Predikanten og forsamlingen

Relasjonen mellom predikanten og menigheten er grunnleggende for analysen. I undersøkelsen er det relevant å spørre om predikanten kan anses som representativ for menigheten. Sjøl om predikanten utvilsomt ønsker å framstå som representativ, kan det ikke settes likhetstegn mellom predikantens meninger og hele menighetens meninger.

Predikantenes ytringer må ses som uttrykk for et hegemonisk diskursivt nivå i menigheten.

Predikantrollen, slik den utvikles i den tidlige læstadianismen, er lite utforska. Noen sideblikk til predikantene og emissærene i lekmannsorganisasjonene kan bidra til konteksten.

De lokale foreningene i lekmannskristendommen hadde på 1800-tallet møteformer som var lite fastlagte. Dette ga i utgangspunktet stor variasjon både når det gjelder møteform og forkynnernes metoder. Med formaliseringen av organisasjonene som skjer på siste halvdel av 1800-tallet, blei etter hvert valgfriheten mindre, og spørsmålet kom opp om forkynnerne skulle lønnes eller ikke. Formaliseringen blei heftig diskutert. En konsekvens blei at de utsendte forkynnerne skulle ha organisasjonene i ryggen og representere sine respektive organisasjoner, noe som ga både støtte og kontroll.³⁴⁷ I en læstadiansk sammenheng skjer ikke den samme formaliseringen av organisasjonen og predikantrollen så tidlig. Den enkelte predikanten sto friere og fikk en særegen, mer sjølstendig posisjon, noe som blei forsterka av en infrastruktur og av geografiske avstander som var av en helt annen karakter enn det lekpredikantene lenger sør hadde rundt seg. Dette kan være en del av forklaringen på splittelsene i læstadianismen.

Erik Johnsen etterlater seg et lite skrift med den megetsigende tittelen ”Noen ord til den etterkommende slekt”. Her er det den store lederen som taler til sine disipler om hvordan menigheten skal ordnes i ettertida. Han snakker om hvordan å ordne uenighet blant predikanter, om hva de skal støtte seg til læremessig, og han siterer sin store lærefader Martin Luther. Ikke minst snakker han om sin egen uverdighet, og skaper med dette et retorisk

347 Gundersen 1996: Visjon og vekst, s. 123-126.

forbilde for seinere predikanter.³⁴⁸ I en tale holdt i Skibotn i 1927 uttrykker Johnsen hvordan han ser på predikanten og predikantens autoritet:

Vi må våke derover, vi som har navn av predikanter, skjøndt vi ikke har taget dette navn av oss selv, ti jeg tør sige for Gud, at jeg ikke har gjort det, men at Gud selv har satt mig dertil. For jeg tror idag, at når Guds menighet har satt mig på denne plads, så er det Gud selv som har gjort det, ti han taler ved sin menighet.³⁴⁹

Fra bordet i menighetens viktigste forsamlingshus under menighetens viktigste stevne kommer Johnsen med denne autoritative ytringen. Predikantene har ikke gitt seg sjøl posisjonen som predikant. Det er Gud, gjennom menigheten, som velger ut predikantene. I tillegg legger Johnsen betydelig tyngde i hvordan talen skal forstås. Gjennom predikanten taler Gud. Johnsens beskrivelse av situasjonen viser tre posisjoner eller enheter: Gud, Guds menighet og Guds utvalgte predikant. Predikanten blir formidleren mellom Gud og menigheten.

Utover en sterk betoning av predikanten og predikantens autoritet, gir Johnsen også uttrykk for en sterk vektlegging av menigheten. Predikanten skal tale til menigheten i forsamlingen. I de viktigste ritualene er det talen til predikanten som står fram som det aller viktigste. Stevnet og forsamlingshelgen kretser begge rundt predikantenes tale. Å være på forsamlingen kalles å være ”under Ordets hørelse”, og er av største betydning for den kristne i en lyngenlæstadiansk sammenheng. I ”Læstadianernes tro og lære” fra 1934 blir det understreka hvor viktig ”Ordet” er. I en rekke av polemiske utsagn retta mot andre kristne retninger, skriver Johnsen: ”Vi forkaster alle retninger som mener at den Helligånd bliver menneskene tildelt uden det utvortes ord, ved deres egen beredelse og gjerning.”³⁵⁰ Det blir nødvendig for den enkelte å være til stede på forsamlingene og høre predikantenes tale, ikke bare for å styrke sin kristentro, men for i det hele tatt å framstå som kristen. Gjennom en slik praksis og ideologi situerer læstadianerne seg innenfor en luthersk sammenheng, men skiller seg ut gjennom å sette likhetstegn mellom tro og deltakelsen på forsamlingen.

Flere steder tas spørsmålet opp om hvordan man kommer til frelse. UV behandler saken i 1949 gjennom et brev som er sendt inn fra en litt perifert plassert fiskekjøper:

348 Johnsen 1978b: ”Noen ord til den etterkommende slekt”, Brever og sanger under vandringen, s. 104-106.

349 Johnsen 1963c: ”Avskjedstale ved Skibotn bedehus den 16. november 1927”, Taler av Erik Johnsen m. fl., s.

51. 350Johnsen m.fl. 1934: ”Læstadianernes tro og lære”, Norwegia Sacra, s. 88.

Så var det et spørsmål til red. med flere: Når Gud ved sin ånd har åpnet samvittigheten for synderen, og denne er mere enn fortapt, ja, helt fordømt, kan en sådan bare tro Guds nåde ved selv å lese i Bibelen? Kan en tro syndernes forlatelse og bli salig derved? Til slutt en hjertelig hilsen til alle kjente fiskere i Lyngen og Skjervøy, som jeg har kjøpt fisk hos på Vardø. På forhånd takk!³⁵¹

Jeg har med slutthilsenen hans for å vise en stil som viser seg i UV. Fra det alvorlige spørsmålet om menneskets nåde hoppes raskt over til det som ser ut til å være en mer prosaisk takk. Spørsmålet har redaktøren forelagt predikanten Erik Eriksen, som til sin død i 1958 er en av de mest sentrale i menigheten:

Så kommer vi tilbake til spørsmålet, som vi har fremlagt for en av våre predikanter, Erik Eriksen (Erik Johnsens sønn). Han gir et kort svar: Vi finner ikke i hele skriften at noen har lest seg til troen, om enn det er såre nødvendig å lese Guds ord. Paulus sier i 2. Tim. 3-16: ”Den ganske skrift er innblest av Gud, og er nyttig til lærdom og overbevisning til rettelse og opptuktelse i rettferdighet.” Mennesket behøver å høre det predikede ord, og derfor har Gud også gitt predikeembetet i sin kirke på jorden.³⁵²

Eriksen gir i sitt svar en dobbel betoning. For det første understrekes at det er ”såre nødvendig” at hver enkelt kristen leser i Bibelen. For det andre understrekes at det ikke er nok. Ingen har lest seg til troen. Predikantens forkynnelse er rett og slett nødvendig for frelse.

Forsamlingen og predikanten heves opp til en størrelse som langt overskrider den sosiale dimensjonen. Når den enkelte må ”høre Ordet” for å bli frelst, får predikanten en sentral rolle i frelsesverket.

Når Peder Nyvold beskriver predikantenes forkynnelse, er det gjennom referansen til Gud:

De taler ikke selv etter konsept, men forkynner ordet fritt ettersom Gud åpenbarer det i talende øyeblikk. Teksten følges nøye etter den nådegave enhver har fått og er alltid etter korte avsnitt stadfestet av tilsvarende skriftsteder, kirkefedrenes skrifter og Katekismen.³⁵³

Predikantene anvender ikke manuskript og skal ikke forberede talen i særlig grad i forkant. I denne tankegangen og ordningen er det Gud som åpenbarer hva som skal sies etter hvert som talen skrider fram. Predikanten blir mer eller mindre uangripelig ettersom det i praksis ikke er han som er ansvarlig for talen. Slik sett er hele prosessen fra utvelgelse til forkynnelse å anse som Guds verk. Når det er predikanter som velger ut den enkelte predikant og når det er

351 Nilsen 1949: “Et spørsmål”, UV 1/1949, s. 3.

352 Nyvold og Eriksen 1949: “Et spørsmål”, UV 1/1949, s. 4.

353 Nyvold 1953a: ”Om den lestadianske menighets virksomhet”, UV 3/1953, s. 4.

den enkelte predikant som taler, så er de likevel bare redskaper som lar Gud virke gjennom seg. Argumentasjonen styrker predikantrollen og underbygger autoriteten. ³⁵⁴

Når predikanten og forsamlingen så sterkt knyttes sammen, viser det hvordan predikanten ikke kan ses på som lausrevet fra menigheten. Det er i menigheten predikanten virker og det er gjennom menigheten predikanten har sin autoritet. I det følgende skal jeg gå videre inn på predikantens posisjon i menigheten, og blant annet ta opp predikantkallet.