ULIKE FORMER FOR UNDERUTNYTTELSE A V ARBEIDSKRAFTEN

5.2.1. Definisjonspresisering

I kapittel l definerte jeg ulike fonner for underutnyttelse av arbeidskraft, som var relevant for det norske arbeidsmarkedet i mellomkrigsårene. I tillegg til åpen arbeidsledighet var det undersysselsetting og skjult arbeidsledighet. Før jeg går videre i drøftelsen i dette kapittelet vil jeg bare kort repetere definisjonene av disse fonnene for underutnyttelse av arbeidskraft: 1

1. Undersysselsetting.

Personer som har arbeid, men som ønsker lenger arbeidstid eller mer å gjøre. Inkluderer både regulær og skjult undersysselsetting.

a) Regulær undersysselsetting.

Personer som har arbeid, men som ønsker lenger arbeidstid.

b) Skjult undersysselsetting.

Personer som er ansatt så lenge som de ønsker, men har for få arbeidsoppgaver å fylle arbeidstiden med.

2. Skjult arbeidsledighet.

Personer som ønsker å ha lønnet arbeid, men som ikke er aktivt arbeidssøkende på grunn av at de likevel ikke kan skaffe seg arbeid. I stedet er de sysselsatt med andre gjøremål, som gjør at de ikke regnes som arbeidsledige.

I tillegg til at det i mange tilfeller er meget vanskelig å skille mellom åpen arbeidsledighet på den ene side og skjult arbeidsledighet og underbeskjeftigelse på den andre side, kan man også spørre seg hvor relevant dette skillet egentlig er. Både de økonomiske og de sosiale konsekvensene var nemlig svært like. Det hadde dessuten liten betydning for arbeidsmarkedet om underbeskjeftigelsen bestod av fullstendig eller delvis arbeidsledighet. Tvert imot tilsier periodens yrkes struktur at åpen arbeidsledighet alene ikke sier nok om sysselsettingsproblemene. Opp til 35-40 prosent av arbeidsstyrken

1Edwards, Edgar O.,Employment in Developing Nations: Report on a Ford Foundation Study.

Colombia University Press, New York and London 1974.

Se også: Todaro, Michael P.,Economic Development in the Third World, 4. utgave., Longman, New

York &London, 1989, s. 242-244 og 613-653.

Kapiitel S, _

hadde sitt hovedyrke i primærnæringene, der selvstendige jordbrukere og fiskere per.

defmisjon nesten ikke kunne være helt arbeidsledige.

5.2.2. Forholdet mellom åpen arbeidsledighet, skjult arbeidsledighet og undersysselsetting

Folketellingene viser oss at antall hjemmeværende døtre og hjemmeværende senner økte sterkt i mellomkrigstiden.f Dette fenomenet, sammen med den store oppstuingen av arbeidskraft i primærnæringene, viser klart at arbeidsledigheten bare utgjorde en del av den totale underutnyttelsen av arbeidskraft.

Ledighetsberegningene i kapittel4 viser åpen arbeidsledighet i Norge 1918-1939.

Likevel er det ikke til å unngå at også andre former for underutnyttelse av arbeidskraften til en viss grad er inkludert i mine beregninger. Statistisk sentralbyrå behandlet ledighetsregistreringen i forbindelse med folketellingen i 1930 kritisk, med henblikk på å finne regulær ledighet. Likevel var det i mange tilfeller umulig å etablere et skarpt skille mellom åpen ledighet, undersysselsetting og skjult ledighet.l Det er også på det rene at en del arbeidere sysselsatt i nødsarbeide er medregnet i folketellingens Iedighetsoppgaver."

Statistikken over arbeidssøkende ved de offentlige arbeidskontorene omfattet heller ikke bare åpen ledighet. Arbeidstakere som hadde deltidsjobb og søkte heltidsarbeid, samt nødsarbeidere ble i mange tilfeller regnet med i oppgavene. Nasjonalregnskapenes statistikk over antall sysselsatte på 1930-tallet bygger på beregnet antall utførte årsverk, hvilket impliserer at de som arbeidet deltid ikke har gitt full uttelling på sysselsettingsstatistikken.>

Hensikten med Statistisk sentralbyrås kritiske behandling av folketellingens ledighetsoppgaver var å etablere en realistisk måling av arbeidsledigheten i mellomkrigstiden. Byrået maktet likevel neppe å luke ut alle personer som per definisjon ikke var fullstendig arbeidsledige. Til gjengjeld var det etter alt å dømme ledige personer som ikke ble registrert. De nye anslagene av ledigheten kan derfor betraktes som et realistisk mål for åpen arbeidsledighet i perioden.

Idet videre gir jeg anslag for andre former for underutnyttelse av arbeidskraften.

Disse kommer i tillegg til åpen arbeidsledighet og til sammen gir de en pekepinn på omfanget av den totale underutnyttelsen av arbeidskraft i mellomkrigstiden.

2 NOS VII. 103,Folketellingen i Norge l.desember 1920, IX. hefte, Det Statistiske Central byrå, Kristiania 1923, tabell, s. 5 og NOS IX. 61, Folketellingen i Norge l.desember 1930, VIII. hefte, Det Statistiske Centralbyrå, Oslo 1935, tabell, s. 14*-15* og tabell, s. 5.

3NOS, Statistiske meddelelser 1933, Det Statistiske CentraIbyrå, Oslo 1933, s. 74-78.

4Ibid, s. 76-80.

5 NOS XII. 163,Nasjonalregnskap 1865-1960, Statistisk Sentralbyrå, Oslo 1968, tabe1l47, s. 328-329.

____________________ Underutnyttelse av arbeidskraft i mellomkrigstiden

5.3. UNDERSYSSELSETTING

I tider med sysselsettingsproblemer vil det normalt være både høy arbeidsledighet og omfattende underbeskjeftigelse av arbeidskraften. I Norge ble det ikke innført obligatorisk arbeidsledighetstrygd før i 1938 for industriarbeidere, og først etter krigen for de fleste andre yrkesgrupper. Manglende trygdeordninger tvang mange arbeidsledige til å finne seg inntektsbringende arbeid på egen hånd. Inntektene var ofte små og arbeidsdagen kort. Disse arbeidstakerne var ikke arbeidsledige, men underbeskjeftiget eller undersysselsatt, et fenomen som preget de europeiske arbeidsmarkeder i mellomkrigstiden.s

5.3.1. Undersysselsettingsproblemet i mellomkrigstiden

Noel Whiteside og James A. Gillespie peker på at svært mange industriarbeidere fikk midlertidig nedsatt arbeidstid i Storbritannia, blant annet ved at de gikk over til deltidsarbeid. Undersysselsettingens omfang varierte sterkt både fra år til år, fra bransje til bransje og fra distrikt til distrikt. I følge offisielle undersøkelser kunne opp imot halvparten av de ansatte innen enkelte industribransjer ha nedsatt arbeidstid under de verste kriseårene i Storbritannia. Selv om andelen bare var 5-6 prosent i andre bransjer, var den samlede undersysselsettingen uvanlig stor. I følge Whiteside og Gillespie var problemet størst i Midt- og Nord-England. Enkelte av de som var meldt som arbeidsledige hadde i virkeligheten nedsatt arbeidstid." Undersysselsetting var hovedsakelig et fenomen innen jordbruket i de fleste europeiske land. I Storbritannia og andre sterkt industrialiserte land, hvor sysselsettingen i primærsektoren var liten, spredte underbeskjeftigelsen seg i større grad til både industri og tjenesteytende næringer.

Både Statistisk sentralbyrå og Statens Inspektorat for Arbeidsformidling og Arbeidsledighetsforsikring pekte på at undersysselsetting var et stort problem også i Norge i mellomkrigsårene.f De forsøkte imidlertid ikke å måle omfanget, men antydet at problemet var størst i primærnæringsdistriktene, spesielt i fiskeridistriktene i Nord-Norge.? Både i Arbeidsinspektoratets spesialundersøkelser fra 1933 og 1935 og i de

6 Eichengreen, Barry, "Unemployment and Underemployment in Historical Perspective. Introduction", Aerts, Erik &Eichengreen, Barry (red.), Unemployment and Underemployment in Historical Perspective, Tenth International Economic History Congress, Leuven 1990, Leuven University Press, Leuven 1990, s.3-14.

7 Whiteside, Noel & Gillespie, "Deconstructing unemployment: developments in Britain in the interwar years", Economic History Review, XLIV, nr. 4, 1991, s. 665-682.

8 NOS, Statistiske Meddelelser 1933, s. 76-77 og Statens Inspektorat for Arbeidsformidling og Arbeidsledighetsforsikring, Årsberetning 1932, Oslo 1933, s. 3-5.

9 Loe.cit. og Statens Inspektorat for Arbeidsformidling og Arbeidsledighetsforsikring, Årsberetning 1937, Oslo 1938, s. 6-7.

KapiJteI5 _

kommunale arbeidsløshets meldingene fra 1930-årene var det vanlig å regne . undersysselsatte personer eller arbeidstakere som fikk dårlig betalt som arbeidsledige.

Likevel ble det ikke foretatt noen klar distinksjon mellom helt og delvis ledige hverken i spesialundersøkelsene eller i de kommunale arbeidsløshets meldingene. lODet er derfor vanskelig å si noe sikkert om hvor mange av dem som ble regnet som ledige, som egentlig var undersysselsatte. For mange var situasjonen slik at de simpelten ikke hadde råd til å være arbeidsledige, på grunn av at de ikke mottok arbeidsledighetstrygd.

Samtidig var deres arbeid aven slik karakter og de hadde så lite å gjøre at det vil være riktig å regne dem som arbeidsløse.

5.3.2. Omfanget av undersysselsetting i mellomkrigsårene

Ved de to spesialundersøkelsene fra 1933 og 1935 er undersysselsetting i mye større grad tatt med i ledighetstallene enn ved folketellingen fra 1930. Det går klart frem av spesialundersøkelsenes etterarbeider at mange arbeidere i primærnæringene, som strengt talt ikke var arbeidsledige, men hadde lite å gjøre, ble regnet som arbeidsledige.U I etterarbeidene til folketellingen av 1930, korrigerte Statistisk sentralbyrå sine ledighetstall for slike feilkilder.R Ulikhetene i ledighetsregistreringene ved spesialundersøkelsene og folketellingen gjør det derfor mulig å gi anslag for undersysselsettingens omfang i første halvdel av 1930-tallet.

Sysselsettingen innen de tradisjonelle primærnæringene ble ikke redusert under krisen på første halvdel av 1930-tallet, men økte tvertimot fra 503.000 årsverk i 1930 til 519.000 årsverk i 1933. Sysselsettingen holdt seg deretter stabil til 1935.13 Det innebærer at arbeidsledigheten i primærnæringene ikke kunne ha vært vesentlig høyere i

1933-1935 enn i 1930.14 Differansen mellom primærnæringenes ledighet ved de ukorrigerte spesialundersøkelsene og de bearbeidede oppgavene fra folketellingen kan da gi et anslag for undersysselsettingens omfang.

10 Statens Inspektorat for Arbeidsformidling og Arbeidsledighetsforsikring, Spesialundersekelse pr. 30.

november 1933, Oslo 1935 og Statens Inspektorat for Arbeidsformidling og Arbeidsledighetsforsikring, Spesialundersekelse pr. 30 november 1935, Oslo 1937.

11 Statens Inspektorat for Arbeidsformidling og Arbeidsledighetsforsikring, Spesialundersekclse pr. 30.

november 1933, s. 8-13 og Statens Inspektorat for Arbeidsformidling og Arbeidsledighetsforsikring, Spesialundersekelse pr. 30 november 1935, s. 11-18.

Se også: Statens Inspektorat for Arbeidsformidling og Arbeidsledighetsforsikring, Arsberetning 1935 og 1936, Oslo 1937, s. 4-5 og s. 9.

12 NOS, Statistiske meddelelser 1933, s. 74-99. Se spesielt s. 74-77.

13 NOS XII. 163, op.cit., tabell 47, s. 328-329.

14 Beregninger av arbeidsledigheten fordelt etter næring i kapittel8 i denne avhandlingen viser at ledigheten steg fra 2 prosent i primærnæringene i 1930 til omlag 3 prosent i 1933-1935. Om vi sammenligner ledigheten i primærnæringene i desember 1930 i forhold til november 1933 og november

1935 var ledigheten sannsynligvis høyest i desember 1930.

_____________________ Underutnyttelse av arbeidskraft imellomkrigstiden

Ved spesialundersøkelsen fra november 1935 var ledigheten i primærnæringene 13,2 . prosent, inklusive undersysselsetting. Den var 5,7 prosent ved folketellingen i 1930.15

Under forutsetning av at åpen ledighet var omtrent den samme ved de to tellingene innebærer det at 7,5 prosent av arbeidsstyrken i primærnæringene var undersysselsatt i november 1935. Sannsynligvis var problemet enda større. For det første inkluderte ledigheten på 5,7 prosent ved folketellingen en viss grad av undersysselsetting.l" For det andre omfattet spesialundersøkelsen ikke alle former for undersysselsetting, kun undersysselsetting som var av et så stort omfang at de kommunale arbeidsledighetsnemndene hadde definert den som arbeidsledighet. Vi kan derfor med sikkerhet slå fast at undersysselsetting var et langt større problem enn ren arbeidsledighet i primærnæringene. Resultatene fra spesialundersøkelsen av 1933 peker også i den retning.l?

Sel v om undersysselsetting i hovedsak var et problem innen primærnæringene, var det ikke uvanlig at også håndverkere og selvstendige næringsdrivende hadde langt mindre å arbeide med enn hva de ønsket. Undersysselsetting var derfor trolig et problem i de fleste næringer, selv om det bare var i primærnæringene at undersysselsettingen overskred ledigheten.