Prosjektet som alternativ

Et siste poeng knyttet til prosjekt som pedagogisk metode, som er relevant i denne sammenheng er begrepets kobling til alternativ tenkning. Forståelsen av prosjekt som alternativ til rådende modeller, har vi sett er en viktig del av prosjektbegrepet slik det utvikles innenfor prosjektteorien. Innenfor pedagogikken artikuleres dette imidlertid allerede innenfor det russisk utdanningssystemet på 1920-tallet, der man så behovet for en undervisningsmetode som kunne være et alternativ til den borgerlige undervisningens vekt på bøker og forelesninger (Knoll, 1997, s. 10). Metoden slo imidlertid ikke gjennom i Russland, og det er særlig i 1960-tallets Vest-Europa at prosjekt som en alternativ undervisningsmetode til de etablerte blir synlig. Skepsisen til rådende systemer og modeller som lå i 60-årenes studentopprør, rettet seg ikke bare mot imperialisme, kapitalisme og autoritet, men også mot tradisjonelle og institusjonelle strukturer og metoder innen høyere utdanning og forskning. I dette klimaet vokser prosjektet fram som et alternativ til tradisjonell læring gjennom lesning og forelesning (Knoll, 1997, s. 7). Dette skjer altså på samme tid som prosjektorganiseringen tiltar i arbeidslivet, og det sammenfaller med det Fogh Jensen anser å være begynnelsen på prosjektsamfunnets gjennombrudd som styringssystem.

På en rekke områder skjer det på 60- og 70-tallet avgjørende brudd med disiplinen,

hevder han, og mye av det handler om ny strukturering av aktivitet, forankret i et verdisyn i endring (Fogh Jensen, 2009b, s. 149).³² Dette er et bilde vi kjenner igjen fra mange fremstillinger av utviklingen i Vesten etter andre verdenskrig, der 68-opprøret er manifestasjonen av en opprørstrang og systemkritikk som førte til fundamentale samfunnsendringer. Prosjektbegrepets verdiladning endrer seg altså i en tid der nettopp endringsviljen var stor og det ble stilt spørsmålstegn ved tradisjonelle verdier og systemer. Spørsmålet er om begrepet også har vært særlig anvendelig som endringsagent i en slik situasjon, om det må forstås som et bevegelsesbegrep i Kosellecks terminologi. Det er flere sider ved bruken av begrepet, samt tiden det slår igjennom på, som kan tyde på det.

Som vi har sett gjennom utviklingen av prosjekt som organisatorisk prinsipp og som pedagogisk metode, bygges begrepets forventningshorisont opp med forventninger om tidsbegrensning, effektivitet, fleksibilitet, motivasjon, lyst og god gjennomføring.

Det innebærer også forventninger om en aktivitet som griper inn i fremtiden og forbedrer og utvikler det bestående. Det forventes videre en særegenhet, en annethet som skiller prosjektets aktivitet fra daglig, rutinemessig innsats. Dette kan ses i sammenheng med prosjekt som vidløftig plan slik det ble brukt tidligere. Men der prosjekt som vidløftig plan var sterkt farget av forventning om ikke-gjennomførbarhet, og innebar en risiko for at planen aldri kom til å fullføres, har prosjekt som organisatorisk prinsipp tvert om forankret seg i en forventning om gjennomføringskraft og resultater. Dette prosjektbegrepets utvidede forventningshorisont har blant annet gjort det svært anvendelig til bruk i sammensatte ord som utviklingsprosjekt, forskningsprosjekt, kulturprosjekt, osv. All aktivitet som ønsker å uttrykke positiv forventning til dynamikk og sannsynlig resultat, har kunnet finne det hensiktsmessig å koble sin egen aktivitet med prosjektbegrepet. Begrepet

32 Mange av de sentrale utviklingstrekkene Fogh Jensen ser på de områdene han studerer skjer på 60- og 70-tallet. Dansen må ikke lenger være pardans, innen fotballen vokser nye, mer offensive spillesystemer fram, skilsmisse blir mer legitimt, synet på barn og barneoppdragelse endrer seg, Fogh Jensen ser naturligvis mange forløpere for prosjektsamfunnet i tiden før 1960, men mener at det først er i siste tredjedel av det 20. århundre at samfunnet har blitt prosjektært i økende grad.

har slik utviklet seg til å bli et mye brukt suffiks på linje med for eksempel isme-suffikset, som Koselleck er opptatt av. Om fremveksten av de ulike isme-begreper skriver Koselleck: ”Alle disse udtryk rummede ved deres tilblivelse et ubetydelig eller slet intet erfaringsindhold, i hvert fald ikke det, som efterstræbedes med begrebsdannelsen” (2007, s. 54). Slike begrepers mål og funksjon er nettopp ikke å begrepsfeste et erfaringsinnhold, men å bidra til å skape nye tilstander gjennom å styre forventningene i bestemte retninger. De blir bevegelsesbegreper som først og fremst er effektive verktøy i skapelsen av nye rasjonaliteter og måter å tenke på.

Fordi, som Koselleck understreker:

Fælles for alle bevægelsesbegreber er, at de har en kompensatorisk funktion. Jo mindre erfaringsindholdet er, desto større er den forventning, der knytter sig til det. Jo ringere erfaring, des større forventning; dette er en formel for modernitetens tidslige struktur, for så vidt den bragtes på begreb som `fremskridtet` (2007, s. 54).

Det er derfor kanskje ikke så mye prosjektbegrepets erfaringsrom som har gjort at det har blitt så mye brukt de siste årene. Den økte bruken er ikke bare et uttrykk for økt prosjektorganisering, eller økt vektlegging av prosjektpedagogikk. I like stor grad ligger begrepets anvendelighet forankret i de forventninger bruken av det åpner for.

Bevegelsen kan minne litt om den vi ovenfor har sett revolusjonsbegrepet har gjort.

Et gammelt begrep brukes på en ny måte, noe som gjør det mulig å innskrive nye forventninger i det. Også Kosellecks poenger knyttet til utviklingen av ulike Bund-begreper, synes å ha paralleller til utviklingen av prosjektbegrepet. Utviklingen av Bund-begrepene, hevder Koselleck, var med på å bane vei for en ny type forfatning i Tyskland. Gjennom konstrueringen av begreper som Staatenbund, Bundesstaat og Bundesrepublik, la man til rette for at en ny type forfatning kunne oppstå fordi den allerede var satt på begrep (2007, s. 51). Disse begrepene, skriver Koselleck, bygget ikke kun på erfaring, de var ikke sammenfatninger av allerede gjorte erfaringer, såkalte erfaringsregistraturbegreper (2007, s. 50). Derimot dro de veksel på noen ønskede erfaringselementer, for i fremtiden å kunne realisere dem som mulige erfaringer sammen med nyinnskrevne forventninger. I disse nye begrepene ante man et ennå ikke erfart potensial og dette avtegnet helt nye forventningshorisonter som var

godt egnet til å fylles med ønsket utvikling. ”Netop fordi begreberne lagde utydelige, skjulte erfaringer til rette, indeholdt de et prognostisk potentiale, som aftegnede en ny forventningshorisont,” skriver han (2007, s. 52). Det er en lignende utvikling vi kan se i prosjektbegrepet. Det er ikke et begrep som først og fremst samler allerede gjort erfaring. Dette til tross for at erfaring med tidsbegrensa arbeidsinnsats, enten det har handlet om bygging av veier eller monumenter, arrangering av en festival, forflytting til nye jaktmarker eller arbeidsintensiv innhøsting eller slakting, er like lang som menneskenes historie. Tvert imot er det et begrep som fremhever en ny forventning til aktivitet, både når det gjelder resultat, og når det gjelder den enkeltes personlige utbytte. Når man i økende grad har funnet mening i prosjektbegrepet, handler det derfor vel så mye om å legge til rette for fremtidig erfaring, og å styre en fremtidig utvikling. Særlig er det det tidlige prosjektbegrepets fremtidspekende aspekt som tas med inn i det nye prosjektbegrepet. Både i sin etymologiske betydning og i sin eldste bruk er begrepet ladet med erfaring og forventning om at noe skal skje, at noe nytt er på trappene. Dette har vært et særlig anvendelig potensial i vår moderne tid der fremskrittet gjerne forstås som selve drivkraften i moderniteten. Med utgangspunkt i dette potensialet har man kunnet investere nye forventninger om andre ønskede verdier, som effektivitet, progressivitet, rasjonalitet og aktivitet. Med en fot i sine eldste betydningslag, men med en utvidet forventningshorisont beveger begrepet slik både sin egen mening og den samtiden det utvikler seg i. Dette kan være noe av grunnen til at begrepet synes karakteristisk og bærende for vår tids ånd, slik jeg har lagt til grunn tidligere.