Dokumentariske tekster

Dokumentariske tekster er en sosial gruppes egne dokumentasjoner, ytringer og faktasamlinger. Begrepet er min oversettelse eller omskrivning av det sosiologene Paul Atkinson og Amanda Coffey kaller documentary realities.⁷¹ I det læstadianske kildematerialet er det først og fremst offentlige redegjørelser og UV som kommer inn under kategorien dokumentariske tekster.⁷²

Utgangspunktet for Atkinson og Coffey er at en signifikant del av samtidig etnografisk feltarbeid finner sted i skriftsamfunn, i ”[…] organizational or other settings in which documents are written, read, stored and developed”.⁷³ Mange kulturer og sosiale grupper er i dag sjøldokumenterende. Organisasjoner og andre grupper kan ha en lang rekke av måter å representere seg sjøl kollektivt på både til andre og til seg sjøl. En organisasjon med et høyt utvikla byråkrati har mange personer i sving som skrivere og lesere av tekster (advokater, revisorer, konsulenter og så videre). Andre grupper der det organisatoriske aspektet er mindre uttalt og tydelig, som den lyngenlæstadianske menigheten, har ikke det samme apparatet i sving, men produserer fortsatt normative tekster som tar for seg den daglige situasjonen, forståelsen av fortidige hendelser, framtidas utfordringer og muligheter, samt andre tema. I forskningen er det et poeng ikke bare å undersøke tekstene slik de framtrer. Tilsvarende viktig er å undersøke hvordan tekstene er skapt, sirkulert, lest, lagra og brukt på ulike måter.⁷⁴ En læstadiansk redegjørelse om tro og lære blei for eksempel skrevet av lederen Erik

71 Atkinson og Coffey 2006: “Analysing documentary realities”, Qualitative Research, s. 56-75.

72 Den danske samfunnsforskeren og diskursanalytikeren Niels Åkerstrøm Andersen plasserer dokumentanalyse innenfor tradisjonell historieforskning der målet er å finne ut hva som virkelig skjedde. Dermed kan forskeren gjennom å søke etter og lese dokumentene skrive fortida, og sannhet får en mer teknisk betydning. Dette er problematisk. Jeg anvender bevisst ikke begrepet dokumentanalyse. Med en breiere forståelse av

dokumentariske tekster enn det Andersen gir uttrykk for, blir analysen av dem også mer sammensatt. Og en oppfattelse av dokumentariske tekster som tids- og stedsbestemte og diskursive formasjoner i seg sjøl gjør analysen relevant. Se Andersen 1994: Institutionel historie, s. 32-33.

73 Atkinson og Coffey 2006: “Analysing documentary realities”, Qualitative Research, s. 56.

74 Atkinson og Coffey 2006: “Analysing documentary realities”, Qualitative Research, s. 56-58.

Johnsen i 1932.⁷⁵ Seinere er den sirkulert i menigheten, trykka gjentatte ganger i UV⁷⁶, og sist publisert på internett.⁷⁷ Her det ulike aktører i menigheten som bruker og formidler teksten. Denne teksten er generell og representativ for predikantnivået i menigheten. En annen sjanger, som er den vanligste i UV, er kommentaren, der redaktøren og andre ledende menn behandler konkrete og aktuelle saker.⁷⁸

Som tekster har dokumentariske tekster flere dimensjoner. De er å se som sosiale fakta i den forstand at de er skapt, delt og anvendt i bestemte sosiale kontekster. Samtidig kan de ikke ses som faktiske og entydige representasjoner av gruppas rutiner og prosesser. De er uttrykk for spesifikke representasjoner av virkeligheten, og må behandles som sådan.⁷⁹ En utfordring i denne sammenhengen er spørsmålet om forfatter og leser. Dokumentariske tekster er gjerne uten navngitt forfatter, men framstår som offisielle og aksepterte.⁸⁰ Når teksten mangler forfatter, presenteres den implisitt som et kollektivt produkt. I læstadiansk sammenheng er dette vanlig. For eksempel er mange av de viktigste kommentartekstene i UV uten navngitt forfatter. Som regel er det redaktøren som står bak disse tekstene.

Som alle tekster er de dokumentariske tekstene ”recipient designed”, det vil si at de gjenspeiler implisitte antakelser om hvem leserne er.⁸¹ Modelleseren varierer ut fra tekstens art. UVs modellesere er medlemmene i menigheten. Redegjørelsene fra predikantene er derimot retta flere veier. Om en redegjørelse er adressert for eksempel til Kirke- og undervisningsdepartementet, vil den likevel også være retta mot lesere i menigheten ettersom den er et uttrykk for menighetens offentlige posisjon.⁸²

I 1948 kom det første nummeret av Under Vandringen ut, redigert av en komite og gitt ut i Birtavarre i Kåfjord. Bladet skulle tjene som ”et bindeledd mellom adspredtboende kristne”,

75 Johnsen m. fl. 1934: “Læstadianernes tro og lære”, Norwegia Sacra.

76 Johnsen m. fl. 1949: ”Troes bekjennelsen”, UV 4/1979, s. 1-3; Johnsen m. fl. 1959: ”Hva vi tror, lærer og bekjenner”, UV 6/1959, s. 1-3; Johnsen m. fl. 1974: “Vår tro og lære”, UV 12/1974. s. 2-3.

77 Johnsen m. fl. 2007: “Hva er det læstadianerne tror, lærer og lever på?”, http://www.samlinga.custompublish.com/index.php?id=542797

78 På 1950-tallet er det særlig spørsmål om forholdet mellom menigheten og kirka, samt om den vanskelige og vonde verden, som blir tatt opp. På 1960- og 1970-tallet skifter det tematiske fokuset mot kvinnelige prester og likestilling, i tillegg til det sterke fokuset på alt det nye i kirka. Disse tekstene er ikke ”kanonisert” på samme måte som den først nevnte teksten.

79 Atkinson og Coffey 2006: “Analysing documentary realities”, Qualitative Research, s. 58.

80 Atkinson og Coffey 2006: “Analysing documentary realities”, Qualitative Research, s. 71.

81 Atkinson og Coffey 2006: “Analysing documentary realities”, Qualitative Research, s. 71.

82 Se for eksempel uttalelsen om ny liturgi i Den norske kirke. Her skriver det samla høvedsmannskollegiet til departementet, og gjengir uttalelsen i UV. Se Nyvold m. fl. 1978: ”Vår stilling til den nye liturgi”, UV 1/1978, s. 1 og 4.

og ikke som offisielt organ eller talerør for forsamlingen. Likevel var det nettopp dette bladet blei. Hver måned har det kommet ut. I UV trykkes det taler fra stevne og forsamling, salmer og sanger, små og store betraktninger fra redaktørene, generelle brev, reiseberetninger fra predikanter, møtereferater fra predikant- og menighetsmøter, redegjørelser, referater fra stevner, minneord og utdrag av tekster fra Luther, Læstadius, Pontoppidan og andre.

Opplagstallene gis ved et par anledninger i UV. I 1989, i forbindelse med at P. Sigmund Olsen tar over for Erling Saltnes som redaktør, skriver Olsen at hvert blad trykkes i rundt 2500 eksemplarer. Og han antar at hvert blad gjennomsnittlig blir lest av tre personer. I 2008 kommer redaktør Øyvind Mikalsen med noen kommentarer i forbindelse med at bladet er 60 år, og han skriver at det er i underkant av 1000 abonnenter.⁸³ Nedgangen er et direkte resultat av splittelsen i 1992.

Som kilde er UV representativ. Bladet har kommet ut jevnlig i nesten 60 år, og har i denne perioden romma det aller meste av offentlige ytringer fra lyngenlæstadianerne. Bladet kan sies å uttrykke lyngenlæstadianernes identitet direkte, gjennom hva som skrives og trykkes, og indirekte, gjennom hvilket stoff som trykkes. Dette er tydelig for eksempel gjennom mengden av tekster av henholdsvis Luther og Læstadius. Taler og tekster av begge to blir gjengitt i UV. Gradvis blir Luther foretrukket i sterkere grad.⁸⁴ Egne predikanters taler får alltid en sentral plass.⁸⁵

Det er flest menn som skriver i UV. De mer offisielle tekstene skrives fram til andre halvdel av 1990-tallet alltid av menn, og som regel av predikanter, redaktøren eller andre med tilknytning til predikantkollegiet eller redaksjonen. Etter dette er det kun en tekst av mer offisiell karakter med kvinnelig signatur.⁸⁶ Fram til 1960-tallet og på 1980-tallet trykkes imidlertid en del tekster og hilsener fra kvinner jevnlig, til sammen rundt 40 tekster. Analyser av disse tekstene kommer i kapittel 3 og 5.

Når det gjelder predikantenes posisjon og rolle i menigheten, kan UV ses som et nøkkelforum. Mye handler om predikantene og deres reiser. Taler er gjengitt og

83 Se Olsen 1989: ”Etter 40 år…”, UV 1/1989, s. 2. Se Mikalsen 2008: ”Under Vandringen – 60 år”, UV 1/2008, s. 3.

84 For en nærmere analyse se [Olsen] Berglund 2000: “Men Kirken er de helliges Forsamling…”, s. 55.

85 For en behandling av det altalæstadianske meldingsbladet Sions Blad, se Talonen 1981: ”Yhteiskunnan kuva Sions Blad”, Faravid, s. 246.

86 Johansen 1997: ”Tanker om det nye kristendomsfaget i grunnskolen”, UV 11/1997, s. 1-2.

predikantenes reiseruter blir offentliggjort, og i forbindelse med predikantutsendingene plasseres gjerne en kommentar om predikantenes vanskelige rolle. Predikantene opptrer både i første, andre og tredje person. De taler og skriver. De blir stilt spørsmål, og de blir omtalt.

Koplingen mellom predikant og redaksjon er tydelig gjennom at de to første redaktørene, Peder Nyvold og Erling Saltnes, begge er predikanter. I kapittel 3 kommer jeg nærmere inn på dette.

Minneordene er en gruppe tekster som er særlig interessante gjennom omtalen av predikanter. I analysen brukes minneord som kilde fordi de er en form for tekster der enkeltmenneskers liv blir fortalt om og satt inn i en større sammenheng. Sjøl om predikanter er dominerende i gruppa av dem som får minneord over seg, er også en rekke kvinner og andre menn representert. Slik kan minneord leses som en potensiell tekstsjanger for italesettelse av kjønn. Minneord er en egen sjanger, og minneord i kristne bevegelser er å anse som en egen undergruppe. Språket i kristne minneord er prega av teologisering og av interne begreper. Referansene kan dermed framstå som interne og lukkende.⁸⁷ Minneordene skildrer kortfatta livet til den avdøde. Viktigere enn biografiske opplysninger er imidlertid hvordan den avdødes liv kan kommunisere teologisk og være oppbyggelig. Slik blir minneordene som regel teologiserende i formen.⁸⁸ Den enkeltes liv blir fortalt og satt inn i i et stort kristent verdensbilde.

Mange nummer av UV har en leder der mer eller mindre aktuelle saker kommenteres og knyttes til kristendommen og Bibelen. Lederne er å anse som tekster som bringer et autoritativt syn på samfunnet og tendenser i samfunnet. På denne måten vil en lesning av lederne gi innsikt i den hegemoniske holdningen i menigheten.