Prosjektretorikkens ideologiske slagside

Det har altså vært mulig, ved hjelp av prosjektbegrepet, å løfte fram ønskede og tone ned uønskede debatter i kulturpolitikken. Men kanskje har bruken av begrepet også en mer ideologisk slagside? Det er i Åse Klevelands melding fra 1993 at prosjektbegrepet for alvor fester seg i det politiske språket. Meldingen har sågar et eget kapittel som heter ”Prosjektmidler, privat finansiering, forskning og utvikling.”

Dette er også den fasen hvor man anser at tenkning rundt kultur som instrument for utvikling og økonomisk vekst blir tydelig (Mangset, 1992, s. 122). Det er derfor fort gjort å tenke at prosjektbegrepets inntreden ligger i forlengelsen av dette, slik jeg har antydet tidligere med henvisning til begrepets nære kobling til næringslivets

markedstenkning. I så fall kan man tenke seg at politikerne har brukt begrepet til å løfte fram verdier og tenkemåter fra dette området inn i den politiske tenkningen, og at prosjektbegrepets ideologiske slagside ligger her. Da skulle man imidlertid også tro at den politiske praksisen også hadde dreid i den retningen. Når den ikke har gjort det, kan det være fordi en slik ambisjon ikke lot seg gjennomføre, motstanden var for stor. Men det kan også hende bruken av prosjektbegrepet har en annen ideologisk side enn det liberalistiske. Det kan være et ideologisk aspekt forankret i et gammelt skille i synet på kulturens verdi.

Utgangspunktet for en slik påstand er at i de siste tiårenes kulturpolitiske debatt har grunnlaget for kulturens verdi vært lite diskutert. Riktignok bidrar kunstnere og kulturarbeidere selv med jevne mellomrom med argumenter for hvilke verdier kunst og kultur er bærere av. Men spørsmålet om hvorfor kunst og kultur er så viktig at det offentlige bør bruke fellesskapets ressurser på det, har i den kulturpolitiske diskursen i stor grad vært besvart med et argument om kunsten og kulturens egenverdi.⁴⁸ Hele premisset for en politisk diskusjon om verdigrunnlag synes i dag å stanse ved argumentet om egenverdi, og det hersker langt på vei en politisk konsensus om at kunsten og kulturens egenverdi er hovedargumentet for en aktiv kulturpolitikk. Ole Marius Hylland har i artikkelen ”Om egenverdi. Et forsøk på en kritisk begrepsanalyse” identifisert egenverdibegrepets inntreden som et overordnet begrep i den kulturpolitiske diskursen til den samme tidsperioden som prosjektbegrepet slår igjennom, nemlig slutten av 80-tallet, begynnelsen av 90-tallet (Hylland, 2009).

Slik har det imidlertid ikke alltid vært. I forkant av etableringen av 70-tallets ”nye kulturpolitikk” var situasjonen en annen. Det nye, utvidede kulturbegrepet hadde et

48 Begrepet ”kunstens egenverdi” har en lang historie innenfor filosofisk estetikk og kunsthistorie. Kants syn på kunst var grunnleggende at kunsten har en verdi i seg selv, men ikke noen verdi utover det. Mye kunstfilosofisk teori er utviklet i forlengelsen av dette. Den kulturpolitiske bruken av begrepet drar imidlertid i liten grad veksel på denne tradisjonen, men bruker begrepet som et avgjørende argument for offentlig engasjement i kunst- og kulturspørsmål.

eksplisitt fokus på egenaktivitet, og kritikerne til den nye tenkningen fryktet at en slik utvanning av kulturbegrepet var en trussel mot kvalitet (Dahl & Helseth, 2006, s.

233). En av de skarpeste kritikerne av 70-åras nye kulturpolitikk, forlagsmannen Henrik Groth, skriver følgende i sin bok Stat og kultur i 1974:

Man havner i den banaleste trivsels-filosofi som i virkeligheten er ren kulturnihilisme: gjør noe, lag noe, finn på noe – kort sagt: eigenaktivitet, å tælje et stykke tre er aktivt, å høre på Beethovens symfonier er

”passiviserende” (Groth, 1974, s. 57).

I debatten om hvordan kulturpolitikken skulle utformes, førtes det altså en ideologisk kamp mellom det som senere er kalt en eliteorientert kulturpolitisk ideologi, som knyttet kunsten og kulturens verdi til kvalitet forankret i de enkelte verk, eller ytringer, og en sosialdemokratisk kulturpolitisk ideologi, som ikke minst var opptatt av aktivitet, velferd og likhetsverdier.⁴⁹ De samme eksplisitte skillene finnes i 80-tallets kulturpolitiske debatt. Lars Roar Langslet, som var kulturminister i perioden 1981-1986, beskriver dette i sin bok Keiseren og eplekvistene fra 1987, der han trekker et skille mellom et syn på kultur som han selv representerer, og den politiske venstresidens syn. Langslet forstår kultur som ”avtrykket av det menneskelige i historien.” Og kvalitet er kulturens avgjørende kjennetegn (1987, s. 28). Verdien av kultur er etter hans syn derfor eksistensiell: ”Uten et slikt fellesskap”, skriver Langslet, ”ville vi ikke i dypere forstand ha noe å forsvare, og heller ikke styrke til å gjøre det”(1987, s. 11). Motsatt et slikt syn setter han en forståelse av kultur som et produkt av fritid, som noe man gjør. Et slikt syn mener han karakteriserer daværende kulturminister, Arbeiderpartiets Hallvard Bakkes forståelse av kultur og siterer han på følgende:

Historisk sett er kultur et produkt av fritid,- noe som springer ut av det vi gjør når vi har tid til overs, etter å ha sørget for det daglige brød. Med økende velstand fikk samfunnet rom for profesjonelle ”kulturmakere” som kunne drive med kulturelle sysler på heltid (Langslet, 1987, s. 12).

49 For beskrivelse av ulike kulturpolitiske ideologier se eksempelvis Mangset (1992), kapittel 4.

Kulturens verdi i et slikt perspektiv blir en ”luksusforsiring på livet”, som Langslet kaller det, noe som er knyttet til ”å gjøre” mer enn til en iboende kvalitet med eksistensiell kraft. Også Langslet går, som Groth drøye ti år tidligere, hardt ut mot dette aktivitetsfokuset og kaller bejublingen av egenaktivitet i kulturpolitikken for en moderne besettelse (1987, s. 43). Langslet velger å sitere Groth når han videre hevder at følgen av dette aktivitetsfokuset er at:

[…] det moderne massesamfunn i stendig enstemmighet har vedtatt at den som beveger seg, lager noe selv, er ”aktiv”, og derfor alltid og uforanderlig bør foretrekkes framfor den som sitter passiv og musestille og mottar kunst eller kunnskaper… (1987, s. 43).⁵⁰

Det er ikke denne egenaktiviteten som er kultuens verdi i et samfunn, hevder Langslet. Verdien av kultur ligger i kulturuttrykkenes kvalitet. Han skriver:

Jeg tror det er viktig å innse at nyskapende innsats i åndsliv og kunst er det bare få forunt å gjøre. For alle oss andre er aktiv mottagelighet for det de gir, den viktigste formen av egenaktivitet. Det er nemlig gjennom den vi får del i kultur og de verdistandarder den legemliggjør (1987, s. 43).

Nøkkelen til kultur, mener altså Langslet, er ikke aktivitet, men mottakelighet.

Mottakelighet for kvalitet, og slik mottakelighet kan læres.

Synspunktene fra kulturdebatten på 1970- og 1980-tallet finner vi ikke bare i disse tiårene. Tvert imot går de langt tilbake og gjenfinnes i dikotomier som det humanistiske vs. det antropologiske kulturbegrep, finkultur vs. lavkultur, bykultur vs.

folkekultur eller demokratisering av kulturen vs. kulturelt demokrati. Poenget er likevel at de er hentet fra en debatt som på politisk nivå mer eksplisitt diskuterer verdien av kunst og kultur som et utgangspunkt for hvordan kulturpolitikken bør

50 Debatten om hvorvidt det å sitte som tilskuer eller tilhører til en kulturell begivenhet, som en konsert eller en

scenekunstforestilling, er å være passiv, eller aktiv, ble aktualisert i etterkant av evalueringen av Den kulturelle skolesekken i 2006. Evaluatorene inntok her en holdning der elever ble sett som passive mottakere av uttrykk når de ikke selv deltok aktivt i utformingen av det. Dette var en holdning som møtte stor motstand i høringsrunden fra ulike deler av kulturfeltet, som pekte på at det å motta kunstuttrykk i høy grad var å anse som aktiv deltagelse i en formidlingssituasjon. (Jf. Bjørnsen, 2011).

utformes, enn det vi har sett de siste 15-20 årene. Den politisk, ideologiske debatten om kunsten og kulturens verdigrunnlag synes å ha forstummet med innføringen av egenverdibegrepet, men det betyr ikke at de ideologiske skillelinjene er opphevet.

Med jevne mellomrom kommer innlegg, gjerne i form av bøker, som understøtter dette. Tankesmien Civitas debattbok Kultur for kulturens skyld og antologien Om nytte og unytte, med utgangspunkt i Norges musikkhøgskole, er nylige eksempler i norsk sammenheng.⁵¹ Det er imidlertid langt sjeldnere kulturpolitikere eller kulturpolitiske dokumenter tar denne debatten. Hylland konkluderer med at egenverdibegrepet har hatt den retoriske funksjon i kulturpolitikken at det har kunnet lukke diskusjoner fordi det ikke er mange som vil si seg uenig i påstanden om at kunsten og kulturen har en egenverdi. Konsekvensen er, ifølge han, at ”[den]

dominerende bruken av begrepet egenverdi for å legitimere økonomisk støtte til kultur uten målbare resultater har bidratt til å hemme en kulturpolitisk diskusjon om disse elementene” (2009, s. 21)⁵² Begrepet egenverdi har med andre ord lagt seg over diskusjonen om kunsten og kulturens verdigrunnlag og betoning av kultur som aktivitet vs. kultur som eksistensiell nødvendighet, har måttet bli ført på andre måter.

Det er i denne ideologiske kampen prosjektbegrepet har vært svært anvendelig.

Positiviteten i prosjektretorikken handler om en prioritering av aktivitet. Til forskjell fra 70-tallet riktignok i større gard om profesjonell aktivitet, og ikke så mye om desentralisert aktivitet, men like fullt må det forstås som en videreføring av det Langslet kaller den ”moderne besettelse”. Vektleggingen av at det skjer noe, aktivitetens egenverdi, videreføres gjennom prosjektretorikken, som har handlet mer om dette, enn om å få til et skifte i kulturpolitikken i retning mer prosjektorganisering.

51 Hhv. Meisingset, C., Matre, A. K. F. & Horringmo, A., M. J. samt Varkøy, Ø. (Red.)Begge bøkene kom ut høsten 2012

52 Merk også at første gang egenverdi dukker opp i en kulturmelding, St.meld. nr. 23 (1981-82), er det i en kontekst knyttet til aktivitet. Det heter: ”I kulturell egenaktivitet er det aktiviteten som har egenverdi” (Hylland, 2009, s. 14).

Utfordringen med at man på politisk nivå har sluttet eksplisitt å diskutere kunsten og kulturens verdi gjennom å slå fast dens egenverdi, er at det har gjort kulturpolitikken sårbar for nettopp å bli diskutert ut ifra instrumentelle forutsetninger. Særlig blir legitimiteten til kunst- og kulturuttrykk og aktiviteter som ikke behager eller på annen måte imøtekommer et behov, svekket når man ikke holder den opp mot mer eksplisitte syn på kunsten og kulturens verdi, eller når den har verdi. Egenverdi er gjerne sett på som motbegrep til begrepet instrumentalitet. (Hylland, 2009, s. 20). Å hevde at kulturen har egenverdi skulle derfor kunne stå i motsetning til å hevde dens instrumentelle verdi. I praksis har imidlertid egenverdibegrepet lukket andre verdidebatter, og det eneste som står igjen å diskutere er hvilke instrumentelle hensyn som skal veie tyngst, eventuelt fordeler og ulemper med ulike former for organisering, lokalisering eller lignende. I forlengelsen står man i fare for å havne der at noen av de viktigste premissleverandørene for kunsten og kulturens utfoldelsesvilkår, nemlig kulturpolitikerne, ikke har noe ideologisk svar på spørsmålet ”Hvorfor er kunst og kultur viktig?” Det ville være en situasjon som gjør både kunsten og kulturen svært sårbar i møte med debatter der verdigrunnlaget er eksplisitt og sterkt, som for eksempel kommersialisme og instrumentalisering av kulturlivet.