Bildesemiotikk versus kunst-tradisjonen

Bildesemiotikk og kunst-tradisjonen er to tradisjoner med forskjellig terminologi og ulike hensikter. Bildesemiotikk gjør bruk av særegen

terminologi. Denne terminologien innbefatter begrepene piktoralt og plastisk sjikt. Når noen oppretter distinksjonen mellom to sjikt og kaller sjiktene piktoralt og plastisk, setter de nye navn på fenomener som konvensjonelt bildefaglig betegnes med begrepene figurativt versus formalestetisk. Hva er forskjell mellom disse to tradisjonenes begrepspar, og hva er fordeler og ulemper med dem?

Først og fremst har det gamle bildefaglige begrepsparet en videre og mer omfattende betydning. I kunstvitenskap, estetisk filosofi og i praktisk bildeskaping snakker man om figurative bilder kontra nonfigurative.

Figurative bilder analyseres både på figurative betydninger og på sine formalestetiske betydninger, ikke minst av kunstnere som trenger det til å resonnere om virkninger i et bilde. Man forholder seg til figurative og formalestetiske aspekter, uten å knytte det så markert til to sjikt som i bildesemiotik. Nettopp poengteringen av avgrensningen skaper etter mitt skjønn forskjellen mellom de to tradisjonenes valg av terminologi.

Bildesemiotikere skal vitenskapeliggjøre betydninger og plassere deres tilstedeværelse, derfor må de separere for å kategorisere. Mens kunst-tradisjonen har flere hensikter å stille. Det skapende og ikke minst det evaluerende aspektet kommer sterkt inn. Det skapende stilller krav til viten om formale virkemidler, og det evaluerende aspektet trenger begreper for å skille mellom gode og dårlige bilder. Det er en normativ innstilling om kvalitet i bildekunst som har satt en standard for hva som er interessant.

Estetikk har et stort innslag av smak. Smak gir seg utslag i hvilke retninger og sjangere som settes høyt og som får oppmerksomhet. Modernismen har hatt et sterkt grep på kunstskjønneres preferanser i siste århundre.

72 Sonesson (1992: 170).

67 Modernismen var innrettet på det formalestetiske. Det formalestetiske er systematisert gjennom lang tid, uten dog å få det på en tilsvarende

samstemmig analytisk form som lingvistikk eller musikk. Jeg mener at det formalestetiske slik har hatt en forrang for det figurative kunstfaglig sett, mens figurative fortellende bilder lenge hadde en lav stjerne. Dertil kommer at figurative betydninger oppfattes lett og intuitivt, og av den grunn ikke påkaller vesentlig nysgjerrighet.

Ulempen med den kunst-estetiske tradisjonens begrepspar er etter min mening at det formalestetiske har blitt overprioritert i flere tiår. Fordelen med det semiotiske begrepsparet er at begge sjiktene kommer tydelig frem. De skal analyseres hver for seg før de sees sammen. Ulempen med den semiotiske terminologien er at den i praktisk anvendelse krever forklaring fordi den er lite kjent, mens den tilsvarende fordelen ved den kunst-estetiske terminologien er velkjente begreper. Hensikten med å opprette nye begreper er at disse kan forklare noe som tidligere har unndratt seg forklaring. Det mener jeg to-sjikt-terminologien legger til rette for.

Når ovennevnte er sagt, kan selve begrepene piktoralt/figurativt og plastisk/formal-estetisk dog langt på vei brukes synonymt. Man vil måtte vurdere valgene av dem også med henblikk på den konteksten de brukes innen, ikke minst med de signaler som gis ved forbindelsen av

piktoralt/plastisk til semiotikk og figurativt/formalestetisk til den estetiske tradisjonen.

2.1.3 Innføring i bildesemiotiske grunnlagsbegreper og problematikk Semiotikk som læren om tegn, eller læren om betydninger, har noen viktige begreper fra opphavsmennene som også er inventar i bildesemiotikken, og disse begrepene ligger i et teoretisk register som vil bli aktivert utover i avhandlingen.

En hensiktsmessig tydeliggjøring av språk som system gir Saussure når han skiller i lingvistikk mellom langue og parole, der langue er språk forstått som system, og parole er språk i bruk, manifestasjoner av systemet i ytringer. For mitt bruk, er et visuelt system det teoretiske målet. Veien til dette teoretiske målet går via manifeste tegnede ytringer.

Å forklare hva et tegn er, er viktig, og gjøres ulikt. Saussure bruker begrepsparet uttrykk og innhold ⁷³ eller betegner (”signifiant”) og betegnet (”signifié”). Bildesemiotikken anvender denne distinksjonen og kobler den til

73 Louis Hjelmslev brakte inn begrepsparet uttrykk/innhold etter Saussures betegner/betegnet-par. Nöth (1990:

66).

68

to sjikt i bilder. Et tegn består altså av både uttrykk og innhold. Et

bildeelement vil i det piktorale sjiktet ha et uttrykk og et innhold, og samtidig i det plastiske sjiktet også der kunne vurderes på uttrykk og innhold.

Når man vil si hva et tegn er, oppstår det fort språkfilosofiske knuter. Peirce har en annen og dypere tegnforståelse enn Saussure. Peirce⁷⁴ sier at et tegn henviser til noe annet (for den som leser tegnet). Det ”noe” som tegnet henviser til, kaller han tegnets objekt. Objekt i Peirce’s mening tilsvarer hva andre lingvister benevner referent. Referent er det man snakker om, det man i en frase, setning eller tekst henviser, refererer, til, det er oppfatningen om noe som ligger utenfor språket. Referent kan være oppfatningen om en konkret ting i virkeligheten, eller om et abstrakt fenomen.⁷⁵ Peirce opererer med en triadisk tegnforståelse i motsetning til Saussures dyadiske. Dyadisk betyr i dette tilfelle at Saussure tenker tegnet som et forhold mellom de to begrepene innhold og uttrykk, og ikke regner med noe som ligger utenfor

språket/semiotikken. Peirce inkorporerer tre faktorer i tegnbegrepet i stedet for to, objekt, representamen og interpretant.⁷⁶

Jeg oppfatter forskjellen mellom Saussures dyadiske og Peirce’s triadiske tegnbegrep som et spørsmål om avgrensning av semiotikken (og

lingvistikken). Peirce innlemmer mer i semiotikk enn Saussure. Peirce tar med objekter og har som utgangspunkt for sin tegnteori ”the axiom that cognition, thought, and even man are semiotic in their essence.”⁷⁷ Peirce regner også med følelsesdimensjonen. Andre semiotikere etter de to

74 Min viten om Peirce’ begreper og forståelsesmåter er annenhånds og fra ulike kilder (Dinesen 1994, Johansen og Larsen 1994 m.fl.).

75Referent er et begrep som kan forståes på minst to måter. I tradisjonell lingvistikk forståes det på en måte, og i kognitiv lingvistikk forståes det på en annen måte. Innen vanlig lingvistikk er referent en størrelse som brukes om et angjeldende som ligger utenfor språket, i virkeligheten. Ordet ”stol” aktiverer begrepet stol. Et ord er et lydlig tegn for et mentalt begrep, og referent for dette begrepet er en materiell stol i virkeligheten, utenfor språket. En referent kan også være et abstrakt begrep, som f.eks. demokrati. Når derimot kognitive lingvister bruker begrepet referent, mener de den mentale oppfatningen av f.eks stolen i virkeligheten. For dem ligger denne mentale oppfatningen innen språket. Jeg prøver å holde meg til denne versjonen av referent. Ikke alle lingvister vil anerkjenne begrepet referent. Saussure bruker ikke dette begrepet. Han er bare opptatt av språk som mentale størrelser. Han mener at det er gjennom språk tanker kan struktureres, uten språk er tanke ”en vag, ukartlagt tåke”. Nöth (1990: 61). Saussures innstilling ved hans definisjon av det betegnede som et mentalt begrep, kan kalles mentalisme. Nöth (1990: 99).

Saussure er opptatt av språksystemet, ordenes arbitraritet og de forskjeller som skiller et ord fra et annet. Han er ikke filosof, og hans forståelse av betegnet-begrepet glir mellom minst fire forskellige ting: begrep, referent, visuelt bilde og mening, ifølge Eivind Tjønneland (i kronikk i Morgenbladet 1.11.1993). Tjønneland sier at etterfølgende semiotikere som Roland Barthes og Julia Kristeva stadig har gitt nye varianter og versjoner av Saussures modell, og ”overbudt hverandre i sinnrike måter å ”tenke” forholdet mellom signifikant og signifikat på.” Peirce var derimot filosof, og har en tredelt oppdeling for sammenhengen mellom referent (som han kaller

”objekt”), interpretant (som er (mental) forståelse) og representamen (som bærer tegnet materielt). Disse tre faktorene danner tegnet, og har hver en indre og en ytre side. Tegnbegrepet hos Peirce er et dynamisk prosessrelatert begrep, og må forståes som semiosis, dynamisk prosess. Vi kommer nærmere inn på denne dynamikken senere. Objektbegrepet er for Peirce også en kompleks størrelse. For å forstå begrepet, opererer han med både det a) umiddelbare og det b) dynamiske objekt. Johansen og Larsen (1994: 296).

76 Se forrige note.

77 Nöth (1990: 41).

69 foregangsmennene⁷⁸ utvider læren med et pragmatisk rom hvor

kommunikasjonsituasjon og sosiologiske, samfunnsmessige forståelser av tegnprosesser får oppmerksomhet. For min egen del finner jeg det vanskelig å definere meg bare inn under en dyadisk eller en triadisk tegnforståelse. Min forståelse trekker fordel av begge innstillinger, og kan skifte mellom dem etter behov. Jeg ser likhet til kognitiv semantikk som avgrenses til mentalt materiale i sammenheng med Saussure. Jeg må som tegner også forholde meg til materielle elementer som nøye observeres i f.eks. portrett-tegning.

Representasjon av ting og personer som er utenfor det semiotiske systemet er et vesentlig moment for tegnere. Jeg trekker en linje til en markant erfaring arbeidet med denne studien har gitt, at bevissthet, oppmerksomhet og strukturering av et mentalt fenomen er uhyre dynamisk. Alt ettersom, kan en skifte mellom f.eks å strukturere en handling (synge eller løpe) til en ”ting”

(sang og løping). For meg vil det slik være mulig og nødvendig å skifte mellom den dyadiske og den triadiske innstillingen. Det innebærer at jeg noen ganger forholder meg til bare uttrykk/innhold for et bildeelement, og andre ganger også forholder meg til triadiske faktorer.

Tilbake til Peirce og hans tegnforståelse. Han bruker ofte en tredeling. Her skal bare nevnes ett av flere slike forhold. Han ser tre slags tegn, eller tre måter som kan danne relasjonen mellom innhold og uttrykk. De tre slagene tegn er: ikon, indeks og symbol. Ikon er et tegn hvis uttrykk og innhold på en eller annen måte har samme egenskaper, altså ligner på hverandre. Indeks er et tegn hvor det forekommer en forbindelse av nærhet, eller en slags del-helhet-relasjon. Symbol er et tegn som er oppstått som en konvensjon. I Europa kan betegnelsen skiftes ut med konvensjonelt tegn, for å unngå sammenblanding med det ikke minst kunsthistoriske hvedvundne begrepet symbol.⁷⁹ Et tegn kan være i alle disse kategoriene, men vil oftest være dominert som et av slagene. Innen bildesemiotikk kan et bildetegn og dets betydning også bestemmes ut fra disse kategoriene. Mitt eksempel er en tegnet stol som er ikonisk ved sin likhet med referenten, (min oppfatning om) en stol i virkeligheten. Den tegnede stolen kan referere indeksikalt til bl.a.

sittefunksjon eller et miljø den forbindes med. Ordet ”stol” derimot, vil man klassifisere som et konvensjonelt, arbitrært (tilfeldig) tegn. Den tegnede stolen vil ha sterkere eller svakere grad av konvensjonalitet ut fra valg av

78 Semiotikk har en historie også lenge før Saussure og Peirce, med teoretikere som jeg ikke går inn på. Ad.

”pragmatisk rom”, var dette rommet allerede åpnet av Peirce, som kalte sin lære pragmatisme, eller pragmatisisme.

79 I tradisjonen fra Saussure tenderer det franske symbole mot den motsatte betydningern av konvensjonelt tegn, ved å bli forstått som motivert tegn. Tegn har også ulik betydning i de to tradisjonene. Peirce-tradisjonen forholder seg til begrepet sign som noe som står for noe annet for noen. Mens signe i Saussureansk betydning kan veksle mellom bli brukt som a): et synonym til signifiant (betegner), som b): en referent for den konvensjonelle tilknytningen av en perseptuell form til et begrep og c): likt med Peirce’ anvendelse. Paul Boissac, i Bouissac (1998a: 569). Sonesson (1992: 30) anbefaler å bytte ”symbol” med ”konvensjonelt tegn”.

70

gjengivelsesmåte. En stol sett rett ovenfra, uten at bena vises, vil eksempelvis være lite konvensjonell som tegn.

Forbindelsen mellom tegn i et bilde og hva dette henviser til i virkeligheten, er komplisert. Når vi lager et bilde med hensikten å formulere noe om verden utenfor bildet, inntrer kompleksitet i betydningsdannelser. Denne verden er en oppfattet verden, og alt deri er en sammenheng. Sonesson sier:⁸⁰

Alt gränsar till något annat, leder över i något annat, är en del av någon annan helhet eller är den helhet som innefattar andra som delar. Bilden kan bara fragmentarisk återge dessa varseblivningssamband. Den är själv som föremål betraktat ett fragment ur ett større varseblivet sammanhang. Vad som förbinder bilden med varseblivningsvärlden, är alltså inte bara att den stundtals liknar föremål utanför bilden: det är också de mångfaldige länkar som bilden har kvar och själv skapar till sådant som kan sees samtidigt med bilden, det som tidigare kunde sees i samband med bilden eller det avbildade, eller det som i framtiden kan komma at varseblivas tilsamman med denna.

Tegnere lager betydninger i bilder ved å stille frem bildeelementer som fungerer som indekser. En indeksikalitet kan man kalle en betydning som oppstår fra forbindelsen mellom to foreteelser. Slike betydninger hviler på våre forventninger om kontinuitet i våre oppfattelser, og vår derav følgende tendens til å komplettere det som utelates i et gitt oppfattelsesøyeblikk. To typer indeksikalitet er aktuelle i visuell betydningsdannelse. Den ene kalles faktoralitet, den andre kontiguitet.

Varseblivningen innefattar alltid en upplevelse av sammanhang. Att se trädet är att uppfatta kvisten som del av grenen och grenen som del av stammen. Det är också att varsebli trädets relativa närhet till huset.

Varseblivningssambandet är här helt närvärande för oss: det är grenen som är en del av helheten trädet eller helheten trädet som har grenarna som delar (del/helhetsrelationer eller faktoralitet); eller det finns en närhet (kontiguitet) mellan trädet och huset.⁸¹

Det er altså med erfaringer fra hverdagslivet som vi fører med oss til bildelesning, at indeksikale betydninger oppstår også her. Et begrep fra Peirce: abduksjon, forklarer den mentale måte som deler av bildelesning skjer på:.⁸² I motsetning til deduksjon hvor en slutning om et enkelt tilfelle

80 Sonesson (1992: 171). De følgende avsnittene er gjengitt fra hans beskrivelser om indeksikalitet.

81 Sonesson (1992: 171).

82 Sonesson (1992: 172).

71 skjer på grunnlag av en allmenn ”lov”, og induksjon hvor en allmenn lov utledes fra enkeltilfeller, utleder vi med abduksjon et tilfelle fra et annet på grunnlag av sannsynlige, men ikke helt sikre forbindelser. Når et

bildeelement opptrer som indeks, og den abduktive kognitive strategien aktiveres, foregår det som oftest ikke som et bevisst resonnement. Ofte vil der også være en diffus omtrentlighet i hva som skal bestemmes som betegnet ved det betegnende sansbare bildeelementet.

Med abduktiv kontiguitet legger vi inn tidsprosess i et bilde som avbilder handling. Ser vi et bilde av en mann som holder en øks løftet over hodet,⁸³ trekker vi den slutning at han rett før har løftet den fra jorden. Hendelsen løftet øks har vi fra før erfaring med at den har befunnet seg nært til

hendelsen å løfte øksen (retensjon). Likeså har vi grunn til å forvente at øksen vil føres ned til det vedtreet som ligger nede, i neste øyeblikk (protensjon).

Slik jeg forstår det, oppfatter vi altså temporal suksesjon med hendelser i forkant som retensjon, og hendelser i etterkant av avbildet handlingsfase som protensjon. Eksempler på dette kommer i kapittel 3.7.

Et tegn kan sies å ha følgende opptredelsesmåte: Det består av to

sammenføyde elementer, hvorav det ene oppleves som direkte nærværende for bevisstheten uten å være dets tema, mens det andre elemetet, som bare oppfattes som indirekte nærværende, er tematisert, dvs er det som som interessen er innstilt på.⁸⁴ Med andre ord: Et tegn er noe som er direkte gitt men ikke tematisert, og peker mot noe som er tematisert, men bare indirekte gitt.⁸⁵ Vi må altså forholde oss til noe direkte gitt, det er en oppfattet sansbar struktur. Det er i tegning en visuell grafisk struktur, i verbalspråk en auditiv eller en visuell grafisk struktur. Denne strukturen vil med mine ord⁸⁶ være en slags automatisert døråpner inn til det mentale innholdet som er tematisert, som vi vil ha en oppfatning om. Det sansede oppretter en tilknytning til det oppfattede. Oppmerksomheten festes til oppfattelsen, og tegndannelse er foretatt i den oppfattende personens sinn.

Tilbake til Sonesson: Bildebetydninger kan også være intersemiotiske.

Bildesemiotikk som disiplin er beskjeftiget med å forstå betydninger i bilder som et særlig medium. Det bildespesifikke er kjernen. Imidlertid oppstår betydninger i bilder i høy grad transportert inn dit via andre semiotiske systemer. Slike systemer er samfunnsviten, kroppslige atferdskoder som

83 Sonesson (1992: 172). Dikotomien retensjon/protensjon som Sonesson anvender i bildesemiotikk, brukes også i andre fagfelt, eksempelvis innen kognitiv vitenskap som i Mandler (2004: 288).

84 Dette er en definisjon egentlig fra Husserl, ifølge Sonesson (1992: 80). Min oversettelse fra svensk.

85 Sonesson (1992: 157).

86 Min tolkning av den semiotiske tegndefinisjonen fargelegges av den kognitive lingvistikkens beskrivelse av den såkalte symboliserte sammenknytting mellom nesten tilsvarende to typer elementer som danner symbolske strukturer. Symbolske strukturer vil være i nærheten av synonyme med tegn.

72

gestikk og mimikk, viten vi har om klær og artefakter og annet som kan regnes som semiotikker for seg.⁸⁷ Bildebetydninger fra disse områdene sees som intersemiotiske betydninger og i utkanten av bildesemiotikkforskningens område. For mitt vedkommende gjør jeg lite ut av denne avgrensningen i avhandlingen.

Et av de presenterte bildesemiotiske begrepene ønsker jeg å skifte ut med et begrep fra retorikk. Det er begrepet indeks som ivaretar indirekte

betydninger. Indirekte betydninger utgjør en stor del i det bildeSPRÅKsystemet denne avhandlingen sikter på å beskrive. Kognitiv lingvistikk åpenbarer at verbalt språk i høy grad er virksomt ved indirekte betydninger som føres gjennom med metafor og metonymi. Kognitive lingvister trekker frem metafor, metonymi og også reifikasjon som kognitive mekanismer som er i funksjon kontinuerlig under språklig prosessuering. Her vil jeg peke på den korrespondansen jeg ser mellom indeks og metonymi, og velger begrepet metonymi fremfor indeks. Metonymi er en betegnelse fra retorikk, og virker ved å fremstille en enhet, en ting som i sin tur gir mental tilgang til en annen enhet. Tilgangen til den indirekte mentale enheten skjer p.g.a. nærhet, kontiguitet, mellom de to enhetene, eller ved faktoralitet (for å benytte Sonessons begreper om indeksikalitet). Retorikken skiller mellom metonymi og synekdoke, hvor synekdoke er kategori for relasjoner som angår del for helhet eller helhet for del. Men der er også tradisjon for å innlemme synekdoke innen metonymi, hvilket jeg gjør. Hvorvidt vi kan betegne indekser og metonymiske bildeelementer synonymt, tar jeg ikke stilling til, men vil si at metonymiske bildeelementer virker indeksikalt. Jeg velger altså å bruke retorikkens begrep metonymi fremfor bildesemiotikkens begrep indeks i avhandlingen.

2.1.4 Det piktorale og det plastiske sjiktet rommer en svakhet i

In document Metaforbasert tegning  (sider 74-80)