Forsamlinger

De rituelle samlingene i lyngenlæstadianismen kan i hovedsak deles i tre – stevnet, predikantbesøket og søndagsforsamlingen. Den viktigste enheten av de rituelle samlingspunktene er stevnet. Stevnet er det som tilsvarer andre læstadianske retningers storsamlinger. På stevnet deltar så mange av predikantene som mulig, og folk kommer fra mange kanter. På 1950-tallet er det opp til sju-åtte stevner i året, de fleste på sommeren. De spres geografisk til de viktigste stedene som lyngenlæstadianismen omfatter.³¹² Fra torsdag eller fredag til søndag er det flere samlinger om dagen med sang, bønn og lange taler av predikantene. På kveldene sitter menigheten samla etter talene og synger og prater.

Det viktigste stevnet i lyngenlæstadianismen har fra Antin Pietis tid vært Skibotn-stevnet.

Dette finner sted i første halvdel av november, noe som henger sammen med tilknytningen til det gamle Skibotn-markedet. Skibotn ligger i Nord-Troms, og er et vesentlig sted i lyngenlæstadianismens historie. Det var her de første predikantene starta sin misjonsferd i 1848, og det er her det viktigste bedehuset står.³¹³ I løpet av stevnet møtes predikantkollegiet for samtaler og for å ta opp predikantutsendingene og eventuelle saker til diskusjon. Skibotn-stevnets sentrale posisjon viser seg gjennom at det i UV hvert år gis et fyldig referat fra stevnet sammen med oversikten over predikantutsendingene. For eksempel fortelles det i 1952 at stevnet varer i fem dager med tre taler per dag, at alle predikantene deltar og at

310 Kanskje henger dette sammen med arven fra Sverige, der ”församling” betyr menighet på norsk.

311 Begrepet ritual er i utgangspunktet ikke et begrep som finner gjenklang innenfor menigheten.

312 I 1951 nevnes i UV følgende steder for sommerstevner: Skibotn, Sopnes (Alta), Birtavarre (Kåfjord), Skjervøy, Lavangseidet, Nordreisa og Olderdalen. Se Nyvold 1951b: ”Årets kristelige sammenkomster”, UV 8/1951, s. 3. I tillegg hører Tromsø, Lyngseidet og av og til Vadsø inn i den årlige syklus.

313 Sivertsen 1955: Læstadianismen i Norge, s. 242.

mellom 1100 og 1200 mennesker er samla.³¹⁴ I 1950 er det ”over 1000 mennesker” til stede.³¹⁵ I 1955 er cirka 1200 mennesker ”kommet sammen – folk fra sør og nord i Troms og Finnmark fylker. De kom med biler, busser og båter”. I teksten beskrives stedet og stevnet nærmere:

De gamle mener at det muligens kan være omkring 70 år siden at det har vært sammenhengende sammenkomster år etter år her i Skibotn. Dette sted egner seg særlig godt for en slik virksomhet fordi det i en mer utpreget grad enn måskje nå i vår tid var et grensestrøk som på grunn av datidens naturalhusholdning førte til en større samkvem ved byttehandel mellom norske, finske og svenske borgere. Når så forkynnelsen av evangeliet utgikk med ånd og kraft fra dette sted, ble det ikke bare timelige ting og varer disse markedsbesøkende førte med seg hjem, men også åndelige. Mange […] virket derfor på sine hjemsteder til velsignelse for sine medmennesker, som ved siden av den store anordnede forkynnelse virket store forandringer blant menneskene, og således ble evangeliets lys brennende i mange bygder, fjorder og havstrender ved havet i nord.³¹⁶

Teksten markerer her både tid og sted, og skriver Skibotn inn i en sammenheng.

Læstadianismen blir knytta spesifikt til bygdesamfunnet langs kysten, og den nordlige tilknytningen markeres sterkt. Byttehandelen beskrives som å ha skjedd mellom norske, finske og svenske borgere. Samene nevnes ikke. Dette er på ei tid da fornorskningen har vært på det sterkeste, noe som trolig har bidratt til å nedtone det samiske også internt i den lyngenlæstadianske menigheten.

Predikantbesøket er det andre vesentlige ritualet. Predikantene reiser rundt på prediketurer både i høytidene og ellers i året, og blir på hvert sted i et par dager før de reiser videre til neste. To predikanter får ansvar for en bestemt rute.³¹⁷ Når predikantene er i bygda eller på stedet, er det intensiv forsamlingsvirksomhet. Lik stevnene er det da taler flere ganger om dagen, ekstra oppdekking av mat og lange samlingsstunder med salmesang og samtale etter talene. Lokale menigheter kan begjære predikantbesøk, og det kommer tydelig fram at dette er viktige hendelser for lokalsamfunnet. Predikantbesøket bidrar til å definere stedet som en læstadiansk lokalitet. Når et sted ikke lenger besøkes, er det ikke lenger å regne som et sted i læstadiansk sammenheng. På 1950-tallet og tidligere er vinterruta lagt til den tida Lofotfisket og Finnmarksfisket er. Dette fører til at predikantene på sine reiser kommer til mange bygder

314 Nyvold 1952a: ”Markedsforsamlingen på Skibotn”, UV 12/1952, s. 3.

315 Nyvold 1950a: ”Skibotn-samlingen”, UV 12/1950, s. 2-3.

316 Nyvold 1955: ”Fra Skibotn-samlingen”, UV 12/1955, s. 1.

317 I 1950 skriver predikanten Haldor Samuelsen (1899-1987) om reisen han og ledsageren Ole Olsen gjorde gjennom distriktet vestre Lyngen. Turen starta 5. desember, og blei avslutta i midten av januar. Reisen starter i Kittdalen, går via Oteren, Stubbeng, Rasteby, Furuflaten, Kvalvik, Lyngseidet og Koppangen, før den avsluttes i Rottenvik. Se Samuelsen og Olsen 1950: ”Fra Vestre-Lyngen”, UV 3/1950, s. 2-3.

der menigheten i all hovedsak blir bestående av kvinner, barn og eldre. Dessuten kan predikantene i mindre grad delta på fisket sjøl.³¹⁸

Søndagsforsamlingen er den minste enheten i denne sammenhengen. Samtidig er dette den forsamlingshendelsen som går hele året. Under ”samlinga” på søndager har man bønn, salmesang og lesing av tekster, som regel av Luther. I januar 1979 skriver redaktøren av UV en beskrivelse av hvordan forsamlingen arter seg. Han gir klart uttrykk for at formen ikke er endra:

Forsamling er det ord vi bruker, i stedet for det mer kjente ”møter”. Og selv om det kan variere mye fra sted til sted, skal vi fortelle om hvordan det i almindelighet går til de fleste steder hvor denne virksomhet er i gang.

Der den stedlige menighet ikke er større enn at man får plass i private hus, ber de som ønsker det om å få ”samling” den og den søndag, slik at flest mulig får høre det tidlig i uken. Stedlige forhold og skikker bestemmer ellers klokkeslett for samlingens begynnelse og den ytre ordning for øvrig. Noen steder samles man på ettermiddagen og hører kanskje bare en preken, mens man andre steder begynner tidligere og har to samlinger med en matpause imellom. […]

Vanligvis er to mann tatt ut til forsamlingsholder i hver krets. […] Utførelsen av vår almindelige ”gudstjenesteform” (liturgi) er såre enkel. En av de to ”ved bordet”

[forsamlingsholderne, min anmerkning] gir en passende salme til innledning. Når salmen er sunget, holdes bønn som entes tas fra salmeboken eller andre nedskrevne bønner, deretter leses troesartiklene og Fader Vår. De fleste steder står menigheten under bønnen.

[…] Etter bønnen gis en salme som passer til dagens preken. Og som regel er det først Luthers preken over dagens evangelietekst som leses høyt for forsamlingen. Etter lesningen synges en salme, kanskje en av samlingsholderne taler noen ord om det som er lest, før det man kunne kalle et friere samvær begynner, med matservering, anledning til personlige samtaler og sang.³¹⁹

Det er visse forskjeller i hvem som kommer til de ulike samlingsformene. Illustrert med en modell av konsentriske sirkler, kan man si at stevnene favner videst. Hit kommer ”alle”, både de aller mest bekjennende og de som har en løsere tilknytning til menigheten. Stevnet har en sosial betydning som går langt utover det strikt kristelige. Også predikantbesøkene blir godt besøkt. Det synes som at søndagsforsamlingene i utgangspunktet favner smalest. Presise tall for dette finnes ikke, men flere av informantene mine gir uttrykk for at søndagsforsamlingen gjennom årene er blitt mindre besøkt.

På samme måte som menn styrer organisasjonen, er det menn som styrer ritualene. Menn er predikanter, tolker, forsamlingsholdere og forsangere. Dermed skapes et system der kun menn har tilgang til offentlige og rituelle posisjoner. I organiseringen av forsamlingen har

318 Jeg har ikke undersøkt dette nærmere, men det er noe som hadde fortjent nærmere analyse.

319 Saltnes 1979: ”Menighetens liv i året som gikk”, UV 1/1979, s. 1.

kvinner viktige roller, særlig i husforsamlingene, men også i forsamlingshusene. Og kvinner utgjør halvparten av deltakerne.