Bør fattigdom måles gjennom direkte eller indirekte indikatorer?

Hvis man er ute etter å kartlegge omfanget av de personer som lever under en definert fattigdomsgrense, er det prinsipielt to måter å gjøre dette på. Enten ved bruk av direkte indikatorer, hvor man gjennomfører studier der de faktiske levekår som trangboddhet, helse og ernæring, støy, miljøforurensning og arbeidsmarkedstilknytning blir undersøkt. Eller man kan bruke indirekte indikatorer som inntekt og formue. Da er tanken at mengden økonomiske

ressurser man råder over er et uttrykk for hva slags levekår man har mulighet til å skaffe seg.

(Fløtten 1999:20, Ringen 1988, her fra Johannessen 1998a).

Når man studerer fattigdom ved å benytte seg av direkte indikatorer vil det si at man tar måler levekårsindikatorer direkte uten å gå omveier om andre indikatorer. Det er vanligst å undersøke i hvilken grad folk mangler viktige goder, som bolig, do/dusj i bolig, godt bomiljø og viktige forbruksartikler, som fryser, et visst antall klesskift eller bil. Man setter en fast, nedre grense (absolutt) for hvilke levekårsgoder som må være tilstede for at en ikke skal karakteriseres som fattig, eller man kan sette en fattigdomsgrense ut fra hvordan de aktuelle levekårsgoder er fordelt i en befolkning (Fløtten 1999:23).

Det å bruke levekår som indikatorer på fattigdom har sin opprinnelse i

levekårsundersøkelsene⁶. Mange vurderer direkte fattigdomsmål som ”sannere” enn de indirekte målene. Man er jo nettopp ute etter å avdekke hvordan folk faktisk har det og ikke hvordan man tror folk har det. Subjektive og direkte indikatorer ivaretar dette aspektet i langt større grad enn indirekte indikatorer. Mange analyser har vært basert på forbruksstudier, mens levekårsbaserte fattigdomsstudier særlig har vunnet terreng de siste årene etter at EU lanserte sin Household Panel Survey (ECHP) (Fløtten m.fl. 2001). En fordel med denne metoden er at man får en del kunnskap om hvordan folk har det i virkeligheten. Man måler de faktisk forekommende levekår, og kommer direkte inn på problemområdene.

Et problem er imidlertid at man ikke kommer unna at fastsettelsen av

fattigdomsgrensen blir relativ og tilfeldig. Det gjelder f.eks. å avgjøre hvilke levekårsgoder som må være fraværende før en person opplever en så stor grad av deprivasjon at

vedkommende er fattig. Kan man ta høyde for at deprivasjon i forhold til visse levekårgoder skyldes individuelle valg og ikke er påtvunget? Noe kan kanskje motvirkes gjennom å konsentrere seg om deprivasjonselementer som klart har sammenheng med økonomisk ressursmangel (Hallenröd 1991, her fra Fløtten 1999:24). Problemene reduseres også ved bruk av en konsensuell tilnærming⁷ til indeksene, noe som innebærer at folk selv definerer hvilke levekårsgoder som er viktige, og flertallets syn kommer til uttrykk.

De fleste av dagens studier av fattigdom er imidlertid basert på indirekte

fattigdomsmål. Det vil si at man ikke direkte måler forbruk og levekår, men f.eks. inntekt, og antar at en inntekt under et visst nivå betyr at man har dårlige levekår, uten konkret å se på levekårene (Fløtten m.fl. 2001). Personer eller husholdninger plasseres i forhold til en gitt fattigdomsgrense ettersom hvor mye økonomiske ressurser de har til rådighet. Man regner

6 omtalt i 2.1.1

7 omtalt i 2.2.2

altså med at en persons økonomiske ressurser vil gi en pekepinn på hva slags materielle og sosiale goder personen har mulighet til å tilegne seg. Indirekte fattigdom er altså mangel på tilstrekkelige ressurser i form av inntekt (Johannessen 1998a).

Fordelene med å bruke indirekte fattigdomsmål som inntekt, er blant annet at de er relativt lette å få tilgang til i offentlige registre. Dette er også ofte rimeligere enn å sette i gang undersøkelser der en kartlegger levekår direkte. Folk har dessuten en oppfatning om hva som er mye eller lite. Tallene blir således forståelige. De gjør det også mulig å sammenlikne inntektsfordelinger i et samfunn over lengre tid, eller sammenlikne samfunnene imellom (Fløtten 1999).

Ulempen ved bruk av indirekte indikatorer er blant annet at det er vanskelig å finne adekvate mål på økonomiske ressurser. Dette uansett om man benytter seg av

standardbudsjettmetoden eller den relative inntektsmetoden. Disponibel inntekt, gjerne definert som ”inntekt etter skatt, minus kapitalutgifter (gjeldsrenter)”, (Aaberget m.fl.

1996:112, her fra Fløtten 1999:21) er hyppig brukt, men mange er tvilende til om dette er et godt nok mål (Ringen 1988, Andersen m.fl. 1995, her fra Fløtten 1999). Disponibel inntekt innebefatter dessuten ikke uformell økonomi, som byttehandler og svart økonomi. Man vet heller ikke om det er lånt eller solgt eiendeler for å opprettholde en gitt levestandard. Og inntekten forteller ikke om andre eventuelle goder og ressurser husholdet eller personen har tilgang til, som offentlige, kostnadsfrie velferdstjenester. Folk får forskjellig ut av samme inntekt pga. markedet og egne evner, det er vanskelig å skaffe reliable inntektsdata, og det blir tilfeldig og ikke objektivt, hvor fattigdomsgrensen settes (Fløtten 1999).

I den senere tid har stadig flere forskere tatt til orde for å kombinere bruk av direkte og indirekte fattigdomsmål. Fattigdom kan da defineres som ”det fenomen at man opplever sosiale begrensninger på grunn av manglende økonomiske ressurser.” (Fløtten 1999:24). Det er her en årsakssammenheng mellom de to definisjonene presentert ovenfor. I praksis vil det ofte si å kombinere den relative inntekt med relativ deprivasjon (Fløtten 1999).

I Norden er det nå en rik tradisjon for dette synet på fattigdom, både pga.

levekårsundersøkelsene, og f.eks. Stein Ringen som regnes som en av de teoretiske grunnleggerne for denne kombinasjonsstrategien. Han definerer fattigdom ut fra en

økonomisk fattigdomsgrense i tillegg til ”akkumulert deprivasjon av viktige levekårsgoder”

(Ringen 1985, 1987, 1988, her fra Fløtten 1999:25). Ved rene inntektsdefinisjoner på fattigdom, henholdsvis mindre enn 50 % av ekvivalent medianinntekt, og mindre enn

minstepensjonen, finner han mellom 6 og 12 % fattige i Norge på 70-tallet. Men ved nærmere undersøkelser konkluderer han at de som hadde lav inntekt ikke i tilstrekkelig grad var like

hverandre eller avvikende fra øvrig befolkning til å kunne betraktes som en fattigdomsgruppe (Fløtten 1999). Dette viser en fordel ved bruk av kombinasjon av direkte og indirekte

indikatorer, fremfor kun å bruke indirekte metoder.

I denne oppgaven skal jeg benytte meg både av direkte og indirekte

fattigdomsindikatorer. Jeg kan dermed undersøke om de som rammes av den ene formen for fattigdom, også er de som rammes av den andre.