Fillmores kasusmodell

For å få en oversikt over elementer i en handling, henter jeg noen begreper fra Charles Fillmores definisjoner av semantiske roller.¹⁹⁸ Det er begrepene agens, patiens, instrument og experiens. Disse kan oppfattes som

rollearketyper, og har fått navn i samsvar med latinsk grammatikk. Agens, eller agent, er ”den handlende”, en person som viljebestemt utfører fysisk aktivitet som resulterer i kontakt med et ytre objekt og overførsel av energi til det objektet. Den polære motsetningen til en agens er en ikke-levende patiens, patient, ”den lidende”, som absorberer kraften som er overført ved eksternt initiert ytre kontakt, og som derved undergår en forandring i tilstand.

Instrumentrollen er den av et (ikke-levende) objekt som blir manipulert av en agent, for å påvirke en patient. En person engasjert i mental aktivitet (som kan være perseptuell, emotiv eller intellektuell) utgjør experiens eller experient, ”den erfarende”, (Langacker 1990: 210). Men disse rollene er ikke helt enkle å holde styr på. Patiens kan også være levende, og en person kan ha flere roller. Kompleksiteten viser seg i enkle setninger som ”Holmes skadet sin opponent alvorlig.” Her er setningsobjektet både patiens og experiens. I ”Jones kastet en frakk.” gjør ikke den kraften som overføres til frakken at den indre tilstanden forandres, men får den til å beveges i forhold til omgivelsene. Langacker refererer til et slikt objekt som en beveger (”mover”) (Langacker 1990: 218). I en setning som ”Den skremte fuglen fløy vilt rundt i rommet.” inkluderer subjektet rollene til agens og beveger.

Sekundært er agens-bevegeren også en experiens, og vingene et slags instrument. Bevegere er ting og vesener som beveger seg. Handling er også en rolle. Det kan være kroppshandlinger, psykiske o.a.

197 Slike funksjoner, bildeelement-kategorier, markers ved introduksjon med fet skrift.

198 Filllmore, Charles J. (1968: 1 - 88): “The case for case”, i Emmon Bach and Robert T. Harms (eds.) Universals in Linguistic Theory. Jeg har lest det i Langacker 1990.

147 Jeg ønsker en enkel oversikt over handlingsmomenter. Olaf Øyslebø ¹⁹⁹ har laget en modell hvor han eksemplifiserer med en hendelse om en

ruteknusing.

Tre serier av spørsmål melder seg:

HVEM knuste HVA (el. HVEM) for HVEM?

NÅR, HVOR og HVORDAN?

Av hvilken ÅRSAK, med hvilke MIDLER, med hvilke FØLGER?

Serie 1) gjelder tre semantiske roller. Serie 2) – tid, sted og måte – gjelder forhold ved handlingsutførelsen. Serie 3) – årsak, middel og følge – ”gjelder forhold som vårt menneskelig og mer eller mindre kulturelt bestemte tankemønster påtvinger virkeligheten. Vi går ut fra som gitt at alt som skjer, har en årsak og får følger (ingen reaksjon er også en følge). Endelig må det som utføres, skje ved hjelp av noe: middel, instrument. Disse størrelsene blir av abstrakt karakter, og er ofte vanskelige å bestemme. De må også bli gjenstand for en skjønnsmessig vurdering. Årsak og følge er bare

ytterpunkter på én og samme skala, og med følge kan forstås mye. ”Hensikt”

er intendert følge, ”produkt” er oppnådd følge, ”resultat”, ”effekt” osv. er bare spesifikasjoner av begrepet ”følge”. Den flytende grense gjør det naturlig å benytte uspesifiserte hverdagsbetegnelser for disse rollene.

(Øyslebø 1979:141).

De tre seriene reduseres til to og settes inn i denne modellen:

199 Øyslebø (1979): Språklig kommunikasjon.

43. Øyslebø (1979: 142). Modell av handlingsmomenter.

Agens (hvem)

Experiens (for hvem) Patiens

(hva,hvem)

Tid Sted Handling

Årsak Middel Følge

148

Det er en modell med praktisk anvendelighet satt foran

fullstendighet. En sender kan bruke den som et skjema, uten å fylle inn alle rollene. Roller kan dempes eller fremheves, en har ikke alltid behov for å videreføre all den informasjon som kan legges i meddelelsen. En tekst eller et bilde er en

overflatestruktur av et utsagn, som analysator kan undersøke. Så er det opp til analysator å skjønnsmessig vurdere hvor relevant den eller den rollen er i bildet.

Som analysator kan vi prøve

modellen på Graffs tegning 2.2.1990.

”Jøder på vandring”. Ingressen i artikkelen er: ”Israelske myndigheter hevder at om lag 750.000 sovjetiske jøder kommer til å emigrere til Israel i løpet av de neste seks åra. Dette har skapt uro i den arabiske verden, ikke minst blant palestinerne, som frykter at en stor del av disse innvandrerne vil bli plassert på den okkuperte Vest-bredden.”

45. Ingebrethsen (1990 revidert).

Shamir og Israels regjering

Arafat og det palestinske folk Jøder på

flyttefot

Tid Vestbredden Utplassering, flytting

Årsak Trillebår eller makt Arafat/palestinere skades 44. Graff, Jøder på vandring. 2.2.90.

149 Agens: Tegningen viser statsminister Shamir. Teksten sier Likud-kretser i Israel og den israelske regjering. Shamir representerer altså regjeringen og en del jøder i Graffs fremstilling. Shamir gjør to ting, utplasserer jøder og kjører over Arafat. Jødene settes inn i skjemaet under patiens. Arafat som blir rammet av den ytre taggete kraften, endrer derved tilstand og er i patiensrolle.

Han er også experiens. Slik Arafat er plassert nærmest oss i bildeflaten, er nettopp reaksjonen markert. Jødene som flyttes er her en cohandling til hovedhandlingen. Tidspunkt kan ikke leses i bildet. Med kontekstuell priming²⁰⁰ vil de to palmene kunne vise det stedet som kalles Vestbredden.

I den andre serien vil vi kunne fylle ut agentens handling som årsak til Arafats skade. Men vi ser ikke årsak til at Shamir handler som han gjør. Hva som skal sies å være midlet til å skade Arafat, er flersidig. Det direkte instrumentet er den skarpe Davidsstjernen. Den er en del av trillebåren, et bevegelsesobjekt som jødene beveges med. Dette bevegelsesobjektet går i en bane, en retning over Arafats kropp. Samtidig er trillebåren et tegn for Shamirs besutningsmakt. Med symbolet for Israel, Davidstjernen, kan en si at det er den israelske regjeringsmakt som her er referent for bildetegnet trillebår. I feltet for følge, hva skal vi fylle inn der? Protensjonelt abduserer vi at palestinernes okkuperte land fylles med jøder. Vi vet at dette vil føre til konsekvenser for befolkningsgrupper. Den følgen vi ser er at palestinerne lider skade. Tegningen viser PLO-lederen Arafat. Det er en personifisering av palestinere, eller helst en metonymi: lederen står for folket.

Denne modellen er for trang til fange inn hva vi har bruk for. Men god som et oversikts- og utgangspunkt videre. To ting trenger større plass: Det

metaforiske og momentene i begivenhetsstrukturen. Den metaforiske mekanismen er virksom på svært mange punkter i ovenstående tegning. Til nå har vi sett at Shamir og Arafat er personifiserte folk. De er i tankens inputrom som singulære objekter, men slik som de inntar betydning ved blending gjennom samvirkning med de andre bildeelementene og vår viten om situasjonen i Israel, er personene projisert på den israelske ledelse og folket, og palestinerne som folk. Hver av de to personene kan alså leses som to betydninger. Stjernen og trillebåren kan likeledes også leses som konkret ting og som noe i nærheten av abstrakt begrep, abstrakt innhold. Den konkrete handlingen å kjøre over som finnes i kilderommet, projiseres på situasjonen på Vestbredden, på relasjonene mellom befolkningsgrupper.

200 Priming er det fenomen at grupper av synapser i hjernens nevrale nettverk som er aktivert, beholder en slags oppvarming, beredskap, en tid etter at de har vært i bruk i en eller annen kognitiv prosess, så de lettere blir aktivert igjen. Gade (1997: 224). Denne mekanismen gjør at noe vi nettopp har lest eller det tema vi snakker om, setter en kontekst som forehavende tegn lett glir inn i.

150

Denne situasjonen finnes med Turners begreper i det mentale målrommet hos bildebetrakteren, og blend finner sted.²⁰¹

Det kommer klart frem med Fillmores kasusmodell at et bildeelement refererer på to plan: det synlige, konkrete og det overførte, abstrakte plan. Vi ser Arafat: kan tenke PLO/palestinere (avhengig selvfølgelig at vi har den relevante kunnskapen som innholdet krever for å bli forstått). Vi ser en stjerne: kan tenke hjul, Israel, skadevoldende instrument. Vi ser personer som utfører tydelige kroppshandlinger: projiserer disse handlingene på politiske abstrakte situasjoner. Den abstrakte situasjonen er det måldomene²⁰² som rommer innholdet i det visuelle utsagnet/fortellingen om situasjonen i Midt-Østen. Den abstrakte situasjonen kan ikke bli visuelt formulert uten å bli projisert over på den romlige situasjonen, det metaforiske kildedomenet.

Tegning er som vi vet, et medium hvor elementene organiseres i romlig orden. Vi ser deltagere i en visuell fortelling romlig relatert til hverandre. Det som er synlig romlig kan vises i bilder. For å formulere abstrakt innhold i bilder, må vi altså konvertere det, eller kunne forbinde det, til romlige bildeelementer og konkrete kroppshandlinger.