Den siste jenta dør

Fritt vilt II er til dags dato den norske grøsseren med klart best kinobesøk. 268 427 billetter ble solgt, og 21 966 265 millioner kroner ble spilt inn (Film & Kino 2013: 61). Det var dermed forståelig at produsentene ville fortsette serien. Mikkel B. Sandemose fikk i oppdrag å regissere Fritt vilt III (2010), men denne gangen ble det ikke laget noen fortsettelse på historien om Jannickes kamp mot sin nemesis Fjellmannen. I stedet valgte filmskaperne å lage en såkalt prequel, en fortelling som ligger kronologisk forut for handlingen i de tidligere filmene. Fritt vilt III begynner med å vise de tragiske hendelsene på høyfjellshotellet i Jotunheimen i 1976. En guttunge på 11 år mishandles av sine foreldre, både psykisk og fysisk, før han til slutt blir jaget i en bresprekk og forsøkt drept. Han overlever og hevner seg ved å drepe foreldrene. Fjellmannen er født.

Tolv år senere, i 1988, er en vennegjeng på vei ut i villmarken for en overnatting, noe de bestemte seg for på et nachspiel kvelden før. Tidsperioden markeres med Kim Wildes 1986-versjon av The Supremes’ ”You Keep Me Hangin’ On”, og en diskusjon om den nye biltelefonens fortreffelighet. ”Kan jeg ringe hjem?”, spør Hedda (Ida Marie Bakkerud) begeistret. Det blir ikke nødvendig å nøytralisere mobiltelefoner i denne filmen. Det unge fellesskapet har til hensikt å overnatte på det forlatte høyfjellshotellet, i morbid fascinasjon over den mystiske forsvinningen til vertsfamilien og det faktum at hotellet står tomt og usolgt.

Da de kommer dit, gjør Siri (Julie Rusti) det klart at hun ikke vil overnatte der likevel.

Gjengen finner seg heller et tjern i skogen for å overnatte under åpen himmel. Denne start og stopp-situasjonen understreker oppfølgerens utfordringer: Filmskaperne vil ha ungdommer ut i villmarken og må knytte handlingen til de tidligere filmene, samtidig som hotellet må unngås for at ikke omgivelsene skal bli nøyaktig de samme som i den første filmen.

Geografien i filmens Jotunheim er merkelig. Landskapene som blandes sammen i løpet av det som ikke kan være mer enn et par timers marsj, er veldig forskjellige. Snaufjell og skog kombineres på en måte som tyder på at det er viktigere for filmskaperne å knytte fortellingen til en nostalgisk forestilling om norsk villmark enn til noe faktisk sted. Det er i det mytiske norske landskapet at rollefigurene vi følger skal lide og dø.

Siri flørter med Knut (Sturla Valldal Rui), og de to sniker seg unna på egenhånd i ly av natten. Dette får grusomme følger da de faller i en dyregrav. Knut blir alvorlig skadet og Siri løper etter hjelp i sjokktilstand. Det viser seg at den unge Fjellmannen har satt opp

ulovlige dyrefeller i skogen. Da han finner Knut i dyregraven, får han på nytt smaken på lemlesting og drap av mennesker. Fjellmannen holder ikke til på hotellet i denne filmen, han gjemmer seg hos en eldre mann som bor i skogen, Jon (Nils Johnson). Her har Fjellmannen holdt til siden han drepte foreldrene, og nå må alle i vennegjengen tas av dage for å bevare hemmeligheten. Kort fortalt, så skjer. Ingen som kjenner til Fjellmannens eksistens overlever, medregnet Jon, og Fjellmannen forblir ukjent for verden når han ved filmens slutt vandrer til fjells og tar seg inn på det forlatte høyfjellshotellet. Den mytiske tilnærmingen til det

nasjonale landskapet understrekes av at Fjellmannen forlater huset i skogen på sommerstid og ankommer hotellet vinterstid. Man kan kanskje forklare tidsavviket med at han har gjort opphold på veien, men det er uansett ikoniske bilder som har forrang her, heller enn spatial og temporal nøyaktighet.

En iboende risiko ved å lage prequel-filmer som tar for seg skurkens opprinnelses-historie, er at mystikken og skrekken som skurken omgir seg med svekkes. Dette har vært gjort med legendariske filmskurker som Hannibal Lecter fra The Silence of the Lambs og Darth Vader fra Star Wars-filmene (George Lucas et al, 1977-1983), og i Fritt vilt III gjøres det samme med Fjellmannen. Anslaget viser oss flere detaljer fra den rystende behandlingen han ble utsatt for av sine foreldre, og dette er en humanisering av morderen som minner om den gjenskapte versjonen av Michael Myers i Rob Zombies Halloween. Gjennom hans forhold til Jon, mannen som skjuler ham, får vi også rede på hvordan Fjellmannen har lært seg alle sine voldelige kunster. Mystikken er borte, og da er det utelukkende de grusomme drapene som er attraksjonen med ham.

Freeland viser til Williams’ bruk av det engelske begrepet number som betegnelse for attraksjonen i pornografi, seksuell aktivitet, og foreslår at det samme begrepet kan brukes i grøsserfilm: ”Visions of monsters and their behavior or scenes of exaggerated violence are the numbers in horror: what the audience goes to the films for and expects, what delivers the thrills they want to experience” (2000: 256). Når tilskuerens tilknytning til rollefigurene er svak, blir det grøsserens nummer som ganske alene må stå for utløsningen av opplevelse.

Dette er tilfellet med Fritt vilt III, i motsetning til de to tidligere filmene som forankrer tilskueren i Jannicke. Den siste filmen i serien støtter seg nesten utelukkende på det fascinerende nummer, på følelsesmarkørens manipulasjon.

De for undersjangeren sedvanlige relasjoner mellom forelskede og single ungdommer fremstilles på en mindre overbevisende måte enn i forgjengerne. Persontegningene er grunnere enn i begge de foregående filmene. Når dette unge fellesskapet ankommer det

nedlagte hotellet, blir kontrasten til den opprinnelige Fritt vilt veldig tydelig. Der Uthaug ga hotellresepsjonen en grøssende puls og pust, er Sandemoses iscenesettelse mer nøytral og mindre preget av stilgrep som bygger en forventning om skrekkelige opplevelser. Det er ikke noen fokusering av stemningstegn i denne versjonen av hotellet som kan lede tilskueren mot en utløsende følelse. Så er det heller ikke hotellet som er det fryktelige stedet i Sandemoses film. Handlingen bringer det unge fellesskapet tilbake mot bygda, inn i skogene, der den norske naturen blir fremstilt som det fryktelige stedet på samme måte som i Rovdyr.

')*#&+,))')+*+++)/#+$!*+!!##$7&%'**!!#!7

Fritt vilt III bruker det Iversen betegner som Texas, Norway på en mer direkte måte enn sine forløpere. I den første filmens handling var Fjellmannen den eneste representanten for de Andre, mens Fritt vilt II ga en sympatisk fremstilling av alle representanter for landsbygda, unntatt morderen. I seriens siste film flyttes det mytiske rurale Texas fra amerikanske grøsserfilmer til de norske skogene og personifiseres i Jon, på en måte som minner om Rovdyr. Han er mannen i skogen, den ensomme som avslår all kontakt med en sivilisasjon han forakter. Hjemstedet hans er generisk gjenkjennelig fra The Texas Chain Saw Massacre: Rustne maskiner, et nedslitt hus, og et tilsynelatende fravær av noe slags betalt arbeid. På dette dystre stedet skjuler han Fjellmannen for myndighetene og gestalter en farsfigur som bare er hakket mindre ond enn den Fjellmannen drepte i filmens anslag.

For å understreke Jons ondskap viser filmskaperne oss at han voldtar Siri, samt at han tilsynelatende er rasist. Voldtekten er spesielt interessant, siden Harper hevder at ”no rape is ever portrayed in a slasher movie” (2004: 48). Sandemose bygger opp til overgrepet fra første gang Siri og Jon ser hverandre. Blikkene deres henger ved hverandre på en ubehagelig måte da ungdommene skysses innover vidda av Jons bror, lensmannen. Senere, da Siri går seg bort i skogen mens Knut ligger skadet i dyregraven, plukkes hun opp av Jon og blir tatt med hjem til ham. Jons blikk glir over henne, og kamera tar Jons synsvinkel mens han ser på puppene hennes. Mordernes sadistiske lek med ofrene i Rovdyr var også tidvis seksualisert, men i Fritt vilt III bygges det opp til en fullbyrdelse av voldtekt som Harper mener er uhørt i under-sjangerens historie.

Kjelleren er det mest fryktelige stedet også i Jons hus. Siri blir sperret inne i et rom i kjelleren, der hun i glimt får se Fjellmannen og hva han har gjort med vennene hennes.

Rommene er veldig mørke, farget i gulbrunt. Siri blir bundet og låst inne på det fryktelige stedet, men hun blir ikke drept. Hun er åpenbart tiltenkt rollen som Jons sexslave. ”Hun er min,” sier han til Fjellmannen, da sistnevnte later til å ville drepe henne. Jon presser seg mot Siri, beføler ansiktet hennes og stryker hånden nedover kroppen hennes. Siri kjemper imot, det blir en kort slåsskamp, men til slutt er hun presset ned mot gulvet. Fritt vilt III bryter dermed en av slasherfilmens generiske konvensjoner. Den kroppsfokuserte drapsscenen, som kampen mellom Fjellmannen og Ingunn i Fritt vilt, byttes ut med en voldtektsscene. Siri drepes ikke tidlig i filmen som tilsynelatende straff for å være seksuelt frilynt, men misbrukes av en eldre mann som ikke er morder. At en døende Jon hjelper Hedda mot Fjellmannen i slutten av filmen forandrer ikke stort på det dårlige inntrykket vi har av ham, og det får uansett ingen påvirkning på utfallet av fortellingen.

Dette landsens bekmørke har rett nok en kontrast i idyllen ved tjernet der

ung-dommene overnatter. De våkner til vakkert solskinn, et speilblankt vann, og en kronhjort som beiter på den andre siden av tjernet. Så bestemmer de seg for å lete etter Siri og Knut, som har vært borte hele natten. Da starter marerittet, og de jages av Fjellmannen resten av filmen. I skyggene mellom trærne i det norske naturparadiset lurer døden selv.

Den tredje filmen i Fritt vilt-serien ser ut til å bekrefte at de norske slasherfilmene har funnet en standard. Ikke bare er det utelukkende bygd, skog og fjell som er omgivelsene for historier om ungdommer i fare, men hvor ofte og hvor presist filmene prøver å manipulere tilskuerens skrekkopplevelse har også stabilisert seg. Fritt vilt III har 28 følelsesmarkører frem til slutten av andre akt, litt flere enn sin forløper. Etter den forsiktige starten med

Villmark og intensiveringen med den opprinnelige Fritt vilt, har antallet følelsesmarkører i norske slasherfilmer blitt liggende på et høyt nivå. Likevel har det ikke vært slik at publikum har latt seg begeistre på en forutsigbar måte, for ingen filmer kommer i nærheten av

besøkstallene til de to første Fritt vilt-filmene. Dette kan bety at den opprinnelige Fritt vilt hadde stor nyhetsverdi og en stilsikker sjangerbevissthet som fenget, og at den innfridde forventninger på en måte som også trakk publikum til oppfølgeren. Til tross for offensiv markedsføring av film nummer tre, ble det en betydelig nedgang i besøket: en reduksjon på over hundre tusen billetter i forhold til Fritt vilt II sitt rekordhøye besøk på 268 427. Selv om Fritt vilt III solgte hele 152 308 billetter, er det også det klart svakeste resultatet i serien.

Dette var kanskje en beskjed om at publikum var lei av slasherformelen, eller at filmene ikke lenger innfridde forventningene slik Fritt vilt hadde gjort (Film & Kino 2013).

Slutten av Fritt vilt III ser også ut til å sette strek for en videre fortsettelse av serien.

Lensmann Einar (Terje Ranes) begynner å tro at de forsvunne ungdommene kan kobles til de tidligere forsvinningene på høyfjellshotellet. Han mistenker sin bror Jon, mannen i skogen, for å ha noe med hendelsene å gjøre. Samtidig viser filmen i tilbakeblikk at lensmannen tror Fjellmannen, eller på den tiden Fjellgutten, traff Jon etter at han forsvant. Lensmannen setter sammen puslespillet i sitt stille sinn, slik han tror det ser ut, og konklusjonen er at broren drepte gutten fra høyfjellshotellet og de seks ungdommene som nå har møtt sin bane i villmarken. Dermed gjennomskuer aldri lensmannen hva som egentlig har utspilt seg i hans eget ansvarsområde. Ringen er sluttet, hemmeligheten er bevart, og Fjellmannen søker tilflukt på det forlatte høyfjellshotellet der Jannicke og vennene hennes møter sin grusomme skjebne mange år senere.

En annen ting som setter et symbolsk punktum for historien, er at det denne gangen ikke finnes noen Final Girl. Jannicke er foreløpig norsk grøsserfilms eneste siste jente, siden Camillas situasjon i Rovdyr ikke virker å være avgjort når filmen slutter. Camilla i Fritt vilt II er én av to jenter som overlever i samarbeid. Hedda er veldig nær å bli den siste jenta i Fritt vilt III, men det ville selvsagt ha gjort de to tidligere filmene umulige. Man kan spekulere i at hun ville ha overlevd dersom denne filmen var seriens første, men siden det er en prequel, så forlanger fiksjonsuniverset at Hedda dør. Bare lensmann Einar overlever, og alle drapene kan tilskrives hans bror Jon.

Hedda er lederfiguren som tar kommandoen når hun forstår at noe er fryktelig galt i skogen i Jotunheimen. Det er hun som til slutt står igjen alene og konfronterer Fjellmannen slik Jannicke gjør i de to første filmene. Denne gangen trakterer morderen både kniv, hagle og

pil og bue, så han har også forandret seg fra den mer pre-teknologiske morderen i de første filmene, noe som er påfallende når man tar filmenes kronologi i betraktning. Uansett er Fjellmannen dermed enda vanskeligere å få has på, og Hedda lykkes heller ikke, men skytes selv av lensmannen i det som er filmens og seriens mest skjebnesvangre misforståelse.

')*#!$%**!*+"&+!&&)*!++&$!#+!!##$7&%'**!!#!7

Rollefiguren Final Girl, slik Clover definerer henne, er mer unntaket enn regelen i den amerikanske slasherfilmen i perioden fra 1978 til midten av 1980-tallet, med Laurie Strode (i Halloween) og Nancy Thompson (i A Nightmare on Elm Street) som de fremste eksemplene i hver sin ende av perioden. Av de norske slasherfilmene er det egentlig bare Fritt vilt og Fritt vilt II som passer Clovers definisjon relativt godt, selv om Jannicke er en annen utgave av rollefiguren enn Laurie og Nancy. Jannicke har likevel mange forløpere i den klassiske amerikanske perioden som også avviker fra arketypen på enkelte måter. Resten av de norske filmene viser variasjoner over temaet Final Girl, på samme måte som flere av filmene i Clovers og Dikas utvalg også gjør. Den siste jenta i Friday the 13th er Alice, og hun både røyker og drikker. De to første som blir drept i den filmens nåtid er Annie (Robbie Morgan), som ikke har hatt anledning til å foreta seg noe som har å gjøre med sex eller narkotika, og Ned (Mark Nelson), som ikke er seksuelt aktiv. Dette rimer ikke med de foreslåtte

konvensjonene ”punishment of sexual desire” og ”equivalence of sex to death” (Petridis 2014: 83). Slasherfilmen som undersjanger har aldri hatt en så entydig moralkode eller en så

konvensjonell siste jente, og for Norge sin del mangler denne arketypen i alle slasherfilmene unntatt Fritt vilt og Fritt vilt II.