I denne seksjonen gis en opptegning av en kontekst jeg skal inn i, og mine veier inn i den. Den teoretiske konteksten omfatter de tidligere nevnte hjelpedisiplinene, samt et ekstra perspektiv i hjerneforskning. Det teori-grunnlaget som skal danne forståelsen av forskningsgjenstanden hentes fra hjelpedisiplinene underveis i diskusjonen. Operative teorier og virksomme begreper kommer senere som innledning til hovedkapitlene og i direkte tilknytning til analysene. Hjelpedisiplinene introduseres kort i det følgende, men retorikk og kognitiv lingvistikk får noe større plass.
Bildesemiotikk
Bilde som kategori og forskningsgjenstand kan undersøkes vitenskapelig med bildesemiotikk. Bildesemiotikk er en tegnteori, eller en lære om betydninger i bilder. Allmenn semiotikk er opprinnelsesfeltet, med den sveitsiske lingvisten Ferdinand de Saussure og den amerikanske filosofen Charles Sanders Peirce som de to hovedteoretikerne. De to var aktive rundt forrige århundres begynnelse, og introduserte sentrale begreper. Forskjellige ”skoler” ble etter hvert dannet av etterfølgere, og disse fikk ofte navn etter det geografiske stedet læren ble videreutviklet på50. Bildesemiotikkens begynnelse dateres til 1964, da Roland Barthes publiserte artikkelen ”Rhétorique de l’image”.51 Den er en analyse av et reklamebilde for spagettimerket ”Panzani”. Barthes skriver at det finnes retoriske operasjoner som fungerer uansett uttrykksform, og at retoriske troper kan uttrykkes også i bilder. Artikkelen fikk stor innflytelse, og i Skandinavia tok Gert Z. Nordström den som utgangspunkt for sin versjon av bildesemiotikk. Som sagt kritiserte Sonesson denne formen. Sonesson (1989) og (1992) etablerte en mer akademisk versjon, og jeg følger i hovedsak hans teori.52Tegn i brug av Jørgen Dines Johansen og Svend Erik Larsen (1994) er en god støtte til generelle semiotiske begreper og modeller. For å kunne oppfylle kravet om å underbygge en bruk av retoriske troper på tegninger, går jeg til, men fraviker fra, den belgiske Groupe , som har en modell for hvilke former retorisk overført innhold kan utrykkes i visuelt.
50 I Pragskolen var bl.a. lingvisten Roman Jakobson som kom fra Sovjet Samveldet 1920, og senere fortsatte til USA. I Parisskolen var bl.a. den litauisk-fødte lingvist og semiotiker Algirdas Julien Greimas.
51 Barthes (1980), dansk versjon: ”Billedets retorikk”.
52 Sonesson behandler i flere tilfeller tematikk jeg diskuterer, uten at jeg alltid gir referanse til hans synspunkter. Det kan i flere tilfeller være fordi jeg har dannet mine oppfatninger på egen hånd, men med basis i noen av de samme teoretikere som ham. Jeg har også forsøkt å sette meg inn i Greimas’ semiotikk. Den har mye å gi, og er utviklet til et svært spesialisert og stort begrepsapparat. Men for mitt bruk ble begrepene som de presenteres i Greimas og Courtés (red.) Semiotikk: Sprogteoretisk ordbog (1987) for intrikate.
48 Retorikk
Retorikk er en gammel disiplin som var sentral i antikkens Hellas. Det er læren om talekunst. Synet på retorikk kan svinge mellom skepsis, som Platon hadde overfor den måten sofistene kunne sette enhver sak frem i tiltalende lys egnet til å lede folk også til uetisk handling, og på den annen side aksept overfor det å lære å fremføre sine ytringer på den beste måten.
Aristoteles har i sin bok om retorikk laget både en vitenskapelig studie i kommunikasjons-teori og samtidig et arbeidsdokument beregnet på å tjene praktiske undervisningsformål. Boken skal gi de studerende det best mulige utbytte av det kurset de følger. Retorikk omhandler ifølge Aristoteles, hvordan man på best mulig måte kan få gjennomslag for den saken en har på hjertet. Retorikkens oppgave er ”at finde de overbevisende momenter frem i enhver sag.”53 Saken skal så presenteres så den kommer best mulig frem for tilhørerne. Taleren må samtidig sørge for å belære, fornøye og bevege mottagerne. Taleren har tre overbevisningsmidler: ethos, logos og pathos.
Ethos er den moralske karakter som taleren bør være forlenet med for å oppfattes troverdig.54 Logos er argumentasjonen selv, det logiske innholdet i talen. Pathos er de sinnsbevegelser, følelser, som bør vekkes i tilhørerne ved spesielle tilfeller. I dag forholder man seg til disse tre ovebevisningsmidlene som tre apellformer, og man kan analysere tekster og bilder med henblikk på den vekt som ligger på henholdsvis ethos, logos og pathos.55
Den klassiske retorikken er utformet av Aristoteles og en mengde andre teoretikere. Den har mange begreper, hvorav de fleste finnes både i gresk og latinsk form. Min bruk av retorikken og dens begreper søker jeg å gjøre så enkel som mulig, ikke minst for at den skal være tilgjengelig og anvendbar for bildefaglige brukere.
Retorikere lærer å bygge opp en tale. Her gjennomgår man flere faser. Man må samle inn stoff om saken (inventio), bestemme struktur (dispositio), velge språklig utforming (elocutio) og deretter øve innlæringen (memoria) før selve fremførelsen (actio). Elocutio er den måte man velger å formulere seg på, når sakstema er forberedt. Der stilles krav til godt språk. Det skal være korrekt, klart, passende og forseggjort.56 Skjønnhet og forståelighet skal gå hånd i hånd, og skal tjene til at saken kommer godt frem. Inventio, dispositio og elocutio er faser som også finner sted når studenter får en oppgave å
53 Aristoteles: Retorik (1996: 23).
54 Ethos brukes også om den stemningen en taler må hensette sine tilhørere i for at de skal være mottagelige for hans argumenter. Det er en mildere og mer varig emosjonell tilstand enn pathos. Eide, Tormod (1990: 53).
55 Kjeldsen (2002) mener det er den overbevisende siden som er retorikkens kjerne. Han analyserer politiske valgplakater ut fra deres visuelle retoriske apeller og de virkemidler som anvendes til apellfunksjonen.
56 Andersen (1995: 59).
49 formulere sin velvalgte ytring om en sak med tegning. Det er ikke så vanlig å bruke disse betegnelsene på fasene i forløpet, men fullt mulig. Arbeids-prosess ligger utenfor denne avhandlingen, men til gjengjeld er vi ved sakens kjerne med elocutio, språkliggjørelsen. Språkliggjøringen skjer i stor grad ved retoriske troper, som er ulike grep til å danne overførte betydninger.
Denne typen språkliggjøring mener jeg (som Barthes og andre) også finner sted i metaforbaserte tegninger. Ja, at det er ved de mentale prosessene som foregår uavlatelig, at vi kan danne overførte betydninger både i verbalspråk og i visuelle utsagn. Derfor skal jeg finne frem noen av disse tropene fra retorikkbøker og koble dem til elementer i tegninger.
For å bli kjent med retorikk som disiplin har jeg lest på flere nivåer, men innføringsbøker har vært viktigst. Det særlige elocutio-området med såkalte troper og figurer er det sentrale. Her er Øyvind Andersen: I retorikkens hage (1995), Ulla Albeck: Dansk Stilistik (1996) og Olaf Øyslebø: Stil- og språkbruksanalyse (1978) gode underlag til min hovedkilde Tormod Eide:
Retorisk leksikon (1990). Metafor er den tropen som har fanget mest interesse blant teoretikere, noe som kommer vel frem i Andrew Ortony (red.)
Metaphor and Thought (1993). Raymond W. Gibbs jr. har i denne samlingen en artikkel som også fokuserer på metonymi: ”Process and products in making sense of tropes” (1993). Om anvendelse av retorikk på bildefeltet sies det lite i litteraturen. Men Brian Vickers beskriver In Defence of Rhetoric (1997) hvordan renessansens bildeteoretiker Leon Battista Alberti i sin traktat De Pictura holdt retorikk som en slags rettesnor for betraktningene om maleri. Alberti bruker begreper som kan sidestilles med retorikkens, og legger stor vekt på grep maleren bør gjøre for å bevege betrakteren. Følelser må fremstilles så klart som mulig hos de avbildede, og følelsene må vises gjennom kroppslige bevegelser.57
Vickers (1997: 360) refererer Baxandalls observasjon at mange av
retorikkens begreper er dannet av visuelle metaforer, gjennom begreper (eks.
figura, forma) som egentlig tilhører det bildefaglige området. Alberti kunne reversere disse begrepene tilbake til sitt opprinnelige område, fra litteratenes forestillinger, analogien fra maling til skriving til en analogi fra skriving til maling. Vickers konkluderer: ”If a two-way traffic already exists then some of the deformations caused by trying to read one art in terms of another can be avoided.” En slik to-veis utveksling er etter min mening grunnet på at bilde og verbalspråk har mye felles, og tanken og språket er begrenset, slik at
57 Alberti knytter en lenke mellom retorikkens actiofase, hvor talerens gestikk er viktig, til gestikken i bildets sfære, og de avbildede personenes gestikk. Han introduserer et grep for å høyne emosjonell påvirkning, ved å la noen inne i bildets fortelling markere hva som foregår, og med pekende håndstilling, et forskrekket uttrykk eller blikk maner til oppmerksomhet på noe viktig i bildet.
50
ombruk av begreper er en nødvendighet. Det kommer tydelig frem i kognitiv lingvistikk og metaforikk, som vi skal se etter hvert.
Min posisjon innen den retoriske tradisjonen er i rekke bak dem som tropologisk har forsøkt å vise en visuell retorikk. Med en teori om kognitive mekanismer for metafor og metonymi som sier at disse tropene er fast inventar i vår hverdagstenkning og i våre alminnelige
betydnings-konstruksjoner, mener jeg imidlertid å ha et nytt redskap. Dertil bruker jeg også deler fra Groupe µ’s beskrivelse av en gruppe formklasser man kan sette visuelle overførte betydninger inn i. Jeg kommer imidlertid frem til at Groupe µ arbeider med et for snevert register innen tropologisk visuell retotikk.
Narratologi
Narratologi er studiet av fortelling, av de invariante egenskapene og de underliggende komposisjonelle prinsippene som er felles for fortelling.
Vladimir Propp (1953) la grunnlag i 1920-årene med sin analyse av russiske folkeeventyr. Hva som fortelles og forholdet mellom de ulike
innholdselementene er sentralt, og Propp utledet et inventar av handlinger som gikk igjen i eventyrene. Disse handlingselementene kalte han
fortellingens funksjoner, og beskrev 31 funksjoner. Russisk formalisme ble til strukturalisme spesielt i Frankrike. Her satte Tzvetan Todorov frem betegnelsen ”narratologi”. Greimas utviklet en kompleks narratologi.58 Strukturalistisk narratologi beveget seg i to retninger59 som fulgte skillet mellom to nivåer for narrativ representasjon og analyse, historie og diskurs, som korresponderer henholdsvis med innholds- versus uttrykksplanet.
Greimas representerer førstnevnte retning, og Gerard Genette den andre.
Greimas fortsatte Propps linje med innstilling på innholdselementer. Han, sammen med forskere i Parisskolen, arbeidet med grunnleggende strukturer i fortelling, og hevder at vår tenkning er organisert som fortelling. Genette legger vekten på fortellingens hvordan, mer enn på dens hva i sin Narrative Discourse (engelsk utgave 1980). Denne boken får innflytelse på Seymour Chatman med Story and Discourse: Narrative Structure in Fiction and Film (1978) og Shlomith Rimmon-Kenan i Narrative Fiction: Contemporary Poetics (1983). Spesielt sistnevnte bok bruker jeg som grunnlag til å kunne beskrive fire områder i visuell fortelling. Disse fire er hendelser,
karakterisering, synsvinkling og tid.
Aristoteles’ Poetik (1992) ligger også som en basis for tradisjonell
fortellingsforståelse. Sammen med denne boken gir også Paul Ricoeur (1985)
58 Greimas og Courtés (1988).
59 Therese Budniakievicz: ”Narratology”, i Encyclopedia of Semiotics (1998).
51 innspill til min forståelse. Det er gjennom Peter Kemps Tid og fortelling.
Introduction til Paul Ricoeur (1995) jeg hovedsaklig leser Ricoeur.
Narrative bilder har jeg lett etter ny forskning på, uten å komme særlig langt.
Gombrich blir min støtte, og dertil kommer Gunther Kress og Theo van Leeuwen med Reading Images: The Grammar of Visual Design (1996).
Sistnevnte bok har en tydelig beskrivelse av narrative bilder, men jeg ble kjent med den litt for sent til å kunne bygge på den. Jeg mener dog det kan være gunstig, så blir min innfallsvinkel og begreper litt annerledes, og kan diskuteres mot Kress og Van Leeuwens. Min posisjon er altså litt ved siden av Kress og Van Leeuwen, men ikke uforenlig med deres.
Kognitiv lingvistikk
Kognitiv lingvistikk er en del av cognitive science. Termen kognitiv retter seg til erfarings- og fornuftsbestemt erkjennelse. Fra 1950-årene utviklet en første generasjon innen cognitive science seg, basert på tradisjonell anglo-amerikansk filosofi (Lakoff og Johnson 1999: 75). Annen generasjon utviklet seg fra 1970-årene og i motsetning til den tradisjonelt baserte, rettet de interessen mot kroppens rolle i erkjennelse, at begreper og fornuft er avhengige av kroppen. Forestillingsproseser ble satt sentralt for konseptuali-sering og fornuft. Forskning ble rettet mot metafor, ”imagery”, metonymi, prototyper, rammer, mentale rom og radiale kategorier. (Lakoff og Johnson 1999: 77).
Jeg gir her en mer utfyllende beskrivelse av kognitiv lingvistikk, enn bare en innledning, siden min hovedanvendelse av disiplinen i kapittel 3.4 kommer innsatt mellom narratologiske områder.
Fødselen til kognitiv lingvistikk ble markert på et symposium i Duisburg 1989, som en bredt grunnlagt intellektuell bevegelse og forløper til International Cognitive Linguistics Association, ifølge forordet av Ronald Langackers Concept, Image, and Symbol. The Cognitive Basis of Grammar (1990). Da hadde Langacker selv 13 år før begynt å utforme en ”cognitively realistic linguistic theory”.
Kognitiv lingvistikk, et livskraftig forskningsfelt spesielt i USA, har spesielt to teoretikere, i tillegg til de som forsker på metafor, med forståelsesmåter for fortellende tegning. Det er Ronald Langacker og Leonard Talmy. Begge arbeider med språk som en mental aktivitet. Begge tenker romlig. Jeg
52
gjenkjenner Carl Bühlers: Her - nå – jeg-systemet.60 Langacker har utarbeidet sin kognitive grammatikk, som han først kalte ”a space grammar”, og senere
”cognitive grammar”. Tittelen på den første viktige boken Concept, image, and symbol, reflekterer hans teoris sentrale krav om den grammatiske strukturens natur: Langacker (1990, i forordet) ser språk som en aktivitet som kan bli analysert som et regulert system av mentale operasjoner:
The word concept alludes to the claim that meaning resides in conceptualization (in the broadest sense of that term). Semantic structures are simply the conceptual structures evoked by linguistic expressions, and viable semantic analysis ultimately reduces to conceptual analysis. However, an expression’s meaning consists of more than just conceptional content- -equally important to linguistic semantics is how that content is shaped and construed. There are many different ways to construe a given body of content, and each construal represents a distinct meaning; this is my intent in saying that an expression imposes a particular image on the content it evokes. The word symbol refers to the basic claim that grammar is inherently symbolic. That is, all valid grammatical elements and constructs are held to be symbolic in the sense of having both conceptual and
phonological import. Grammar can thus be seen as forming a continuum with lexicon. By their very nature, grammatical structures impose specific images on the conceptual content supplied by lexical items and provide a way of symbolizing (i.e. signaling phonologically) the construals thus effected.
Det semantiske aspektet er helt sentralt i kognitiv lingvistikk. Langackers kognitve grammatikk gir forklaring på viktige aspekter av språklig
konseptualisering, og jeg oppfatter dem som forklaringer som også i mange tilfeller gjelder for våre oppfattelser generelt. Kognitiv lingvistikk er en ny innfallsvinkel til de begrepene og tankemønstrene vi anvender kontinuerlig.
Når kognitive lingvister arbeider med språklige uttrykk, analyserer de sine indre bilder, og finner skjematiske mønstre som strukturerer hvordan vi oppfatter abstrakte fenomener, som for eksempel rom og tid. Disse
skjematiske kognitive strukturene er innebygget i språkenes morfologi, som i ordklasser og grammatiske former. Forskjellige kulturelle oppfattelsesmåter av fenomener, vil så gi seg til kjenne i ulikheter mellom grammatiske mønstre i ulike naturlige språk.
60 Bühler (1965: 149): Sprachtheorie. Die Darstellungsfunktion der Sprache. Bühler må nevnes som en forløper i kognitiv sppråkforskning med denne boken fra 1934. Han sier at både sender og mottager lever i en subjektiv orientering i verden, og forstår i direkte språksamband med et hier-jetzt-ich-System.
53 Den boken av Langacker som gir meg best tilgang til nødvendig kunnskap er Grammar and Conceptualisation (2000).
Leonard Talmy kaller sin teori kognitiv semantikk. Kognitiv lingvistikk er for ham å finne ut av hvordan språk strukturerer konseptuelt innhold. Han har siden 1970-årene gjort systematiske undersøkelser av hvordan vi strukturerer viten om rom, tid, årsak o.a. Disse undersøkelsene gir innblikk i både prosesser i oppfattelsene og i ulike mentale mønstre. I et tobinds-verk samler han sin forskning (Talmy, 2000): Toward a Cognitive Semantics, med Volume 1: Concept Structuring Systems og Volume2: Typology and Process in Concept Structuring. Første bind er mitt særlige depot, etter at jeg først hadde lest hans to artikler ”How Language Structures Space” (1983) og
”Force Dynamics in Language and Thought” (1985).
Både Langacker og Talmy gir oppmerksomhet til den store rollen synssansen har for hvordan vi oppfatter og strukturerer de begrepene vi tenker med.
Synssansen gir oss en stor del av den informasjonen vi tar inn fra den virkelige verden rundt oss, og forsyner derved det mentale systemet vi tenker med, med mye synsbasert struktur. Langacker (2000: 205) har en figur som viser hvordan vår mentale organiserig av en sak ligner den måten vi ser på noe i virkeligheten. Til venstre har vi slik vi ser en ”scene” i virkeligheten, til høyre konseptualisering av f.eks et abstrakt tema. (V) er betrakteren
(”viewer”), det persiperende subjektet. I et gitt øyeblikk ser betrakteren i en spesiell retning og bestemmer slik det maksimale synsfeltet (MF) (”maximal field of view”) Dette feltet har både en dimt oppfattet periferi hvor
betrakteren er situert, og et senter karakterisert ved større perseptuell
nøyaktighet, kalt sceneregionen (OS) (”onstage region”) av Langacker. Dette er det generelle locus for synsopmerksomheten. Ved å flytte blikket innen denne rammen, velger vi det spesielle målet for synsoppmerksomheten, fokus (F), som også kan beskrives som persepsjonsobjektet. Den stiplede pilen representerer den perseptuelle relasjonen mellom betrakteren og fokuset.
4. Langackers figur (200: 205).
54
Disse perseptuelle oppfatningene ser han som prototypiske manifesteringer av korresponderende konseptuelle oppfatninger i figuren til høyre.
Korresponderende til betrakteren er oppfatteren (C) (”conceptualizer”) eller konsepsjons-subjektet. Den maksimale rekkevidden (MS) (”maximal scope”) omfatter det fulle innhold av en gitt konseptualisering, oppfatning, ikke bare sentrale oppfatninger som vi er spesielt oppmerksomme på, men også en rekke mer perifere oppfatninger som vi bare kan være dimt klar over.
Sentrale oppfatninger konstituerer den umiddelbare rekkevidden (IS) (”immediate scope), den konseptuelle analogien til sceneregionen. Det spesifikke oppmerksomhetsfokuset, konsepsjonsobjektet, kalles profilen (P).
Den stiplede pilen representerer konstruksjonsforholdet, hvor oppfatteren foretar konseptualiseringen og strukturerer den på en spesiell måte.
Verbalspråk anvender altså en stor del av visuelt basert semantikk. Jeg flytter nå fokus til bilder sett som kommunikative medier, og vet at de anvender også den visuelt baserte generelle mentale semantikken. Så har vi det fenomenet at bilder først og fremst fungerer ved å være avbildninger av visuelle elementer fra virkeligheten. På den ene siden tilslører visualiteten hvordan betydningsdannelser opptrer i bilder, fordi vi leser betydninger både i virkeligheten og i bilder visuelt. På den annen side er bildemediet begrenset i sitt mulighetsfelt til å formidle betydninger som er av annen sansekvalitet (auditivt, kinestetisk o.a.) og av abstrakt begrepskvalitet. Den innsikten kognitiv lingvistikk gir, er å synliggjøre hvordan visuelle betydninger opptrer i tenkningen. Den utfordringen vi står overfor når vi skal formulere oss med bilder, er å finne måter å oversette innhold fra andre sansedomener til det visuelle domenet. Den kognitive lingvistikken kan hjelpe oss å forstå også hvordan vi turnerer den nevnte utfordringen. Det gjør vi med metaforer og andre kognitive mekanismer. Og vi gjør det ved å aktivere mentale mønstre som strukturerer betydninger.
Noen kognitive lingvister er spesielt konsentrert innen metaforteori, som Lakoff. Lakoff opererer som lingvist, og har en viktig bok om kategorisering Women, Fire, and Dangerous Things: What Categories Reveal about the Mind (1987). Andre viktige teorier presenteres av Eve Sweetser i From etymology to pragmatics: Metaphorical and cultural aspects of semantic structure (1990) og Adele Goldberg i Constructions: A Construction Grammar Approach to Argument Structure (1995). Teoretikere som legger grunnsteiner for de ovennevnte, er Charles Fillmore og Roman Jakobson.
Andre teoretikere med viktige beskrivelser av tanke og språk er Lev Vygotsky med Thought and Language (1967), Ragnar Rommetveit i Språk, tanke og kommunikasjon: Ei innføring i språkpsykologi og psykolingvistikk (1992) og Olaf Øyslebø i bøker om kommunikasjon (1979, 1988, 1991).
55 Dessuten har jeg hatt stor nytte av ikke minst innføringsbøker i generell lingvistikk som Hanne Gram Simonsen, Rolf Theil Endresen61 og Even Hovdhaugens (red.) Språkvitenskap: En elementær innføring (1988). Rolf Theil har dessuten vært en stor støtte som veileder.
Min posisjon til kognitiv lingvistikk er som mottager av kunnskap fra Talmy og Langacker, og derved gitt mulighet til å krysse grensen mellom lingvistikk og bildefag.
Kognitiv metaforteori
Den kognitive metaforteorien er utviklet av en gruppe forskere sentrert rundt George Lakoff og Mark Johnson. Teorien presenteres i kapittel 4, og jeg vil nå bare nevne essensen i teorien. Metafor er en kognitiv mekanisme som vi
Den kognitive metaforteorien er utviklet av en gruppe forskere sentrert rundt George Lakoff og Mark Johnson. Teorien presenteres i kapittel 4, og jeg vil nå bare nevne essensen i teorien. Metafor er en kognitiv mekanisme som vi