Sammenfatning av karakteriseringskapitlet

Hva gjør vi når vi karakteriserer? Tegneren/fortelleren/retorikeren²²⁵ velger ut trekk: 1) Trekk som kan identifisere deltager, 2) som viser egenskap i/ved deltager 3) som viser verdievaluering. En sak/person anskues med en følelses- eller holdningsvalør som kan være mer eller mindre bevisst, og mer eller mindre uttalt. Tegningens tematiske hva har disse tre momentene.

Der er en kompleksitet i bildetegnene når egenskaper eller trekk ved et objekt fremstilles. Eksemplet med den svarte røde japanske solen viste det, og vi skal senere se nok et lag av betydning med den solen. Det er metafor som kognitiv mekanisme som legger lag på lag av betydninger inn i fortellingen.

Vi har sett reelle plastiske egenskaper (svart, rund), plastiske metaforer (svart rød sol), plastisk-piktorale metaforiske uttrykk (linjens meningsbærende potensial) og vi har de piktorale egenskaper som ligger i ting og kroppshand-linger, og retoriske strategier for å føre konkrete egenskaper til abstrakte.

Hva foregår? Et basalt fysiologisk prinsipp aktiveres: Utvelging av noe: Stille oppmerksomhet på noe, se bort fra alt annet, altså fokusere og selektere. Så kommer spørsmålet hva som foregår når det tematiske hva skal realiseres til piktoralt innhold, altså det tematiske hva’s hvordan. Tegneren velger bildeelementer. Organisasjonen av bildeelementer er determinert av mentale organisasjonssystemer som strukturerer retoriske troper og figurer:

Det perseptuelle materialet, visuelle representasjoner av synlige gjennkjennbare deltagere: personer, kart, rotter, soler, utsettes for

oppmerksomhetsdistribusjon. Vi flytter oppmerksomheten mellom elementer for å danne en konsepsjonell sammenheng. Nevrale nettverk i hjernen strukturerer for likhet, forskjell og del/helhet. Derfor sammenligner vi, ser analogier, lager simile, parallellisme, metafor og vi skiller ut forskjeller, og vi

225 Retorikk egner seg bedre enn narratologi til å undersøke karakterisering i metaforbasert tegning. En undersøkelse av hvilke retoriske strategier som anvendes og hvordan de inngår i komplekst spill, vil være hensiktsmessig å utprøve på karakterisering. Det vil også være vanskelig, fordi metafor og metonymi ikke alltid lar seg skille.

177 lager comparatio og ser motsetninger, lager antitese. Og vi kjenner deler som hører til helheter, oppfatter kontiguitet og lager metonymier osv. I

gjennomgangen av karakterisering er det registrert metaforiske uttrykk, personifikasjon, comparatio, metonymi, reifikasjon.

Karakterisering skjer i tegning som direkte persontegning ved seleksjon av enkelte synlige trekk. Og indirekte med overføringsstrategier. Identitetstegn inkluderer klær, redskaper og andre attributter. Verdievaluering kommer frem i objekter og dyr som forbindes med negative (og positive som ikke er utpekt her) verdier. Med stereotypier kan markante egenskaper tillegges personer.

Vi har kunnet registrere slik overføring i konkrete visuelle blends. Abstrakt egenskap kan vises gjennom fysisk handling, samtidig som den måten handlingen utøves på er holdningsmarkør for utøveren. Psykisk egenskap kan vises med fysisk sansefunksjon. Øyne kan lukkes, fjernes eller kan skiftes ut.

De retoriske endringsteknikkene tilføyelse (adjectio), fjerning (detractio), utskiftning (immutatio) og omflytting (transmutatio) settes inn i den slags operasjoner.

Komprimeringsprinsippet gir seg til kjenne, identitetstegn kan ligge lagvis med andre tegn. Dette skjer fordi tegneren velger tegn som kan inngå i samspill med andre tegn. Karakterisering skjer alltid i en eller annen forbindelse, ut fra et eller annet aspekt som er i søkelyset. Slik er

karakterisering innvevd i bildets fortelling, involvert i noe som foregår i et handlingsrom. Dette handlingsrommet har flere funksjoner. Det åpner for betrakterens innsyn i en avgrenset fortelling, det gir en setting som kan definere eller tydeliggjøre handlinger. Detaljer eller deltakere i settingen kan både være identitetstegn for sted og holdningsmarkører. Den samtidige polyreferensialiteten i et bildeelement og det samspill som oppstår mellom disse lagene, er nettopp det forbløffende i metaforbasert tegning, at der er system i og mellom betydningsklumpene. Noen tegnere kjenner

systematikken og velger sine tegn så de kan karakterisere det umulige, ved gjenbruk og nybruk av bildelementer fra forskjellige klasser.

To kategorier av bildeelementer er funnet i tillegg til dem fra kap.3.4:

Egenskapsbetegnere

Valoriseringstegn: holdnings-, emosjons- og verdisettende markører.

De opptrer for det meste som piktorale tegn, men vi har også sett eksempel på plastiske eksempler i den svarte solen (ill. 26).

178

3 . 6 S Y N S V I N K L I N G

Synsvinkling er et begrep med flere betydninger: Det er et fysiologisk bestemt fenomen som er med og bestemmer hva vi ser og hvordan vi ser på og oppfatter fysiske ting. Det er en intellektuell, psykologisk innstilling til ting og saker. Det er et felt innen narratologi. Synsvinkling er også et uomgjengelig fenomen for tegnere, hvor de gjør valg hver gang de skal tegne en ting, valg som avgjør hva den tingen skal bli sett som. Narratologer bruker benevnelsen ”fokalisasjon”,²²⁶ ”point of view”, synsvinkel. Jeg velger termen

”synsvinkling” for å fremheve at det gjelder å styre blikk. Det er min

oppfatning av hva tegnere gjør, de styrer betrakterens blikk og forståelse. Det er slik tegnere kommuniserer. Det følger for tegnere at de må vite at de har mange valg å ta, de må velge hvilken tegnerposisjon de vil se sitt fysiske objekt fra, og hvilken av objektets flere sider de vil vise. Det samme gjelder for den saken, den historien de skal tegne. Her er der like mange valg å ta.

Slike valg angår hvilke psykologiske, emotive og ideologiske aspekter som skal vises. Tegneren som retoriker må ta stilling til disse fasettene, hun må posisjonere seg i forhold til dem.

I de to foregående kapitlene er det kommet klart frem hvordan fortelling er avhengig av den metaforiske mekanismen. Metaforer virker ved projisering av noe ved et begrep over på et annet begrep. Ett eller flere aspekter ved en sak blander seg med ett eller flere aspekter ved en ting eller en person.

Aspekt og synsvinkel henger sammen. Fordi vi tenker med metaforer, og fordi den måten vi tenker på bestemmer våre handlinger, er synsvinklingens rolle innen metaforisk tenkning også vesentlig å være klar over.²²⁷ I tillegg er det kommet frem som Langacker viser, at tempus i språk foregår i kognitive synsvinkel-mønstre. Hvordan gir det seg utslag i reelle bilder? For å få et grunnlag til å behandle tidsdimensjonen i tegning, er det viktig å kjenne til hvordan synsvinkler fungerer og kan manipuleres i tegning.

Når jeg tidligere har proklamert bildets organisasjonsmåte som romlig, tilknyttet en geometrisk struktur, anser jeg det nødvendig å forklare en slik geometrisk struktur, dvs. si noe om hvordan bildeelementer kan forbindes til betydning. Dette er formal-estetiske forhold som inngår sammen med piktorale betydningsbærende momenter. Jeg mener også det er interessant å redegjøre for reell bilderomlig organisasjon i relasjon til at mentale

imaginasjonssystemer har vist seg å være i høy grad visuelt fysiologisk basert. Jeg setter meg ikke som oppgave å utrede forskjeller mellom reellt

226 (”focalization”) Rimmon-Kenan (1983).

227 I mitt arbeid med metaforbasert tegning er en gevinst at jeg har blitt svært oppmerksom på synsvinklingens rolle og mulighetsbetingelser. Jeg har blitt bevisst på valgfriheten til å se en sak eller person med positiv eller negativ innstilling. I pedagogisk arbeid med unge mennesker som skal skape sine liv og samfunnet, ser jeg slike gevinster som utrolig viktige.

179 bilde og mentale bildemønstre, det vil være mer tilfeldig hvor slike forskjeller påpekes. Men hva som kan oppnåes, er noen blikk på premissene og

mulighetene for reell bildefremstilling i møte med kognitive romlige faktorer.