3.1 O RGANISASJON , FORSAMLING OG FORMELLE VEDTEKTER
3.1.1 Organisasjonen
I det følgende skildrer jeg organisasjonen slik den foreligger etter Erik Johnsens død. Den samme organisasjonen er å finne helt fram til 2007.303 Oversikten over organisasjonen framkommer ikke av noen statutter. Ingen steder er det nedskrevet at det er slik menigheten skal være organisert, eller at noen bestemte organer har vedtatt denne organisasjonsformen.
Ordningen vokser gradvis fram. Oversikten er laga på bakgrunn av opplysninger fra ulike kilder: Johnsens oppfordring om å ha et predikantråd, tekster i UV om utsendinger av predikanter og opplysninger fra feltsamtaler.
I hierarkiet står de lokale menighetene nederst. Hvert sted har ikke sin egen predikant, men minst to forsamlingsholdere som kan være plukket ut lokalt, og som må godkjennes av predikantene. Forsamlingsholderne står øverst i det lokale hierarkiet og har en form for representativ makt. Det vil si at de deltar i noen sentrale møter som representanter for sine lokale menigheter. Forsamlingsholderne har innflytelse gjennom at de leder ritualene og representerer menigheten i sentrale treff.
Predikantrådet som Erik Johnsen tok initiativ til, er på si side ikke avgrensa lokalt og står øverst i det totale hierarkiet. Predikantrådet regnes av og til som den avgrensa gruppa på tre eller fire predikanter, og av og til som det samla kollegiet av høvedsmenn.304 Ordningen finnes fra tidligere, men det er Johnsen som sørger for å institusjonalisere den og plukke ut det første rådet. Seinere er det den samla gruppa av predikanter som velger ut hvem som skal sitte i det avgrensa rådet. Rådet tar avgjørelser for hele den lyngenlæstadianske menigheten.
Tilsvarende er også predikantene å regne som representanter for hele menigheten.
Predikantene er forkynnere og ledere. Det er dem resten av menigheten henvender seg til når saker skal avgjøres. Predikantene skal reise til de stedene som har forsamling og ønsker besøk. Det finnes to typer predikanter, høvedsmenn og reisekamerater. Det er kun de som taler fritt i forsamlingen og det er de som har det læremessige ansvaret. Høvedsmennene omtales som de ”fremste”. De har mest erfaring og innehar den største autoriteten. I den første utsendingen av predikanter som blei offentliggjort i UV, finnes det som vist i utklippet i 1948 ni reiseruter305:
303 Også etter splittelsen i 1992 blir den samme organisasjonsformen videreført. Se mer om dette i kapittel 5.
304 Informasjon fra feltsamtaler.
305 Lunde 1948: ”Mer fra Skibotn-stevnet”, UV 3/1948, s. 1.
Figur 3: Faksimile fra UV mars 1948.
På hver rute reiser en høvedsmann og en såkalt kamerat. Det finnes et element av opplæring og kontroll i dette. Kameraten gis et forbilde gjennom høvedsmannens taler og generelle framferd. Høvedsmannen kan kontrollere om kameraten holder seg til læra. Noen av kameratene blir etter hvert høvedsmenn, men det er ingen automatikk i dette.306 En viktig egenskap for predikantene på 1940-tallet, 1950-tallet og tidligere er at de behersker flere språk. Lyngenlæstadianismen befinner seg i et område der samisk, norsk og finsk på denne tida alle dominerer avhengig av sted. Svært forenkla kan man si at Vadsø og Nordreisa er finske steder, resten av Finnmark, Ofoten og flere steder i Nord-Troms er samiske, mens Tromsø og enkelte andre steder er norske. Sjøl om fornorskningen blei hardt gjennomført i
306 Av de ni reisekameratene som blei sendt ut i 1948, er det bare Haldor Samuelsen og Peder Bratland som tar steget til å bli høvedsmenn.
Nord-Troms og Finnmark særlig på 1920- og 1930-tallet, er det på 1950-tallet mange som ennå snakker finsk og samisk heller enn norsk. Dermed er det fram til 1970-tallet regelen mer enn unntaket at talene blir tolka. Stedet og sammensetningen av tilhørerne på forsamlingen avgjør hvilket språk som anvendes som førstespråk og andrespråk. Alle mulighetene anvendes. Mange av kameratene er på denne tida tolker mer enn sjølstendige predikanter.
Det er mennene som først og fremst er til stede i hierarkiet. Menn utgjør predikantrådet, er høvedsmenn, kamerater og forsamlingsholdere. Kvinnene er å finne som anonyme medlemmer av de lokale menighetene. Kvinner opptrer ikke i noen posisjoner i hierarkiet. At kvinner ikke blir predikanter, fortelles kort om i en beskrivelse i UV av Berit Berg Holmen fra Birtavarre. I minneordet over henne omtales hun meget positivt, og det sies at hun kunne ha vært predikant ”dersom predikekallet var gitt kvinner”.307 I stedet har hun kun anvendt sine gaver i ”privat tid”. I dette ligger en klar beskjed. Predikekallet er gitt menn. Implisitt her er at det er Gud som gir og ikke gir kallet. Jeg skal under vise hvordan kvinner blir lokalisert i privat tid og ekskluderes fra det som kategoriseres som offentlig tid og sted (se kapittel 3.2 og 3.3). Dermed faller de også utenfor det ”offisielle” hierarkiet.
En parallell til den lyngenlæstadianske tankegangen finner vi i observasjonene som er gjort av religionshistorikeren Anna Hilborn i en studie av kirkas konstruksjon av mannlighet på 1500- og 1600-tallet: ”Att kvinnor inte explicit uteslöts från ämbetet, utan indirekt via andra arenor (offentligheten, äktenskapet) gjorde också att kvinnor och predikoämbetet aldrig kopplades ihop, inte ens i negativ bemärkelse”.308 Den indirekte måten å utelukke kvinner fra presteembetet eller predikantrollen på er et viktig tillegg til det mer formelle aspektet. Først når spørsmålet blir eksternt stilt, må det også besvares internt i menigheten.
I de lokale menighetene er det noen som er pekt ut til forsangere. Det vil si at de leder salmesangen under forsamlingene. Noen få forsangere har også vært predikanter.
Forsangerne er alltid menn. Denne rollen har også vage grenser ettersom det er mange som kan salmene og dermed kan fungere i rollen. Uten å være utpekte forsangere kan også kvinner lede salmesang når det behøves.
307 Nyvold 1951a: ”Til minne”, UV 2/1951, s. 3.
308 Hilborn 2000:"Prästeskap och manlighet", Kön, religion och kvinder i bevägelse, s. 326.
Andre formelle roller i menigheten er knytta til forsamlingshuset og til utgivelsen av UV og prekensamlinger. Hvert lokale forsamlingshus har et styre av menn som forvalter huset og setter opp et regelverk. Jeg skal under (kapittel 3.1.2) se på hvordan noen av husreglene har konsekvenser for kjønnsforståelsen. UV har blitt gitt ut fast siden 1948. Bladet har en redaktør som alltid er mann, og en redaksjonskomité som alltid er sammensatt av menn. Det er predikantkollegiet som velger redaktør. Redaktørstillingen er en meget synlig og viktig posisjon, og redaktørene ses som framstående representanter for menigheten. Peder Nyvold er den første redaktøren, og han blir seinere både predikant og leder av predikantrådet.
Nyvold er redaktør fra starten og fram til 1974, men trer først etter 15 år ut av anonymiteten som redaktør. Fram til september 1963 står det at bladet er ”redigert av en komité”. Etter dette blir Nyvold navngitt. I forbindelse med skiftet av redaktør i 1974 skriver Nyvold at han har vært redaktør i 26 år, altså fra 1948. Anonymiseringen er typisk for en bevisst nedtoning av redaktørrollens betydning gjennom hele 1950-tallet.309
Den foreløpige framstillingen gir følgende modell over hierarkiet i lyngenlæstadianismen:
Figur 4: Hierarkiet i lyngenlæstadianismen slik det framtrer etter Erik Johnsens død
309 Knytta til utgivelsen av Taler av Erik Johnsen med flere dukker ei kvinne opp i en offentlig posisjon.
Redaktører av boka var Elias Olsen og Marie Skorpa, og deres arbeide besto først og fremst av å skrive ned talene. Ifølge mine informanter var hovedgrunnen til at Skorpa bidro at hun var en av få som beherska stenografi. Skorpa er i menigheten et heller ubeskrevet blad. At hun hadde en offentlig rolle i forbindelse med boka, blir ikke kommentert i skriftlige kilder. Dette kan både bety at hennes rolle ikke blir sett som spesielt betydelig og at det i menigheten var liten motstand mot at ei kvinne kunne bidra i arbeidet med boka. En mellomtolkning er trolig det mest sannsynlige. En pragmatisk holdning til å anvende de mest dugelige personene koples sammen med en oppfatning av at det ikke kunne ses som forvaltning av læra.