Familien og kallet

I en rekke tekster plasseres familien som et trygt sted i en vanskelig verden for lyngenlæstadianerne. Når ”verden” beskrives som en motsetning til menigheten og

390 Nyvold 1956c: ”De som gikk bort”, UV 1/1956, s. 4; Esbensen 2000: Fra historien om læstadianismen på Nordkalotten, s. 11-12.

kristendommen, er familien på kristendommens side. Lyngenlæstadianernes forståelse av familien er gjenkjennbar i en langt større kristen kontekst. I følge Laura Vance har familien i adventismen en viktig funksjon i å være en del av motstanden mot Satan. Hjemmet blir en trygg havn som beskytter mennesker fra den onde verden.³⁹¹ På denne måten blir familien og hjemmet et sted med sterk symbolsk og konkret betydning. Karina Hestad Skeie skriver om misjonærene på Madagaskar sine hjem at de var viktige skiller mot den ”urene verden”

utenfor.³⁹² I det lyngenlæstadianske eksisterer slike idealer, men de uttales mer direkte på 1970-tallet og seinere. Familien og menigheten er på 1950-tallet steder som begge defineres i motsetning til verden og djevelen. Dermed er også familien en nyttig og forståelig metafor for menigheten.

Foran har jeg vist hvordan predikanten oppfattes som å være kalt av Gud til sin gjerning.

Men kallet omfatter også andre yrker og mer familiære ordninger. Slik sett er både predikanten, læreren, legen, snekkeren, farsrollen og morsrollen innramma av kallet, for å nevne noen eksempler.³⁹³ I forhold til menn og kvinner fant Luther at de hadde ulike roller.

Mannen skulle framtre som persona publica, den offentlige personen. Heri ligger også muligheten for at enkelte menn kunne få predikekallet. Kvinnas kall var å finne i den private sfæren, altså knytta til husholdningen. For Luther blei kvinnelighet konstituert i biologi – evnen til å føde og rollen som mor blei kvinnas eneste kall.³⁹⁴ Heri ligger et utgangspunkt for konstruksjonen av 1800- og 1900-tallssamfunnenes middelklasseidealer om kjønn.³⁹⁵

Fokuset på hjemmet deler læstadianismen med andre konservative kristne bevegelser i Skandinavia. Misjonsbevegelsens ideologi rundt hjemmet og familien kan sies å være en overføring av idealer fra middelklassesamfunnet på siste del av 1800-tallet. Idealet om hjemlighet og huslighet danna rammen omkring livet til middelklassekvinner, noe som fikk en solid virkningshistorie innen de kristne vekkelsesbevegelsene.³⁹⁶ Med 1800-tallsidealer

391 Vance 1999: Seventh-Day Adventism in Crisis, s. 138.

392 Skeie 2005: Building God’s Kingdom in Highland Madagascar, s. 109-110. For Madagaskar-misjonærene fikk dette en ekstra symbolsk betydning gjennom at hjemmet også blei en arena for å markere norskhet i en fremmed verden.

393 Luther 1979: “Til den kristne adel av tysk nasjon om bedring av kristendommens kår”, Verker i utvalg 2, s.

15; Wingren 1948: Luthers lära om kallelsen, s. 34-35; Hammer 1999: Emancipation och religion, s. 23-26.

394 Hammer 1999: Emancipation och religion, s. 23-26.

395 Seland 2000: ”’Called by the Lord’ – Women’s Place in the Norwegian Missionary Movement”, Gender and Vocation, s. 85: “We understand that the ethics of vocation is well suited to confirming the prevailing, middle-class pattern of gender roles”.

396 Nyhagen Predelli 2000: “Emansipasjon av kvinner hjemme og ute”, Køn, religion og kvinder i bevægelse, s.

48. Historikeren Karen Lützen hevder at hjemlighet ikke bare var et ideal for kvinner knytta til hjemmet som et

som bakgrunn for forståelsen av konservative kristne begreper om familie, hjem og kjønn lokaliserer de normative begrepene kvinna i større grad enn mannen i hjem og familie. Det endra samfunnet skaper en endra forståelse av verden og familiens plass i verden.

Inndelingen i to sfærer som Luther tegner opp, er å anse som normative begreper og idealer mer enn fullt ut gjennomførte praksiser og ordninger.³⁹⁷ Blant de misjonskristne utfordres idealet om de to sfærene når kvinner kalles til misjonsmarka og tar steget ut av hjemmet og hjemsfæren. Samtidig får nettopp kvinnene ansvaret for hjemmene når de er ute i misjon.

Lyngenlæstadianske kvinner har ikke denne muligheten. Det betyr som nevnt at det Lisbeth Mikaelsson kaller den potensielt grensesprengende ideen blant misjonskristne om at Gud kaller hvem og når han vil, ikke finner sine uttrykk blant lyngenlæstadianerne.³⁹⁸ Ikke desto mindre, også i lyngenlæstadianske kallshistorier opptrer Gud som livshistorieaktør.

Predikantene opplever at menigheten, forstått som talerør for Gud, kaller dem. Vanlige medlemmer opplever Guds kall på andre måter, først og fremst knytta til kvinners plass i familien som mor, samt til rollen som forbeder og generell omsorgsperson i menigheten (se under). Når ikke bare predikanter, men også andre opplever å bli kalt til tjeneste for Gud, innebærer det en styrking av idealet om det allmenne prestedømmet. I begge disse tilfellene har kallet både et individuelt-symbolsk og et institusjonelt aspekt. Det finnes forbilder, normative begreper og forventninger i andre historier og i menigheten som enhet. Kallet er derfor ”et godt eksempel på hvordan identitet blir til i et dialektisk samspill mellom den enkelte og ulike institusjonelle instanser”.³⁹⁹ I motsetning til i misjonsbevegelsen blir likevel kallet først og fremst et begrep for faste kjønnsstrukturer i familie og menighet.

Kallstankegangen blir ofte behandla i UV og i taler. Dessuten er den i stor grad å anse som underliggende i betraktninger av menneskets plass i verden. Et uttrykk for hvordan den

fysisk avgrensa sted. Heller skjer det gjennom middelklassekvinner en ”domestisering” av den offentlige sfæren. Dette er et bidrag til at offentlige rom kunne åpnes for kvinner. Hele samfunnet skulle ses som et hjem.

Se Lützen 2000: “The Cult of Domesticity in Danish Women’s Philanthropy, 1870-1920”, Gender and Vocation, s. 158-160.

397 Luther 1980 [1523]: “Om den verdslige øvrighet”, Verker i utvalg III, s. 168-172. Inndelingen utfordres gjennom de kall som kvinners relateres til spesielt på 1800-tallet. I alle fall i Finland og Danmark skapes diakonissehjem der kvinner arbeider på bakgrunn av kall de har erfart. Se Markkola 2000: “The Calling of Women”, Gender and Vocation, s. 118. Disse hjemmene kan vanskelig plasseres i en reint privat sfære. Her tar kvinner steget ut i en offentlig sfære og skaper en plass som knyttes spesifikt til kvinner. Til tross for at diakonissehjemmene utfordrer en entydig lokalisering av kvinner i en privat sfære, støtter de opp under idealet om kvinner som først og fremst knytta til omsorg. Slike nye lokaliseringer og praksiser eksisterer ikke i en læstadiansk sammenheng i årene rundt 1900.

398 Mikaelsson 2003a: Kallets ekko, s. 149.

399 Mikaelsson 2003a: Kallets ekko, s. 148-149.

generelle kallstankegangen nedfelles blant læstadianerne er å lese i nyttårshilsenen i UV i 1949: ”Denne kristendom har lært oss å være tro i vårt jordiske kall, og det er også Guds bud og befaling at vi ved flid skal arbeide for vårt brød”.⁴⁰⁰ I dette ligger at den enkelte kan se på seg sjøl og sitt liv som en del av Guds plan uansett yrke og posisjon. I tillegg understrekes den protestantiske etos om at alle flittig skal arbeide. Det samme bildet bekreftes av Heid Leganger-Krogstad med henblikk på læstadianerne i Alta.⁴⁰¹

Når det gjelder kallets relasjon til menn eller kvinner, er det tydeligst i forbindelse med predikanten. Kvinners kall er i hovedsak knytta til morsrollen og andre roller der omsorg er i sentrum (se under). Farskallet er vanskeligere å finne beskrevet og omtalt i kildene, spesielt i denne perioden. Når mannens kall skildres, er det andre aspekter som trekkes fram (se kapittel 3.3.2). Også seksualiteten faller inn under kallstankegangen. Rett seksualitet blir lokalisert innenfor ekteskapet, og skal være mellom mann og kvinne med den hensikt å få barn. Konsekvensen av et slikt syn på seksualitet medfører at prevensjon er uaktuelt. På 1950-tallet er det slik at læstadianske familier på 1950-tallet ofte har langt flere barn enn andre familier. Dette bekreftes i feltsamtaler, og gjenspeiles i statistikker som viser at kvinner i Troms og Finnmark helt fram til 1980-tallet gjennomsnittlig føder flere barn enn kvinner i resten av landet.⁴⁰² Når seksualiteten kommer opp som tema på 1950-tallet, er det særlig knytta til skolen og innføringen av seksualundervisning. Både seksualiteten og seksualitetsdiskursen skal i følge Peder Nyvold foregå skjult fra dagslys og åpen samtale.

Konsekvensene av å tale åpent om det som burde skjules og dempes av en allmenn bluferdighet, er at skoleelevene ”oppmuntres til og læres opp i usømmelighet og seksuell løssluppenhet”.⁴⁰³

400 Nyvold 1949: ”Godt nyttår!”, UV 1/1949, s. 1.

401 Leganger-Krogstad 1995: Læstadianske oppdragelsesidealer og skolekonflikten i Alta, s. 98-99. Også schartauanismen er en del av den protestantiske etos. Katarina Lewis skriver om hvordan hennes informanter opplever seg som kalt til arbeidet og livet sitt, og at de ser på det som en del av Guds plan. Den daglige gjerning blir dermed en stadig gudstjeneste og en måte å misjonere i verden gjennom sitt liv. Se Lewis 1997:

Schartauansk kvinnofromhet i tjugonda seklet, s. 55-56.

402 http://www.ssb.no/emner/02/02/10/fodte/tab-2008-04-09-05.html

403 Peder Nyvold skriver i 1951: “Man innser klart at våre barn nu skal få trening i å avlegge bluferdigheten.

Dette egner seg vel til å vekke og fremlokke ukyske tanker og begjæringer i tilskuernes og tilhørernes hjerter.

[…] Menneskenaturen er nysgjerrig, og særlig da barns. Ute på gater og streder foregår dagen etter den samme undervisningen. Det ene barn lærer det annet på sin måte og i sitt eget språk.” Se Nyvold 1951c:

”Seksualundervisningen i folkeskolen”, UV 2/1951, s. 2. I dette ligger altså en redsel for en seksualitet som trekkes fram i dagslys. For den har potensial til å lokke fram “ukyske tanker” hos tilskuerne. I argumentasjonen kommer det fram at lokalisering er viktig.

Seksualiseringen av samfunnet er i den læstadianske diskursen en del av en større tankegang om endetida. Når det advares mot at verden er i ferd med å gå i oppløsning, er det interessante linjer som trekkes fram. I 1949 heter det i nyttårshilsenen i UV: ”Alt synes å være i oppløsning, staten, kirken og familielivet”.⁴⁰⁴ Redselen er knytta til at den orden som de kjenner skal forsvinne, og med den de viktigste institusjonene. Når familie her nevnes sammen med staten og kirka, kommuniserer det familiens sentrale plass. Familien er en av samfunnets grunnvoller. Når familien som en av samfunnsinstitusjonene beskrives av lyngenlæstadianerne som å være i ferd med å gå i oppløsning, har det potensielt store konsekvenser. En oppløsning av familien vil i en lyngenlæstadiansk sammenheng innebære en oppløsning av det viktigste stedet for kjønnslæring og for formalisering og konstruksjon av kjønn.