Komprimerte bildetegn

Kombinasjonsprinsipper dreier seg om hvordan informasjon organiseres innen et medium. Bildetegn organiseres romlig. Skrift gjør også det, i linjær rekkefølge. Språk og bilder har også det til felles at de ekstraherer mening fra en egentlig kaotisk virkelighet og komprimerer mening til betydning.

Forskjellen på den måten de betydningsbærende elementene stilles sammen på, er at den skriftlige informasjonen plasseres i linjær rekkefølge, i

lengdeutstrekning, mens bildebetydning er komprimert i flate klumper spredt utover en avgrenset flate. Informasjon i skrift er underordnet den temporale orden som den muntlige tale har satt. Ved informasjon i bilder tilsidesettes den temporale rekkefølge som lite viktig, i forhold til den romlige orden.

Jeg vil vise at komprimeringen som skjer med bildeinformasjon er et særlig og markant kombinasjonsprinsipp. Det slår igjennom på tre nivåer i tegning:

som 1) fortetting av rom og tid gjennom organisering av innholdselementer, 2) som semantisk overlapping av flere syntaktiske kategorier og 3) som metaforisk overlapping.

142

Den første kompri-meringseffekten kommer til syne når vi sammenligner tegning med fotografi. Néna (10 år) tegnet en situasjon fra sommerferien.

Vi skulle ut på kafé da det begynte å regne. Vi løp og det så nok litt merkelig ut, for oldemor som nesten var hundre år, ble litt forskrekket over farten i rullestolen. En mann sto og lo under

markisen utenfor butikken sin. Og da vi hadde rundet hjørnet og var langt nede i en annen gate, løp vi forbi to småjenter som gjorde store øyne med åpen munn. Et fotografi kunne ikke ha vist småjentene sammen med den leende mannen, fordi de befant seg på et annet sted og et annet tidspunkt i forhold til oss som løp. Men Néna reduserer det virkelige avstandsforholdet og plasserer jentefigurene rett bortenfor mannen. Bildeelementer kan altså plasseres ved siden av hverandre og også med mer eller mindre overlappinger foran og bak hverandre som representasjoner for referenter.

Den andre komprimeringseffekten vedrører bildetegnenes forskjellige måter å være betydningsbærende på. En figur bærer mange informasjoner samtidig, bildebetydninger ligger samlet i informasjonspakker. Et betegnerelement som oldemor viser både at hun sitter (viser handling, bærer verbets funksjon), hvordan hun sitter (adverbets funksjon), hvilken bekledning hun har. En mer avansert tegner kunne også vist alder, emosjonsutttrykk osv. Vi som er betegnet kjenner oss igjen, og ser oldemors identitet i plasthetten hun ville ha på seg for å beskytte frisyren og ikke minst i rullestolen hun sitter i.

Betegnerelementet som verbalt kan oversettes til ordet ”oldemor” fyller betegnerfunksjonen å vise identitet og også funksjonen å vise handling. I et rikere beskrivelsesregister er også karakteringsfunksjonens

mulighetsbetingelser flerfoldig tilgjengelig. Sett som et syntaktisk betegnerelement ”oldemor”, sammenlignet med ordet ”oldemor”, ville det kreves mange setninger for å formidle samme mengde informasjoner. I en setning som ”Den gamle oldemoren var forskrekket” bærer riktignok substantivet flere semantiske opplysninger: familierelasjon, kjønn og entall, men ellers er betydningene fordelt på de andre ordene i setningen, i regelmessige ordklasser og bøyninger.

41. Nénas sommertegning. 2001.

143 Den tredje typen komprimering setter inn med metaforenes tilstedeværelse.

Nenas tegning inneholder ikke overførte betydninger på dette planet. Som demonstrasjon på denne effekten bruker jeg min egen tegning som ble laget et par måneder senere. Nenas oldemor, min mor, døde. Jeg måtte ha henne med videre i tankene mine, og tegnet hvordan hun døde. Hun var lam i høyre side etter slag. Hun bodde alene og greide seg. Men nettene medførte farlige balanseganger mellom sengekanten og toalettstolen tett inntil. Hun levde på en knivsegg i 9 år. Til hun falt en natt, brakk lårhalsen og døde to døgn senere. Hvordan kan jeg tegne det i et bilde? Med skildring av den reelle situasjonen, eller den metaforiske knivseggen? Problemet med tid og forandring som foregår i faser melder seg uvilkårlig. Skal det vises at hun faller, har falt eller at hun er død? Hvordan kan lårhalsbruddet vises som årsak til at hun er død?

Nå har jeg sørget for å innvie leseren i tema for tegningen. Da kan jeg legge innholdet frem med noen få bildeelementer. Leseren vet at mor var rullestolbruker, det elementet viser hennes identitet. Likeså gjør lårbensknokkelen. Det er hennes lårben som er brukket. Samtidig ligger lårbenet der som en bro eller vei hvor rullestolen har kjørt til den ikke kommer lenger.

Lårbenet som knokkel overlappes av det samme elementet som bro. Vi kan lese dette som en meningsfull betydningssamling, sammen med det mørke landskapet under, og himmelen over. Lårbenet kommer som element tilhørende to semantiske kategorier.

Når elementet forståes som en bro, skjer det under innflytelse av mentale metaforiske mekanismer. Vi tenker og kommuniserer ved hjelp av mengdevis av forskjellige forestillingsskjemaer. Kognitiv lingvistikk har funnet og systematisert hvordan slike skjemaer ligger under i språk, og funnet mekanismer for funksjoner. Der finnes diverse typer skjemaer, og de er dannnet på våre grunnleggende kroppslige erfaringer. Konkrete erfaringer av å være kropp i romlige omgivelser. Primære skjemaer er knyttet til romlige relasjoner: oppe og nede, fremover, bak, steder og kroppslige handlinger som 42. Lårbensbro. B.I. 2001.

144

å gå, spise, sove, reise. Med slike grunnleggende begreper danner vi bildeskjemaer for mentale og abstrakte fenomener. Det foregår en mental projiseringsprosess, hvor vi ser noe abstrakt som for eksempel kjærlighet, livet eller døden ved hjelp av noe konkret. Vi blander noe konkret og noe abstrakt. For det abstrakte begrepet døden finnes det mange metaforer. De refererer til forskjellige aspekter ved død. DØD ER AVREISE. DØDEN ER SLUTTEN PÅ LIVETS REISE. DØDEN ER NATT. Vi tenker også livet som en reise, eller som en bane fra en eller annen begynnelse til en destinasjon.

I film og tegneserier kan vi vise bevegelse og sekvens, at noe skjer først og så, deretter, skjer noe annet. I ett bilde hvor vi bare kan vise én situasjon, er vi avhengige av visse typer bildeelementer. En kategori er bevegelses-objekter, objekter som kan brukes til å forflytte kropper og ting med. Slike bevegelses-objekter som diverse kjøretøy, som kan inngå som

bildeskjematiske komponenter, aktiviserer vår viten om bevegelse. Med en rullestol kan en forflytte seg på livets reise. En reise har en del faste komponenter: Den reisende, et kjøretøy og en bane fra et sted til et mål.

Slik lårbenet er til stede som to bildeelementer av forskjellig kategori, vises det her hvordan den tredje komprimeringseffekten virker i tegning som språk.

Vi ser ytterligere at noe er skjedd med knokkelen/broen. I den tofoldige betydningen ligger i tillegg informasjon om årsak til at rullestolen er tom, at oldemor er død. Vi ser at lårhalsen er brukket. Og vi forstår at livet er kommet til veis ende.

Her, som vist i lårbensbrotegningen, ligger kjernen i metaforbasert tegning:

Det finnes kategorier av bildeelementer, en påstand gjentatt fra kap.1. Jeg hevder videre at elementer innen disse kategoriene kan sees som paradigmer, med uendelige valg til utskifting innen hvert paradigme, og med uendelige kombinasjonsmuligheter mellom elementer fra forskjellige kategorier.

3.3.4 Sammenfatning og videreføring av narratologi,