Demokratisering av menigheten – utfordring av predikantrollen?

De utviklingstrekkene jeg har pekt på, gjelder på ulike nivåer i menigheten. Et fellestrekk er likevel at alle bærer med seg muligheten for at predikantens betydning og autoritet utfordres.

Storsamfunnet påvirker menigheten uansett hva predikantene sier. Splittelsen er leda av predikantene og fører til at flere stiller spørsmål internt i menigheten. Flere av de nye ordningene innebærer at andre enn predikantene står i sentrum. Jeg vil her vurdere hvilke konsekvenser dette kan ha, og vil også trekke inn informanter og feltarbeid.

621 Intervju med Berit, s. 5.

622 Intervju med Berit, s. 5.

Splittelsen i 1992 fører til at flere stiller spørsmål ved predikantrollen og predikantenes autoritet. Internt forklares splittelsen offentlig i all hovedsak gjennom teologiske spørsmål og predikanters uenighet. I menighetene er det en utbredt oppfatning at splittelsen kunne vært unngått om noen av predikantene hadde vært interessert i det.⁶²³ Fra begge sidene kommer det kritikk og negative karakteristikker av ”vantro” predikanter og lærere.

P. Sigmund Olsen skriver i UV i 1998 en tekst om splittelsen. Her tar han opp ulike sider ved konflikten, og kommer inn på predikantens maktposisjon. Utgangspunktet hans er den sorgen mange føler over fem år etter splittelsen. Dette leder ham til en mer generell diskusjon:

Å inneha lederansvar innebærer å ha makt. Av den som er meget betrodd skal det også kreves dess mer. Å være hyrde for hjorden medfører et stort ansvar. Den som er i slike posisjoner er spesielt utsatt for djevelens mange og listige angrep, forførelser og belønninger. Kjødets gjerninger kan for slike gi seg utslag i misbruk av makt og posisjon.

Ikke alltid blir den største alles tjener. På den annen side kan de som ikke har den posisjon og er betrodd det ansvar som vedkommende selv mener seg skikket og berettiget til, gripes av et begjær etter innflytelse, selvstendighet og makt. Fristelsen til å falle i disse kjødets gjerninger kan være sterke. Over tid kan begjæret bearbeide både vedkommende selv og andre slik at begjæret en dag folder seg ut i handling.⁶²⁴

Olsen henviser sterkest til predikantene i den andre fraksjonen, men er også kritisk til egne ledere fordi de har fraråda ungdommer å treffe ungdommer fra andre sida. Måten Olsen eksplisitt knytter predikantene til makt på, er helt ny i en lyngenlæstadiansk sammenheng.

Det kritiske elementet i teksten rammer predikantene generelt i den forstand at det er såpass kort tid siden splittelsen at de predikantene som her beskrives som å være grepet av begjær etter innflytelse og som falt i fristelse etter ”kjødets gjerninger”, bare få år tidligere var betrodde predikanter for hele menigheten. Dermed åpner teksten for at predikantene kan ses på med mistenksomhet, ikke bare med full og grenselaus tillit.

Informantene mine gir uttrykk for at den nye tida også preger predikantene og deres roller.

Den viktigste tendensen fra intervjuene er at predikantenes autoritet blir sett som å være i endring. Flere antyder at predikantene ikke lenger ses som ufeilbarlige, og at de ikke aksepterer alt som sies fra prekestolen. Når predikantene omtales på dette viset, kan det ses

623 Noen av predikantene bruker lang tid på å bestemme seg for hvilken side de skal stå på. Andre skriver under på uttalelser for seinere å trekke underskriften tilbake. Se Sommerstad m. fl. 1992: ”Predikantuttalelsen fra Skibotnstevnet november 1991”, UV 8/1992, s. 2. Se også Sommerstad m. fl. 1992: ”Meningsforskjeller innen Den Luthersk-Læstadianske menighet”, UV 6-7/1992, s. 4.

624 Olsen 1998: ”Blant liberalere eller fundamentalister”, UV 1/1998, s. 2-3.

som tegn på en bevegelse der det nå er blitt mulig for personer innen menigheten å se på bevegelsen og dens praksiser med et utenfraperspektiv.⁶²⁵

Fra denne mulige tendensen kan det trekkes en linje til de nye ordningene i menigheten. Både ungdomsarbeidet, barneforsamlingene, internettsidene og bibelgruppene drives uten at predikantene nødvendigvis har full kontroll. Dermed skjer det en form for demokratisering av menigheten i den forstand at de kristne kan samles uten å være leda av en predikant eller en forsamlingsholder. Fra dette kan linja trekkes til påvirkningen fra storsamfunnet som innebærer at flere tar utdanning og bor i byen, og at kvinner i større grad arbeider og i mindre grad kun er hjemme med barn. Dette er en utvikling som i utgangspunktet skjer på tross av predikantenes advarsler. For eksempel kan kvinner nå gå inn i formelle og mer eller mindre eliteprega posisjoner knytta til de nye ordninger. Dette gjør at mulighetene for kvinner framstår som mer varierte og åpne.

Samlinga.net og Lestus Inc er nye arenaer og ikke minst en ny type arenaer i en lyngenlæstadiansk sammenheng. Her kreves andre ferdigheter for å ta del i og styre diskursen enn i andre samlingsformer. Det er rom der ytringer kommer fram som ellers ikke er å høre i offentligheten. I tillegg er det rom der en annen kjønnsorden eksisterer, i alle fall på et plan.

Deltakerne er på et vis mindre kjønna i det virtuelle rommet enn i fysiske forsamlinger.

Jenter og gutter er mer likestilt i den forstand at formen og mediet mer er en del av et moderne informasjonssamfunn enn en del av en læstadiansk menighet i tradisjonell forstand.

De er mer likestilte gjennom at det ikke er en forsamlingsholder som forventer flere ytringer fra gutter enn fra jenter. I en slik situasjon framstår alle deltakerne som tekstuelle personer.

Kanskje er dette en forutsetning for frimodige ytringer. På diskusjonsforumet på samlinga.net oppstår situasjoner der unge kvinner kan komme med autoritative ytringer.

Gjennom slike situasjoner skjer det en ”subjektformasjon”, det dannes måter de kan ytre seg på autoritativt. De unge mennene og kvinnene skapes som subjekter med ytringer på en måte de ikke har hatt samme mulighet til før. Der unge av begge kjønn, og særlig kvinner, tidligere hadde liten plass offentlig i det patriarkalske kjønnssystemet, kan de nå ytre seg.

625 Det trengs mer forskning på dette området. De få utsagnene jeg har samla, viser imidlertid at det er forskjeller mellom fraksjonen og Evanger-fraksjonen. Det ser først og fremst ut til å være Esbensen-fraksjonen som tilnærmer seg det øvrige samfunnet. Når det gjelder dyrking av predikanter, er en parallell å finne hos Anders Jarlert, som konkluderer med at Hoofs etterfølgeres beundring for ham kunne nærme seg dyrking, noe som blei satt ord på som at Hoofs lære bar ”guddommelig sannhet”. Se Jarlert 1997: Läsarfolket, s.

171.

Endringene som skjer på ulike nivåer i menigheten, utfordrer de patriarkalske trekkene ved kjønnssystemet. Fra en familiestruktur med mannen som offentlig person og familiens overhode, og en menighet med samme symbolske struktur i en bygd der de sosiale og religiøse skillelinjene er tydelige, går utviklingen i retning mindre familier med en mer egalitær struktur, og menigheter i byer og tettsteder med mer uoversiktlig infrastruktur, der religiøse samlingspunkter gjerne er uten predikanten som en ”åndelig far”. Samtidig er det ingen som har tatt initiativ til at predikantordningen skal legges ned eller at menigheten kan klare seg uten predikantene. Demokratiseringen som skjer, gir mer innflytelse til andre enn predikantene, men predikantene er fortsatt de ubestridte lederne i menigheten. Jeg skal i det følgende undersøke hvordan predikantene og andre forholder seg til likestillings- og kjønnsdiskursen i ei ny tid.