Slasherfilmens realisme

Tittelsekvensen i Fritt vilt består av korte glimt fra nyhetsdekning i aviser og fjernsyn.

Overskrifter og TV-reportasjer forteller om savnede personer i påskefjellet, om leteaksjoner og redningsarbeid; fra NRKs ”Dagsrevyen” på 1980-tallet, via oppslag i både lokale og nasjonale papiraviser, til TV-reportasjer i nyere tid. Gang på gang fryktes det at mennesker har omkommet i fjellheimen, og det fokuseres på overskriften ”Sporløst forsvunnet”. Film-skaperne ønsker med dette å skape en opplevelse av realisme og troverdighet, et autentisk norsk fiksjonsunivers. De ønsker å knytte Fritt vilt til den gjenkjennelige grusomhet som virkelige nyhetssendinger formidler til oss hver dag.

Freeland påpeker at attraksjonen i slasherfilmer er til forveksling lik attraksjonen i nyhetssendinger: ondskapsfulle handlinger, voldelige overgrep mot kroppen, de uskyldige ofrenes lidelser. Hun mener at slasherfilmene fremstiller en skrekk som er uvanlig realistisk:

”It presents violent spectacles with an uncanny immediacy right before our eyes – reflecting the immediacy that the camera also facilitates on our nightly news” (2000: 188). Freeland hevder at undersjangeren slasherfilm setter det voldelige opptrinn, filmenes hovedattraksjon, foran narrativ handling:

”Plots in the most recent examples of slasher films […] become more like stories on the nightly news, which are dominated by the three ”R’s”: random, reductive, repetitious. Both are about gruesome acts, spectacle, and aftermath more than about action, downfall, motives, mistakes, and justice. […] Like the news, realist horror evokes real, albeit paradoxical, reactions. Such films are emotionally flattening (familiar, formulaic, and predictable in showcasing violence) and disturbing (immediate, real, gruesome, random)” (ibid).

Likevel påstår Freeland at den realistiske slasherfilmen ofte er en vellaget konstruksjon, som fremtvinger kritiske refleksjoner over ondskapens fascinerende appell, heller enn å kommunisere et åpenbart budskap, samtidig som den effektivt skaper spenning og skrekkopplevelser (ibid). Hennes fremste analyseobjekter er slasherfilmens forløper Peeping Tom, Alfred Hitchcocks Frenzy (1973), hvilken Freeland karakteriserer som en forlengelse av Psycho – ”[it] shows on-screen the murder that could only be hinted at in Psycho” (ibid: 168), og Henry: Portrait of a Serial Killer. Noe disse filmene har til felles er den virkelighetsnære morderen, det mulige monstrøse, i kontrast til det overnaturlige og umulige monsteret i vampyr- og varulvfilmer som Universal- og Hammer-grøsserne. Tudor viste hvordan de trygge grøsserne ved slutten av 1970-tallet hadde veket plass for de paranoide grøsserne som slasherfilmen representerer, og Freelands realist horror er en undertype av den paranoide slasherfilmen. Den psykopatiske morderen i en slasherfilm er en rollefigur som ofte beveger seg på grensen til det overnaturlige. Han er nesten udødelig og kan vanskelig overvinnes, som Michael Myers i Halloween-serien. Andre ganger befinner han seg helt og holdent i fantasiens land, som drømmemonsteret Freddy Krueger i A Nightmare on Elm Street. Freelands realistiske morder er derimot en av oss, en hvermansen, et mulig monster i tradisjonen som startet med Norman Bates og Mark Lewis.

Grøsseren er en sjanger som ”seems to rely upon our direct, problematic interest in fearful violence” (Freeland 1995: 127), og filmene konseptualiserer ofte det umulige eller grusomme. En spesiell variant av grøsseren oppstår når monsteret ikke lenger er umulig, men troverdig og gjenkjennelig, som om det var hentet fra nyhetene. Freeland skriver at ”[the] ties between fact and fiction have become increasingly intricate and ramified” (ibid: 126), og viser til hvordan for eksempel Buffalo Bill i romanen og filmen The Silence of the Lambs er løst basert på den virkelige morderen og liktyven Ed Gein. I sin tur ble filmen hyppig referert i mediedekningen av saken mot kannibalen og seriemorderen Jeffrey Dahmer.

Freelands definisjon av realist horror hviler på at ”the monster is a true-to-life rather than supernatural being”, at morderen er ”a realistic or possible monster” (ibid: 130). De norske slasherfilmene plasserer seg noenlunde i denne tradisjonen. Fjellmannen i Fritt vilt er det mulige monstrøse: ikke noen veldig sannsynlig figur, men mulig nok til at filmens realisme blir skremmende. I sjangeråpningen Villmark er både den antatte og den virkelige gjerningsmannen det mulige monstrøse, den realistiske morderen. Fra og med Fritt vilt blir også den norske undersjangeren mindre opptatt av narrativ handling enn det som var tilfellet med Villmark, i tråd med hvordan Freeland beskriver den realistiske grøsserfilmen: ”Realist

horror is like other film genres that rely chiefly upon spectacle (for exampel the musical or the hard-core pornography film) […], plot serves to bridge together the ’real thing’ the film promises to deliver” (ibid: 132). Til en viss grad kan dette beskrive grøsserfilmen generelt, siden hovedattraksjonen med sjangeren er opplevelsen av grøss og skrekk, men det er ikke tvil om at den norske slasherfilmen i høy grad består av iscenesettelser av det mulige monstrøse, den realistiske morderen.

I det Freeland kaller ”realistic or naturalistic horror” (2000: 180) er hovedpoenget en fremstilling av den mulige og tilfeldige grusomhet. Morderen er det forholdsvis realistiske monsteret, ”there are men who kill others randomly on the streets, in stores, and in their homes” (ibid), volden er relativt naturalistisk, og ”we react to realistic depictions of horrific events we know to be possible” (ibid: 189). Det skremmende med denne typen grøsserfilmer kan også ha ideologiske implikasjoner. Slasherfilmene ser ut til å si at det grusomme kan skje når som helst, med hvem som helst, og det kan dermed hevdes at de bidrar til vedlikehold av en konservativ agenda, og av den fryktkulturen som dominerer nyhetsmediene. Det er ikke tilfeldig at morderne i filmene gjør som de gjør, men ugjerningene rammer ofte tilfeldige ofre.

Underteksten, en viktig komponent av filmenes paradoksale appell, kan se ut til å være at det grusomme kan skje med deg, når som helst, tilsynelatende uten motiv og hensikt (Freeland 1995: 138-140).

Petridis poengterte at den amerikanske slasherfilmen fikk en ny oppblomstring i kjøl-vannet av terrorangrepene 11. september 2001, og de norske slasherfilmene har blitt produsert i den samme perioden, i årene etter dette tidsskillet. For Norges del har det ikke blitt laget noen slasherfilm for kino etter massakren i Oslo og på Utøya 22. juli 2011. Man kan spekulere i hvorvidt produsenter og filmmyndigheter har hatt tanker om hvordan det norske publikum ville reagere på naturalistiske filmfremstillinger av massemord i etterkant av den virkelige terrorismen, men både Martin Sundland og Pål Øie stiller seg undrende til problem-stillingen. Øie sier at selv om han neppe ville ha laget en brutal grøsser i umiddelbar ettertid, ser han ikke noe problem ved å gjøre det noen få år senere (Øie 2015). VGs ikke-anmeldelse av actionkomedien Arme riddere (Magnus Martens, 2011), en film som ble produsert av Martin Sundland for Fantefilm, gir et inntrykk av hvor betent det kan være å vise audio-visuelle fremstillinger som bare har en ytterst perifer tilknytning til tragedien som nettopp har inntruffet: ”Nedslaktingen vekker assosiasjoner jeg ikke burde fått og antydninger som ikke burde vært der. Og det blir totalt dominerende. Dette er ikke morsomt” (Selås 2011). Likevel, Erik Skjoldbjærgs Nokas (2011) er et eksempel på at traumatiske hendelser til og med kan

filmatiseres relativt kort tid senere, og den virkelighetsnære trusselen og volden i slasher-filmen berører en lignende problemstilling.

Fritt vilt er likevel en mindre realistisk og naturalistisk grøsser enn de filmene Freeland diskuterer, og mindre realistisk og naturalistisk enn sin direkte forløper i Norge, Villmark. Den har et mulig monster i Fjellmannen, og volden rammer til en viss grad vilkårlig, men både Fjellmannens omstendigheter og graden av fysisk brutalitet trekker i retning av overdrivelser og det overnaturlige. Oppfølgerne til Fritt vilt beveget seg enda lenger unna det realistiske eller naturalistiske, som jeg snart skal komme tilbake til, mens en av de andre norske slasherfilmene hevet intensiteten når det gjaldt fremstillinger av vold og kroppslig ødeleggelse.