en tilpasningsdyktig sjanger. Filmhistorikeren Steve Neale skriver at komedien ”is able […] to combine with or to parody virtually every other genre or form” (2000: 66). Det er dette som foregår i Trolljegeren. Filmen parodierer fiktive

dokumentarer som bruker funnet filmmateriale som utgangspunkt for skrekkfortellinger, og samtidig kombinerer den bruken av kjente norske komikere som Jespersen og Hansen med en fortelling som tar eksistensen av troll på alvor. Komedien har også et formmessig fellestrekk med grøsseren, den episodiske eskaleringen av fortellingen (Paul 1994: 416-417). Både humoren og skrekken bygges opp trinnvis som enkeltstående episoder, fra det tidlige flir eller grøss til den avsluttende latterorgie eller bloddryppende finale. Man går fra det ene til det neste av det som på engelsk kalles set pieces, tydelig strukturerte episoder som er små filmer i filmen. I Trolljegeren bygges hver episode rundt Hans’ forsøk på å hamle opp med trollene, og det kulminerer i oppgjøret med jotnen på Dovre. Skrekken i kampen mot kjempen er åpenbar: Han er et enormt monster som truer liv og helse for Hans og studentene, og i forlengelsen truer han hele riket. Samtidig holdes humoren ved like gjennom Hans’ bruk av kristen musikk for å terge jotnen.

Trolljegeren er en grøsser i randsonen, fordi den i høy grad også er en komedie og en fantasyfilm. De fantastiske skapningene fra norsk folkediktning vekkes til live som om de hadde vandret rett ut av Asbjørnsen og Moe sine eventyrsamlinger, bortsett fra at trollene i denne filmen ikke virker like intelligente og menneskelige som de noen ganger gjør i eventyr-fortellingene. ”Du kan bare glemme eventyrene, det er for unger,” sier trolljegeren Hans til de naive mediestudentene. ”Troll er dyr. Rovdyr,” forklarer han. ”Spiser og driter og parrer seg og eter alt de kommer over.” Øvredal oppnår en delikat blanding av den underspilte humoren som Otto Jespersen gestalter, hovedsakelig ved å ta de utrolige situasjonene som oppstår dønn alvorlig, og en skremmende livaktig oppdatering av gamle nasjonale eventyrfigurer.

Trollene er delt i to hovedgrupper, bergtroll og skogstroll, og i undergrupper som blant annet raglefant, tusseladd, rimtusse og dovregubbe. Til sist kommer risene som forårsaker handlingens trollemigrasjon, jotner. ”En jotne på langtur, det æ’kke bra,” som Hans sier når han skjønner sammenhengen. Jotner er skapninger fra norrøn mytologi, hvilket belyser at den norske folkediktningens troll har dype røtter i Nordens historie, tro og overtro. Trolljegeren er dermed en populærkulturell vri på nasjonale motiver som også er en viktig del av den

moderne norske turistindustrien. De mange tusen turistene som reiser med Flåmsbana hvert år