Lukket sinn

De norske psykologiske grøsserne deler sine sentrale kjennetegn med amerikanske og andre utgaver av undersjangeren: Overlappinger med thrillerfilmen, den umulige historien, fortellinger om grenseoverskridelser og sinnstilstander, betoningen av stemning gjennom konstruksjonen av uhjemlige rom, en modernistisk desorientering i både fortellingen og filmstilen. Likevel kan det også trekkes frem noen særtrekk ved de norske filmene.

Pål Sletaunes filmer er merket av det urbane ingensteds. Både Naboer og Babycall er fortellinger om sinnstilstander, den sistnevnte også en slags spøkelseshistorie, og de er begge lagt til urbane omgivelser med ulik spesifisitet. Pål Øies Skjult bruker omgivelser på bygda som minner mer om David Lynchs TV-serie Twin Peaks (1990-91) og Stanley Kubricks The Shining, mens Astrid Thorvaldsens Utburd tar den psykologiske grøsseren ut i terrenget vi kjenner fra den norske slasherfilmen. Samtidig tematiserer den også en gammel norsk myte på en måte som ellers bare gjøres i randsonefilmene.

Filmene har fellestrekk med Freelands definisjon av den uhjemlige grøsseren, frem-stillingen av en vag, men mektig, ondskap som går utenpå enkeltmenneskers handlinger og samtidig dypt inn i rollefigurenes sinn. Hva er ondskapen i de norske psykologiske grøsserne?

Skjult har den mest åpenbare forbindelsen til Freeland, fordi ondskapen er knyttet til et sted, det forfalne huset til KKs mor. Det er ikke snakk om et spesifikt monster eller en truende morder, som i slasherfilmene, men en mystisk ondskap uten kropp. På en lignende måte som i Freelands modellfilm The Shining, virker det som om stedet og huset i Skjult besetter hoved-personen og utøver onde gjerninger gjennom ham, men ondskapen selv er flyktig og gjøres ikke ende på ved fortellingens slutt. Dermed stiller den psykologiske grøsseren helt andre spørsmål om ondskapens natur. Den vilkårlige nedslaktingen i slasherfilmene kan stanses ved at gjerningspersonen settes ut av spill, slik som i Fritt vilt og Fritt vilt II. Det uhjemlige huset i Skjult blir stående, og den desorienterende besettelsen som KK tilsynelatende har opplevd er ikke over. Ei heller finnes det noen garanti for at ikke andre mennesker skal oppleve noe lignende der, fordi ondskapen er tegnet som en større naturkraft. På samme måte ender Utburd opp med at den trønderske skogen fortsatt skjuler en trussel som på nytt kan tre frem fra skyggen under trærne og skade mennesker. Ondskapen i filmene er endeløs, en del av en permanent tilstand og en permanent kamp mellom godt og ondt.

Det uhjemlige i Naboer tar form som en desorientering i rom. Den ytre ondskapen i filmen er Johns handlinger, drapene på Ingrid og Åke, men disse handlingene er utslag av en voldelig psykose. Desorienteringen oppstår i forlengelsen av at John fortrenger det han har gjort og opplevd. Det undertrykte presser seg tilbake til overflaten gjennom personer og rom i hans forestillingsverden. Vi finner den samme typen psykose i Babycall, men forskjellen er at Anna først og fremst er desorientert i tid. Hun forestiller seg at den drepte sønnen hennes fortsatt lever og at myndighetene truer med å skille dem fra hverandre. Til forskjell fra Naboer og Skjult utøves ondskapen her av perifere figurer: Annas eks-mann har drept deres sønn i fortid og en nabomann dreper sin sønn i nåtid. Den virkelige skrekken i Øies og Sletaunes psykologiske grøssere beror på det fryktelige i å miste kontrollen over sitt eget sinn, og på denne måten slekter filmene på både den gotiske litteraturen og The Shining, samt Polanskis Repulsion og The Tentant.

Rikke Schubart har skrevet at et sentralt element i intermediale skrekkfortellinger er

”det gotisk lukkede rum, der manifesterer sig fysisk i skumle borge, sublim faretruende natur eller hjemmet ved nattetide” (1993: 21). Dette lukkede rommet er et uttrykk for sinns-tilstander: ”Mørket og natten […] forbinder det gotiske rum med drømmen og det ubevidste.

[…] Gotikken udvikler en særlig forvrængende perception, der lader alt med betydning:

rummet, tiden, alt synes gennemsyret af personernes paranoide sindsstemninger […]” (ibid).

Å bli fanget, innestengt, er et vanlig motiv i gotiske fortellinger. Day skriver at

”usually male characters imprison female characters” (1985: 79), men fangenskapet kan ta forskjellige former, både i boktstavelig og overført betydning. I Naboer blir John fanget av kvinnelige rollefigurer, men jentene og leiligheten deres er samtidig et uttrykk for hvordan John stenger seg inn i seg selv. Identitetssammenbruddet som både John, KK og Anna opplever i de psykologiske grøsserne er typisk for gotisk dramatikk, og filmskapernes bruk av rom i fortellingen er avgjørende: ”the descent into the Gothic underworld becomes a descent into the self in which the protagonists confront their own fears and desires and are trans-formed, metamorphosed, doubled, fragmented, and destroyed by this encounter” (ibid: 27).

John, KK og Anna kjemper mot krefter som ikke kan overvinnes, fordi kreftene egentlig er en del av dem selv. Det fysiske fangenskapet i Naboer og Skjult er symbolske uttrykk for sinn som ikke er åpne mot den objektive virkeligheten, ”the sense of a veil of subjectivity hiding the real […]. [Time] and space are not absolutes through which characters can perceive a common reality […]” (ibid: 28).

I den psykologiske grøsserens åndelige landskap er det atskillig mer komplisert å overvinne ondskapen enn i slasherfilmens materielle situasjon. Den uhjemlige uhyggen som ikke er håndgripelig nok til å kunne utslettes, kommer ofte til uttrykk for rollefigurene og publikum som desorientering. Psykologen Ernst Jentsch skrev at denne nifse usikkerheten kom av en mangel på orientering, og Kenan Jr. understreker betydningen av rom for en slik opplevelse av det uhjemlige: ”[Jentsch] underlined a first relation of the uncanny to the spatial and environmental […]” (Vidler 1992: 23).

Det kan nevnes at flere av slasherfilmene ikke har den typen avsluttende oppgjør med ondskapen som Fritt vilt iscenesetter. I både Villmark og Rovdyr er fortellingen åpen, i den forstand at ondskapen ikke blir brakt til ende, men i disse filmene kommer trusselen fra de degenererte bygdemenneskene. Det finnes ikke her noen uhåndgripelig ondskap i kosmos, slik Freeland formulerer det, bare den psykopatiske morder. I de psykologiske grøsserne er hovedpersonene rammet av en mental desorientering og isolasjon, et sinn som er lukket og låst, og denne tilstanden fremstilles gjennom anvendelsen av stilgrep for å skape audiovisuelle rom. Filmene i undersjangeren er mangfoldige. Skjult er en besettelsesfortelling med en stil som ligger nærmere slasherfilmene, Babycall er en spøkelseshistorie, Naboer er den mest

intense og modernistiske psykologiske grøsseren norsk film har produsert, mens Utburd har trekk fra monsterfilmen som ellers bare gjør seg gjeldende i den norske grøsserens randsone.

Der slasherfilmen er en handlingsorientert utgave av grøsseren, med fokus på den voldelige jakten, er psykologiske grøssere i norsk film opptatt av flukten innover. Slasher-filmene betoner trusselen fra psykopatiske mordere og det fryktelige med åpningen av kroppen, mens de psykologiske grøsserne handler om stengte dører og gjemte rom. Hoved-personene har trukket seg unna en åpen kommunikasjon med sin omverden. De klarer ikke å erkjenne virkeligheten fordi de drives av desorientering og sinnsforvirring. Deres erindringer og opplevelser er på grensen til en annen verden, men de stenger seg inne bak låste dører og unndrar seg åpen kommunikasjon med sine omgivelser.