E R DE FATTIGE MARGINALISERT ?

Nå har jeg undersøkt om de fattige er marginalisert i forhold til arbeidsmarkedet, sosiale relasjoner og helse, og skal nå oppsummere og diskutere hovedfunnene.

Først undersøkte jeg marginalisering i forhold til arbeidsmarkedet. Under 4 % er arbeidsmarginaliserte. Jeg fant at de færreste fattige er marginaliserte, og at de færreste marginaliserte er fattige. Likevel er det en ganske klar sammenheng mellom

arbeidsmarginalisering og fattigdom. De fattige er mer utsatt for arbeidsmarginalisering, og de arbeidsmarginaliserte er mer utsatt for å være fattige. Når det gjaldt inntektsfattigdom var imidlertid de frivillig utsatte mest fattige. Effektene er sterkere for de som var ledige 1985, og svakest for de som var i utdanning i 1985.

Deretter tok jeg for meg sosial marginalisering og undersøkte om de fattige i mindre grad hadde fortrolige venner. De aller færreste er sosialt marginaliserte, og dette gjelder også for de fattige. Jeg fikk sprikende og tildels ikke signifikante resultater, noe som tyder på at det ikke er en like klar og entydig sammenheng mellom fattigdom og sosial marginalisering. Når det gjelder sosial marginalisering kommer også de som var ledige i 1985 dårlig ut, mens de som var i utdanning kommer best ut.

Tilslutt så jeg på helsemarginalisering og undersøkte om fattige i større grad enn andre oppga at de hadde dårlig helse. De færreste fattige har dårlig helse, selv om det nesten gjaldt

1/3 av alle de relativt depriverte. Jeg fant en sterk sammenheng. For alle tre fattigdomsmålene rapporterte de fattige klart dårligere helse enn de andre gruppene. Og igjen fant jeg at det særlig var de som var ledige i 1985 som oppga dårlig helse.

Mens jeg i de bivariate tabellene fant entydige sammenhenger mellom fattigdom og to av fattigdomsbegrepene, blir bildet mer komplekst når jeg kontrollerer for

stratifiseringsvariabelen. Om man var i utdanning har jevnt over en beskyttende effekt, som gjør marginalisering mindre sannsynlig, mens særlig det om man var ledig i 1985 øker sannsynligheten for marginalisering. Dette gjelder også for sosial marginalisering, hvor vi ser at de som var ledige i 1985 i mye større grad er marginalisert enn de andre gruppene.

Er de fattige i Norge i 2003 marginaliserte? Jeg må svare nei. De fleste fattige er ikke marginalisert, og mange marginaliserte er ikke fattige. Og det ser ut som om hva man gjorde i ungdomstiden har en like stor betydning for marginalisering som om man er fattig.

Likevel er det en klar sammenheng mellom fattigdom og marginalisering som man ikke kan se bort fra.. Ut fra resultatene i denne undersøkelsen ser man at fattige i større grad enn ikkefattige er utsatt for visse former for marginalisering. Jeg så en klar, og ganske sterk slik sammenheng når det gjaldt marginalisering i forhold til arbeidsmarkedet, hvor de som var marginaliserte på arbeidsmarkedet i langt høyere grad var fattige enn de i arbeid, og hvor de fattige i høyere grad var marginalisert enn de ikkefattige. Det samme gjelder for helse hvor jeg fant at fattige oppga å ha dårligere helse enn det de ikkefattige gjorde.

Når det gjelder sosial marginalisering fant jeg derimot ikke slike entydige

sammenhenger utover en større tendens til at de relativt depriverte var sosialt marginaliserte og også de som var arbeidsledige i 1985 og hadde mottatt sosialhjelp.

Det finnes annen forskning som viser at sammenhengen mellom fattigdom og

materielle levekårsproblemer er forholdsvis svak, både internasjonalt (f.eks. Hallenröd 1995, Muffels m.fl. 1992 og Nolan og Whelan 1996, her fra Fløtten 2003) og norsk (f.eks. Andersen m.fl. 1995, her fra Fløtten 2003, Fløtten 1999, 2003). I sistnevnte fant man også at fleste inntektsfattige ikke har levekårsproblemer i tillegg. Denne lave graden av overlapping mellom inntektsfattigdom og levekårsproblemer får Fløtten til å spørre seg om de hun definerer som fattige virkelig fortjener denne betegnelsen (Fløtten 2003:5), hvis man i utgangspunktet har en oppfatning om en sterk sammenheng mellom fattigdom og andre levekårsproblemer. Både Fløttens og deler av egen analyse gir et bilde av de fattige og ikkefattige som likere enn man kanskje hadde regnet med i utgangspunktet. Unntaket for egen undersøkelse er kanskje de relativt depriverte, som jevnt over er preget av flere problemer enn de inntektsfattige.

Eurostat har en studie som viser at risikoen for å ha ulike levekårsproblemer er sterkere jo lenger man har vært fattig, men også her er utslagene forholdsvis små i land relativt like Norge, som Danmark (Fløtten 2003). Kanskje kunne man altså funnet sterkere sammenhenger om man bare undersøkte marginalisering blant de kroniske fattige, men det er dessverre ikke mulig å identifisere de kronisk fattige i dette materialet. Noe annet som da spiller inn er at antagelig ingen fra samfunnets aller mest utsatte grupper, som hjemløse og rusmisbrukere, er representert. Frafallet kan være skjevt, og det er en vanlig tendens at de som svarer har noe høyere inntekt eller er bedre stilt enn de som lar være å svare (Epland og Kirkeberg 2002, her fra Fløtten 2003:7)

I regresjonsanalysen ser vi hvordan de forskjellige marginaliseringstypene virker på relativ deprivasjon. Her ser vi at særlig helsemarginalisering har betydning for hvor mye man skårer, dernest kommer integreringen på arbeidsmarkedet og tilslutt sosial marginalisering.

Forklart varians på 12,7 % viser at marginalisering forklarer mye av fattigdommen i Norge i dag, når den måles som relativ deprivasjon. Dermed er marginalisering et nyttig begrep for å forstå prosesser som kan føre ut i fattigdom, eller som fattigdom kan føre til. Imidlertid har også faktorer som sivilstand, kjønn, lønn og sosialhjelpsmottak mye å si, mens det ikke lenger er noen direkte klasseeffekt.

Selv om man har elendige levekår på ett område, trenger ikke dette å gå hånd i hånd med elendige levekår på andre områder. Fattigdom er, som jeg har sett, ikke en nødvendig betingelse for å ha problemer på arbeidsmarkedet, mangle fortrolige venner eller å ha

helseproblemer. Men at man er fattig gjør at det er større sannsynlighet for at man rammes av enkelte av disse problemene, og dette er det viktig å være klar over når man skal jobbe med å redusere fattigdommen. Fattige som i tillegg er marginalisert, vil trenge andre former for tiltak enn en gruppe fattige der pengemangel er det eneste problemet (Fløtten 2003).

Det er viktig å prøve å forhindre marginalisering og sosial eksklusjon, og sikre

integrering. Personer som er tilsidesatt kan vende storsamfunnet ryggen og utvikle destruktiv atferd. Det kan utvikles alternative holdninger og undergrupper som tyr til ikke-legale former for deltakelse fordi de føler seg urettferdig behandlet, mangler ressurser og ikke har tillit til samfunnets institusjoner. De representerer en trussel for demokratiet og velferdssamfunnet (Halvorsen 2003).

Stratifiseringsvariabelen har vist at integrering og hovedbeskjeftigelse i ungdomstiden er viktig for hvorvidt man er integrert i voksen alder, både når det gjelder på arbeidsmarkedet, helsemessig og sosialt. Det ser ut til at særlig de ledige, men også de i arbeid, har større sannsynlighet for marginalisering i voksen alder. Særlig interessant var det å se at det å være

arbeidsmarginalisert som ungdom har mer å si for sosial integrasjon i voksen alder, enn å være arbeidsmarginalisert i voksen alder. Det ser altså ut som om det er liten grad av mobilitet innenfor eget livsløp.

Dette er også viktige resultater som viser at det er svært viktig å sette inn tiltak rettet mot ungdom og sørge for at disse ikke faller utenfor. Nedleggelse av ungdomsklubber er dermed noe som står i kontrast til det ellers så store fokus på fattigdomsreduserende arbeid i politikken i dag.