Feltarbeid og intervjuer

I tillegg til intervjuer har jeg gjort et feltarbeid prega av mer eller mindre deltakende observasjon i forbindelse med stevner og forsamlingshelger. Målet her har vært todelt: Å

93 http://www.samlinga.custompublish.com/index.php?id=374216

94 Facebook – Global group: Lestus Inc. Det er verdt å merke seg at de sjøl bruker økenavnet ”Lestus” som betegnelse.

95 ”Veggen” er på facebooksider et område der det er åpent for alle å skrive noe.

96 Højsgaard 2006: ”Religion bak skjermen”, Metode i religionsvitenskap, s. 144-147.

undersøke hvordan kjønnssystemet kommer til uttrykk rituelt og gjennomføre feltsamtaler.

Både predikantenes autoritet og stilling og forholdet mellom menigheten og verden aksentueres på forsamlingene. Videre er klær og framferd en kjønna dimensjon ved forsamlingene.

En del av mine kunnskaper om lyngenlæstadianerne kommer fra min personlige historie. Jeg var i noen år gift med en kvinne fra en lyngenlæstadiansk familie, noe som ga en viss innsikt i hverdagsliv og vanlig praksis blant lyngenlæstadianerne. Jeg deltok også på enkelte stevner og forsamlinger sammen med denne familien, men har aldri omtalt meg eller sett på meg sjøl som læstadianer. En konsekvens av den personlige kjennskapen jeg har, er at jeg kjenner mange folk blant lyngenlæstadianerne. Dette har hjulpet meg når det gjelder utvalget av informanter. Jeg har intervjua noen jeg kjente litt fra før, og noen jeg kjente har vært behjelpelig med å finne andre informanter. Barrieren for å spørre folk om å bli informanter har dermed vært liten. Den eneste som har takka nei til å være informant, er en predikant innenfor Evanger-fraksjonen som jeg ikke kjente fra før. En dimensjon som kan være problematisk, er at de informantene som kjente (til) meg, kanskje har blitt prega av det i intervjusituasjonen. Samtidig har ikke det som gjaldt meg personlig vært relevant for de temaene som blei tatt i intervjuene. En stadig diskusjon om refleksivitet har uansett vært viktig i arbeidet med datainnsamling og analyse (se også kapittel 5).⁹⁷

Som del av feltarbeidet har jeg vært til stede på flere stevner. Stevnene er lyngenlæstadianismens viktigste rituelle samlinger der flere predikanter deltar og folk kommer tilreisende for å delta på en helg med en rekke forsamlinger med taler, sang og fellesskap (se kapittel 3). Sommeren 2004 deltok jeg på Esbensen-fraksjonens stevne på Lyngseidet og på Evanger-fraksjonens stevne på Skjervøy. Høsten 2006 og 2007 deltok jeg på begge retningene sine stevner i Tromsø. Tidligere har jeg ved tre anledninger deltatt på Skibotn-stevnet, som er det viktigste stevnet i lyngenlæstadianismen (se kapittel 2 og 3).

På stevnene hadde jeg som utgangspunkt ikke å være spesielt synlig. Stevnet skulle kunne gå sin vante gang helst uten at tilstedeværelsen av en utenforstående opplevdes som støy. En måte å sikre dette på var å beherske noen koder knytta til klær og oppførsel. Jeg valgte å kle

97 McCutcheon 1999: The Insider/Outsider Problem in the Study of Religion, s. 289.

meg pent⁹⁸, ha med salmebok, og delta i salmesang og bønn. Ettersom jeg har vært en del i forsamling, behersker jeg til dels måten det synges på. Det ga en viss innsikt å sitte på forsamling med gotisk salmebok og forsøke å henge med i den langsomme og mollstemte sangen. Under talene noterte jeg ikke. Jeg gjorde heller ingen forsøk på å ta opp talene. I etterkant skreiv jeg ned hvilken predikant som talte, hvilken tekst det blei talt over, samt hvilke tema som blei tatt opp. For analysen av taler har jeg brukt de nedskrevne talene fordi de representerer en kildekategori som er mer etterrettelig. Før, under og etter talene benytta jeg ellers anledningen til observasjon. På den måten kunne jeg sitte og se på hvem som var der, på kjønnsfordeling og klesdrakt, samt på hvordan folk var plassert i benkene.

Jeg valgte å oppsøke predikanter for å gi meg til kjenne, hilse på, presentere meg og fortelle at jeg er der og hva jeg gjør. Forsamlingene er åpne for alle, men ved å spørre om tillatelse til å være der uttrykte jeg takknemlighet for muligheten. Lederen for Evanger-fraksjonen, Knut Evanger, uttrykte for eksempel glede over at jeg presenterte meg da jeg var på Skjervøy sommeren 2004. Han hadde sett meg i forsamlingen og undra på hvem jeg var. Han var imøtekommende og håpa at jeg fikk noe ut av å være der.

Mellom de enkelte samlingene på stevnet blir det gjerne servert kaffe på utvalgte steder. Å være med her var en viktig del av feltarbeidet. Under kaffen forsvant den anonymiteten jeg kunne ha hatt under samlingen. Her kom spørsmålet: ”Ka det e slags kar? Vi så jo at her va fremmedfolk”. Da fortalte jeg hvem jeg var og hva jeg gjorde der. Reaksjonene var litt varierte. Stort sett syntes folk at dette var interessant og spennende. Mange spurte mer om prosjektet og kom med fortellinger og betraktninger. Vanligvis når jeg sa læstadianisme og kjønn, kom fortellinger om sterke og merkverdige kvinner i bevegelsen. Feltsamtaler som dette hadde jeg mange av. Rundt et kaffebord hersker en uformell og lett stemning, folk ler, snakker og lytter. Også i benkene etter og mellom samlinger førte jeg mange samtaler som var meget nyttige. Jeg korrigerte mine fakta, snakka om talen, forklarte hva jeg gjorde der, og prøvde ut funn og hypoteser. Sjøl om feltsamtalene ikke blei fullt dokumentert, ga de en generell kunnskap og erfaring som er meget viktig. På slutten av hver stevnedag skreiv jeg feltdagbok. Her forsøkte jeg å skrive ned inntrykk og fakta. Hvem talte? Hva blei det talt over? Hvor mange var til stede? Hvordan var kjønns- og aldersfordelingen? Hvem snakka jeg

98 Interessant i denne sammenhengen er min opplevelse av endring underveis. Da jeg deltok på Tromsø-stevnet høsten 2006, konstaterte jeg at mange av de yngre deltakerne kom hverdagslig kledd, noe som var en klar forandring fra Tromsø-stevnet i 2000. Dette skal jeg diskutere nærmere i kapittel 5.

med i løpet av dagen? Hvem tok initiativ til samtalen? Hva snakka vi om? På denne måten har jeg forsøkt å samle trådene og skape en viss dokumentasjon.

En mer formalisert form for samtale er intervjuet. Jeg utførte i 2005 og 2007 åtte intervjuer.

Ulike aldersgrupper, kjønn og steder er representert, vel å merke uten at jeg har hatt et sterkt fokus på representativitet. Den primære begrunnelsen for utvalget er å innhente ulike heller enn representative stemmer. Jeg valgte å intervjue både menn og kvinner ettersom mitt prosjekt har hatt kjønn mer enn ”kvinner” eller ”menn” som fokus.⁹⁹ Intervjuene blei gjort på bakgrunn av en annen, mer tematisk, tilnærming og prosjektdesign enn avhandlingen til slutt fikk. Med dreiningen fra en mer tematisk og samtidig tilnærming til en historisk og diakron tilnærming blei intervjuene nedtona noe som kildemateriale. Dette førte også til at en planlagt andre intervjurunde blei skrinlagt. Intervjuene bidrar likevel til å fylle ut bildet som gis av de øvrige kildekategoriene. Intervjuene er å anse som såkalte halvstrukturerte livsverden-intervjuer. Det vil ifølge psykologen Steinar Kvale si ”et intervju som har som mål å innhente beskrivelser av den intervjuedes livsverden, med henblikk på fortolkning av de beskrevne fenomenene”.¹⁰⁰ Intervjuene var strukturert rundt visse temaer, men fulgte for en stor del informantenes egne assosiasjoner og temavalg.¹⁰¹

Presentasjonen av informantene bærer med seg utfordringer av etisk og skriveteknisk art.

Presentasjonen må åpne for at leseren kan skille mellom informantene. Samtidig skal informantenes anonymitet ivaretas. Ettersom dette er et forholdsvis avgrensa miljø, kan beskrivelsen av spesielle karakteristika avsløre hvem denne personen er. Jeg har valgt å presentere informantene ut fra kjønn og omtrentlig alder, men ingen geografisk tilhørighet.

Om informanten skulle være fra en spesiell bygd eller en bydel, har jeg valgt ikke å skrive dette for å begrense muligheten for at anonymiteten skulle forvitre. Hver informant er gitt et fiktivt navn.¹⁰²

99 Blant mine informanter bor halvparten i ei bygd og halvparten bor i Tromsø eller nært Tromsø. Se vedlegg 1 for beskrivelse av informantene. Gjennom prosjektets dreining og nedtoningen av intervjuene forlot jeg ideen om å gjøre oppfølgingsintervjuer med informantene. Et annet prosjekt ville kunne legge sterkere vekt på intervjuer, og velge ut både enkeltgrupper av informanter og en mer representativ gruppe.

100 Kvale 2002: Det kvalitative forskningsintervju, s. 21.

101 Intervjuguiden er i et vedlegg.

102 Når det gjelder transkripsjon, er det noen kriterier jeg har fulgt. Hovedsaken er likevel at jeg har ønska en lesbar tekst. Informantenes dialekt er i transkribert form gjort til bokmål. Dette er gjort fordi det ikke har vært noe mål å vise akkurat hvordan de snakker. Dermed framstår de transkriberte intervjuene med samme bokmålsnorm som resten av avhandlingen. Denne normeringen har ikke gjort intervjuene til grammatisk korrekte tekster. Et muntlig preg er bevart knytta til kommaregler, setningskonstruksjoner og ordvalg. Komma følger oftest informantenes pauser i setningene. En utfordring knytta til transkripsjon ligger i hvordan å

Anne er ei kvinne på ca 50 år. Hun er yrkesaktiv, og har familie og flere barn. Intervjuet foregikk hjemme hos henne, i stua.

Berit er ei kvinne på ca 20 år. Hun er ugift, har gått på skole og er for tida i arbeid. Intervjuet blei gjort på en kafé i Tromsø.

Christian er en mann på ca 50 år. Han er familiefar og arbeider i et tjenesteytende yrke.

Intervjuet blei gjort hjemme hos ham, i stua.

Daniel er en mann på ca 60 år. Han er far til voksne barn, arbeider, men er i ferd med å trappe ned til pensjonsalderen. Intervjuet skjedde hjemme hos ham, i stua.

Elin er ei kvinne på ca 60 år. Hun er mor til voksne barn, og er yrkesaktiv. Intervjuet blei gjort på jobben hennes, på kontoret.

Fredrik er en mann på ca 30 år. Han er enslig og yrkesaktiv. Intervjuet blei gjort hjemme hos ham, i stua.

Geir er en mann på ca 60 år. Han er gift og far til voksne barn, og er yrkesaktiv. Han har uformelle roller i forsamlingen, og gode bånd til ledelsen. Samtalen blei gjort hjemme hos ham. Etter ønske fra ham tok jeg ikke samtalen opp på bånd, men noterte i stedet. Til stede var også Geirs kone, som til dels deltok i samtalen. Hun omtales sjelden, men i tilfelle under navnet Heidi.

Med flere av informantene har jeg hatt samtaler i etterkant av intervjuene. Formen på disse samtalene har variert, fra telefon, via brev og epost, samtaler på stevne og ved tilfeldige treff på gata, og til Facebook.

behandle småord og pauseord som ”eeh”, ”liksom”, ”og sånt” og mange flere. Jeg har i transkripsjonen valgt å nedtone disse uttrykkene noe i den hensikt å skape en mer lesbar tekst. Oppstår det pauser i intervjuene, har jeg valgt å skrive [pause]. Følelsesutbrudd og fakter er til dels forsøkt å fange opp. Både [latter] og [humring] er å finne i transkripsjonen. De gangene informantene er blitt rørt til tårer, har jeg valgt ikke å anmerke dette ettersom det uttales. Når det siteres fra intervjuene i teksten, har jeg valgt å normere ytterligere. På denne måten har jeg ønska å få fram mening og flyt uten av informantene framstilles som stotrete.

Det informerte samtykket er et premiss i intervjusammenheng. Jeg informerte mine informanter om prosjektets tema og sentrale problemstillinger gjennom noen hovedtrekk.

Intervjupersonene blei også informert om at de deltok på fullstendig frivillig basis, at de kunne trekke seg når som helst, og at jeg ville behandle alle opplysninger konfidensielt. Hvis intervjupersonen forventer konfidensialitet og anonymitet og har kommet med ytringer som er kontroversielle, er det av stor betydning at han eller hun ikke skal kunne gjenkjennes. En annen konsekvens som går utover den enkelte intervjupersonen, er det som gjelder gruppa som helhet. Hvordan kan denne undersøkelsen bidra til å påvirke menigheten eller bevegelsen? Dette er vanskelig å si, og det er også vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til dette spørsmålet. Det er mulig og sannsynlig at både de intervjuede og andre fra bevegelsen vil lese avhandlingen, noe som kan føre til diskusjon, reaksjoner og mulige endringer internt blant lyngenlæstadianerne.¹⁰³

På Tromsø-stevnet til Esbensen-fraksjonen i 2007 var det flere som oppsøkte meg og lurte på hvordan det gikk med forskningsprosjektet og på hva jeg fant ut.¹⁰⁴ Dette ga mulighet til å presentere foreløpige konklusjoner og observasjoner, og blei en form for feltsamtaler som virkelig understreka et dynamisk forhold mellom datainnsamling, refleksjon og formidling.

Møtet med feltet kan også skje på andre måter enn gjennom min egen aktive deltakelse. Etter et intervju med Kilden om lyngenlæstadiansk ungdom og klær, som blei referert til også av andre media, blei jeg kontakta av en rekke lyngenlæstadianere i ulik alder og med ulik geografisk tilknytning.¹⁰⁵ Jeg hadde flere og lange samtaler, hovedsakelig med folk jeg ikke kjente fra før, fra begge fraksjonene. De ville korrigere meg, stille spørsmål, kritisere og reflektere. For min del innebar det en liknende erfaring som den på stevnet, med den vesentlige forskjell at jeg var den som blei kontakta. Samtalene var meget interessante og ga gode muligheter for å understreke nyanser og korrigere framstillingen. Interessant nok var det flere kvinner som kom med motstridende ytringer. Noen ville ha fram at i lyngenlæstadianske menigheter er det kvinner som bestemmer det meste, men at det skjer uformelt. Andre hadde erfart det motsatte, og understreka at kvinner ikke har noe de skulle ha sagt innen lyngenlæstadianismen. For min del fungerte disse samtalene som en

103 Kvale 2002: Det kvalitative forskningsintervjuet, s. 98; Hydén 2000: ”Forskningsintervjun som relationell praktikk”, Kjønn og fortolkende metode, s. 144.

104 En sa det spøkefullt slikt: “Er du ikke lei av å forske på oss ennå?”

105 http://kilden.forskningsradet.no/c17251/artikkel/vis.html?tid=49377

påminnelse om hvordan erfaringer og subjektiv identitet kan variere sterkt innenfor en og samme sosiale gruppe.¹⁰⁶

I selve intervjusituasjonen er det empatien som bør råde. Jeg har søkt å møte hver enkelt informant med mål om forståelse. I dette ligger et klart behov for empati. Flere av informantene mine har blitt temmelig rørt gjennom å fortelle om sentrale hendelser og opplevelser. Nødvendigheten av å opptre ryddig og med innlevelse står sjelden fram like tydelig som når tårene triller hos informanten du snakker med mot slutten av en fortelling om hvordan han kom tilbake til menigheten. Intervjuene foretas i det virkelige livet med virkelige mennesker. Dermed stilles krav om sunn fornuft, respekt og integritet.