Institusjonalisering

Institusjonaliseringen er en gradvis prosess i lyngenlæstadianismen. Menigheten konsolideres som en egen menighet, og styrkes gjennom fornorskning, rasjonalisering og sentralisering. I

”Læstadianernes tro og lære” slår Johnsen fast at lyngenlæstadianismens bekjennelse er den samme som Den norske kirkes bekjennelse.²⁸⁷ I ”Noen ord til den etterkommende slekt”

kommer formaningene til predikantene som følger etter ham.²⁸⁸

Et av Johnsens viktigste bidrag er hans innskriving av læstadianismen i en norsk, kirkelig sammenheng. 1920- og 1930-tallet er en sentral periode for myndighetenes bevisste fornorskning i Nord-Troms og Finnmark.²⁸⁹ Om Johnsen er en bevisst eller ubevisst deltaker i denne politiske prosessen, er uansett resultatet at lyngenlæstadianismen framstår som en tydeligere norsk bevegelse i tida etter Johnsens død. Dette gjelder for hele Nord-Troms og Finnmark. Fra et område med et dominerende innslag av samer og kvener er dette rundt 1950 et område der majoriteten av befolkningen ser seg som norske.²⁹⁰ Johnsens aktive del i fornorskningen er dermed ikke avgjørende, men han er uansett en del av prosessen.

Fornorskningen er en del av den norske statens moderniseringsprosjekt, og tilhører en bredere prosess av modernisering, som også har flere uttrykk. I dette ligger en av de mest grunnleggende forskjellene på lyngenlæstadianismen og misjonsbevegelsen. Et sentralt prosjekt helt fra 1800-tallet for misjonsbevegelsen er knytta til sivilisering. Misjonærene jobber eksplisitt med å sivilisere misjonsmarka gjennom skolebygging og infrastruktur.²⁹¹ Samtidig er den læstadianske menigheten lokalisert i et område som nettopp utsettes for siviliseringsprosjektet til den norske staten. Et annet aspekt ved modernisering er at skrift og redegjørelser får en større betydning i Johnsens tid. Å framstå som en samla enhet med en

287 Johnsen m. fl. 1934: “Læstadianernes tro og lære”, Norwegia Sacra, s. 90-92.

288 Johnsen 1978b: ”Noen ord til den etterkommende slekt”, Brever og sanger under vandringen, s. 106.

289 Drivenes og Jernsletten 1994: ”Det gjenstridige Nord-Norge”, Nordnorsk kulturhistorie 1, s. 253-254.

290 Drivenes og Jernsletten 1994: ”Det gjenstridige Nord-Norge”, Nordnorsk kulturhistorie 1, s. 253-254.

291 Mikaelsson 2003a: Kallets ekko, s. 193-195; og Skeie 2005: Building God’s Kingdom in Highland Madagascar, s. 110-113 og 161-164.

entydig historie og lære kan også ses som et moderne trekk.²⁹² Til dette hører dessuten en tiltakende rasjonalisering. Johnsens redegjørelser representerer en logisk og argumenterende form for kristendom der lære og forvaltning av kristendommen som lære blir det sentrale.

Slik sett er det en naturlig konsekvens at den følelsesbetonte rørelsen nedtones betraktelig i Johnsens tid, og nærmest forsvinner etterpå.²⁹³ Når rørelsen forsvinner, blir også lyngenlæstadianismen en mindre kontroversiell og avvikende del av Den norske kirke.

Johnsens sterke posisjon kan ses som en form for sentralisering. Han samler makta på ei hånd. Sentraliseringen får også sitt uttrykk når det gjelder steder og forsamlinger. Uten at det er klare grenser, kan man si at det mellom 1930 og 1970 skjer en endring av forsamlingssted.

Før dette blir forsamlingene holdt i private hus. I løpet av den nevnte perioden bygges det forsamlingshus en lang rekke steder. Dermed flyttes forsamlingene fra en mer privat, lokal eller familiær sfære til en offentlig og sentral sfære. Overgangen fra husforsamling til forsamlingshus skjer gradvis. I Vadsø har menigheten bedehus allerede i 1875. I Skibotn kommer bedehuset på 1890-tallet. Manndalen får sitt hus i 1946, mens Birtavarre får sitt i 1937. Kaldfjord får sitt hus i 1930²⁹⁴, Badderen i 1958-1959, Burfjord i 1963-1964 og Oksvik får sitt hus i 1965.²⁹⁵ I Tromsø får menigheten sitt eget hus på Strimmelen i 1970.

Samlingene hadde før det vært holdt i en av byens kirker.

Overgangen fra husforsamling til forsamlingshus innebærer muligheten både for rituell nyskaping og rituell formalisering. De nye husene som bygges, likner alle på kirkebygg.

Flere av forsamlingshusene blir også åpna for kirkelig bruk.²⁹⁶ Roald E. Kristiansen viser i sin analyse av læstadianske forsamlingshus at lyngenlæstadianernes forsamlingshus i langt større grad enn andre læstadianske retningers forsamlingshus nærmer seg kirker i utforming og utsmykking. På denne måten kan forsamlingshusene tolkes inn som del av en lyngenlæstadiansk tilnærming til kirka.²⁹⁷

292 Heelas 1998: ”Introduction: on differentiation and dedifferentiation”, s. Religion, Modernity and Postmodernity, s. 2; Bruce 1996: Religion in the Modern World, s. 15-16.

293 Et eksempel på Johnsens behandling av rørelsen gis av Andreas Esbensen i 2000: ”De fortsatte å snakke og denne Fredrik arbeider seg opp og blir rørt, gråter og er full av åndelighet. Erik Johnsen tenkte at han skal forsøke å få ham ned på jorden igjen og tok fast i kofte-ermet og spør: ’Er dette tøyet hjemmevevet?’ Da ble han roligere i samtalen igjen.” Her trekkes rørelsen bokstavelig ned på jorda, og avfeies med et praktisk, rasjonelt spørsmål. Se Esbensen 2000: Fra historien om Læstadianismen på Nordkalotten, s. 22.

294 I 1930 får menigheten begynne å bruke loftet på skolebygningen. I 1959 overtar menigheten hele huset.

295 I 1965 overtar den læstadianske menigheten halvparten av et hus som til da hadde vært skole.

296 Dette gjelder både Skibotn, Birtavarre og Manndalen.

297 Kristiansen 2000b: ”Åndelig og materiell uttrykksform i læstadiansk forsamlingskultur”, Kulturens materialisering, s. 81-82. Kristiansen diskuterer ut fra forsamlingshusene hvordan læstadianerne kan

Et avgjørende element i institusjonaliseringen ligger i det organisatoriske nivået, der det etter Erik Johnsens død skjer en styrking og en betoning av predikantrådet. Dette var en allerede eksisterende ordning som inntil da ikke har hatt noen sentral plass. Til det var Johnsens posisjon og autoritet så avgjørende at han fatta de fleste beslutningene. Mer trådte rådet sammen etter behov. Johnsen skriver sjøl:

Og er det en slik vanskelig ting at forstå eller et vanskelig spørsmål at løse, og er han en rett hyrde som vil sørge for fårene, må han sammenkalde en del predikanter til et råd og de må overveie saken nøye efter Guds ord. Det er hans plikt. Jeg som er kjendt med vår læstadianske kristendom fra begyndelsen av, kan fortælle at det har vært en fast skikk at det har vært sammenkaldt et råd av predikanter, og deriblandt har også jeg vært med.²⁹⁸

Uttrykk for predikantrådets posisjon og virke er å finne i redegjørelsene som kom rundt 1930. ”En redegjørelse om den kristelige lære” fra 1929 er underskrevet av Johnsen og tre andre.²⁹⁹ ”Læstadianernes tro og lære” fra 1934 er underskrevet av Johnsen og fire andre predikanter.³⁰⁰ Når det ikke er de samme predikantene som skriver under i begge tilfeller, indikerer det at rådet ikke er fullt ut institusjonalisert. Etter Johnsens død i 1941 ser det ut til at predikantrådet får en viktigere posisjon. Kildegrunnlaget er imidlertid noe usikkert.

Dagmar Sivertsen skriver at ledelsen ble ”overgitt fire predikanter til felles forvaltning”, men gir ingen kildehenvisninger til opplysningen. Ettersom hun skriver kun få år etter at dette skal ha skjedd, er det likevel grunn til å feste lit til framstillingen. Rådet består av Nils Mikkelsen (1874-1961) fra Burfjord, Sivert Pedersen 1955) fra Breivikeidet, Erik Eriksen (1876-1958) fra Manndalen og Karl Lunde (1892-1975) fra Nordreisa.³⁰¹ Rådet innebærer at ledelsen går over fra én mann til et råd av flere, trolig fordi ingen har autoritet til å stå aleine.

kategoriseres i henhold til Olaf Aagedals typologi over religiøse kulturer i relasjon til lokalsamfunnet. Se Aagedal 1988: Rapport frå bedehusland, s. 190. Kristiansen finner at læstadianismen vanskelig kan passe inn i en slik typologi fordi de kulturelle forskjellene er så store mellom det bedehuslandet Aagedal undersøker og læstadianerne. Dermed har læstadianerne mest karakter av bekjennelsesfellesskap, men også av både symbolfellesskap og aktivitetsfellesskap. Se Kristiansen 2000b: ”Åndelig og materiell uttrykksform i læstadiansk forsamlingskultur”, Kulturens materialisering, s. 82-83.

298 Johnsen 1978b: ”Noen ord til den etterkommende slekt”, Brever og sanger under vandringen, s. 106.

299 Johnsen m. fl. 1963: ”En redegjørelse om den kristelige lære”, Taler av Erik Johnsen med flere, s. 20. De andre underskriverne er Erik Eriksen, Nils Larsen (1860-1941) og Elias Olsen (ca. 1885-1955). Larsen var Johnsens høyre hånd og ledsager på mange reiser. Se Kristiansen 2004a: Preliminær matrikkel over

læstadianske predikanter i Norge 1850-2000, s. 90. Olsen var aldri predikant, men hadde en sentral posisjon i menigheten til sin død.

300 Johnsen m. fl. 1934: ”Læstadianernes tro og lære”, Norwegia Sacra, s. 92. De andre underskriverne er Nils Larsen, Erik Eriksen, Nils Mikkelsen og Mikkel Mikkelsen (1868-1938).

301 Sivertsen 1955: Læstadianismen i Norge, s. 242. Det er litt uklart hvorvidt Pedersen var med i predikantrådet eller ikke. Sivertsen oppgir ingen referanse for sine opplysninger, men det ville være merkelig om det ikke stemte. Samtidig er det pussig at ikke minneordet over Pedersen nevner at han satt i predikantrådet. Se Nyvold 1956: ”De som gikk bort”, UV 3/1956, s. 4.

Lunde er den yngste blant predikantene i rådet og framstår som leder av rådet i løpet av noen år. Rådet blir fra nå av en fast ordning i menigheten. Med dette er lyngenlæstadianismen blitt organisert. Dermed framstår de som en egen menighet, en egen organisasjon.