Predikanter i konflikt og endring

Lyngenlæstadianismen splittes i 1992 etter en periode med spenninger og konflikter. Sjøl om årsakssammenhengene er komplekse, er det liten tvil om at de temaene som det særlig blir konflikt rundt, kommer som resultat av endringer i samfunnet. Splittelsen blir et faktum i 1992. En fullstendig analyse av splittelsen, fra begynnelse til slutt med årsak og virkninger, er det her ikke rom for.⁵⁷¹ Jeg behandler her splittelsen først og fremst på et institusjonelt nivå med fokus på hvordan den henger sammen med kjønn.

På 1980-tallet er det flere predikanter som går bort. Når kontinuitetsbærere og samlende krefter som Peder Nyvold (1991), Halldor Samuelsen (1986) og Nils Samuelsen (1990) går bort i løpet av få år, preger dette menigheten. Dessuten er det en lang rekke nye predikanter, både høvedsmenn og reisekamerater, som sendes ut i årene rundt 1980.⁵⁷² At gamle og sentrale predikanter går bort, er likevel noe som alltid har skjedd innen læstadianismen uten at store konflikter nødvendigvis har ramma menigheten. Når splittelsen skjer nettopp i denne perioden, henger det sammen med andre faktorer i samfunn og forsamlingsliv.

I løpet av 1991 antydes det i UV at det er en konflikt mellom noen av predikantene. Da blir det trykt to tekster av Erik Johnsen som begge handler om å holde fred og søke forsoning.⁵⁷³ Etter hvert blir det klart at konfliktene innad i predikantkollegiet er omfattende. Det viktigste spørsmålet er om det skal tillates predikantene å være uenige. Redaktør P. Sigmund Olsen, som tar over for Erling Saltnes som redaktør i 1989⁵⁷⁴, skriver i 1992 og redegjør for

570 Saltnes 1984: ”Johannes Nyvold til minne”, UV 5/1984, s. 4. Se også for eksempel Hole 1983: ”Til minne”, UV 12/1983, s. 2; og Olsen 1994a: ”Sigfred Berglund – Til minne!”, UV 6-7/1994, s. 4.

571 Splittelsen er egentlig moden for mer forskning, både hva gjelder årsaker, forløp og konsekvenser. De eneste forskningsbidragene som tar for seg splittelsen, er Eggen 1998: Troens bekjennere og Riiser 1994: ”…I et annet rom”, Nordnorsk kulturhistorie 2.

572 Nye høvedsmenn er Osvald Johansen (første reise 1979), Trygve Jørgensen (1980), Nils Samuelsen (1975).

Nye reisekamerater er Helge Bakkehaug (1978), Knut Evanger (1980), Magnar Fjellstad (1982), Egil Gundersen 1977), Helge Hansen (1978), Alf Jacobsen (1976), Sigmund Pedersen (1976). Flere av de eldre predikantene dør eller slutter å tale av helseårsaker: Karl Lunde (1975), Lars Nilsen (1975), Mikal Pedersen (1982), Olaf Ringstad Seljelund (1980), Haldor Samuelsen (slutta å tale i 1980). Se Kristiansen 2004a:

Preliminær matrikkel over læstadianske predikanter i Norge 1850-2000, s. 70-114.

573 Johnsen 1991a: ”Erik Johnsens råd til oss”, og 1991b:”Holder Herrens hjord sammen!”, UV 11/1991, s. 1-2.

574 Olsen 1989a: ”Etter 40 år…”, UV 1/1989, s. 2. Olsen er den første redaktøren som ikke er predikant.

splittelsen. Blant annet trekker han fram at det har vært læremessig uenighet i flere år, og at predikantene kom med en uttalelse i 1987 der de sa seg enige om å være uenige.⁵⁷⁵ Det blir et

”kirkemøte”, men bare den ene sida møter opp. I UV 6-7/1992 skrives det mer, og begge partene slipper til med sine forklaringer.⁵⁷⁶

På den ene sida befinner de fleste predikantene seg. Disse får tilnavnet – og økenavnet – ”de liberale” av den andre sida. Grunnen er at de ses som å ha forandra syn i forhold til tradisjonen.⁵⁷⁷ De får følge av litt under halvparten av menigheten. På den andre sida befinner høvedsmennene Jaklin Sommerstad (1910-2000) og Knut Evanger, tre av kameratene og en rekke forsamlingsholdere seg. Disse får tilnavnet ”fundamentalistene” av den andre sida fordi de nekter å godta en hver form for uenighet internt, og får følge av litt mer enn halve menigheten.⁵⁷⁸ Når det gjelder omtalen av de forskjellige sidene, er det flere betegnelser som kan brukes. En mer nøytral form innebærer å skille mellom ”de konservative” og ”de liberale”, noe som er gjengs i dag. Samtidig er dette veldig relative termer. De liberale er i liten grad liberale i en større kirkelig og teologisk forstand. Begge retninger må kunne kalles meget konservative. Øyvind Eggen skiller mellom modernistene og tradisjonalistene ut fra ideen om at å akseptere flere syn kan kalles moderne, mens avvisningen av en slik tankegang kan kalles tradisjonalistisk.⁵⁷⁹ Dette er en i stor grad gyldig inndeling, men innenfor begge retningene finnes både tradisjonalister og modernister.

Dessuten vil denne inndelingen implisere at hver enkelt valgte sin fraksjon ut fra dogmatiske overveielser, og dermed nedtone det sosiale aspektet ved splittelsen. En inndeling som definerte ut fra lederne, ville innebære betegnelsene ”Esbensen-fraksjonen” og

575 Olsen 1992a: ”I Åndens enhet vandre”, UV 5/1992, s. 4. Brevet fra 1987 er gjengitt i 1992. Se Nyvold m. fl.

1992: ”Predikantuttalelsen fra Skibotnstevnet november 1991”, UV 8/1992, s. 2. I Olsens tekst kommer det fram at splittelsen er kommet langt, og tre forsamlingsholdere fra det som er i ferd med å bli Esbensen-fraksjonen innkaller til krisemøte, til det de kaller for et ”luthersk/-læstadiansk kirkemøte”. De ”kan ikke tie lengre”, sier de, og antyder at det har vært en strategi. I stedet for å ta opp konflikten offentlig, har det blitt tidd.

Se Paulsen, Karlstrøm og Gundersen 1992: ”Nødskriv om å innkalle til læresamtaler”, UV 5/1992, s. 2.

576 Olsen 1992b: ”Menighetsmøte – læsesamtaler”, UV 6-7/1992, s. 3; Sommerstad m. fl. 1992:

”Meningsforskjeller innen Den Luthersk-Læstadianske menighet”, UV 6-7/1992, s. 4; Andreassen m. fl. 1992:

”Uttalelse fra menighetsmøte i Skibotn 30/5 1992”, UV 6-7/1992, s. 5-7.

577 Offisielt benytter de seg av betegnelsen ”Den luthersk-læstadianske menighet”.

578 Denne sida kaller seg sjøl ”Den luthersk-læstadianske menighet – Lyngen-retningen”. Sommerstad (tidligere med etternavnet Oldervoll) tok over som leder da Peder Nyvold blei sjuk i 1984. I forbindelse med splittelsen spilte han ingen sentral rolle, men havna som leder av det jeg kaller Evanger-fraksjonen. Evanger tar imidlertid snart over. Da Sommerstad dør i 2000, får han et varmt minneord i UV, der han nærmest unnskyldes for sin deltakelse i splittelsen. Se Olsen 2001: ”Jaklin Sommerstad til minne”, UV 1/2001, s. 4. Esbensen er kritisk til Sommerstads lederskap: ”Vi maatte ofte utæske hans Mening. Sandt nok kommer man ikke til orde, naar man intet Ord har at komme med”. Se Esbensen 1994: Et Bidrag til Oplysning om Splittelsens Bakgrund og Aarsak, s. 8.

579 Eggen 1998: Troens bekjennere, s. 82 ff.

fraksjonen”. Sjøl om Esbensen aldri blir leder av predikantrådet i sin fraksjon, hersker liten tvil om at han fra 1992 blir den ideologiske og egentlige lederen. På den andre sida blir Knut Evanger leder etter splittelsen. Han fungerer både som reell og formell leder. Spørsmålet om hva som er de beste betegnelsene, krever en større undersøkelse av flere faktorer ved splittelsen. Jeg velger å følge et inntrykk jeg sitter igjen med om at de fleste valgte side dels ut fra sosiale faktorer som familie, bosted og oppvekststed, dels ut fra tilhørighet og tiltro til bestemte predikanter. Dermed ender jeg opp med de tentative termene Esbensen-fraksjonen og Evanger-fraksjonen.⁵⁸⁰

De sakene som av predikantene framstilles som hovedstridspunkter, handler om skilsmisse og skapelsesdagenes lengde.⁵⁸¹ Begge temaene må ses som uttrykk for noe større. Skilsmisse er et godt eksempel på det Andreas Esbensen på 1960-tallet kalte ”spørsmål som var de fordums vandrere ukjente” sjøl om Luther behandler temaet. På 1980- og 1990-tallet er skilsmisse blitt et tema i det øvrige samfunnet gjennom en sterk økning i antall skilsmisser. I 1966 er det 67 skilsmisser i Troms. I 1990 er det 392.⁵⁸² Fram mot 1990 blir det aktuelt med samlivsbrudd også i den læstadianske menigheten.⁵⁸³ Innenfor en kristen bevegelse der ekteskapet ses som Guds ordning, og der menn og kvinner defineres ut fra deres roller og funksjoner i ekteskapet, er skilsmissen en utfordring. Spesielt gjelder dette når et samlivsbrudd avløses av et nytt forhold og eventuelt et nytt ekteskap.

Skilsmisse blir i utgangspunktet ikke behandla så ulikt av de to fraksjonene. De forholder seg aktivt til hverandres syn, og formulerer sitt syn gjennom en aktiv negasjon av motparten.

Evanger-fraksjonens hovedpoeng er at Esbensen-fraksjonens syn er nytt og innebærer en liberalisering, og at dette vil ”gi anledning til større frihet for kjødet, og føre til ulykke for

580 Skillelinjene er til en viss grad geografiske. For eksempel blir nesten alle i Kåfjord tilhørende Evanger-fraksjonen, mens nesten alle i Kaldfjord utenfor Tromsø tilhører Esbensen-fraksjonen. Utover dette ser det ut til at både Tromsø og de fleste bygdene deles på begge fraksjonene med ulike betoninger fra sted til sted. Tida er ellers overmoden for mer forskning på splittelsen ut fra en rekke ulike perspektiver.

581 Diskusjonen om en dag i skapelsen skal forstås bokstavelig eller i overført betydning har sin bakgrunn i konservativ kristendoms relasjon til evolusjonstankegangen. Ideen om naturlig utvalg, evolusjon og det store smellet utfordrer den kristne bibelske skapelsesberetningen der Gud skaper verden på seks dager. En løsning på denne utfordringen er at om det har tatt mer enn 6000 år for mennesket å utvikle seg til i dag, så må en dag i bibelen forstås som en tidsepoke. Dermed har Gud skapt mennesket over et langt mindre definert tidsrom, og det åpnes for usikkerhet og ulike tolkninger av historien. Allerede i 1982 er temaet oppe i UV. Da skriver Sigurd Hole inn og slår fast at det er 5982 år siden skapelsen. Og redaktør Saltnes svarer med at det ikke kan fastslås nøyaktig. Se Hole 1982: ”Skal vi tro vitenskapen i alt?”, UV 11/1982, s. 2; og Saltnes 1982:

”Anmerkning”, UV 11/1982, s. 3.

582http://statbank.ssb.no/statistikkbanken/Default_FR.asp?PXSid=0&nvl=true&PLanguage=0&tilside=selecttab le/hovedtabellHjem.asp&KortnavnWeb=ekteskap

583 Det nevnte brevet fra predikantene fra 1987 handler nettopp om skilsmisse, og har sitt utgangspunkt i hvordan predikantene skal forholde seg til at skilsmissene er kommet til menigheten.

menighetene”.⁵⁸⁴ Esbensen-fraksjonens skriv i UV er delt i teser etter modell fra Konkordieboken. Her fokuseres først på ekteskapet. Dermed gis en hovedbegrunnelse for ekteskapet innenfor lyngenlæstadianismen, det skal ”føre slekten videre”, gi en ”medhjelp i livet” og ”bevare renhet og kyskhet”.⁵⁸⁵ På denne måten forsvarer de sitt syn på skilsmisse gjennom en sterk betoning av ekteskapet. Retorisk er dette etter alt å dømme for å møte påstanden om at deres syn innebærer et forsvar for skilsmisse og en nedtoning av ekteskapet.

De slår fast at skilsmisse er å anse som brudd med Guds skaperordning. Med dette som bakgrunn, og med begrunnelse henta fra Bibelen og Luther, forsvares skilsmisse og gjengifte etter utroskap. Når denne teksten forholder seg til den andre fraksjonen, er det gjennom aksepten av uenigheten: ”Vi vil likevel ikke fordømme dem som har det motsatte syn av vårt i dette spørsmålet, fordi deres syn likevel ikke rokker ved ’grunnvollen’”.⁵⁸⁶ Summen av de to fraksjonenes behandling av skilsmissespørsmålet er at familien og ekteskapet betones som hellig og skapt av Gud, og at utviklingen i samfunnet innebærer en profanering og en verdsliggjøring.

Et utgangspunkt for en forståelse av splittelsen er modernisersering og de fordums ukjente spørsmålene. Når nye spørsmål kommer, kan ikke nødvendigvis de tidligere predikantene gi svaret lenger – om det er Læstadius, Johnsen eller Lunde. Det skapes en åpning der den nye tida med sine nye spørsmål og tema blir satt opp mot gamle dager og tradisjonen. Uten å komme med kritikk av de gamle skapes muligheten for predikanter i samtida til å hevde at de representerer sannheten. Og det åpnes for at flere syn kan eksistere side om side.⁵⁸⁷ P.

Sigmund Olsen skriver om predikantbrevet fra 1987 at et sentralt poeng der er aksepten for at det eksisterer ulike syn i predikantkollegiet.⁵⁸⁸ Gjennom å betone muligheten for uenighet blant predikanter formidles eller skapes en slags relativisering der tradisjonen ikke alltid har svaret, og det er lov å være uenig om noen saker. Fortolkningen fra den andre sida er den motsatte. Predikanten Nils-Einar Samuelsen fra Evanger-fraksjonen sier om splittelsen i et radiointervju i 2003: ”Hvis du først begynner å flytte og tolerere ting utenom det som Skriften godtar, så fører det med seg at du flytter ikke bare den steinen, men steiner følger

584 Sommerstad m. fl. 1992: ”Meningsforskjeller innen Den Luthersk-Læstadianske menighet”, UV 6-7/1992, s.

4. 585 Andreassen m. fl. 1992: ”Uttalelse fra menighetsmøte i Skibotn 30/5 1992”, UV 6-7/1992, s. 5.

586 Andreassen m. fl. 1992: ”Uttalelse fra menighetsmøte i Skibotn 30/5 1992”, UV 6-7/1992, s. 5.

587 Esbensen forteller sjøl om hvordan han var enig med Nils Samuelsen om å være uenig. Se Esbensen 1994: Et Bidrag til Oplysning om Splittelsens Bakgrund og Aarsak, s. 3.

588 Olsen 1992a: ”I Åndens enhet vandre”, UV 5/1992, s. 4.

etter.”⁵⁸⁹ Her er det endringer i seg sjøl som settes fram som problemet. En hver form for liberalisering innebærer et steg mot å miste grensene rundt menigheten.

Samuelsen representerer med sin mediadeltakelse noe nytt i en lyngenlæstadiansk sammenheng. Jula 2004 deltar han også i TV-programmet Predikanten på NRK1. Her blir han portrettert og fulgt i sin gjerning som bonde og predikant. På denne måten tar Samuelsen del i offentligheten på en måte som hittil er ny innenfor lyngenlæstadianismen. Informanten Geir omtaler denne sida ved Samuelsen, og sier at Samuelsen har en helt annen horisont omkring disse nye tingene enn man tidligere har hatt. Det er ikke de nye tingene, som TV og radio, i seg sjøl som er onde. De kan brukes til noe godt og de kan brukes til noe ondt.⁵⁹⁰

De to fraksjonene representerer to ulike måter å møte ei ny tid på. Endringer i sosial praksis har ført til diskursive nydannelser i menigheten. Når skilsmisser blir aktuelt innen menigheten, blir det et tema hvordan man skal forholde seg til det, og skilsmisse blir forsøkt satt inn i en større teologisk sammenheng. Slik blir det en utfordring for hele det lyngenlæstadianske kjønnssystemet. Det henger sammen med skaperordning, med familien som institusjon, med menn og kvinners roller i ekteskapet, og med kallet. Esbensen-fraksjonens løsning kan ses som en åpning av kjønnssystemet i den forstand at den sterke vekten på predikantenes entydighet og konsensus nedtones. Evanger-fraksjonen representerer et forsøk på å lukke kjønnssystemet og avvise relevansen av nye sosiale praksiser.⁵⁹¹

De fleste av predikantene følger Esbensen i splittelsen – fem av sju høvedsmenn og halvparten av reisekameratene.⁵⁹² Dermed kan denne fraksjonen fortsette med samme organisasjonsstruktur og stort sett de samme predikantene. Evanger-fraksjonen, derimot, må kalle nye predikanter, nytt predikantråd og nye bedehusstyrer. I denne prosessen blir enighet

589 Brun 2003: Hvor smal skal stien være? Læstadianismen inn i et nytt årtusen. NRK P1, 16/7.

590 Se intervjuet med Geir.

591 De institusjonelle konsekvensene av splittelsen er flere. En viktig dimensjon er hvordan begge fraksjonene må konsolidere seg på nytt. Etter et offentlig rabalder i avisene og rettsapparatet sommeren 1992 om retten til å anvende og forvalte en rekke forsamlingshus, blir det skapt store sår i menigheten(e). UV fortsetter som blad for Esbensen-fraksjonen. Se Olsen 1993a: ”Bladet ’Under Vandringen’”, UV 1/1993, s. 1. Evanger-fraksjonen gir ikke ut et eget blad, men redigerer og gir ut to samlinger med taler fra predikanter før splittelsen. Begge fraksjonene forsøker slik sett å framstå som bærer av kontinuitet, som bærer av den ”egentlige”

lyngenlæstadianismen. Nilsen (red.)1992: Predikener; Nilsen (red.)1997: Taler i forsamlingen.

592 Riiser overdriver sitt fokus på at ”fotfolket i forsamlingen skjøv flertallet av predikantrådet fra seg”. Se Riiser 1994: ”…I et annet rom”, Nordnorsk kulturhistorie 2, s. 270. Mer enn en rein ideologisk kamp går skillelinjene geografisk og familiemessig.

fokusert på i den grad at dissens ses som å være mot Guds formaninger.⁵⁹³ Det fører til en betoning av Evangers autoritet, samt til muligheten for å rekruttere nye predikanter. Av de nye predikantene skiller noen seg ut ved å være langt yngre enn sine predikantkolleger. Blant annet er Nils-Einar Samuelsen kun 25 år idet han blir utsendt som predikant. Dette kan ses som at man innenfor Evanger-fraksjonen ønsker å se til tradisjonen og historien. Dette er nemlig ikke utelukkende et brudd med tradisjonen, det er en måte å vende tilbake til den gamle tradisjonen. Generasjonen av predikanter før dem som sørga for splittelsen, blei kalt mens de ennå var unge.⁵⁹⁴