1.2 F ORSKNINGEN
1.2.1 Monumenter i forskningen
Monumentbegrepet hentes fra filosofen Niels Åkerstrøm Andersen. Han peker på hvordan noen tekster får en svært sentral status i bestemte diskurser. Monumenter er de tekstene som
”stikker opp i historien”, utgjør knutepunkter og dermed blir bestemmende for den seinere diskursen.10 Ingen nye utsagn blir gyldige uten å referere og plassere seg i forhold til
8 Juschka 2001: ”General Introduction”, Feminism in the Study of Religion, s. 1. Samtidig har
kjønnsforskningen vært lite åpen for det som har med religion å gjøre, i følge Inger Hammer. Se Hammer 1999:
Emancipation och religion, s. 32.
9 Et problem med henhold til forskningen er at majoriteten av litteraturen er skrevet på finsk. Som regel tar den finske forskningen opp tema fra Finland og USA. Leser man Pekka Raittilas matrikkel (se under), kommer det tydelig fram at Finland dominerer på forskningssida. For en stor del har den finske forskningen blitt oversett i Norge og Sverige. Jeg vil søke å referere til deler av denne forskningen til tross for språkproblemet. Noen av bøkene kommer med gode etterord og summary på engelsk eller tysk. Dermed kan noen hovedpoenger bli referert til.
10 Andersen 1994: Institutionel historie, s. 33. Statsviteren Iver B. Neumann definerer monumenter slik: “De tekster som tjener som knute- eller forankringspunkter for diskursen kan kalles monumenter” Se Neumann 2001: Mening, materialitet, makt, s. 177.
monumentene. Følgelig blir forskningslitteraturen grunnleggende intertekstuell. Med bakgrunn i Andersen vil jeg definere monumenter i forskningslitteraturen som tekster som for en stor del står som sannhetsvitne i seg sjøl, som dermed refereres til av det meste av seinere forskning, som har kraft til å definere et felt og herunder feltets utvikling og vesentlige kategorier, og som i liten grad blir stilt spørsmål ved.11 For Andersen er et vesentlig poeng at forskeren bør drive med utstrakt monumentkritikk på linje med kildekritikk.
Monumentkritikken har sin inspirasjon fra Foucault. Med en parafrasering av teologen James Bernauer og religionshistorikeren Jeremy Carrette sin gjennomgang av Foucaults potensiale innen teologisk forskning kan utfordringen beskrives som å frigjøre læstadianismeforskningen fra hva den tenker i det stille. I dette ligger å gjøre det mulig for læstadianismeforskningen å gjenkjenne sine skjulte kunnskapsregimer.12
Innenfor læstadianismeforskningen er det noen få tekster som peker seg ut, som stikker opp i historien. Det gjelder kirkehistorikerne Dagmar Sivertsens Læstadianismen i Norge13, Per Boremans Læstadianismen14, og til dels Pekka Raittilas matrikkel og bibliografi.15 Disse tekstene er alle 40 år gamle eller eldre, men anvendes og refereres til i nye forsknings- og oversiktsverk. Det henger sammen med kvaliteten på arbeidene, samt med hvordan de gir til veie en grunnleggende realhistorisk beskrivelse. De summerer opp forskningen som på deres tid er gjort om læstadianismen. På denne måten peker de bakover, gjennom å basere seg på tidligere forskning, og framover, gjennom å bli grunnlaget for den seinere forskningen. Disse tekstenes status antyder to ting som er verdt å diskutere; de nevnte tekstene har fått status som monumenter, og forskningen behøver nye arbeider.
Per Boremans Læstadianismen er en framstilling av bevegelsens opphav, samt av dens historiske og teologiske utvikling. Han vier stor plass til Læstadius, og gir en særs positiv og empatisk framstilling.16 Dagmar Sivertsens Læstadianismen i Norge likner Boremans i
11 Andersen 1994: Institutionel historie, s. 33-35.
12 Bernauer og Carrette 2004: ”Introduction: The Enduring Problem”, Michel Foucault and Theology, s. 5. Se også Foucault 1998 [1984]: The Use of Pleasure, s. 9.
13 Sivertsen 1955: Læstadianismen i Norge. Boka er en avhandling til dr.theol.-graden ved Universitetet i Oslo.
14 Boreman 1953: Læstadianismen. Boka er en såkalt ”Prästmötesavhandling”.
15 Raittila 1967: Lestadiolaisuuden matrikkeli ja bibliografia. Raittilas matrikkel er en oversikt over
læstadianske predikanter og fraksjoner, samt over forskningen på bevegelsen og Læstadius. Interessant er det at disse bøkene, særlig Boreman, baserer sin framstilling sterkt på tre tidligere monumenter: Edquist 1922: Lars Levi Læstadius; Miettinen 1942: Lestadiolainen heräysliike; og Hasselberg 1935: Under polstjärnan.
16 Boreman 1953: Læstadianismen. For eksempel plasseres Læstadius inn i rekka av Augustin, Luther og Bunyan som typiske eksempel på de ”tvåfödda” som står i motsetning til de ”enfödda” (s. 42).
mange henseender, særlig knytta til fokuset på historisk og teologisk utvikling, samt når det gjelder den empatiske grunnholdningen. Både Boreman og Sivertsen har nære bånd til den læstadianske bevegelsen. Imidlertid er det geografiske aspektet tydeligere hos Sivertsen. Hun skriver om læstadianismen i Norge, og gir detaljerte skildringer av bevegelsens oppkomst til og utvikling i de mange forskjellige områdene. Hvert prestegjeld gis et eget kapittel, noe som gir en detaljrikdom som har vært viktig for seinere kunnskapsbygning.17 Ikke desto mindre, ikke alt kildearbeidet Sivertsen har gjort, er like etterrettelig. Sivertsen konkluderer for eksempel med at lyngenlæstadianismen fra 1800-tallet hadde sterke bånd til kirka, noe som har skapt et bilde av denne fraksjonen som spesielt kirkebundet i læstadiansk sammenheng.
Gås kildene etter i sømmene, viser det seg imidlertid at Sivertsen ikke har grunnlag for å konkludere slik hun gjør.18
Verkene til Sivertsen og Boreman blir gjerne brukt som sannhetsvitner.19 Begge bøkene refereres til av de aller fleste forskerne.20 På denne måten har de kunnet definere feltet og forskningsinteressen. I all hovedsak har for eksempel læstadianismeforskningen dreid seg om historisk og teologisk utvikling. Tidsmessig har størstedelen av forskningen fokusert på tida fram til 1950. Det er slik sett symptomatisk at Pekka Raittilas periodeinndeling av læstadianismens historie, som seinere er gjengitt av historikerne Einar-Arne Drivenes og Einar Niemi, lar den fjerde og siste perioden være den lengste, fra 1945 og framover.21 Videre er både Sivertsen og Boreman først og fremst opptatt av predikantenes læstadianisme.
Konflikter tas opp som tema kun knytta til splittelser og uenigheter om den kristne læra.
Kjønn forblir et ikke-tema helt fram til 2000-tallet. Å undersøke den dominerende seksjonen
17 Sivertsen 1955: Læstadianismen i Norge.
18 Sivertsen 1955: Læstadianismen i Norge, s. 233-235. Sivertsen står i et evolusjonistisk paradigme, noe som skaper framstillinger av det samiske samfunnet som i dag virker totalt utdaterte. I sine perspektiver på rørelsen bygger hun på de evolusjonistiske framstillingene til Jens Otterbech og Guttorm Gjessing. Se Sivertsen 1955:
Læstadianismen i Norge, s. 63. Se videre Otterbech 1920: ”En finsk kristendomstype”, Kulturværdier hos Norges finner, s. 42-45. Gjessing 1953: “Sjamanistisk og Læstadiansk ekstase hos samene”, Studia Septentrionalia.
19 Se for eksempel Aadnanes 1986: Læstadianismen i Nord-Noreg; Havdal 1977: Læstadianerne; Bjørklund 1985: Fjordfolket i Kvænangen; Nergård 2006: Den levende erfaring, s. 107-118; Kristiansen 2004a:
Preliminær matrikkel over læstadianske predikanter i Norge 1850-2000 og 2005: Samisk religion og læstadianisme.
20 Et unntak i denne sammenhengen er å finne hos Olaus Brännström, som refererer til både Boreman og Sivertsen samtidig som han først og fremst viser hvordan de bygger på andre framstillinger. Se Brännström 1962: Den læstadianska själavårdstraditionen i Sverige under 1800-talet, s. 11-20. For eksempel trekkes det fram at Boreman bygger sin framstilling på Miettinen 1942: Lestadiolainen heräysliike. Dette har vært lite påakta av seinere forskere.
21 Raittila 1982a: ”Læstadianismen – et nordkalottfenomen”, Finnene ved Nordishavets strender. Jeg skal i den historiske gjennomgangen si noe mer om periodeinndelingen (kapittel 2). Drivenes og Niemi 2000: “Også av denne verden?”, Vekkelse og vitenskap, s. 160-176.
i ei gruppe kan regnes som et religionshistorisk paradigme som går langt ut over læstadianismeforskningen.22 I læstadianismeforskningen er det få arbeider som skiller seg fra dette. Læstadianismen dreier seg dermed i forskningen stort sett om predikanter, og deres virksomhet og teologiske utvikling. Dette gjelder til en viss grad også dette prosjektet, sjøl om jeg forsøker å innta et videre perspektiv. Med noen få unntak, som kirkehistorikeren Kåre Svebaks arbeider, har den norske forskningen ikke drevet særlig med kritiske gjennomganger av Boreman og Sivertsen.23
For min del har jeg kun i mindre grad forholdt meg til Boreman og Sivertsen. Deres forskning slutter for en stor del der min begynner. Ikke desto mindre, særlig i gjennomgangen av historien vil begge dukke opp som referanser. Den historiske oversikten min, som i all hovedsak er refererende og deskriptiv, søker likevel å være monumentkritisk.24 For meg innebærer dette å stille spørsmål til hva forskningslitteraturen bringer med seg av uttalte og uuttalte posisjoner, et aspekt som også kan anvendes refleksivt på mine egne posisjoner. Boremans og Sivertsens nære tilknytning til den læstadianske bevegelsen er noe de deler med flere andre forskere. Om dette skaper en empati som kan skygge for et kritisk perspektiv på det læstadianske kjønnssystemet, er interessant og verd å reflektere over.